Ål folkehøgskole samler døve fra alle verdenshjørner

Guro Gulstuen Nordhagen (tekst) Ole Palmstrøm (foto)

guro@lomedia.no, ole@lomedia.no

– Hvis vi først går gjennom de store hullene, kan vi hjelpe de andre fra den andre siden etterpå. Jeg går her og du går der. Ta hendene gjennom først, og så løfter vi. Bra! Nå kan du gå.

Det er mange som snakker samtidig, og Ariana Berisha tolker tegnspråket så raskt hun kan.

Ute i skogen er elevene i gang med en samarbeidsoppgave. Hver og en skal komme seg gjennom et nett uten å være borti trådene. Linjeleder Johanna forklarer reglene, før elevene ivrig gyver løs på oppgaven.

Ål folkehøyskole og kurssenter for døve er den eneste folkehøyskolen for døve i hele landet.

Den finner du omtrent 670 meter over havet med god utsikt ut over Strandafjorden.

SAMARBEID: Ute i skogen gjør elevene ved folkehøyskolen samarbeidsøvelser i den tilhørende aktivitetsløypa til skolen. Her er Olivier Giskes fra Nederland på vei gjennom nettet uten å røre trådene ved hjelp av medelevene.

Ole Palmstrøm

– Bedre i Norge

Ariana Berisha kom til Ål i Hallingdal sammen med foreldre og fire søsken i 1999. Begge foreldrene er født døve og snakker kun tegnspråk.

Da de kom til Norge på grunn av krig, måtte derfor hele familien både lære et nytt talespråk og et nytt tegnspråk.

Nå jobber de alle tre på Ål og er NTL-medlemmer. Ariana er tolk, mor Kimete Berisha er renholder og far Nexhat er vaktmester.

Nexhat jobbet tidligere i en annen bedrift, der det var lite tilrettelagt for døve. Det ble vanskelig å måtte skrive lapper hele tiden, eller å måtte ha med tolk. På Ål ble det mye lettere.

Familien kom til Norge fra Kosovo. Nexhat forteller at det var mye vanskeligere å være døv i Kosovo enn her i Norge.

– Døve ble undertrykket og diskriminert, spesielt i arbeidslivet. Her er det mye bedre, og vi har mye større muligheter.

Han sier det med hender, kropp og ansikt, mens datteren tolker med stemme.

Selv om de tre har et tydelig skille på jobb og privatliv, er de enige om at det er fint å ha hverandre i nærheten. Nexhat forteller også at han er veldig stolt av datteren sin og får Ariana til å rødme.

FAMILIE: Far Nexhat, mor Kimete og datter Ariana Berisha jobber alle sammen på Ål folkehøyskole og kurssenter for døve. Begge foreldrene er født døve i Kosovo, mens Ariana og de fire søsknene er født hørende. Nå er søsknene tospråklige både i tale og tegn.

Ole Palmstrøm

Muligheter: Vaktmester Nexhat Berisha flyttet fra Kosovo sammen med familien på grunn av krig i 1999. Han synes det er bedre å leve som døv i Norge enn i hjemlandet, og trives i jobben på Ål.

Ole Palmstrøm

SNAKKER I TELEFONEN: Når Ariana Berisha ringer kollegene sine, ringer hun dem på Facetime. Slik kan de snakke med hverandre på tegnspråk helt uten problem.

Ole Palmstrøm

Finner støtte i hverandre

De fleste av de 34 ansatte på folkehøyskolen er døve. Men noen er også hørende tegnspråklige, som Ariana og de andre tolkene. De tolker både for ansatte, lærere i undervisning, internasjonale elever, foreldre og andre kursdeltakere.

Senteret tilbyr blant annet kurs for foreldre, søsken og døve barn. Her lærer de om døvesamfunnet, tegnspråk på ulikt nivå og muligheter tegnspråk gir.

De får også møte folk i samme situasjon og et nettverk der de kan dele kunnskap og erfaringer. Det har vært helt nødvendig og veldig verdifullt, ifølge foreldre NTL-magasinet møter.

Inne i klasserommet får foreldrene undervisning av en døv foreleser. Temaet er anerkjennelse knyttet til å være forelder til barn som er annerledes.

Foreleseren blir stemmetolket av Solveig Nyhus, som står bakerst i klasserommet.

Foreldrene forteller at det blir lettere å snakke med barna og forstå hvordan de har det. Og så er det fint å møte andre med samme utfordringer for å ikke føle seg så alene. De finner mye støtte i hverandre, og det blir lettere å akseptere situasjonen de er i.

Mens foreldrene er på kurs, er barna i den tilhørende barnehagen eller får undervisning bare få meter unna. Kursene varer i en uke, og er en del av et 40 ukers opplæringsprogram i regi av Statlig spesialpedagogisk tjeneste (Statped) og kurssenteret på Ål. Sju av ukene foregår der.

Hver søndag kommer kursdeltakere for å delta på ulike kurs, 1 200 i året. Å få møte så mange mennesker er også noe av det som er så fint med å jobbe der.

STEMMETOLK: Solveig Nyhus tolker den døve læreren med stemme for foreldre som er på kurs. Foreldrene som kommer, er på ulike nivå i tegnspråk, og trenger derfor hjelp i undervisningen.

Ole Palmstrøm

Et vanskelig førstemøte

Flere ansatte hadde sitt første møte med Ål som elever på folkehøyskolen. Rektor Ann Kristin Malmquist er en av dem. Hun begynte etter å tilfeldigvis ha kommet over en brosjyre om skolen. Siden studerte hun tolking, språkvitenskap, tegnspråk, pedagogikk og ledelse, før hun igjen endte opp på Ål.

Hun er en av åtte hørende som jobber ved folkehøgskolen.

– Her vil du nok føle deg litt utenfor om du ikke kan tegnspråk. Men har du riktig kompetanse, kan du få andre jobber enn undervisningsstillinger. Vi tilbyr grunnleggende opplæring i tegnspråk til de ansatte som ikke kan. Og det går fint å lære seg om man går inn for det og bruker litt tid, sier hun.

Det var noe Renholder Malgorzata Myrann fikk erfare. Hun var nær ved å ikke møte opp til andre arbeidsdag.

Det var nemlig ikke noe gøy å ikke kunne snakke med noen på arbeidsplassen. I dag er hun glad for at hun likevel valgte å komme på jobb igjen, og for at hun lærte seg tegnspråk.

– Jeg har ingenting å klage over her. Det er nye ansikter her hver uke, og det er spennende. Og så har jeg gode kolleger som jeg jobber godt sammen med. Første dagen tenkte jeg at jeg ikke ville komme tilbake og at jeg aldri kom til å klare å lære meg tegnspråk. Jeg satt i spisesalen og kunne ikke snakke med noen. Hva skulle jeg gjøre? Men nå kan jeg det, jo!

Blant de 34 ansatte er Myrann og 13 av kollegene medlemmer i NTL. Det er en høy andel for en folkehøyskole.

GLAD HUN KOM IGJEN: Renholder Malgorzata Myrann vurderte å slutte etter første arbeidsdag. Uten å kunne tegnspråk var det vanskelig å ha et godt arbeidsmiljø. Nå har hun jobbet på Ål i mange år og snakker tegnspråk med kollegene sine.

Ole Palmstrøm

– Bare bullshit!

Ute i skogen er elevene blitt litt kalde i det hustrige høstværet. Det drypper fra bladene og elevene står tett i tett. Olivier Giskes fra Amsterdam pakker en medelev inn i den store jakka si.

Han er på Ål for andre gang, men har ingen planer om å bli i Norge. Han bare trives så godt på folkehøyskolen. Hjemme i Nederland er det ingen lignende muligheter.

Her kan han og de andre elevene velge mellom linjer som E-sport, kunst, tegnspråk og norsk for minoritetsspråklige døve.

De 28 elevene denne høsten kommer fra Polen, Kongo, Madagaskar, Uganda, Rwanda, Sri Lanka, Egypt, Eritrea, Nederland, Nicaragua og Norge. De kommer alle med forskjellige bakgrunner og forskjellige erfaringer.

FØLER SEG HØRT: Camilla Lund (t.h.) har slitt med å henge med sosialt som følge av hørselshemmingen. På Ål kan hun snakke sitt eget språk og slipper å anstrenge seg for å forstå eller å bli forstått. Medelev Elisa Glomset Kjersem er hørende, men er på Ål for å bli bedre i tegnspråk.

Ole Palmstrøm

35 år gamle Camilla Lund ble født døv. Etter medisinsk behandling fikk hun noe, men veldig lite hørsel tilbake i ung alder. Hun lærte ikke tegnspråk, og med årene ble det vanskelig å henge med sosialt. Hun ble utbrent og sykemeldt, noe som ikke er uvanlig for hørselshemmede. 

– Jeg ble født på 80-tallet og da var det dårlig informasjon om tegnspråk. Det var også mange fordommer knyttet til å lære tegnspråk, og leger mente det ødela språkutviklingen, forteller hun.

– Det er faen meg bare bullshit, istemmer flere av medelevene hennes.

Det er fremdeles fordommer i dag – da er Ål folkehøyskole et godt sted å være. Her er vi bare mennesker.

SAMHOLD: Olivier Giskes (t.h) gir litt ekstra varme til en kald medelev ute i skogen ved skolen. Jakob Hall (t.v.) ler av noe lærer Johanna Asprusten sier.

Ole Palmstrøm