Merete Jansen (tekst) " />

Tillitsvalgt

Henny-Kristin har et klart idol: – Jeg elsker Einar Gerhardsen! Ja, sånn skikkelig, altså

Før hun ble 10 år gammel, demonstrerte hun mot det hun mente var urett hjemme på gården i Leikanger. Siden har nestleder Henny-Kristin Asperanden Navarsete i NTL Veg stått i stormen gjentatte ganger.
Nestleder Henny-Kristin Asperanden Navarsete i NTL Veg.

Nestleder Henny-Kristin Asperanden Navarsete i NTL Veg.

Ole Palmstrøm

17.07.2022
07:00
01.08.2022 13:18

merete.jansen@lomedia.no

ole@lomedia.no

– Bare fiks det, Jonas!

Det var den tydelige beskjeden fra nestlederen i NTL Veg til den nyutnevnte statsministeren under LO Stats konferanse høsten 2021.

Solberg-regjeringen hadde tidligere på året foreslått et kutt i fribeløpet for uføre, noe Navarsete mente Arbeiderpartiet (Ap) snarest burde reversere.

Når hun kjenner boblene stige fra mellomgulvet og opp i brystkassen og det begynner å prikke i huden, da har hun ikke noe valg, sier hun. Da må hun si fra, enten det er fra talerstolen eller ansikt til ansikt.

Slikt blir det noen ganger konflikter av. Som i kommunestyret i Sogndal, der Navarsete er gruppeleder for Ap og en sterk motstander av lukkede, politiske prosesser. Eller på småbruket ved fjorden, der hun vokste opp blant sauer og høns, katter, hunder, gjess og ender.

Da tiden var kommet for å slakte hennes egen sau, laget hun plakater. «Sauemorder», sto det på en av dem. Og da faren skulle sage ned gamle morelltrær i skråningen nedenfor huset, bandt hun metallbånd rundt stammene for å stanse ham.

– Når det skjer urett, da kan jeg bli veldig, veldig sint, slår sogningen fast. Med et bredt smil.

En stemme til de svake

Navarsete understreker samtidig at hun først og fremst er engasjert. Det gjelder så mange typer saker, men ikke minst brenner hun for de som er svakere stilt og som ikke selv har en stemme som blir hørt. På det området mener hun å ha en helt særegen kompetanse: Midt i ungdomstiden hennes døde moren, og faren ble varig ufør.

Yngstejenta i familien var bare 14 år da moren måtte gi tapt mot kreftsykdom. Faren mistet fotfestet i sorgen, og to år senere ble han i tillegg rammet av en hjerneskade som var så alvorlig at han i starten bare kunne kommunisere ved å blunke med øynene.

De tre barna fikk valget mellom å sende ham til et sykehjem eller pleie ham hjemme, uten annen hjelp fra kommunen enn husvask og middag tre ganger i uken. De valgte det siste og delte på å stelle og å mate ham.

– Jeg har kjent på kroppen hvordan det er å ikke ha så mye penger. Pappa var enslig forsørger på trygd. Etter at maten var kjøpt inn og strømregningen var betalt, var det ikke mye til overs.

På linjen for idrettsfag på videregående, trengte tenåringen utstyr av et slag familien ikke hadde råd til. Men det var hjelp å få, forteller hun.

– Jeg var så heldig at noen i barnevernet så meg og fulgte meg opp. De skaffet meg både ski, tursekk og annet utstyr. Slike ting som gjør om det er greit å gå på skolen eller ikke.

Og som sammen med mye annet har bidratt til å kaste et vakkert lys over oppveksten i Leikanger.

– Dette er min barndoms paradis, sier Navarsete og vender et blått blikk ned mot verdens lengste fjord og videre oppover de bratte fjell­sidene.

Småbruket strakte seg over 30 mål på begge sider av riksveien, med frukttrær på alle kanter; epler, pærer, plommer og moreller. Dyrene var litt over det hele, både i fjøset, ute på tunet og inne i huset. Ikke bare de vanlige husdyrene, men også en ilder, en mink, tre måser og en kråke. De siste fikk til og med være med på ferie når familien dro av gårde i sin hvite Datsun.

PÅ KROKEN: Her nede ved Sognefjorden har Henny-Kristin Navarsete stått utallinge ganger, helt fra barndommen av. Ulike fiskesorter har havnet på kroken, men akkurat denne dagen er ikke fiskelykken der.

PÅ KROKEN: Her nede ved Sognefjorden har Henny-Kristin Navarsete stått utallinge ganger, helt fra barndommen av. Ulike fiskesorter har havnet på kroken, men akkurat denne dagen er ikke fiskelykken der.

Ole Palmstrøm

Idolet Gerhardsen

De tøffe opplevelsene i tenårene har Navarsete også beskrevet i et kapittel i boken «Derfor er jeg sosialdemokrat» med Hadia Tajik som redaktør. Boken var et forsøk på å finne tilbake til Ap sin sjel under opptrappingen til valget, og for Navarsete var det da viktig å snakke om velferdsstaten.

– Jeg elsker Einar Gerhardsen! Ja, sånn skikkelig, altså!

Det kommer en solid latterkule fra vidåpen munn. Helt uten snev av ironi eller forsøk på å være morsom. Kun ektefølt glede.

Så legger hun ivrig ut om hvordan Gerhardsen sammen med flere andre satt i tysk fangenskap og planla hvordan de skulle bygge opp igjen landet etter at krigen var vunnet.

– På 60-tallet fortalte han hvor flott det var at man etter hvert kunne se store økninger i utbetalingene fra folketrygden. For ham var dette en suksess, for det medførte at det var blitt mindre forskjeller i befolkningen og at man viste solidaritet mellom landsdeler og folk. Da tenker jeg: JA! Det er nettopp det det handler om.

– Er dagens Ap like bra?

– Ehh …

Hun trekker pusten, nøler og sukker. Så trekker hun fram Gerhardsens bakgrunn fra arbeidslivet, gjennom jobben i Statens vegvesen. Den mener hun var en styrke.

– Men det er jo en grunn til at jeg er med i Ap. Det er ideologien og sakene deres, som fokus på velferdsstaten – og nå tillitsreformen.

Fra halsgropen drar Navarsete fram et smykke; Arbeiderpartiets A. Det har hun arvet fra bestemoren som har brukt store deler av livet som kokk på anlegg.

Kjærligheten til partiet og velferdsstaten overskygges bare av de varme følelsene hun har for familien og distriktet hun er født og oppvokst i.

Etter en kort kjøretur fra kontoret i Statens vegvesen, der hun jobber som rådgiver innen beredskap, parkeres den pastellfargede Teslaen nedenfor barndomshjemmet.

Egen fiskeplass ved fjorden

– Jeg bare skifter her, jeg.

Kjolen dras resolutt over hodet, og trebarnsmoren står i bare BH-en kloss på riksveien der bilene suser forbi. På med ullgenser og turstøvler.

Selv om øynene er grundig sminket og neglene perfekt manikyrert, er det lite jåleri ved denne damen. Hun understreker at den folierte, brukte Teslaen ble valgt fordi den var rimelig og er trygg for 18-åringen som skal øvelseskjøre.

I bagasjerommet finner hun en fiskestang. Vi skal ned i fjæresteinen.

– Her har jeg sittet mye fra jeg var liten. Her og oppe i fjellsiden. Sittet og filosofert.

Ofte har fisker latt seg lokke av slukene hun har slengt ut i den mørke fjorden. Lyr, kveite og piggvar. I dag er vinden i hardeste laget for den slags aktiviteter. Kortreist mat blir det like fullt: Gamalost fra Vik, på andre siden av fjorden, og solbærsaft fra Lerum.

Lite ser ut for å være overlatt til tilfeldighetene når man er sammen med Henny-Kristin Asperanden Navarsete. Selv gir hun uttrykk for at hun bare griper de sjansene som byr seg fram. Og at det var slik hun i løpet få måneder gikk fra å være nyvalgt regionleder i NTL Veg til å bli nestleder nasjonalt i samme forening.

Da hadde hun allerede sittet sju år i kommunestyret og skulle snart bli bedt om å stå på listen til stortingsvalget.

– Det kan se ut for at du er en kvinne med ambisjoner om å nå toppen.

– Det er mulig at noen tror det, men det hele er rett og slett bare tilfeldig.

– Ønsker du på sikt å bevege deg videre oppover i politikk og fagforeningsarbeid?

– Jeg er nok en person som synes slikt er spennende, men det fordrer at andre ser potensialet mitt og ønsker å bruke de kvalitetene jeg har. Å albue seg fram er ikke aktuelt. Jeg har alltid vært litt sånn: Hvis du ønsker meg der, skal jeg gjøre så godt jeg kan. Og så ser jeg jo at jeg kanskje er litt annerledes enn mange andre på grunn av bakgrunnen min. Både det at jeg kommer fra en liten plass og at jeg har hatt den oppveksten.

Det har gått radig unna på familiefronten også. Henny-Kristin var bare 19 år gammel og gikk fortsatt på videregående da hun fikk sin første sønn sammen med mannen Endre. To andre sønner fulgte i løpet av de neste sju årene.

Da sistemann kom, hadde Navarsete fullført både sykepleie, startet på videreutdanning i psykisk helsearbeid og jobbet i Nav forvaltning. Hun gir ektemannen, som er lærer, mye av æren for at det har gått rundt på hjemmefronten. Nettmøtene som ble en vane for mange under pandemien, har vært en velsignelse, synes hun. Men de strekker ikke alltid til.

– Når du virkelig kommer fra distriktet, og Oslo ikke bare er en togtur unna, er det desto viktigere å møte opp fysisk, faktisk.

At folk bør fortsette å leve livene sine langt fra Oslo og de andre storbyene, er noe sogningen kan snakke lenge og intenst om. Viktigheten av levende distrikt.

– Men jeg er grunnleggende imot å flytte arbeidsplasser på rot fra hovedstaden til andre kanter av landet. Det er fiendtlig både mot de ansatte og mot fagmiljøene de representerer. Det er nok av nye, offentlige arbeidsplasser som kan bygges opp i distriktene.

– Nå som du selv lever et godt liv, klarer du fortsatt å kjenne på den følelsen fra den tunge delen av ungdomstiden?

– Den følelsen er en del av meg, den forsvinner ikke. Akkurat som gardsjenta, som bare er der. Uten at jeg hadde kjent på de følelsene, tror jeg ikke at det hadde boblet slik inni her.

Henny-Kristin Asperanden Navarsete (41)

Nestleder i NTL Veg og gruppeleder for Sogndal Ap.

1. Hva har du ennå ikke gjort i livet?

En hel masse.

2. Hva gjør du når du skal unne deg noe godt?

Da lager jeg mat eller snacks og ser en film sammen med familien.

3. Hva er ditt første barndomsminne?

At min bestevenn Håkon svinget meg i armene sine. Håkon hadde eid gården foreldrene mine kjøpte. Han ble boende i 15 år og ble en del av familien.

4. Hva er du lei av?

Jeg har avsmak for ­kalkulerende sosialisering og posisjonering.

5. Hva gjør deg bekymret?

Økte sosiale forskjeller, svekket velferdsstat og kutt i offentlig sektor. Heldigvis er den sittende regjeringen i gang med å snu en del av galskapen som ble gjort av den
forrige.

6 Hvem har imponert deg mest?

Pappa og Einar Gerhardsen.

7 Hva vil du anbefale?

En tur til Sogn for å oppleve naturen fra fjord til fjell, gjerne med lokal mat og drikke i sekken.

17.07.2022
07:00
01.08.2022 13:18