FHI kan mer enn å bekjempe dødelige virus. Her forsker de også på oppskriften for lykke

Merete Jansen (tekst)

merete.jansen@lomedia.no

Ole Palmstrøm (foto)

ole@lomedia.no

– Vi skjønte ganske tidlig at dette kunne utvikle seg til noe alvorlig. Men at det skulle bli så stort som dette, hadde jeg nok ikke sett for meg, sier Hanne-Merete Eriksen-Volle.

Sykepleieren med en doktorgrad i virologi, vitenskapen om virussykdommer, har erfaring fra flere situasjoner der virus har spredd seg over landegrensene. Sars og mers er to av de mest kjente. Hver gang har hun sammen med kollegene ved seksjon for resistens og infeksjonsforebygging, stått på for hindre spredning også i Norge. Og hver gang har man klart å begrense omfanget. Denne gangen møtte de en tøffere og mer uforutsigbar motstander i covid-19.

Omtrent ikke fri

– Bra, den teksten du la ut! Veldig poengtert, sier en mannlig kollega som haster forbi i den lyse kantinen til Folkehelseinstituttet i Oslo.

Et nytt møte venter, og Eriksen-Volle roper at hun kommer så snart hun er ferdig med NTL-magasinet. Det har i det hele tatt gått i ett siden virusutbruddet startet for noen måneder siden. Ifølge seksjonslederen varer arbeidsdagene for de fleste fra klokka 08 til sent på kveld, sju dager i uken. Selv har hun hatt fem fridager i løpet av denne perioden, påsken inkludert.

Intense dager med mye ny lærdom, men hun vil ikke beskrive det som spennende eller morsomt å stå oppe i en slik situasjon.

– Jeg tror ikke man kjenner mye på slike følelser, man bare bretter opp ermene og gjør det man skal. Det man er trent til å gjøre. Og jobber døgnet rundt fordi man føler dette er en del av ansvaret og plikten, sier Eriksen-Volle.

Fra smitte til lykke

Langt fra alle de over 900 ansatte ved Folkehelseinstituttet, jobber med smittevern og farlige sykdommer. Etter 25 år som virusforsker og ti år som sjef, beveget biolog Bjørn Grinde seg over i et helt nytt spor: Han ble lykkeforsker.

Saken fortsetter under bildet.

FRA SMITTE TIL LYKKE: Seniorforsker ved Folkehelseinstituttet, Bjørn Grinde, var tidligere forskningssjef på virusavdelingen, men har de siste ti årene forsket på lykke.

Ole Palmstrøm

Vi møter ham i de så godt som tomme lokalene til Folkehelsa, på en annen adresse enn hovedkontoret. Som en enslig svale på enden av et langt møtebord, kan han fortelle at han har funnet oppskriften på lykke. Eller i hvert fall noen avgjørende ingredienser: Genene og oppdragelsen man fikk som barn, spiller en stor rolle, men man kan også bidra selv ved å trene opp lykkefølelsen:

– De negative følelsene er lette å trigge, for de er der for å redde livet ditt, mens de positive bare er der for at du skal spise matpakken din og slikt som ikke er like viktig. Derfor er det lett for at de negative følelsene tar litt overhånd, forteller Grinde.

Viktig del av folkehelsa

Dette er noe NTL’eren har skrevet både forskningsartikler og bøker om. Grinde mener at det som skal til for å øke følelsen av lykke, er å klare å slå av de negative følelsene.

– Dette er mer eller mindre lett å trene på, litt avhengig av hvor skoen trykker, sier han.

For å gi folk praktisk hjelp, har han utviklet en egen «lykke-app» med små øvelser de kan gjøre i hverdagen. Det handler blant annet om å gjenta korte setninger som disse to for seg selv:

– «Jeg har det bra» for å trene lykkefølelsen og «dette betyr jo egentlig ingen ting – livet går videre» for å dempe bekymringene.

Mental helse er viktig i et folkehelseperspektiv, og Grinde synes staten i større grad bør ty til elektroniske medier. Derfor har han også tilbudt staten å overta appen helt gratis, uten noen respons så langt.

– Jeg brenner virkelig for mental helse, for det er der skoen trykker i samfunnet. Vi læres opp til å tenke at hvis noe er galt, er det mor og far sin feil, eller politikerne eller sjefen. Jeg mener at når det gjelder mentale skavanker, er det først og fremst egentrening som må til.

Fortsatt opptatt av virus

Selv om det er lykkeforskning som gjelder nå, følger han godt med på sitt tidligere spesialfelt virologi. Han har fortsatt så pass ekspertstatus at han ble invitert til debatt om smitteverntiltak i NRKs Debatten i begynnelsen av mai, med dette utgangspunktet:

– Allerede tidlig i mars mente jeg at man burde åpne samfunnet mer opp, fordi kostnadene ikke sto i forhold til det man kunne forvente å oppnå.

Koronavirus er ikke noe nytt, heller ikke for Grinde:

– Det er en veldig vanlig virustype, men akkurat denne er litt spesiell fordi den er veldig sykdomsfremkallende og veldig smittsom.

Likevel er han ikke særlig bekymret, verken på jobben eller på hjemmekontoret, forsikrer forskeren. Men vi bemerker smilende at han drar ermet på den store, blå strikkegenseren ned over hånden før han åpner døren for å slippe oss ut av bygget. Jo da, han passer da på!

Småkryp under lupen

Mens Grinde veksler mellom å jobbe hjemme og i FHIs lokaler, har ikke kollega Heidi Lindstedt satt sine bein der siden 13. mars. Seniorrådgiveren jobber på seksjon for skadedyrkontroll. Her forsker de på og gir råd om alt fra skjeggkre, rotter og mus til hodelus, veggedyr og flått.

– Vi er en veldig liten avdeling som skiller oss litt ut når det gjelder arbeidsområde, men i likhet med de andre, hører vi inn under smittevernloven.

De har egne laboratorier, men er også en del ute i felt, blant annet for å samle flått i skogen. I tillegg oppsøker de barnehager, næringslokaler og private hjem for å gi råd om hvordan de kan unngå, eller kvitte seg med, skadedyr.

Siden de er en liten gruppe på bare seks faste og en prosjektansatt, veksler alle mellom de ulike oppgavene, på kontoret og ute i felt. Men nå er det altså hjemmekontor som gjelder. Lindstedt synes det har vært en god erfaring så langt.

– For min del har det vært positivt, og det hører jeg mange andre sier også.

Mye nytt og usikkert

En som derimot er mindre hjemme enn noen gang, er seksjonsleder Hanne-Merete Eriksen-Volle som står midt i det presserende arbeidet med å gi stadig nye råd om hva som gir best smittevern. Til vanlig dreier mye av arbeidsdagen seg om å overvåke forekomsten av antibiotikaresistens og følge med på alle typer infeksjoner som kan oppstå i helsetjenesten. Men akkurat nå handler så godt som alt om covid-19.

– Når det gjelder rådene vi kan gi helsevesenet og befolkningen, har vi stått i en situasjon der mye var nytt. Vi hadde selvfølgelig den generelle kunnskapen om koronavirus og de generelle tiltakene som vi vet fungerer. Men vi har hele tiden måttet følge med på alt som er av ny kunnskap og sikre at rådene vi gir, er mest mulig oppdaterte.

Saken fortsetter under bildet.

TØFT VIRUS: At det skulle bli så stort som dette, hadde jeg nok ikke sett for meg, sier seksjonsleder Hanne-Merete Eriksen-Volle i Folkehelsa.

Ole Palmstrøm

– Utrolig dugnadsånd

Selv om det tar på å jobbe så intenst, uten å se særlig til familie og venner, opplever Eriksen-Volle også situasjonen som positiv, blant annet for arbeidsmiljøet

– Det bringer fram en dugnadsånd som er helt utrolig. Vi har ikke pålagt noen å jobbe overtid, alle har stilt seg til disposisjon. De legger ferieplaner og helgeplaner med familien til side for å bistå. Det føles godt å oppleve at vi er sterkere når vi står sammen.

– Har det også noen negative sider å holde på slik?

– Ja, på den måten at det har vært et stort press over lang tid, og det er slitsomt. Kolleger sier at de har dårlig samvittighet for å dra hjem kl. 20 en kveld, eller at de tar seg fri fordi barnet har bursdag. Det er ikke bra!

– Hva med det å ha hele nasjonens øyne rettet mot seg?

– Det føles som et voldsomt ansvar, og det er jo tyngende. Vi har en god del kunnskap og dokumentasjon, men innimellom har vi bare et tynt grunnlag å skulle gi råd på bakgrunn av. Vi har nok hatt ganske mange søvnløse netter der vi har spurt oss selv: Er det vil gjør, tilstrekkelig? Er det noe annet vi også kunne ha gjort?

– Men det er vel en nyttig erfaring for dere at smitten ikke har latt seg stanse like lett som tidligere?

– Man lærer av enhver situasjon. Men dette er jo en erfaring vi gjerne skulle vært foruten, for det er tungt å se den enorme prisen utbruddet har hatt for de som er rammet. Ikke bare pårørende, men også helsepersonell som står med sorgen over å ikke ha reddet liv, sier den tidligere sykepleieren.

Ole Palmstrøm