Brøytebilsjåfør Lina er møkk lei av hensynsløse bilister

Guro Gulstuen Nordhagen

guro@lomedia.no

To brøytebiler kjører etter hverandre på fylkesveiene gjennom Vestfold. Snøen fyker ut av de svære plogene og lager mur mellom vei og fortau.

I den bakerste bilen sitter Lina Scholz. Foran seg brøyter hun asfalten fri for snø, mens hun kontrollert strør veien de legger bak seg med salt. I dag salter hun dobbelt så mye som vanlig.

Når føret er som verst for bilistene, har hun det aller gøyest på jobb.

Som i dag, den første onsdagen i 2023.  

Utakknemlig arbeid

Snøen har lavet ned siden tidlig morgen. Når Lina starter nattevakta klokka 18, er brøytekantene allerede høye etter dagskiftet. De tolv neste timene skal hun og kollegaen holde veiene trygge og klare for morgenrushet.

I løpet av natta kjører de opp imot 25 mil og rekker over runden fem ganger.

– Det er fint å jobbe natt, for da er det lite trafikk. Aller best er det mellom klokka ett og fire, sier 38-åringen bak rattet i lastebilen.

Hun er kjapp med å fortelle at det blir mye banning i løpet av en vakt. Hensynsløse bilister er det lett å bli oppgitt over.

Trafikken har begynt å avta denne kvelden, men fortsatt er det en del biler på veien. Flere er også ute i samme ærend som Lina. Traktorer brøyter fortauene, og flere andre brøytebiler krysser ruta hennes.

De fleste bilene viser respekt, holder avstand og stopper med god plass inn i kryss og rundkjøringer. Men noen ser sitt snitt til å komme seg inn mellom de to lastebilene.

– Faen ta ham! Nå gjør han akkurat det man ikke skal gjøre, smeller det kjapt fra førersetet.

Selv om hun vet at det i de fleste tilfeller ikke handler om ondskap, er det lett å hisse seg opp.

– Det meste skyldes nok utålmodige sjåfører og meg først-mentalitet. Det er nok ikke det at de er slemme. Eller noen er det, ler hun og legger til:

– Jeg tror bare ikke så mange egentlig vet hvordan vi jobber. 

Postbud i snøkaos: Ida Renate må ut på glatta mens andre blir anbefalt å la bilen stå

Det snødde mye den første uka i 2023. Da var det meste som kunne brøyte ute på veiene for å rydde opp.

Guro Gulstuen Nordhagen

Ber om respekt

Vindusviskerne beveger seg fram og tilbake. Snøen legger likevel raskt et teppe på den brede frontruta.

Når det er så mye å gjøre som nå, blir det fort overtid. Opp imot 15 timer bak rattet er slitsomt.

I denne snøføyka er det ikke snakk om noen lange pauser. Den tiden tar hun ikke. En liten strekk litt på beina når hun fyller salt får holde. Matpakka blir spist bak rattet.

Lina og kollegaen kjører samme vei igjen og igjen. Med maksfart på 40 kilometer i timen går det ikke så fort. Men de har heller ikke lov til å kjøre fortere. Det er det ikke alle som liker.

Selv har hun opplevd at folk har ringt politiet på grunn av kø på motorveien. Det hjelper ingen, ifølge henne.

– Vi møter på mange sinte sjåfører. Jeg skjønner ikke hvordan folk kan bli sure for at vi er ute og rydder veiene. Hadde det ikke vært for oss, hadde de ikke kommet seg noe sted, sier hun og rister på hodet.

Og i disse dagene er det mange som ikke kommer seg fram. Den første uka i januar meldes det om stengte bussruter, ulykker og kø på både vei og bane. Folk bes om å holde seg hjemme for å unngå å kjøre i snøkaoset.

Det er mye å gjøre, og aldri før har jobben føltes så viktig.

– Jeg har aldri opplevd så mye snø som nå. Det er gøy, og jeg føler at jeg utgjør en forskjell.

Den aller beste takken hun kan få, er at folk viser respekt på veien. Det gjør det så mye tryggere og bedre for alle, mener hun. Hvis bare alle kunne tatt litt mer hensyn til hverandre. Også Statens vegvesen går disse dagene ut med oppfordring om å ta hensyn til brøytebilene.

Som lastebilsjåfør har man et stort ansvar på veien.

– Jeg pleier å si at man står med ett bein i graven og ett i fengsel. Vi får som regel skylden når det skjer noe.

Lina kjører brøytebil for å gjøre veiene tryggere. Derfor er hun opptatt av å formidle hvordan bilister skal unngå å skape farlige situasjoner i møte med dem.

Guro Gulstuen Nordhagen

Den eneste kvinnen

Innimellom humper det litt. Kantsteinene ligger godt begravd og er vanskelige å se. For selv om hun kan ruta godt, er det ikke alltid mulig å unngå steinene med den store plogen.

Da tyske Lina Scholz fikk sin første jobb i Norge, tok det ikke mange ukene før det var festet et brøyteskjær foran på den splitter nye lastebilen hennes.

– Det var skummelt! Jeg hadde jo nettopp tatt lastebillappen, men sjefen min stolte på at jeg som kvinne kom til å ta godt vare på den nye lastebilen. Jeg var redd, men har ikke ødelagt noe enda, sier hun idet bilen streifer borti en kantstein.

Det dunker litt, men plogen tåler heldigvis mye mer enn som så.

Som fersk lastebilsjåfør hjemme i Tyskland var det vanskelig å få seg jobb. Hun opplevde å bli møtt av fordommer om at damer ikke kunne sitte bak rattet på store biler.

Men hun lot seg ikke stoppe. Hun hadde jo visst hva hun ville bli helt fra hun var barn, da hun sto på bruene og vinket ned til de store lastebilene på veien.

Da en kompis som kjørte rundt i Norden tok henne med på tur til Norge, skjønte hun at det ikke var like uvanlig med kvinnelige sjåfører her.

Da ble valget enkelt. Hun solgte bobilen hun bodde i og flyttet til Jessheim.

Ti år senere har hun enda ikke møtt en annen kvinnelig brøytebilsjåfør, men hun har sett bilder av noen.

I Mesta jobber 48 kvinner i avdeling for drift og vedlikehold, derav mange kjører brøytebil. Bedriften jobber målrettet med å øke kvinneandelen, blant annet ved å få inn flere kvinnelige lærlinger.

Andelen kvinnelige fagarbeidere i Mesta har økt fra to til seks prosent fra 2016 til 2022. Lina selv tok fagprøven for et år siden.

Det snødde mye den første uka i 2023. Da var det meste som kunne brøyte ute på veiene for å rydde opp.

Guro Gulstuen Nordhagen

ADHD

I dag har Lina Scholz både hund og hus i Vestfold og trives så godt i jobben i Mesta at hun gjerne blir værende lenge. Noen dager lengter hun tilbake til friheten og tilværelsen i bobil og å kunne flytte akkurat når hun vil.

Heldigvis får den rastløse damen variasjonen hun trenger.

– Variasjonen er nok det som gjør at jeg synes det er så gøy. På våren kjører jeg feiebil, kantslått med hjullaster om sommeren, og på høsten setter jeg ut brøytestikker. På slutten av sesongen er jeg lei og da er det fint at det skjer noe nytt.

I fjor ble hun diagnostisert med ADHD. Det kom ikke som noen overraskelse, og hun ser absolutt ikke på det som noen ulempe.

– Det er ikke en jobb for alle. Det er mye å passe på samtidig, og med diagnosen er man gjerne god på å ha mange baller i luften. Jeg tror egentlig det er en fordel.

Helt siden hun var liten har Lina Scholz vært fascinert av store biler, og trives godt i jobben i Mesta.

Guro Gulstuen Nordhagen