Tobarnsmor Tina (28) jobbet 12-timersvakter under krisa. Barna ba henne begynne på «den vanlige jobben» igjen

Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

Tina Kvam (28) har de to barna sine annenhver uke. Da arbeidsgiveren Trondheim fengsel i april innførte koronaturnus, fikk hun ei utfordring i fanget: Jobb tolv timer i strekk hver dag i tre-fire dager.

Mora hennes måtte kobles på som hentetjeneste fra barnehage og skole.

– Etter tolv timer er du ganske sliten. De første dagene av friperioden bruker du på å hente deg inn.

Vakta strakte seg fra klokka åtte om morgenen til åtte om kvelden. Da kom hun rett hjem til legging.

Kriminalomsorgen innførte full lockdown da koronakrisa var et faktum 12. mars. Fengslene kunne bli smittefabrikker, fryktet ledelsen, og innførte et strengt regime med besøksforbud og begrensninger på fellesskap innenfor murene.

Trondheim fengsel var en av to enheter som innførte tolvtimersvakter. I 20 uker fra april til slutten av august holdt de den intensive arbeidsformen gående.

– Det var krevende. Barna mine syntes jeg var mye borte. De ville at jeg skulle begynne på den vanlige jobben min igjen, forteller Kvam i fengselets besøksrom.

Saken fortsetter under bildet.

Eirik Dahl Viggen

Kriseinnkalt

Fengselsbetjenten var ferdig utdanna i 2017, men jobber vanligvis som sikkerhetsvakt ved Trondheim tinghus. Hun var blant dem som ble innkalt til ekstraordinær tjeneste da kriminalomsorgen innførte lockdown i mars.

Kvam skulle inngå i et vaktlag på tre i fengselets nyoppretta karanteneavdeling. Grunnet smittevern var lagene faste, de kunne ikke bytte vakter på tvers. Dette ble utfordrende for dem med yngre barn hjemme.

Personell i samfunnskritiske oppdrag fikk skole og barnehageplass til barna sine, men bare mens de jobbet. I friperioden hadde hun det fulle ansvaret.

– Jeg var ikke klar for å gå rett over på hjemmeskole etter tre dager med 36 timer jobbing.

Heldigvis stilte bestemor opp. Det hjalp også å ha opptil ni fridager i strekk, og etter et par dagers innhenting, gled det lettere. Siden barnas far driver eget firma, tok Kvam også ungene mange av dagene som var satt av til ham.

– Det var fint å få mye tid sammen, sier hun.

Krisen satte i gang tanker om framtidig arbeidsliv.

– Det er i fengsel jeg har hatt lyst til å jobbe, men med turnus og eneansvar for barn annenhver uke blir det til at man er på utkikk etter andre jobber.

Tolvtimersvaktene satte utfordringa på spissen.

Stille dager

Effekten slo ulikt inn på hjemmebanen: Småbarnsforeldrene fikk hektiske dager hjemme, mens de enslige fikk i overkant med aleinetid.

Fengselsbetjent Thomas Grahl-Madsen (37) elsker å trene på treningssenteret 3T. Han bor i Midtbyen i Trondheim, der det vanligvis er lett å treffe kompisene på kafé. Under koronakrisa kunne han ikke gjøre noe av dette. De ni dager lange friperiodene ble tilbrakt med youtube-assistert egentrening, tv-serier, bøker og jevnt nyhetskonsum.

– Jeg måtte etter hvert legge om til gladnyheter, jeg orket ikke mer om Trump og korona.

ARBEIDSMILJØ: Thomas Grahl-Madsen (37) holdt ut stille friperioder. Med tomme bygater, ble jobben det sosiale holdepunktet.

Eirik Dahl Viggen

Ute på gata var det stille om dagen, men fullt av festbråk om kveldene, også på hverdagene – litt slitsomt for den som skulle få noen timer på øret før langvakta. Han holdt seg unna foreldrene sine, unntatt per telefon.

– Utfordringa mi var at alt var stengt. Ni dager ble mye fritid. Det gikk opp for meg hvor mye jobben betyr sosialt. Uansett om folk sier de ikke er sosiale av seg, så er vi alle sosiale vesener.

Magisk tid

På Esso Kolstad på andre sida av byen gjør Lindis Aune (33) seg klar til seinvakt i fengselet med en kaffe. Hun bor også alene, men stortrivdes under krisa på grunn av turnusen. Den åpnet for samenhengende fri og store turmuligheter.

– For meg var tolvtimersvaktene en magisk turnus. Det funket fordi vi var så godt bemannet, og viser hvor viktig det er å ha nok folk på jobb.

Saken fortsetter under bildet.

DRØMMETURNUS: Lindis Aune (33) stortrivdes på jobb under krisa, mest takket være oppbemanninga og friperiodene.

Eirik Dahl Viggen

Hun har ikke revurdert yrkesvalget under krisen.

– Jeg fikk bekrefta tryggheten ved å ha en jobb som alltid er der. I fengsel blir vi ikke arbeidsledige. Vi har ikke høy status eller høy lønn, men for første gang ble vi omtalt som ei samfunnskritisk viktig gruppe. Oi, tenkte jeg da, det var godt å føle på det.

Ansvarstynget

Ifølge Ida Bakken (33), som er tillitsvalgt i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF) følte kollegene på et ekstra samfunnsansvar. Ingen ville bli den som brakte smitten med seg inn i fengselet, en «patient zero».

– Alle tok ansvar på fritida, jeg hørte ikke om en eneste av oss som dro på ferie til feil sted.

Også Bakken er mor til to barnehagebarn.

– Etter tolv timer i strekk uten et sekunds stillhet, rakk jeg så vidt en tur innom butikken før jeg kom tilbake til en mann som har tatt mye av jobben hjemme, og to stykker som ikke har vært i barnehagen. Jeg var nok ikke den mest opplagte mora da. Han på ett og et halvt år begynte å kalle mannen min for mamma.

Blir det ny krise og nye tolvtimersvakter, vurderer hun å gå tilbake til skolebenken. Turnuslivet er tøft.

ROLLEBYTTE: Ida Bakken (33) måtte under krisen overlate hjemmebanen til mannen sin, som yngstemann omtalte som «mamma».

Eirik Dahl Viggen