JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

LitFestBergen:

«I salen sitter flere og leser. Ikke på mobilen, men i fysiske bøker. Det er nesten for godt til å være sant»

Kan litteraturen endre verden? Vår mann på litteraturfestivalen i Bergen øyner håp.
Charlie Hebdo: Dette stykket streetart på veggen utenfor litteraturhuset i Bergen er signert AFK – som står for Away from keyboard.

Charlie Hebdo: Dette stykket streetart på veggen utenfor litteraturhuset i Bergen er signert AFK – som står for Away from keyboard.

Jan-Erik Østlie

14.02.2020
10:13
14.02.2020 10:27

jan.erik@lomedia.no

Det mangler ikke på ord. Verden er full av dem. Likevel er vi i ferd med å løsne fra hengslene. Men det kan jo likevel hende at løsningen nettopp ligger i litteraturen.

Så jeg dro på litteraturfestivalen LitFestBergen, en festival som ble arrangert for andre gang på byens litteraturhus med 100 forfattere fra 25 land. En internasjonal litteraturfestival der halvparten av serveringa var sakprosa, den andre halvparten skjønnlitteratur. Med åpning på selveste samenes nasjonaldag 6. februar.

– Lesning hjelper til at vi endrer oss, sier Teresa Grøtan, festivalsjefen.

Det var en god start, tenkte jeg. Og da Kristin Helle-Valle, daglig leder av Litteraturhuset følger opp med å si at kultur er å forstå samfunnet rundt oss og oss sjøl, begynner dette å ligne noe.

Man in black

Jeg er i Bergen. Det er Frode Grytten også sjøl om han egentlig kommer fra Hardanger, fra industriodda – litteraturbygda over alle her til lands. Bygda der de spyr ut forfattere til frokost, lunsj og kvelds.

Grytten leser dikt, eller en åpningsode som han sjøl kaller det. Forfatteren er som alltid kledd i svart bukse, svart genser og svart jakke. En blanding av Leonard Cohen og Johnny Cash.

Saken fortsetter under bildet.

MAN IN BLACK: En litteraturfestival i Bergen må ha med seg Frode Grytten. Her snakker han om punkerne i Odda.

MAN IN BLACK: En litteraturfestival i Bergen må ha med seg Frode Grytten. Her snakker han om punkerne i Odda.

Jan-Erik Østlie

Deretter får vi moderne joik fra Niillas Holmberg og indisk dans fra Tishani Doshi.

Det er mørkt, det er vakkert i Litteraturhusets auditorium. Østre Skostrede 5-7. I hjertet av Bergen, bare et steinkast fra Vågen, inngangen til Fløibanen – ett av de vakreste områdene i Vestlandets hovedstad. Med trehus, smale smau, såpeglatt brostein og kontinuerlig regnvær.

ØSTRE SKOSTREDE 5-7: Litteraturhuset i Bergen ligger midt i hjerte av byens sentrum. Åpent og lett tilgjengelig.

ØSTRE SKOSTREDE 5-7: Litteraturhuset i Bergen ligger midt i hjerte av byens sentrum. Åpent og lett tilgjengelig.

Jan-Erik Østlie

Saken fortsetter under bildet.

Palestina og poesi

Jeg flytter meg over til salen «Alver». På scenen står en svart plaststol, en toseters sofa – noen bokhauger dandert som hyller står på gulvet. Jeg skimter canadiske Naomi Klein på en av bokryggene. Midt på et lite bord en vannkaraffel og to glass.

I salen før det hele starter sitter flere og leser. Ikke på mobilen, men i fysiske bøker. Det er nesten for godt til å være sant, nesten ikke til å tru. Mer dannet publikum skal du nok lete lenge etter før du finner.

Opp på scenen kommer den palestinske juristen Raja Shehadeh fra Ramallah, han som har skrevet boka «Going home». Kan han redde verden? Tenker jeg.

Eller Mary Ruefle, poet og essayist fra USA – i overkant opptatt av sex, et tema som verden vel har mer enn nok av. Og til slutt skjønnheten fra India Tishani Doshi som er langt mer enn danser og fargesprakende beggar in the street.

Dama fra Madras langt sør i India byr på lengtende poesi. And the rest is silence, peace and love.

Saken fortsetter under bildet.

FRA INDIA: Danser og forfatter Tishani Doshi trollbandt publikum under åpningen og deltok dessuten på flere senere arrangementer.

FRA INDIA: Danser og forfatter Tishani Doshi trollbandt publikum under åpningen og deltok dessuten på flere senere arrangementer.

Jan-Erik Østlie

Få forfattere er klassebevisste

Jeg slenger innom auditoriet igjen. Det er sånn du beveger deg på litteraturfestival. Slenger innom! P

å scenen sitter Jens M. Johansson som har skrevet arbeiderromanen «Lavterskeltilbud», om forfatteren Adam Berg som sjølproletariserer seg for å skrive bok om arbeiderklassen. Jeg skal treffe forfatteren seinere.

Nå hører jeg at han reflekterer over at han syns det er et generelt problem at så mange som skriver bøker har ganske lik erfarings- og klassebakgrunn. Det er få forfattere som er klassebevisste, mener den tidligere journalisten i Klassekampen og Dagens Næringsliv som nå er forfatter på heltid.

Jeg får sove på akkurat den, tenker jeg. Ute blåser det. En liten vannpytt har slått seg ned like utenfor inngangsdøra. Vi er i Bergen.

Saken fortsetter under bildet.

FESTIVALPLAKAT: Og et fargerikt blikkfang som trekker publikum

FESTIVALPLAKAT: Og et fargerikt blikkfang som trekker publikum

Jan-Erik Østlie

Svart og hvit

Og sover du på noe, blir det fort en ny dag. Festivalen fortsetter. Klokka er 09.15, det er fredag og tåka henger fortsatt tett langs fjellsiden. Det glimter i brosteinen, det drypper fra takstein – jeg skimter Litteraturhuset der inne mellom trehusene. Jeg skal til Growing up under Apartheid, jeg har ingen tid å miste. Professor Njabulo Ndebele, leder av Nelson Mandela Foundation, skal samtale med skoleelever fra Rothaugen ungdomsskole.

Wow, Mandela, han som ble løslatt fra fengslet på Robben Island i 1990 etter 27 år i fengsel – en levende legende som ble president i den rasedelte staten Sør-Afrika – han endret jo verden, gjorde han ikke? Jeg har møtt fangevokteren hans, men det spiller mindre rolle nå.

Sør-Afrika under apartheid var ingen spøk. Fra 1948 til 1994. Enten var du svart eller hvit. Som svart kunne du flykte fra landet, men aldri fra hudfargen. Alle akademiske yrker som lege, jurist og så videre var reservert de hvite. De hvite visste ingenting om hvordan det var å være svart under apartheid, hvordan det var å leve i en township utenfor byenes sentrum. Der var de svarte. I hopetall, i blikkskur og sparsom belysning. Med hjemmelaget øl i ei bøtte på gulvet.

De fattige var de svarte. Skjønt, ikke alle. Ndebele er sjøl ikke fra arbeiderklassen.

– Hvordan apartheid påvirket meg? spør Ndebele og svarer sjøl: At jeg trodde jeg var mindre verdt enn andre, det gikk på sjølrespekten løs.

Saken fortsetter under bildet.

HISTORIETIME: Den sør-afrikanske professoren Njabulo Ndebele svarte på spørsmål fra elever på Rothaugen ungdomsskole.

HISTORIETIME: Den sør-afrikanske professoren Njabulo Ndebele svarte på spørsmål fra elever på Rothaugen ungdomsskole.

Jan-Erik Østlie

Sør-Afrika og Sapmi

Endret Sør-Afrika seg etter at apartheid opphørte og Mandela ble landets president? Ja, vår professor mener det skjedde enorme endringer til det bedre for de svarte. Men det er langt igjen til likestilling. Det største problemet i dag er korrupsjonen. Ikke minst i regjeringen. Ndebele mener landet må finne en ny vei.

Hvorfor ble du forfatter? Spør en av ungdomsskoleelevene. Ndebele forteller den kjente historien om eplet som aldri faller langt fra stammen. Faren hans var nemlig den første i verden som skrev et teaterstykke på zulu. Kunne far bli forfatter, kunne sønnen det også. Verden endrer seg ikke om ikke enkeltmennesker gjør det, tenker jeg.

Seinere på dagen møter jeg Ndebele igjen. Denne gangen i samtale med Harald Gaski, den samiske professoren i kultur og litteratur. De snakker om den vanskelige forsoningen, og assimileringen, de veksler mellom Sør-Afrika og Sapmi – to land på hver sin side av jordkloden, to land som litteraturfestivalen vier ekstra oppmerksomhet.

Saken fortsetter under bildet.

BOKHANDELEN: Et hvert litteraturhuse med respekt for seg sjøl har et sted hvor bøker selges.

BOKHANDELEN: Et hvert litteraturhuse med respekt for seg sjøl har et sted hvor bøker selges.

Jan-Erik Østlie

Lykke ved å glede andre

Hvor mange som var fagorganisert av deltakerne på LitFestBergen, fins det ingen statistikk over. Jeg vil tro det var ytterst få. Blant forfatterne var det neppe mange med yrkesfaglig bakgrunn, eller med fagbrev heller. Thorvald Steen er et unntak. Han har for lengst etablert seg som heltids forfatter i flere sjangre og oversatt til 29 språk, men en gang var han hovedverneombud på Gaustad sykehus. Utdannet maler. Arbeidslivet og håndverksfaget trakk han inn i debutsamlingen sin.

I ung alder ble den tidligere skihopperen rammet av en progressiv muskelsvinnsykdom. I dag sitter Steen i rullestol. Han har i flere sammenhenger fortalt om sin til tider dramatiske kamp mot sjølforakten – ja, han har sågar gått med sjølmordstanker. Helt til han fikk den store aha-opplevelsen: At det er en stor glede å gjøre noe for andre. Siden har han gjort nettopp det gjennom utallige tekster i flere sjangre. Alt dette, og en del mer, snakket han om på LitFestBergen. Endret det ikke verden, så berørte det hjerter.

Saken fortsetter under bildet.

MER VEGGKUNST: Bergen Litteraturhus, fra innsiden.

MER VEGGKUNST: Bergen Litteraturhus, fra innsiden.

Jan-Erik Østlie

Khalifa og Cohen

Og berøre hjerter kan også Khaled Khalifa, den syriske forfatteren fra Aleppo som er en av få som kan forlate det krigsherjede landet sitt, men som ikke vil det. «Døden er et slit», heter den siste boka hans – en perle av en tekst som viser alle krigers absurditet.

Khalifas store forbilde i livet er hans mamma, hun som leste så mange bøker, hun som kanskje gjorde ham til forfatter. Og bidro til at verdenslitteraturen ble rikere.

Saken fortsetter under bildet.

FRA SYRIA: Den syriske forfatteren Khaled Khalifa gjestet festivalen.

FRA SYRIA: Den syriske forfatteren Khaled Khalifa gjestet festivalen.

Jan-Erik Østlie

Verden rikere har poeten og musikeren Leonard Cohen også gjort. Sjøl kastet canadieren inn livets håndkle 7. november 2016, men forfatter og musiker Pedro Carmona-Alvarez med kolleger dro gjennom mange av hans flotte sanger i auditoriet fredag kveld. Vi startet i Montreal – It seems so long ago, Nancy – fortsatte I New York City med Chelsea Hotel – før vi fikk Famous Blue Raincoat. Det skulle da bare mangle, hva passer egentlig bedre i Bergen?

Saken fortsetter under bildet.

STREET ART: Bergenserne er gode på å dekorere sitt uterom.

STREET ART: Bergenserne er gode på å dekorere sitt uterom.

Jan-Erik Østlie

Morsomt og provoserende

Jens M. Johansson er oslogutt på sin hals. Hva trekker ham da til litteraturfestival i Bergen? Han ble spurt, forteller han. Men unnlater heller ikke å nevne at den siste romanen hans har fått gode kritikker og gjort interessen for ham vesentlig større. At han får snakke om klasseperspektivet i norsk skjønnlitteratur, er heller ingen ulempe. Men den slagordsmessige politiske skråsikkerheten er ikke hans greie. Han må skape hovedpersoner i sine romaner som har feil og mangler, som er like nyanserte som livet. Avgangen fra Klassekampen i 1997 var han bitter for en stund, men det gikk over.

Romanen «Lavterskeltilbud» ble til i en periode da kona var alvorlig sjuk, livet var generelt ganske mørkt og tungt – han fikk lyst til å skrive noe underholdende, noe morsomt. Forutsetningen var imidlertid at det var et alvorlig tema og en sårhet der ingen egentlig skulle komme særlig godt ut av det. Latterliggjøring måtte han unngå for enhver pris. Samtidig ville han skrive politisk. For han hadde oppdaget det samme som noen få andre: Mens sosiale skiller øker i samfunnet, skrives det lite skjønnlitteratur om det. Retningen på sin egen roman fikk han hos psykologen som han hadde søkt tilflukt til i sitt tungsinn. Hvorfor ikke slippe seg litt mer løs? Hvorfor alt dette tyngende alvoret? Forfatteren dro hjem og gjorde som anbefalt av psykologen. Uten å spørre kona!

– Mange fra middelklassen har mye empati med arbeiderklassen, men de kan ingenting om den, sier han. Og understreker at han syns det var befriende å skrive en tekst i sinne, deilig å ta i litt, være provoserende.

Saken fortsetter under bildet.

KVARDAG: Festivaler skal alltid ha et tema. LitFestBergen 2020 hadde dette.

KVARDAG: Festivaler skal alltid ha et tema. LitFestBergen 2020 hadde dette.

Jan-Erik Østlie

Endrer enkeltmennesker

Romanen hans fikk av kritikere og journalister raskt stempelet «arbeiderlitteratur», noe han nok også ba om. Johansson syns likevel at han er mye smartere enn sin hovedperson som han mener er en dårlig kopi av ham sjøl. Etterlysningen av mer arbeiderlitteratur skjønner han godt. Men at middelklassen kan få seg til å mene at arbeiderklassen lever mer autentisk, syns han er en nedlatende tanke. For hvordan kan de vite det? De kjenner den jo ikke. Johansson mener en forfatter bør skrive ut fra det han har og kan. Blir det middelklasseromaner av det, så blir det sånn.

For han tror ikke litteratur kan redde verden. Til det er det for få som leser bøker. Skjønt, festivaler bidrar til at det blir flere lesende. Og han syns det er fint at folk strømmer til internasjonale festivaler.

– Litteratur kan endre enkeltmennesker, det fins det mange eksempler på, sier han.

– Men hva kan endre verden da om ikke litteraturen kan det?

– Politikk. Og mobilisering fra de rette miljøene. Den miljøaktivismen vi ser blant ungdommen nå er positiv. Jo, da – det nytter. Vi kan jo ikke bare gi opp.

Saken fortsetter under bildet.

LITTERATURSAMTALE: Sandra Lillebø utfordret forfatteren Jens M. Johansson.

LITTERATURSAMTALE: Sandra Lillebø utfordret forfatteren Jens M. Johansson.

Jan-Erik Østlie

Sjamanisme i Sibir

Ålreit, men da må jeg lete videre. Hva med Europa, ligger redningen der? Eller «kva no?» som er spørsmålet festivalen stiller. Vi reiser innom Polen, Storbritannia og Frankrike. Uten at vi ser lyset. Ikke en gang det berømte i tunellen. Polen sliter med høyreradikale krefter og en hard konflikt med EU, Storbritannia er som kjent ikke medlemmer lenger noe Nazneen Khan-Østrem gir de polske arbeidsinnvandrerne i landet mye av æren for, og Frankrike – ja, de er Frankrike. Macron og gule vester, terror og gjennomsnittlig tre streiker om dagen. Ingen over, ingen ved siden av.

Og forfatter MiRee Abrahamsen reiste likegodt til Tyvarepublikken i Sibir for å møte noen sjamaner der. Kunne de redde verden? Neppe. For ifølge Abrahamsen har vi i våre dager google og wikipedia – de gjør antageligvis de gamle sjamanenes jobb.

Litteraturhuset i Bergen

I februar 2013 fikk Bergen endelig sitt eget litteraturhus. Da hadde Kristin Helle-Valle, som nå er daglig leder, jobbet med saken siden 2008.

Hun er østlending, men har bodd i Bergen i en kvinnealder, hun mente at bergenserne har utestemme og derfor trenger et litteraturhus. Førstnevnte vil jeg tro har stor oppslutning særlig utenfor de sju fjell, jeg er langt mer skeptisk til interessen for litteratur på ekte papir.

Helle-Valle hadde heldigvis et noe annet utgangspunkt, hun fikk med seg Sparebanken Vest og Fritt ord på økonomisiden, men stedsvalget var hennes. For det måtte ligge i sentrum, ha lav terskel, være lett tilgjengelig – åpent.

For Helle-Valle, som i sin tid var med å starte TV2, skulle forskningsformidling være en viktig ingrediens.

– Folk som kommer hit skal ikke føle seg dumme når de går igjen, sier hun.

De fant sitt drømmehus i Østre Skostrede 5-7, men det var ganske forfallent. Helle-Valle var imidlertid aldri i tvil den gangen i 2010-11.

– Da jeg så det, tenkte jeg: her er det, dette skal jeg ha!

I dag har litteraturhuset seks faste ansatte i fem og en halv stilling.

Ideen til det populære NRK-programmet Linda Eides språkshow startet her. Det skal være høyt under taket, huset skal være ideologiløst og for alle. Men det var Høyre og Fremskrittspartiet i byen som støttet det først.

Saken fortsetter under bildet.

LITTERATURHUSSJEFEN: Kristin Helle-Valle har jobbet hardt for å etablere et litteraturhus i Bergen.

LITTERATURHUSSJEFEN: Kristin Helle-Valle har jobbet hardt for å etablere et litteraturhus i Bergen.

Jan-Erik Østlie

Velkjent velgjører

De manglet penger. Og penger kan jo endre verden. I dag har de et budsjett på 14-15 millioner i året. Men sånn var det ikke for ni år siden. En dag ringte Trond Mohn, byens rikeste og en velkjent velgjører – mest i Bergen, men også på andre siden av Hardangervidda. Det hadde seg sånn at dagen var 2. februar 2011, på Helle-Valles bursdag.

– Hva ønsker du deg i bursdagsgave, spurte Mohn.

– 10 millioner over fem år, svarte hun.

– Greit, sa Mohn.

I 2016 ga han samme pengesum i fem år til.

Og uten litteraturhuset, ingen LitFestBergen. Festivalen var her i fjor også. Det var nemlig litteraturhuset som tok initiativet til den. Daglig leder forteller at hun i starten fikk så hatten passet av forfattere som mente hun ikke kunne nok om litteratur. Mye tyder på at de har roet seg nå.

Annerledes

Mange mener det slett ikke mangler litteraturfestivaler i Norge, verken i nord, sør, øst eller vest. Om ikke på Otta, Sjoa og Vinstra, så fins de i hvert fall i Odda, på Lillehammer og i Stavanger. Og flere andre steder. Så hvorfor også i Bergen? At bergenserne av værmessige grunner blir sittende en del inne, sier seg jo sjøl. Men det fins andre innendørsaktiviteter enn å lese bøker.

Teresa Grøtan er festivalsjef for LitFestBergen på andre året. Hun mener at det ikke er nødvendig med flere festivaler som ligner på de allerede gode og eksisterende, men deres er sjølsagt annerledes. Hvis ikke, hadde en annen enn henne vært sjef. Stikkordet er det internasjonale og det politiske perspektivet. Og de inviterer forfattere som har skrevet bøker som ikke en gang er oversatt til norsk. Ennå.

– Jeg lager en festival etter mitt eget hjerte, sier Grøtan. Og har med årets festival bare videreført malen fra i fjor. Da hadde de riktig nok lave forventninger til publikumstall. Så kom det mange. Det var overveldende.

– Og derfor stemmer det ikke at dette er sært, sier hun.

Saken fortsetter under bildet.

FESTIVALSJEFEN: Teresa Grøtan har stor tro på litteraturens endringskraft.

FESTIVALSJEFEN: Teresa Grøtan har stor tro på litteraturens endringskraft.

Jan-Erik Østlie

Balanse og politisk bevissthet

Miksen mellom litteratur og politikk kan være en kommersiell risikosport. Det er Grøtan klar over. Men gir inntrykk av at dette får stå sin prøve. Hun veit hva hun vil. I år ville hun satse på Sør-Afrika, et land hun sjøl har bodd i over en viss tid og derfor har et sterkt forhold til. Hun er født i Nord-Norge, så det samiske står også hennes hjerte nært.

– Jeg har interesse av å bringe fram det som ikke så lett får lov å komme fram, sier hun. Også i fjor ville hun satse på det samiske, men fikk det ikke til. Så her snakker vi ikke om plutselige innfall. Eller anfall. Hun utelukker heller ikke at andre urfolksgrupper inviteres i kommende år, men ønsker samtidig ikke at festivalen får en fast merkelapp. Og det skal være balanse i programmet.

Men kan balanse redde verden? Eller litteratur- og litteraturfestivaler?

– Vi har som mål å gjøre verden til et bedre sted, de som kommer hit til litt bedre mennesker. Og med ny innsikt. Jeg har tro på kulturen generelt og litteraturen spesielt, det er litteraturen som har gjort meg politisk bevisst, sier Teresa Grøtan.

Vond verden

Henimot slutten er vi samlet på husets auditorium og er tilbake til der det startet. Tre og en halv dag med tettpakket program er snart over. På scenen blir Lars Saabye Christensen, en av våre mest feirede nålevende forfattere, intervjuet av Selma Lønning Aarø. Auditoriet er fullsatt.

Hun stiller aldri spørsmålet om litteraturen kan redde verden, men Saabye Christensen svarer på noe som ligner.

– Mange har stilt spørsmålet om det er mulig å skrive etter Auswitch, eller etter Hiroshima – skrive vakker poesi i en vond verden. Det er for meg et ubehagelig spørsmål, sier han.

Der er som det kunstnerisk utsmykkede skjegget hans er blitt spissere enn da han kom. Lars Saabye Christensen forlater scenen for å signere bøker i litteraturhusets bokhandel.

Men en ting veit vi: Litteraturen endret i hvert fall hans liv.

LARS SAABYE CHRISTENSEN: I sin siste bok har han skrevet inn seg sjøl i en av rollene.

LARS SAABYE CHRISTENSEN: I sin siste bok har han skrevet inn seg sjøl i en av rollene.

Jan-Erik Østlie

Mange fra middelklassen har mye empati med arbeiderklassen, men de kan ingenting om den.

Jens M. Johansson

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
14.02.2020
10:13
14.02.2020 10:27