JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Norsk Hermetikkmuseum:

Piers tar vare på historien til hermetikkindustrien

Stavanger har gått fra sild i tønner via sardiner på boks til dagens oljeindustri. Hermetikkindustrien vokste imidlertid ikke ut fra ingenting, men hadde sin bakgrunn i salting og eksport av sild. For 37 år siden etablerte byen sitt eget Hermetikkmuseum som er mer levende enn noensinne.
DAGLIG LEDER: Piers Crocker ved inngangen til museet.

DAGLIG LEDER: Piers Crocker ved inngangen til museet.

Jan-Erik Østlie

06.09.2019
15:35
06.09.2019 15:37

jan.erik@lomedia.no

Det er lett yr i lufta. På rekke og rad ligger de hvite trehusene langs Øvre Strandgate i Stavanger. Over brostein. Forbi katter og vakre blåmalte dører. Langs smijernsrekkverk som minner om en annen tid. Idyllen fører meg til nummer 88. Der ligger Norsk Hermetikkmuseum.

Google maps tar ikke feil. Målet er nådd. Jeg er i boks. Innenfor står museets daglige leder Piers Crocker og venter. Som avtalt.

Mat for skipsmannskap

Historien om norsk hermetikkindustri startet ikke i Stavanger, men i Drammen. Året var 1841. Mannen het Christian August Thorne. 23 år seinere flyttet han virksomheten sin til Moss. Stavanger kommer ikke på banen før i 1873 med Stavanger Preserving Co.

(Saken fortsetter under bildet)

IDDISER: Hermetikkboksenes merkelapper var ofte reneste kunstverk og skaffet mange arbeidsplasser til grafisk industri i byen.

IDDISER: Hermetikkboksenes merkelapper var ofte reneste kunstverk og skaffet mange arbeidsplasser til grafisk industri i byen.

Jan-Erik Østlie

Sildefisket begynte for alvor å svikte siddisene ved inngangen til 1870-årene. Noe måtte gjøres. Ryktene om at franskmennene hermetiserte middelhavssardiner, mens tyskerne var gode til å røyke brisling var blitt lagt merke til. Her var det penger å tjene.

Hermetisert mat var ideelt for skipsmannskap. Det varte lenge, de kunne bruke det sjøl, men også selge det videre. Eller gi det videre i gave til folk de møtte. Det er dokumentert norsk hermetikk i Melbourne i Australia i 1880.

Bjelland

Råvarene kom fra norske farvann. Det som ble solgt som sardiner, var egentlig brisling – en stimfisk som er noe mindre. Men who cares?

Også Skottland og Island leverte råvarer til norsk hermetikkindustri. For det var arbeidsdeling. Antagelig var det bare Christian Bjelland & Co som hadde egen fiskeflåte. Bjelland startet opp med egen fabrikk i 1894 og ble ganske raskt den største i landet. «Ikke noe snikk-snakk, Bjellands hermetikk, takk», ble et munnhell på 1900-tallet. På høyden hadde han 15 hermetikkfabrikker – hvorav fem lå i Stavanger by, eget trykkeri, forskningslaboratorium og salgskontor i New York og Hamburg. Helt til 1983 fikk den siste av Bjellands hermetikkindustrifabrikker leve. Da ga de seg som en av de siste.

(Saken fortsetter under bildet)

IDDISER: Et lite utvalg fra museet.

IDDISER: Et lite utvalg fra museet.

Jan-Erik Østlie

Det var hermetikkindustri over store deler av landet, men det var Stavanger som var hermetikkbyen. Stavanger hadde i 1922 mer enn 70 hermetikkfabrikker og en samlet eksport på 323 millioner sardinbokser. I industriens blomstringstid på 1920-tallet var bortimot 70 prosent av byens befolkning direkte eller indirekte avhengig av denne industrien.

I 1981 ble selskapet Norway Foods Ltd AS med hjelp fra staten dannet. De overtar hele produksjonsapparatet og alt salg av norske sardiner.

Eksportindustri

Glanstida til hermetikkindustrien var under første verdenskrig (1914-18). Toppåret var 1915. Eksportvolumet fra Stavanger økte fra 1,5 millioner kilo i 1900 til 37 millioner kilo i 1915. Dette var primært eksportvarer, om lag 90 prosent. Norge var da som nå et lite marked.

Hovedmarkedet hvor de store salgssuksessene kom, var i de engelsktalende land, land som hadde en relativt sterk forbindelse med Norge på grunn av den store norske innvandringen. Bjellands slagord «To Conquer the World» var en realitet.

I begynnelsen av 1920-årene var det, som i landet og verden for øvrig, nedgang i sardinindustrien – forholdene ble betraktet som vanskelige, og frykten for at arbeidsledigheten i industrien skulle bli omfattende levde i beste velgående. Bjelland lot seg imidlertid ikke verken stoppe eller skremme, og kjøpte opp fabrikker som hadde gått konkurs. I 1926 var Bjellands årlige omsetning 11 millioner kroner.

(Saken fortsetter under bildet)

HERMETIKKBOKSENE: Piers Crocker viser stolt fram deler av produktet - blikkboksene uten merkelapp (iddiser).

HERMETIKKBOKSENE: Piers Crocker viser stolt fram deler av produktet - blikkboksene uten merkelapp (iddiser).

Jan-Erik Østlie

Arbeidsuro

Hva så med arbeidskraften i denne voksende industrien? Og hvor fant vi fabrikkene i Stavangers bybilde? Knutepunktet var i østre bydel, men etter hvert spredte fabrikkene seg utover byen. Og arbeiderne, som gjerne kom fra distriktene og sjelden fra utlandet, hadde ett og annet å bekymre seg om. Som lønninger, arbeidsforhold, arbeidstid og ferie. De sammenlignet seg gjerne med andre industriarbeidere.

Dette er en historie ikke uten arbeideruro. De organiserte seg tidlig.

Det ble stiftet en blikkenslagerforening for menn i 1894 med 40 medlemmer. To år seinere deltok foreningen i 1. maitog med krav om å innføre 8-timersdagen. Blikkenslagere jobbet det mange av i hermetikkindustrien, for eksempel i Stavanger Preserving Co.

13. mars 1901 ble Hermetikkarbeiderskenes forening stiftet, og den eksisterte fram til 1915 da de slo seg sammen med Blikkenslagerforeningen.

I 1901 gikk de også til streik for kvinnenes rettigheter i hermetikkindustrien. Under streiken ble kvinnene brukt for å erstatte mannlige arbeidere. Dette var før de organiserte seg. Dermed fikk de ikke muligheter til å støtte sine mannlige kolleger, mens fabrikkeierne gjerne ville bruke uorganisert arbeidskraft. Om et medlemsmøte i Hermetikkarbeiderskenes forening fire dager etter stiftelsesmøtet hvor fru Helleland, en av de oppsagt ved Bjelland, ble valgt til formann, kan vi lese følgende i Stavanger Amtstidende dagen etter:

«Vi maa paa det kraftigste protestere mod enkelte hermetikkfabrikanter skammelige optræden mod de kvindelige arbeidere, der har meldt sig ind i vor forening. Vi kan ikke tro andet end at alle bra mennesker maa harmes over, at vi skal negtes ret til at staa i forening, medens baade fabrikanter og mandlige arbeidere uantastet skal have denne ret …Vi vil ikke strid med nogen, men vi vil ikke stilltiende lade os berøve vor ret.»

Noen av kvinnene som organiserte seg under streiken, fikk øyeblikkelig sparken. Uroen i industrien stanset ikke, og nye streiker fant sted i 1912, 1917, 1921 og 1925.

27. november 1923 ble Hermetikkarbeidernes Forening stiftet og ble en del av det nystartede Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN).

Kvinnearbeidsplass

I 1915 var hvert fjerde voksne menneske i Stavanger sysselsatt i hermetikkindustrien, en industri som avfødte flere andre virksomheter som helt eller delvis var avhengig av den. Tar vi med disse er det et rimelig anslag at om lag 65 prosent av de yrkesaktive på denne tida arbeidet i tilknytning til hermetikken. Det forekom også, i hvert fall uoffisielt, barnearbeid.

(Saken fortsetter under bildet)

HERMETIKKARBEIDERE: Piers Crocker med et av museets veggbilder.

HERMETIKKARBEIDERE: Piers Crocker med et av museets veggbilder.

Jan-Erik Østlie

Hermetikkindustrien var arbeidskraftkrevende, sesongbetont og med et høyt antall kvinner. I 1909 utgjorde kvinnene 70 prosent av alle hermetikkarbeiderne. Timelønnen for kvinner og arbeidstakere under 18 år lå betydelig lavere enn menns – så det var mye billig arbeidskraft. En hermetikkarbeider hadde ved full sysselsetting i denne perioden en lønn som lå i underkant av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

I moderne tider kunne hermetikkarbeiderne fagorganisere seg i Stavanger Hermetikkarbeiderforening, som var avdeling 18 av NNN. I 1980 var Kari Veseth leder av foreningen. Hun forteller i en artikkel i heftet «Hermetikkarbeiderdagene 1980» at de på dette tidspunktet organiserte 296 hermetikkarbeidere fra fem hermetikkfabrikker. Medlemstallet hadde imidlertid vært raskt synkende fordi det årlig ble lagt ned flere fabrikker.

Foreningens viktigste saker var den store gjennomtrekken av folk, noe som også gjør kontinuiteten i fagforeningsarbeidet vanskelig. Hovedskylden gir hun de lave lønningene, hardt arbeidstempo, gammeldagse arbeidsforhold og nedleggelser og permittering som gjør dette til en usikker arbeidsplass.

Norsk Hermetikkmuseum

Allerede i en artikkel i Stavanger Aftenblad i 1906 ble det snakket om at det opprettes et eget Hermetikkmuseum i Stavanger, men først i 1976 ble prat gjort om til handling. Da begynte innsamlingen av gjenstander og leiting etter et egnet bygg. I Øvre Strandgate 88, et bygg fra 1841, fant de hva de søkte. Her hadde det vært en hermetikkfabrikk i drift til midten av 1950-tallet da den store rasjonaliseringsperioden i hermetikkindustrien startet.

Huset i nummer 88 var blitt overflødig som så mange andre, men i 1977 da museumskomiteen overtok det falleferdige bygget, trengte det sårt en omfattende renovering. Dermed måtte det også samles inn penger. Kommunen spyttet godt i, det samme gjorde tidligere fabrikkeiere som Bjelland og Norrig. 28. juni 1982 ble Norsk Hermetikkmuseum åpnet for publikum – underlagt Stavanger Museum.

Piers Crocker forteller at de fortsatt får inn gjenstander – ikke minst iddiser – etiketter fra hermetikkbokser der mange er for kunstverk å regne. De fleste kunstnerne er anonyme. Unntaket er Theodor Kittilsen.

(Saken fortsetter under bildet)

FISKEN: Theodor Kittilsens kjente iddis.

FISKEN: Theodor Kittilsens kjente iddis.

Jan-Erik Østlie

Besøket øker

Hensikten med museet er å bevare og konservere gjenstandene, kunnskapene og arbeidsprosessene, det er en viktig del av Stavangers historie. Mange av dagens skoleelever aner overhode ikke at byen har levd godt av denne matindustrien som også er en sentral del av byens industri- og sosialhistorie.

– Jeg syns det er viktig å vise hvordan arbeidsforholdene har forandret seg gjennom tidene. Og ikke minst hvor mye fagforeningene har betydd, sier Crocker, som er utdannet egyptolog, født i England og har vært daglig leder av museet siden 1999. For 20 år siden hadde museet om lag 13 000 besøkende i året, i dag har de om lag 60 000.

På museet kan folk få omvisning etter særskilte behov, cruiseskipene som ankrer opp sommerstid er en stor kundegruppe. Da NNN-Arbeideren er innom, venter de en buss med 24 pensjonister. Ellers er skoleklasser og barnehager populære besøkere. Tilbakemeldinger på tripadvisor er stort sett gode.

(Saken fortsetter under bildet)

TOMMELEN OPP: Norsk Hermetikkmuseum får stadig flere besøkere, forteller daglig leder Pier Crocker.

TOMMELEN OPP: Norsk Hermetikkmuseum får stadig flere besøkere, forteller daglig leder Pier Crocker.

Jan-Erik Østlie

Havet gir, havet tar

Hovedutstillingen på museet er en hermetikkfabrikk fra 1910-20. Ønsket er å vise gjenstander fra etter krigen. For tiden utvider de plassen med et nybygg som skal romme et grafisk museum. Den grafiske industrien er en viktig del av hermetikkindustrihistorien da de var gjensidig avhengige av hverandre. Og museet skal fornye første etasje fra august og over et år framover.

I et møterom – direksjonsrommet – står det også en modell av det som en gang var Norges Hermetikkfagskole der de blant annet drev med forskning.

Havet gir, havet tar – heter et ordtak. For Stavanger burde dette ikke være ukjent. Det startet med silda, så ble det sardiner og brisling.

Til det endte med oljå som vi må under havet for å finne. Og olja kan brukes til så mangt, antagelig i mange år ennå – men på boks egner den seg dårlig.

BJELLAND: Iddis fra det kanskje mest kjente hermetikkfirmaet.

BJELLAND: Iddis fra det kanskje mest kjente hermetikkfirmaet.

Jan-Erik Østlie

Hermetikkarbeiderne

«Hermetikken har satt sitt preg på Stavanger. Den har gjort byen kjent. Den har skaffet rikdom til et fåtall mennesker. Denne rikdom er stjålet fra tusener hermetikk-arbeidere som like til den annen verdenskrig har levd som en pariakaste. Å arbeide i hermetikk-industrien var det aller simpleste. Men det var ikke simpelt å gjøre seg rik på hermetikkarbeidernes bekostning».

Gunnar M. Roaldkvam: Hermetikkindustrien og hermetikkarbeiderne fram til 1940/Stavanger Hermetikkarbeiderforening 50 år.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
06.09.2019
15:35
06.09.2019 15:37