Tidligere Molde-spiller blir LO-topp. Dette mener han norsk idrett kan bli bedre på

Trond Murvold Elstad

trond.elstad@lomedia.no

Sissel Rasmussen (foto)

– Albert er en lekekamerat som er utrolig sosial. Vi har begge godt av å få rørt oss i hagen innimellom. Ball og Vatshaug er synonymt med hverandre, sier Kristoffer Paulsen Vatshaug.

LO-Aktuelt møter den tidligere fotballspilleren ute i hagen hans sammen med hunden Albert. De to løper fram og tilbake rundt på gresset, den lille i bedre form enn han andre.

– Selv om jeg har bakgrunn fra fotball, har de fleste de samme utfordringene. NISO skal alltid jobbe for ryddige arbeidsforhold, enten du er hopper, ishockeyspiller, fotballspiller, friidrettsutøver, eller driver med en annen idrett. 

LEKEKAMERATER: Bikkja Albert i full fart sammen med Vatshaug i hagen i Sandefjord. Det er spinnvill lek de to bedriver, og når bikkja først får tak i ballen, er det bare å glemme å få tak i den igjen.

Sissel M. Rasmussen

Aktiv og lovende

42-åringen vokste opp i Levanger i Trøndelag. Han beskriver seg selv som et sykehusbarn. Faren var sykepleier, og mora var jordmor.

Foreldrene søkte seg til Innherred sykehus fordi de hadde mulighet til å få barnehageplass gjennom arbeidsgiver.

– Det var ikke lett å få barnehageplass for 40 år siden så det var avgjørende for at familien flyttet til Levanger, sier han.

Vatshaug beskriver en barndom hvor han spilte fotball sent og tidlig. Om det så var før skolen begynte, i friminuttene, eller etter skoletid.

– Jeg var en aktiv og lovende som unggutt og var med på aldersbestemte landslag. Jeg spilte for Levanger (Sverre IL) i oppveksten, og da jeg trodde jeg var klar for senior-laget, fikk jeg og de andre juniorene beskjed om at vi ikke fikk trene med dem en gang. Jeg ble forbannet, og meldte overgang til Steinkjer, hvor jeg ble tatt imot med åpne armer. Jeg følte det som svært urettferdig da det ble bråk i lokalpressen. Lederne i Levanger gikk ut og mente jeg hadde opptrådt illojalt. Sannheten var jo en helt annen. Jeg ville bare ha større utfordringer, forteller Vatshaug.

Som forsvarsspiller var det en viktig jobb å stoppe motstandernes angripere. Da Molde ble seriemester for første gang i 2011, fylte klubben 100 år.

NTB/Scanpix

Glad for tilliten

Forespørselen om å ta over som forbundsleder i NISO kom helt ut av det blå. Da medlem i valgkomiteen, Tom Høgli, ringte Vatshaug og spurte om han kunne tenke seg ledervervet, ble han svært overrasket.

– Samtidig trigget muligheten meg. Dette er en sjanse som ikke dukker opp ofte.

Det var ingen ting som talte imot å ta utfordringen.

– Jeg regnet etter og fant ut at jeg hadde vært ti år i min nåværende jobb i Norges Fotballforbund. Da er det greit å prøve noe nytt. 

Harde fronter

Vatshaug har mye erfaring med fagforeningsarbeid fra tidligere.

Da Molde-spillerne streiket i 2011, satt han i forhandlingsutvalget til NISO og var tillitsvalgt. Spillerne streiket for ferie om sommeren, bedre oppsigelsesvern og klær.

– Det viktigste arbeidsantrekket til spillerne er fotballskoene. Det er forskjell på føtter. Noen har bred fot, mens andre har smal. Da streiken ble avblåst etter noen dager, fikk spillerne større innvirkning på fottøyet. Det var vi godt fornøyd med, forteller Vatshaug.

Han husker godt at de ble utestengt fra Aker stadion og måtte trene på den gamle gressmatta til Molde.

– Vi fikk et kontant møte med arbeidsgiver i en konflikt som ga mye læring, sier Vatshaug.

Komplekst

– Hva blir viktig i din nye lederrolle?

– NISO skal være der for utøverne gjennom hele karrieren. Derfor er det viktig å være en trygg og stabil kraft i alle fasene. Vi har også et vesentlig ansvar for de utøverne som kommer til Norge.

Vatshaug er klar over at det kan være vanskelig for utenlandske spillere å finne seg til rette i et nytt land. Noen har også underliggende utfordringer som ikke er så lett å få øye på for klubber, medspillere, eller supportere, sier han.

– Jeg har selv sett «skyggen av å ha et større ansvar» som særlig medspillerne fra andre kontinenter som Afrika og Sør-Amerika har kjent på. Ikke minst med tanke på å forsørge familien sin i hjemlandet samtidig som de spiller fotball i et annet land. Her må NISO verre en trygg partner, understreker Vatshaug.

Han beskriver livet som idrettsutøver som komplekst, og at det er viktig å se hele utøveren.

– Som individ reagerer vi ulikt på å miste identiteten som utøver den dagene karrieren er over. Uansett skal NISO være der, både om det går bra, eller om noen trenger ekstra støtte, sier han.

NFF: Vatshaug har permisjon fra jobben som fagansvarlig for klubbutvikling i NFF - Norges Fotballforbund. Her avbildet i lokalene til Ullevaal stadion. I bakgrunnen sees landslagstrener Ståle Solbakken.

Sissel M. Rasmussen

Vatshaug vil også rette større oppmerksomhet til de mulighetene som jenter og kvinner har i idretten.

– NISO må være med og sette tydelige premisser. Idretten med særforbund og klubber må lytte mer til utøverne. Både til de som skal bli de neste store stjernene, og de som er på topp i dag.

Vatshaug mener idretten bør se til det som beskrives i idrettens barnerettigheter fra Norges idrettsforbund, nemlig at alle barn og unge skal ha medbestemmelse.

– Norsk idrett kan bli bedre på dette, og vi kommer ikke til å gi oss, sier han.

Varm i trøya

Når han etter hvert blir varm i trøya i det nye vervet, må Vatshaug også forholde seg til idrettens sirkus. Det har vært harde fronter over alt denne høsten. Langrennsstjernen Johannes Hæstflot Klæbo og alpinisten Lucas Braathen har kranglet med Skiforbundet. Braathen bestemte for å legge opp på dagen, blant annet på grunn av konflikt om bilderettigheter.

– NISO er opptatt av å komme i en tydelig dialog med de ulike partene. Samtidig må det være likevekt og bedre balanse for utøverne. Det vil skape forutsigbarhet for alle parter, poengterer Vatshaug.

Knallhardt regime

I Vatshaugs fotballkarriere for Molde var målmaskinen Ole Gunnar Solskjær trener. Han beskriver Solskjær som en naturlig autoritet som hadde stor respekt blant spillerne.

– Med sin erfaring fra Manchester United visste han hva som skulle til for å vinne titler.

Vatshaug synes det var «enormt» å spille for Molde da klubben for første gang ble seriemestere i 2011.

– Ikke nok med det. Klubben var 100 år da vi endelig lyktes. Feiringen ville ingen ende ta. Jeg mener likevel at det var en større prestasjon å følge opp med å bli seriemester i 2012. Å gjenskape suksess er det vanskeligste i all idrett, sier han.

Vatshaug trente også med Rosenborg i årene 89 og 99. Han fikk tilbud om kontrakt, men takket nei.

– Treningene under legenden Nils Arne Eggen var avsindig. Han ga aldri spillerne fred, og jeg har aldri opplevd maken til intensitet. Kvaliteten på spillerne var til gjengjeld skyhøy.

Trønderen husker fortsatt øyeblikkene fra garderoben og hvor flinke spillerne var til å skifte fra den sosiale tonen til ekstremt fokus på banen.

– Det var fint å se for en ung og nysgjerrig utøver på hospitering, sier Vatshaug og legger til:

– Du bli nok en Rosenborger, du, sa Eggen til meg.

Den gangen var det, ifølge Vatshaug, vanlig for Rosenborg å signere kontrakter med unge spillere, for deretter å låne dem ut til andre klubber. Men magefølelsen til Vatshaug sa nei.

– Jeg ville bestemme selv, og dro derfor til Bodø-Glimt, hvor jeg hadde et stående tilbud.

– Du har ikke angret på det?

– Ikke et sekund. Det var der jeg traff kona mi, Linda.

– Hun var også fotballinteressert?

– Nei, hun var interessert i meg, sier han med glimt i øyet.

Opplevd motgang

Hvis noen tror Vatshaug har kommet lett til det, må de tro om igjen. Han jobbet knallhardt for å bli så god som han ble. Han var til tider på reservebenken både i Bodø/Glimt, Start og Molde. Foran jubelsesongen i 2011 i Molde var han et andre- eller tredjevalg som høyreback i forsvaret. Skader på midtstopperne i Molde førte imidlertid til en ny vår for den da 30 år gamle trønderen.

– Jeg rakk opp hånda på trening og sa at jeg hadde spilt midtstopper tidligere. Med makker Vegard Forren skulle vi komme til å utgjøre et perfekt stopperpar. Mens jeg hadde farta og tok ryddejobben med å løpe opp motspillerne og sette inn taklinger, var Vegard mer den slepne teknikeren, forteller han.

Kamparena

Idretten er kamparena for religion og politikk, enten man vil det, eller ikke. Mens Russland er utestengt fra all idrett internasjonalt, ble Qatar kraftig kritisert i forkant av fotball-VM i 2022. Kritikken gikk ut på de livsfarlige forholdene for arbeiderne som bygde fotballstadionene.

Nylig ble også to svenske supportere drept i et terrorangrep i Brussel i forbindelse med en landskamp mot Belgia.

– Det var helt forferdelig. At svenske fotballsupportere blir drept fordi de har svensk landslagsdrakt på seg, er bare trist. Når publikum føler seg utrygge, kan det ramme idretten brutalt. Idretten har en egen evne til å samle mennesker uansett hudfarge, religion, eller seksuell legning, sier Vatshaug.

Brød og kanellsnurrer

Overgangen er stor fra idrettspolitikk til hjemmets lune aktiviteter. Vatshaug og hunden Albert har kommet inn fra lek i hagen. Nå er han i full gang med å bake brød og kanelsnurrer.

BAKEMESTER: Å bake kanlelsnurrer er spesialiteten til Vatshaug, til stor glede for døtrene Ingrid (12) og Aurora (14).

Sissel M. Rasmussen

– Barna Ingrid og Aurora er svært fornøyde når jeg baker, forteller Vatshaug.

Han disker opp for LO-Aktuelts utsendte i det trivelige huset fra 1850 i Sandefjord.

– Vi har pusset opp mye siden vi flyttet hit for ti år siden, og har fått det som vi vil. Her kan ungene og bikkjene utfolde seg som de vil i den store hagen.