Gårdsbrukene forsvinner. Er det på tide å bli bekymret?

Erlend Angelo

erlend@lomedia.no

– Kåmkåm! Kåmkåm! Kåmkåm! 

Vegard Vigdenes har god kustus på kyrne. Noen få rop og litt rasling med kraftfôrbøtta, og de firebeinte melkefabrikkene kommer stavrende ut av skogholtet.  

Sola varmer godt i ryggen, og Vegard Vigdenes kan trekke inn en god porsjon av passe kjølig trøndersk sommerluft.

Dette livet er han jo egentlig veldig glad i.

Ja, det er lange dager, men det er også en frihet innenfor det som rammer inn bondelivet.

På godværsdager kan han unne seg noen timer med jakt og fiske. Men selv om bonden har godt tekke med dyrene og livet som bonde, har han bestemt seg for å slutte. Som så mange andre bønder de siste årene. 

Vegard Vigdenes trivdes som bonde i Hegra i Trøndelag. Nå er siste ku sendt vekk fra gården, og et nytt liv som vanlig arbeidstaker er påbegynt. 

Erlend Angelo

Forklaringen hans er like enkel som den er bekymringsfull for alle som er opptatt av norsk matproduksjon: Dette har han rett og slett ikke råd til. 

Etter et samlivsbrudd ble det tydelig for ham at å være bonde i 2024 ikke er lønnsomt nok. Inntektene bærer så vidt, men han skal jo bli pensjonist også? Og de to døtrene, ville han egentlig overlate denne byrden til dem?

Etter en grundig gjennomgang var beslutningen overraskende enkel. 500 år med sammenhengende melkeproduksjon på Vigdenes-gården Trøndelag legges derfor ned. 

– Litt vemodig er det, men samtidig var det et enkelt valg. Jeg er ikke i nærheten av å angre. Jeg må bare forholde meg til tallene. Det er og kan ikke være mitt personlige ansvar å sørge for matproduksjon i dette landet, forklarer Vigdenes med forsiktig røst. 

Surrealisme på Stortinget

– ÆRLIGE TALL! ÆRLIGE TALL! 

Vi blar kalenderen sju måneder tilbake der vi finner en langt mindre lavmælt forsamling. Inkludert den sindige trønderen, som sammen med flere hundre bønder står utenfor Stortinget og regelrett brøler de to ordene: ÆRLIGE TALL! 

Klemt inne mellom felleskjøpskledde fugleskremsler med kniven i ryggen, værbitte bønder og spente odelsjenter (som først roper ut som om de er Yngve Hågensens lærlinger på politisk streik, så danser som om det er leikarring på forsamlingshuset, og deretter gråter fortvilet etter at avstemningen på Stortinget er over), så melder spørsmålet seg for alvor for NNN-arbeideren: Hvor galt står det egentlig til med bondestanden anno 2024?

Det er 18. april, og inne i nasjonalforsamlingen er politikerne samlet for å stemme over en stortingsmelding for jordbruket. Første del, som sier at matnasjonen Norge skal produsere mer av maten vi kjøper og spiser, den bankes gjennom uten større diskusjoner.

Politikerne er altså skjønt enige om at den såkalte sjølforsyninga må økes: Innen 2030 skal 50 prosent av maten vår være norskprodusert. I dag er det rundt 42 prosent.

Men noen må produsere denne maten. Og bøndene har sagt tydelig fra at noe må skje om vi skal ha nok bønder i framtida.

Bondeopprøret startet i 2021, og de forlanger fortsatt å bli hørt. 

Og en regjering med landbruksminister fra Senterpartiet har selvfølgelig lovet et kraftig løft i sin Hurdalsplattform. 

Men, når inntektene til bonden skal diskuteres denne aprildagen på Stortinget, da rakner enigheten blant politikerne fort. Flertalls-
alliansen mellom Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Høyre er skjør – og bryter sammen tidlig i stortingsdebatten.

Senterparti-nestor (og bonde, så klart) Per Olaf Lundteigen stemmer mot eget parti og regjeringen, og heller for alternativet til SV, MDG og Rødt.

Deres FORSLAG 25, som også KrF stemmer for, står også skrevet med store bokstaver på bøndenes plakater ute på Eidsvolls plass, mens debatten koker i bygget bak dem.

Lederen av Norges Bonde- og Smårbrukarlag, Tor Jacob Solberg, måtte trøstes av sine to døtre da voteringen inne på Stortinget var over og nederlaget et faktum. 

Erlend Angelo

Forslaget, som er nærmest det bøndene selv ønsker seg, faller på steingrunn. Hele stortingsdiskusjonen ebber ut i et aldri så lite politisk kaos.

De blir rett og slett ikke enige.

Billedlig nok er det Miljøpartiet De Grønne (som sjelden er en favoritt i et kjøtt-tungt norsk landbruk) som kommer ut og på beste vis forsøker å trøste bøndene. 

Hva er en bonde verdt? 

Hele stortingskrangelen har handlet om bondens inntekt. Og regjeringen har lovet endringer. Men de har også et ønske om at løftet skal stå seg over tid, så man ikke havner i samme situasjon igjen om få år.

Tanken er god: Matproduksjon er for viktig til at det skal lide under hvem som sitter i regjering til enhver tid. 

Derfor valgte de å alliere seg med Høyre – som mislyktes så fort landbruksminister Vedum gikk med på å senke timeantallet for et årsverk i landbruket.

Og da er vi tilbake på de ærlige tallene som bøndene krever. For når bondens lønn skal løftes opp til et nivå tilsvarende en lærer, hvordan skal man egentlig beregne bondens inntekt? 

I kompromisset med Høyre – som altså raknet på startstreken – var det flere elementer bøndene var rasende for. Antall timer for et årsverk var ett punkt. Et annet gjelder kapitalavkastningen på investeringer. Ikke selvforklarende? Enig.

Se for deg dette: Om du investerer penger i et fond, så kan du forvente deg en viss avkastning. Men om bonden investerer i et nytt fjøs, så er det ingen fremtidig avkastning på de millionene de satser. Det mener de må reflekteres når bondelønna skal sammenlignes med lærerlønna.

Og det siste store stridspunktet stammer fra det faktum at en bonde ikke bare er en bonde. Det er stor forskjell på en svinebonde på Jæren, en geitebonde i Troms og en eplebonde i Telemark. Noen driver stort, andre smått.

Erlend Angelo

Når man regner inntektene til alle disse, så blir gjennomsnittet kunstig lavt, mener regjeringen. Som derfor ønsket å legge på 20 prosent på gjennomsnittsinntekta før de sammenlignet den med lærerens. Altså blåse opp inntektene ut fra et slags tenkt effektivitetstap (et tap som er forsøkt beregnet grundig gjennom utvalgsarbeid, vel å merke). 

– Dette er luftpenger! Når jeg investerer i gården, så er pengene tapt. Jeg gir dem fra meg, sier trønderbonde Vigdenes. 

Ett gårdsbruk om dagen

Vigdenes er slettes ikke alene om å velge vekk bondelivet.

I flere tiår har det ene gårdsbruket etter det andre forsvunnet. Fra 2011 til 2023 forsvant 8051 gårdsbruk, noe som tilsvarer 1,8 om dagen.

Det trenger nødvendigvis ikke å være noe dramatikk i det; mange er småbrukere som utgjør et naturlig frafall med alderen. Litt som en nedbemanningsprosess på en arbeidsplass: Noen forsvinner med «naturlig avgang», altså de blir pensjonister, og det er ikke nødvendigvis en spesielt drivverdig gård eller beliggenhet å snakke om.

Tendensen har bremset noe de siste årene. Fra 2022 til 2023 ble det «bare» lagt ned 360 jordbruksbedrifter. Nesten nøyaktig ett om dagen. 

Så det er da ikke bare elendighet? Fortsatt er det tross alt over 37.000 gårdsbruk her i landet. 

– Jeg er optimistisk, jeg, så kom gjerne hit for en prat, sier Kari Sigrun Lysne når NNN-arbeideren ringer og forteller at vi ønsker en positiv stemme i artikkelen.

Nåtida er bra!

Og fruktbonden leverer: 

– Jeg elsker å være bonde. Jeg har aldri hatt noen idé om å gjøre noe annet, sier hun i det vi snubler oss inn mellom en logrende hund og en kasse med verktøy. I denne gårdsstua bor det en mangesysler av en bonde – men først og fremst er det frukt det går i, forteller Lysne.

Morell-bonde Kari Sigrun Lysne kan ikke tenke seg å være noe annet enn bonde. Men hun innser at de fleste ikke tenker som henne – og skjønner det godt.

Erlend Angelo

Fruktbonden i Lærdal har nettopp høstet inn kilo på kilo med moreller, og har sågar høstet fruktene – bokstavelig talt – fra en sjelden aprikosproduksjon. I Lærdal regner det nesten aldri, sier bonden – derfor er det egnet for fruktproduksjon.

Kari Sigrun er nærmest nyforelsket i sitt eget yrke, tross at hun har jobbet som bonde hele livet. Moreller er noe av det vanskeligste å dyrke, for de tåler ikke regn. Det betyr mye arbeid, til og med i regnfattige Lærdal – men gevinsten blir da også så mye større. Det å lykkes med avlingene er stadig like givende. 

– Og moreller er jo det beste i verden! 

Men når vi begynner å snakke om framtida, da viser den lovte optimismen seg å være kortsiktig. 

… men framtida usikker

Lysne har ikke helt trua på at mange orker å være bonde når dagens generasjon gir seg. 

– Det er jo jævla mye arbeid for lite penger. Det var ikke så synlig før tida, for da jobbet alle mange flere timer, sier Lysne.

Erlend Angelo

Men samfunnet har endret seg. Det er kortere arbeidsdager for høyere lønn. Også hennes egne barn har fått smaken på det litt enklere livet som en standard arbeidshverdag innebærer, og ingen av dem vil ta over fruktgården, tror Lysne. 

Bondeyrket kommer aldri til å være noe for dem som vil ha fri hver fredag. Men høyere lønn kan det gjøres noe med. Som Lysne formulerer det: – Ungen til bonden skal også ha fotballsko. 

Bonden er likevel avspist med smuler når maten serveres på bordene i de norske hjem.

– Pengene ender opp alle andre steder enn hos meg i alle fall. Det er ikke bonden som tømmer lommeboka di, selv om du får det inntrykket av media, sier Lysne. 

Stille i fjøset

Ikke at politikerne nødvendigvis er bedre. Hun sukker tungt når hun snakker om de politiske markeringene på Stortinget 18. april. Og etterspillet derfra er fortsatt ikke over. Kriteriene for bondens lønnsløft er fortsatt ikke klare. 

Likevel er det enighet i bondestanden om at årets jordbruksoppgjør var et godt oppgjør. Her reguleres store deler av inntektene til bøndene – som for ordens skyld i all hovedsak er selvstendig næringsdrivende, ikke lønnsmottakere. 

Unge demonstranter foran Stortinget i vår.

Erlend Angelo

Oppgjøret er komplisert og meget detaljert. Vi får nøye oss med tallet for melkebønder. De fikk en økning på melkeprisen på 30 øre per liter. Det betyr at bonden i utgangspunktet får betalt 6,54 kroner per liter. I butikken koster en liter helmelk i dag cirka 25 kroner. Det betyr at bondens andel er omtrent en fjerdedel. 

I 1985 fikk bøndene 2,71 kroner per liter. Den gangen kostet en liter melk i butikken cirka 6 kroner. Bondens andel var altså 50 prosent av det melka kosta; omtrent dobbelt så mye som i dag. 

Avgjørende tiår

Melkebonde Vigdenes mener det er veldig lite som skal til for å kalle noe et godt oppgjør, når utgangspunktet er så dårlig som det er. 

Fjøset er nesten helt nytt, og har lite gjeld på seg etter en brann. Likevel var det ikke forsvarlig å fortsette med drifta, konkluderte Vegard Vigdenes.

Erlend Angelo

– Politikerne må være ærlige, og ikke si at vi tjener mer enn vi gjør. Timelønna mi er omtrent som en bingovert, sa Vigdenes da NNN-arbeideren besøkte nordtrønderen i slutten av august.

Da hadde han fortsatt dyr og drift på gården inne i dalen en halvtimes kjøretur fra Stjørdal. Når denne saken leses er noen av kyrne solgt til nabobøndene, resten er slaktet, og Vigdenes har startet på en ny karriere som tilkomsttekniker.

Noen geiter beholder han, men livet i fjøset er bytta ut med luftige svev på oljeplattformer og i vindturbiner. 

Erlend Angelo

– Det blir spennende. Jeg tjener mye mer for mye mindre jobb og har mer fritid. 

Men fortsatt banker hjertet for bøndene. Som han håper får det løftet de fortjener. 

– Jeg er veldig spent på hva som skjer de neste ti årene. Det tror jeg kan bli avgjørende for norsk matproduksjon. 

Bekymret for bonden – og industrien



Mang en industriarbeider er avhengig av varene som jordbruket leverer. Særlig meieriarbeiderne i Tine.

Erlend Angelo

Konserntillitsvalgt Tor Arne Johansen i Tine er ikke i tvil om at bøndene trenger et løft. Noe annet kan få store konsekvenser for matindustrien.

Selv om det ikke er helt vanlig å se fagforeningsfaner når bøndene demonstrerer, så er skjebnefellesskapet mellom bonden og arbeideren opplagt.

Ingen bonde, ingen landbruksbasert matindustri. Det er den enkle logikken som gjør at Tor Arne Johansen, konserntillitsvalgt i Tine, er tydelig på at næringsmiddelindustrien støtter bondens kamp for gode rammevilkår.

Samvirket Tine eies da også av bøndene.

NNN-tillitsvalgt i Tine, Tor Arne Johansen, mener mer må gjøre for å sikre bøndene en god inntekt.

Erlend Angelo

– Vi er på bondens side, det vises i alt vi gjør i det daglige. Vi tenker til og med på bøndene i våre lønnsforhandlinger. Vi tillitsvalgte er tydelige overfor medlemmene våre at vi skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende med tanke på hvem som eier oss, sier Johansen til NNN-arbeideren.

Bekymret

Johansen har lang fartstid i samvirket og industrien, og sitter også i forbundsstyret i NNN. Han legger ikke skjul på at han er bekymret på bondens vegne. Særlig med tanke på at mange melkebønder må investere stort i nye fjøs fram mot 2034. Da skal alle melkebruk være av løsdriftstypen, der kyrne skal gå friere i fjøset. Det betyr store ombyggingskostnader fram mot 2034.

– Det er synd og bekymringsfullt at så mange gårdsbruk legges ned. Bonden må ha en skikkelig lønn for det viktige samfunnsoppdraget de har i dag. Det er til syvende og sist et være eller ikke være for store deler av den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien, inkludert oss i meieriindustrien, at mange nok ønsker dette yrket i framtida, sier Johansen.

Legger ned anlegg

I Tine er det en direkte kobling mellom bondens inntekter og industridelen av konsernet. Når bondens inntekt fra jordbruksoppgjørets rammer blir for lave, kan det gi et større behov for å maksimere inntektene og overskuddet fra industridelen.

Det har i mange år pågått omstillingsprosjekter i Tine, men de senere årene har dette blitt intensivert. Men det er ikke bare på grunn av bondens inntekter, understreker Johansen.

– Det påvirker nok, og bidrar til behovet for å se på anleggsstrukturen, men den generelle nedgangen i melkeforbruk og økt konkurranse har vel så mye å si, mener den konserntillitsvalgte.

Som mener den norske melka vil miste konkurransekraft, uavhengig av aktør, om ikke det tas grep. Hele Norge vil også bli seende annerledes ut, poengterer Johansen.

– Jeg mener det ville vært en stor fordel med rammevilkår som gjør det mulig å drifte både små, mellomstore og store gårder.