Doris har skjemt bort Forsvarets veteraner i 44 år. Nå trer hun av

Guro Gulstuen Nordhagen

guro@lomedia.no

Alf Ragnar Olsen

alf@lomedia.no

– Tror du livet er bestemt? Det tror jeg.

Når tida som arbeidstaker er over, er det lite Doris Bente Kristiansen ser tilbake og angrer på. Arbeidslivet har vært fint, det. Det bare ble sånn, ikke noe mer å lure på.

Renholdsbetjenten kunne egentlig tenkt seg å jobbe i Nordsjøen eller i en barnehage. Hun skulle bare være på Bæreia i Kongsvinger til hun fant noe annet. Bare til hun visste hva hun ville. Bare litt til. Og litt til.

Men livet var bestemt. Det var der hun skulle være.

Da Doris mottok Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste etter 30 år på Bæreia, sa hun til lokalavisen at hun håpte å bli der til hun gikk av. I sommer takket hun for seg etter 44 år.

Forsvarets veteransenter på Bæreia har blitt en del av henne. Og hun en del av senteret.

Med varmt hjerte

En mann med mørke solbriller og grønn militærskjorte kommer gående. Han hilser de ansatte på ekte militært vis. Rake bein og høyre hånd til pannen.

Tre stjerner på hver skulder forteller at det er en kaptein som kommer. Nøkkelkortet rundt halsen går til rom 24.

Fem ganger har han gjestet Bæreia, og Doris har vært der hver eneste gang. Med hendene viser han to tomler opp før han peker på stjernene på høyre skulder. Full score til henne.

– Hun har vært super i alle årene jeg har vært her. Jeg er litt forelska, hvisker han og tar en pause.

– I jobben hun gjør.

Han setter ned kaffekoppen og legger spøken til side.

– Jeg har pratet med Doris nesten hver eneste dag. Hun er en fantastisk dame. Hun er ydmyk, snill, omtenksom og har et varmt hjerte. Det er uvurderlig, sier han og kveler gråten.

Bæreia er et senter for veteraner som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner. Midt i skogen, med utsikt til Bæreiavannet, kan de komme for å slappe av. Og selv med gjester som er drillet i det, rer Doris opp sengene deres.

Tilbake til bygda

17. april 1978 hadde hun første arbeidsdag. 20 år gammel og med livet foran seg syklet hun de ni kilometerne fra Kongsvinger sentrum. Tunge bakker opp og rask vei hjem. Det skulle jo ikke være for alltid.

Rett ut av ungdomsskolen på Romedal utenfor Hamar startet hun på husmorskolen i Kongsvinger. Hun ville ut fra den lille bygda hun hadde vokst opp i.

Den første tiden bodde hun med en venninne, men det skar seg, og hun flyttet inn hos kjæresten. Ikke lenge etter døde han av prostatakreft.

På 18 år hadde hun mistet to av de viktigste mennene i livet.

Doris var bare tre år gammel da faren døde i en trafikkulykke. Moren satt alene igjen med Doris og hennes to eldre søsken. Da mobiliserte lokalsamfunnet i Ottestad og samlet inn nok penger for moren til å kjøpe et lite hus.

Selv husker hun lite av faren. Men søsknene husker mer. De er to og fire år eldre enn Doris og bor begge fortsatt i Hamar-området. Nå gleder den ferske pensjonisten seg til å kunne tilbringe enda mer tid i hjemtraktene.

En veldig god venn

Hun har ikke mange bekymringer i livet. Det er ikke noe å klage over, som hun sier. Likevel kan det komme en tung tanke fra tid til annen.

– Jeg begynner å tenke på hvem som skal ta over etter meg og arve meg. Men da er jeg jo borte selv, så da spiller det ikke så stor rolle, sier hun.

Barn var et ønske en gang. Og hun prøvde å få det. Sammen kjæresten prøvde de i mange år. De sjekket seg begge hos lege for å finne ut om noe var feil, men det var det ikke. Det var bare ikke ment at de to skulle ha barn sammen. Det var vel bare bestemt slik, tror Doris.

Nå er det 15 år siden sist hun hadde en kjæreste. Men hun har hatt noen venner, som hun kaller det, så hun er ikke ensom.

Det var også en venn som ble hennes mannlige forbilde i oppveksten.

– Mor fikk en veldig god venn i en nabo etter at far døde. Men det var bare en venn, kan du si, både for mor og oss ungene. Han hjalp til med det aller meste. Med å hugge ved og med å reparere syklene våre. Jeg lærte veldig mye av ham. Det var en mann med et stort hjerte. Vi var veldig heldige som hadde ham.

Mannen het Arvid, og han rakk akkurat å besøke Doris på Bæreia før han døde. Moren levde til 2012.

Hverdagshelt

Døden ser ikke ut til å skremme 64-åringen, men hun håper å få noen gode år som pensjonist.

Hun trekker en sigarett ut av esken sin og tenner på. Level Red. 15–20 ganger om dagen gjør hun bevegelsen. Smaken av tobakk har hun kjent på fra tidlig i tenårene. Den har vært vanskelig å legge fra seg.

På det meste har hun klart å slutte i fire dager. Nok til å kjenne at smaksløkene blir sterkere.

– Jeg har begynnelse til kols, men det har ikke forandret seg på to år. Det hender jo at jeg tenker at jeg burde slutte å røyke, sier hun.

Det er lite som stresser Doris. Det gidder hun ikke å bruke energi på. Hun får gjort mye mer når hun ikke stresser.

Alf Ragnar Olsen

Hun går rolig gjennom gangene på Bæreia. Gjester og ansatte smiler og hilser, og Doris smiler beskjedent tilbake når de takker for jobben hun har gjort i så mange år. Komplimenter er litt vanskelige å ta imot.

– Her har du en hverdagshelt, sier sjef Arnstein Hestnes.

– Det aller beste med Doris er at hun er den hun er. Hun er seg selv. Hun er vennlig, blid, arbeidsom og en utpreget omsorgsperson. Dette er ikke bare en renholdsjobb, det er så mye mer.

Stillingstittelen renholdsleder sier lite om hva som faktisk inngår i jobben hun har gjort på Bæreia.

– Vi er ikke bare renholdere her, vi er også støttespillere. Mange av gjestene kommer til oss for å prate, og da tar vi oss tid til det. Noen har jeg blitt så godt kjent med at jeg har vært på besøk hos dem. I dag sier reglene at vi ikke skal ha kontakt med dem utenom arbeidstiden, sier Doris.

Da renholdet i Forsvaret ble satt ut på anbud i 2016, fikk veteransenteret dispensasjon. Årsaken var at renholderne er en så integrert del av driften. Sjefen selv kaller det en familie, der alle bidrar med alt. Og Doris har bidratt med mye.

Trofast soldat

Da den berømte krigsveteranen Jan Baalsrud tilbrakte sitt siste år på Bæreia, som han selv var med å opprette, satt Doris mye med ham.

Historien om hans flukt fra tyske soldater under andre verdenskrig ble gjort kjent i filmen Ni liv fra 1957.

– Han var veldig preget av det han hadde opplevd, men han pratet ikke noe særlig om det som skjedde. Han var en morsom mann, og kona hans var veldig fin å prate med, minnes hun.

Hver dag kjørte og hentet Doris kona hans på et hotell i Kongsvinger. Det ble for mye for henne å bo på senteret.

Bæreia har vært et trygt fristed for mange av Norges utsendte krigere i så mange år. Doris Bente Kristiansen har vært en viktig del av oppholdet for mange av dem.

Og selv om hun drømmer om å reise og å besøke gamle venner, er ikke senteret kvitt den mest standhaftige veteranen av dem alle helt enda.

Trenger de vikar, er Doris klar til tjeneste. I kjelleren står bingovognen klar for henne så lenge hun ønsker. For ingen er uerstattelige, men ingen kan ha bingo slik som Doris.

Sånn er det bare. Det er vel bare sånn det var bestemt.