Ny AUF-leder: Gaute Skjervø (29) er selverklært pratmaker

Merete Jansen

merete.jansen@lomedia.no

Ole Palmstrøm (foto)

– Der tok jeg feil. Og det sier jeg ikke ofte, det sitter langt inne for oss politikere.

Gaute Børstad Skjervø refererer til gjenoppbyggingen av Utøya.

Etter å ha gjemt seg for terroristen og lagt på svøm fra øya i 2011, tenkte han at dette var et sted som aldri kunne brukes til sommerleir igjen.

Opplevelsen satte dype spor. Men i dag, som nestleder i AUF, er han mest opptatt av å drive politikk. Ikke for å skue bakover, men for å skape en bedre framtid.



Politikk i alt

Og politikk, det ser han i så godt som alt som omgir oss i samfunnet. Som noen av bygningene vi passerer gjennom Oslos gater – og ikke minst mye av det han ser i mindre, norske byer:

– Alt skal være så grått og firkantet. Det er viktig at vi trives der vi lever livene våre.

Den sjønære bydelen Bjørvika er et steg i riktig retning, mener innflytteren fra Levanger i Trøndelag. Men så nærmer vi oss Deichmanske bibliotek, og da strømmer de rosende ordene ut.

– Her har man tenkt kreativt. Formen er annerledes. Selv om det er et bygg laget for å fungere for de som leser bøker, ser det ut som en kunsthall i Berlin.

Og ikke minst:

– Det er et sosialdemokratisk bygg! Det en gullgruve for kunnskap og debatter. Gratis for alle. Helt i Einar Gerhardsens ånd.

Litteratur med et budskap

Denne dagen er flere etasjer i bygget fylt opp av studenter med hodetelefoner på ørene og øynene intenst rettet mot medbrakte PC-er.

– Jeg synes det er veldig behagelig her. Ikke fordi det er så stille, men fordi det er rom som er i bruk. Studenter, barnefamilier, flyktninger, jeg liker miljøet.

Selv trives Skjervø med å rusle langs hylleradene, på jakt etter det han kaller skjulte skatter. Gjerne europeisk historie som er relevant for dagens samfunn. Eller klassikere som Knut Hamsun.

– Han var jo ikke akkurat politisk korrekt, men han skrev fantastisk bra bøker.

Det kan også være noveller eller en diktsamling han bøyer seg over. Og vår tids store navn, som Karl Ove Knausgård og franske Eduard Louis.

– Klarer du å lese dem uten å tenke politikk?

– Nei. Eller jo, jeg klarer det, men jeg lurer nok på etterpå hva de egentlig forsøkte å si. Hvem er det de kritiserer?

SKJULTE SKATTER: Gaute Børstad Skjervø kan ofte gå hyllelangs på Deichman bibliotek og se hva han finner. Som her: En bok med gamle avistegninger.

Ole Palmstrøm

Selvsikker og impulsiv

Mellom bokhyllene og en storslått utsikt mot fjorden og Operaen, står en benk med et ferdig oppsatt sjakkbrett. Skjervø utfordrer umiddelbart til et parti.

– Jeg er ganske god, slår han ublu fast.

Både selvsikkerhet og impulsivitet ser ut til å være på plass. Den siste egenskapen brakte ham sammen med en kompis helt fra California til Rio de Janeiro på en åtte ukers «dannelsesreise». De hadde få planer for strekningen, annet enn at de i hvert fall måtte innom Cuba og Galápagosøyene utenfor Ecuador. Ingen av dem snakket spansk.

Den lille trønder-spansken de etter hvert hadde opparbeidet seg, kom brått til nytte:

– Vi ble ranet av noen som krevde 60 dollar. Vi skjønte ut fra det de sa seg imellom, at de ikke var ute etter å drepe oss. Til slutt fikk vi prutet summen ned til 20 dollar, forteller Gaute Børstad Skjervø.

Vekket av Gaza

Snakketøyet er flittig i bruk. Det var det også i oppveksten.

– Jeg elsket å diskutere og være uenig. Religion, filosofi, politikk, hva som helst. Jeg var så nysgjerrig. Hvorfor er det sånn og sånn?

Julen 2008 gikk nysgjerrigheten over i raseri, da Gaza ble kraftig bombet.

– Jeg ble så forbannet!

De kraftige nevene knytter seg hardt bare ved tanken.

– Det var da jeg følte at jeg måtte bruke engasjementet mitt til noe.

En slektning så det samme og sa:

– Du som har så mange meninger, må jo dra på sommerleiren til AUF!

Alene til Utøya som 15-åring

Som sagt, så gjort. 15 år gammel satt han alene på bussen sørover til et sted hvor han ikke kjente en sjel. Med fotballsko og en pakke boller i bagasjen. Ikke noe telt eller liggeunderlag.

– Det er sprøtt at foreldrene mine lot meg dra!

Men mye av grunnen til at Skjervø fortsatt er aktiv i AUF, mener han ligger i det aller første møtet med Utøya.

– Jeg ble så utrolig godt mottatt. «Hei, hvem er du?», spurte de straks jeg kom i land fra fergen. Her var det alle typer mennesker. Kule folk fra østkanten som snakket på en annen måte, det var eldre og yngre og folk fra mange forskjellige land.

Han ble med og spilte fotball, hadde en sommerflørt og gjorde alt det man skal som ungdom på sommerleir. Følelsen som satt igjen da han dro tilbake til Levanger, var «Yes, dette er et sted for meg».

Den store kontrasten

Så stor var begeistringen at han året etter, som fylkesleder for AUF i Nord-Trøndelag, tok med sine fem nærmeste klassekamerater. Emil som han delte telt med, kom aldri hjem igjen. Året var 2011, og Utøya og Norge ble for alltid endret.

Bestekameraten gjemte seg ved pumpehuset og ble skutt av terroristen, Anders Behring Breivik.

16-åringen Skjervø var like i nærheten, men kom seg unna. Fra nordsiden av Utøya svømte han ut mot småbåtene som var kommet for å plukke dem opp.

– Når man mister venner så tidlig i livet, mister man også mye av fotfestet. Man har akkurat begynt å bevege seg mot voksenlivet, så blir man rykket ut av alt man kjenner. Tryggheten.

Skjervø forteller at han fortsatt kan reagere på lyden av høye smell. Lenge kunne også synet av hvite varebiler, som den terroristen brukte mot regjeringskvartalet, skape ubehag.

OVERLEVENDE: Gaute Børstad Skjervø var på Utøya 22. juli 2001, og gjemte seg for terroristen før han la på svøm fra øya. Da tenkte han at dette var et sted som aldri kunne brukes til sommerleir igjen.

Ole Palmstrøm

– Utøya gir håp

Seks år senere, var han for første gang tilbake på sommerleir. Han hadde ikke sett for seg at det skulle være mulig å bygge opp igjen noe på Utøya. At ungdommer på nytt skulle gå forelsket langs de samme stiene.

– Men det var fint å se hvordan det var blitt der. Jeg har vært flere steder som viser fascistenes grusomme handlinger, som i konsentrasjonsleirene fra andre verdenskrig. Disse stedene ser man bare håpløsheten. Utøya derimot, gir håp. Håp om at det går an å ha ytringsfrihet og demokrati.

Faktisk så mye håp at han bestemte seg for å ta på seg verv igjen i AUF.

– Dette vinner vi, følte jeg da.

– For mye snakk om navn

Det var i 2018. Året Gaute Børstad Skjervø ble medlem av AUFs sentralstyre. Seks år senere har valgkomiteen enstemmig innstilt på at han skal ta steget fra nestleder til leder av ungdomsorganisasjonen.

Det politiske bildet har endret seg mye i mellomtiden. Nå peker de fleste piler nedover for Arbeiderpartiet.

Til og med i barndommens rike, Trøndelag, der alle han kjente i oppveksten, hadde minst en bestefar i Arbeiderpartiet.

– Dette er partiets siste skanse, det stedet som ryker sist. Men mange har gjort mye for ikke akkurat å styrke tilliten til sosialdemokratiet.

– Hvem tenker du på, da?

– Det kan du dra slutninger om selv, repliserer Skjervø kjapt, før han vender tilbake på sporet.

– Jeg mener det veldig sterkt, at hvis Arbeiderpartiet, AUF og fagbevegelsen snakker mer om person enn om politikk, da taper vi valg. Så vil jeg ikke gå i noen diskusjon om enkeltpersoner, det er jeg drittlei. Jeg noterer meg bare at det har vært veldig mye snakk om personer i Trøndelag Arbeiderparti, og for lite diskusjon om de politiske svarene i vår tid.

Det er tydelig at politikk fyller omtrent hver time i døgnet. Til og med når han spiller fotball, er dette en ingrediens.

– Jeg spiller hver mandag. Unge LO og Unge AUF, fagligpolitisk fotball.

Her bryter reporteren ut i latter.

– Selv der må det være politikk?

– Ja, naturligvis!

Tidligere hadde Skjervø stor glede av å se favorittlaget Manchester United spille. Nå skjer det ikke uten en viss bismak.

– Fotballen har blitt hyperkapitalistisk, sier han med henvisning til Saudi Arabias rolle i idretten.

– Så du kan ikke unnslippe politikken, den gjennomsyrer alt vi gjør.

Champagne-sosialist

En nær venn av Skjervø kaller ham spøkefullt «champagne-sosialist». Den merkelappen godtar han ikke uten videre.

– E.C. Dahl-sosialist, ville vært riktigere, sier han med henvisning til det trønderske ølbryggeriet.

– Det er mye god politisk debatt over et glass øl!

Ryktene skal ha det til at han kan helle innpå en halvliter i løpet av få sekunder. Noe han slett ikke nekter for.

Samtidig er det et faktum at han spiller golf. Et spill man ikke akkurat forbinder med venstresiden. Men selv der klarer han å levere gode argumenter:

– Det er litt deilig å ta tilbake en sossete idrett og ha litt gutta-stemning. Og så er det perfekt for oss som liker å prate mye og løpe lite.

Faren spiller også golf, og han har ifølge Gaute en fortid som selverklært anarkist.

Prater seg ut av trøbbel

Barndommen i Levanger var trygg og fri. Begge foreldrene jobbet på det lokale sykehuset, som vernepleiere. På boligfeltet krydde det av barn på samme alder. Den unge Gaute og vennene ringte på hos naboer og stakk av, de koste seg med epleslang og snøballkasting. Noen ganger ble de tatt, og da tok gjerne politiker-spiren støyten.

– Jeg er god til å prate meg ut av trøbbel.

Fortsatt har han kontakt med 12 av dem han kjente best i oppveksten. Og han drar til Levanger så ofte han kan, men ikke så ofte som han kunne ønske seg. For politikken krever sin tid. Det gjør også forholdet til Hoda Imad som han giftet seg med sist sommer, og som han venter barn med i november.

– Hun er selvfølgelig Ap-politiker?

– Selvfølgelig! Gruppeleder i Akershus.