Marian Hussein vil tilbake til Nav når hun er ferdig i politikken

Merete Jansen

merete.jansen@lomedia.no

Ole Palmstrøm (foto)

ole@lomedia.no

Er ikke du hun fra SV?

To 17-åringer stiller seg spørrende opp foran Marian Hussein som er på vei ut fra T-banestasjonen på Stovner. Hver dag frakter de grå vognene henne gjennom Groruddalen øst i Oslo til jobben på Stortinget.

Politikeren nikker blidt og bekreftende. Så griper hun sjansen:

– Har dere planer om å bli med i SV? Eller i SU, vi har et ungdomsparti også.

– Nei, det går fint, svarer en av jentene.

Hyggelig, men avvisende. Så haster de to venninne videre, arm i arm.

– Jeg må jo prøve meg på litt rekruttering av ungdommer, sier hun lattermildt.

– De virket kanskje mest interessert i kjendisen, og ikke politikeren?

– Jo da. Det tok jo også meg lang tid å innse at demokrati ikke bare er å stemme ved valg, men at man også kan bli med i et politisk parti. Det er så utrolig mange som ikke blir invitert inn!

Hetsen fylte kommentarfeltene

Marian Hussein er vant til å bli lagt merke til. Både av tilhengere og motstandere.

Det tok ikke lang tid fra vernepleieren kom på Stortinget som 3. vara i 2019 til hetsen fylte kommentarfeltene i sosiale medier.

– De første avisoppslagene om meg la vekt på at jeg var den første representanten med hijab. Og er det en gruppe det er litt sånn «innafor» å spy ut rasisme mot, så er det kvinner med hijab, slår Hussein fast.

Under presentasjonen av Dagbladets sak om henne på Facebook, samlet det seg utover kvelden så mye hat, og til og med drapstrusler, at avisen måtte fjerne innlegget.

Der og da håpet hun dette var noe som ville gå over, men seks år senere konstaterer hun at det heller har gått i motsatt retning:

– Jeg har ikke opplevd at det har vært verre enn de siste to årene.

– Mot deg eller mer generelt?

– Begge deler. Det spiller nesten ingen rolle hvilke saker man snakker om. Det er folk som mener at sånne som meg ikke skal få delta.

Hussein synes det er et paradoks at de samme personene har skapt en fortelling om de tause minoritetskvinnene med hijab som må ha tillatelse fra mennene til alt mulig.

– Men når vi først deltar og er synlige stemmer, er det også feil fordi vi ikke holder kjeft, og vi mener for mye.

Heldig med tidsånden

Samtidig er Marian Hussein veldig stolt av Norge som har gitt henne slike muligheter, til tross for at verken besteforeldrene eller foreldrene er født her.

Familien er fra Mogadishu i Somalia, men måtte flykte på grunn av borgerkrig da hun selv bare var fire år gammel.

Etter en strabasiøs ferd gjennom flere land, kom de til Saudi-Arabia, der faren i flere år hadde jobbet som elektroingeniør på en fabrikk.

De hadde kanskje blitt værende om ikke faren hadde blitt alvorlig kreftsyk.

Han ble etter hvert behandlet i Tyskland, fram til det ikke var noe håp om bedring.

Da fikk han reise til søsteren som noen år hadde bodd i Os i Østerdalen, for å avslutte livet blant nære familiemedlemmer.

Eldstedatter Marian fulgte etter sammen med mor og seks småsøsken.

Overgangen var enorm fra glohete Saudi-Arabia til det iskalde, snøfylte norske innlandet. Men de fikk i hvert fall to måneder sammen med far.

– Det var en ekstrem overgang å komme til Norge, men vi var jo barn, så for oss var dette et slags nytt eventyr.

Hun legger til at hun tror de var heldige med tidsånden på den tiden.

– Det var mange som ønsket at vi skulle lykkes. Vi ungdommer fikk veldig mange muligheter. Jeg er veldig redd for at vi ikke har passet på å skape de samme mulighetene for den generasjonen som vokser opp nå.

Mektig verv på Stortinget

Noen timer før vi kommer til Stovner, småløper SVs ene nestleder mot oss i resepsjonen på Stortinget, med løse, gule lisser på de moteriktige, brune joggeskoene fra Adidas.

Rådgiveren tar hånd om en bulende skulderveske mens Hussein knyter lissene. Så drar hun på seg en lang, sort vinterkåpe og selbuvotter i palestinske farger.

Ole Palmstrøm

Hastverket skyldes en møte hun nettopp ledet i Stortingets arbeids- og sosialkomité og som dro ut i tid.

Komiteen har blant ansvaret for viktige områder som arbeidsmarked og arbeidsmiljø, pensjoner og sosiale stønader. Områder som forbruker en god del av pengene på statsbudsjettet.

Nå er Hussein SVs eneste komitéleder og kan skilte med flere års erfaring i landets politiske høyborg. Hun følte seg langt fra like trygg da hun kom inn som vikar i 2019.

– Det var veldig rart. Litt sånn uvirkelig, men samtidig en ekstrem ære å få lov å representere folk her i Oslo. Jeg var redd for å gjøre noe galt eller dumme meg ut.

– Har du gjort det?

– Nei, jeg tror ikke det. I hvert fall ikke så mye at andre har lagt merke til det. Men man lurer jo på det, sier hun og ler godt.

Hun ler i det hele tatt mye og hjertelig. Spøken er aldri langt unna. Når fotografen kommenterer at hun har så fine, hvite tenner, fyrer hun raskt tilbake:

– Det er nok bare kontrasten til hudfargen!

Opptatt av vanlige folk

Vi beveger oss videre mot bydelen i hennes hjerte, Stovner, på en stappfull T-bane. Det er her hun føler seg hjemme, blant «vanlige folk».

Her har hun blitt tenåring og voksen, her har hun oppdratt sønnen som nå er 18 år, og her bor mor og flere slektninger.

Hussein vedgår at bydelen har sine utfordringer og et nokså dårlig rykte, men hun ser også mye positivt ved nærområdet.

– Jeg liker at det bor mange ulike folk her, som er rause og har plass til mange. Her er det lov å være annerledes, det føler jeg ikke mange andre steder i byen. Og folk spør deg om du har det bra, de spør ikke hvor du jobber.

– Er det også et godt sted å oppdra barn på?

– Det er et sted med en del faremomenter. Som gjerne skyldes at de som bor her, ikke har samme muligheter som alle andre. Men jeg opplever jo at det har blitt folk av oss som vokste opp her, også!

Hjemme med sønnen veksler de mellom norsk og somali. Norsk er nok det språket de behersker best, forklarer Hussein.

Men det er godt å kunne somali når de møter familie og venner som nå er spredt over store deler av verden. Og når de ferdes i det somaliske miljøet i Oslo, som Hussein trives veldig godt i.

– Jeg er veldig sosial! En sosial sosialarbeider.

Vil tilbake til Nav

Marian Hussein ser ikke for seg at hun skal bli værende på Stortinget til evig tid. En dag vil hun tilbake til jobben i Nav som hun har permisjon fra.

Men da håper vernepleieren at politikerne har fått til endringer som gjør det enklere å hjelpe alle som trenger det.

– Den viktigste endringen Nav behøver, er mer tillit til de ansatte. Jeg skulle jeg ønske at den tilliten vi får som folkevalgte, er noe vi også kan dele med de ansatte i førstelinjen, sier Hussein.

Førstelinjen er de som jobber direkte mot brukerne. I stedet for tillit, opplever hun ofte at ansatte i offentlig sektor blir mistenkeliggjort.

– Løsningene ligger i møtene med mennesker, ikke i mer bruk av skjemaer.

Den dagen hun vender tilbake til sin tidligere arbeidsplass, ønsker hun å kunne se kollegene i øynene og vite at hun har gjort alt i sin makt for at de skal ha fått det litt bedre.

Seire og tap

Samtidig innser hun at veien til politiske løsninger kan være lang og kronglete.

I fjor fikk SV flere viktige gjennomslag i den rødgrønne regjeringen de støttet opp om. Hussein ramser blant annet opp økninger i ytelsene for arbeidsavklaringspenger (AAP), barnetrygd, minstepensjon og uføretrygd. Og endring i sosialtjenesteloven, slik at satsene der ikke skulle påvirkes av barnetrygden.

Fullt så god stemning var det ikke da Arbeiderpartiet nylig la fram budsjettet for 2026.

Der ønsker de å fjerne endringene i sosialtjenesteloven, kutte i engangsstønaden til de som får barn og kutte i overgangsstønaden og gjøre endringer i barnetillegget til uføre.

– Det er usosiale kutt som rammer de aller, aller fattigste familiene. Det er slike ting som gjør at det går en faen i meg!

Mange er de som ønsker å påvirke landets fremste folkevalgte. Altfor mange er konsulenter og lobbyister, mener Hussein.

Hun vil heller høre på lærere, barnehageansatte og de som jobber i Nav. På ungdommer og tillitsvalgte.

– Det er så mange aktører som prøver å styre fortellingen om hvordan vi egentlig burde løse utfordringene vi har med fellesskapet vi lever i. Samtidig er det folk med reelle, store utfordringer som opplever at politikken ikke gir dem verktøyene for å få til bedring i hverdagen. Maktforholdene som er ellers i samfunnet, bare forsterkes når man kommer inn på Stortinget.

Inspirert av Pippi

Vi har forlatt T-banen, høsthimmelen er beksvart der vi beveger oss mot biblioteket på Stovner.

Biblioteket var et yndet oppholdssted for tenåringen Marian. Ikke minst for å møte venninner, men også for å synke inn i litteraturen. En helt sommer gikk med til Agatha Christie.

– Det var en sånn sommer der alle småsøsknene kjedet seg sinnssykt, mens jeg ville bare sitte inne og lese.

Noe annet hun husker godt, er fortellingene om Pippi Langstrømpe, verdens sterkeste jente. Ikke fra hun var bitte liten, men fra tiden etter at hun kom til Norge som 10-åring og satt foran TV-skjermen.

– Det er noe med det der at «dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert». At man kan utfordre seg selv og gå ut av komfortsonen sin.

– Det virker styrken i demokratiet vårt at en som kom til Norge som barn og som flyktning, faktisk kan komme inn på Stortinget.

Ole Palmstrøm