Ukrainske Alexander var på ferie i Norge da Russland invaderte: – På et øyeblikk var alt borte

Guro Gulstuen Nordhagen

guro@lomedia.no

Merete Jansen

merete.jansen@lomedia.no

Alf Ragnar Olsen

alf@lomedia.no

Eirik Dahl Viggen

eirik.dahl.viggen@lomedia.no

24. februar 2022 er ukrainske Alexander Hromov på ferie i Norge. 27-åringen har alltid vært glad i å reise, og nå var det fjordene og fjellene i Norge som lokket. Så får han beskjed om at invasjonen er i gang.

– Min far ringte meg. Pappa fikk ikke kontakt med verken mamma eller min kone, og var fortvilet. Heldigvis var de i god behold. Der og da tok vi et familieråd for å diskutere hva vi skulle gjøre, forteller Hromov.

De avgjorde at han skulle bli i Norge og forsøke å få kona og moren til sikkerhet der. De er nå tre av rundt 40.000 ukrainerne som har kommet til Norge det siste året.

Rekordantall

Krigen og flyktningene førte til en voldsom mobilisering i både mottaksapparatet og det frivillige Norge. I fjor bosatte norske kommuner godt over 30.000 ukrainske flyktninger. Det er rekordtall. I år har kommunene blitt bedt om å ta imot 35.000 til.

Direktør Libe Rieber-Mohn i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) mener innsatsen samfunnet har gjort, er enorm.

– Det har vært gjort en formidabel innsats fra mange. Kommunene har vist stor evne og vilje til å ta imot flyktninger. Det har aldri blitt bosatt så raskt før, for det har i snitt bare gått to måneder fra vedtak i UDI til flyktningene er bosatt og står der med nøkkelen å hånda, sier hun.

Natalia Hrutiuk tok med seg de tre yngste barna sine til Norge. Ektemannen og tre sønner er igjen i Ukraina. Mannen og den ene sønnen kjemper i krigen. Hun reiser ikke tilbake før det er trygt.

Eirik Dahl Viggen

Samtidig som krigen ikke ser ut til å nærme seg en avslutning, ser direktøren en holdningsendring blant flyktningene.

– Den første tiden var ukrainerne selv klare på at de skulle hjem igjen så raskt som mulig. Det har skjedd endring i løpet av året som har gått. Det er nok langt flere som nå tenker at de skal bli her over tid. Situasjonen er usikker og framtida er usikker. Noen reiser fram og tilbake, noen har forlatt Norge, mens flere henter øvrig familie, blant annet eldre familiemedlemmer, oppsummerer Rieber-Mohn.

Regjeringen har forlenget de midlertidige oppholdstillatelsene med ett år, og Imdi merker at mange ønsker å delta i introduksjonsprogram og norskopplæring. Neste steg blir å komme seg i jobb.

– Fra mars i fjor og ut året hadde rundt 1800 klart dette, forteller Imdi-direktøren.

Fikk jobb i Posten

Alexander Hromov har en 43 prosent stilling i Posten og jobber på terminalen i Førde i Sunnfjord. Han føler seg heldig, skryter av Posten som arbeidsgiver og roser kollegene opp i skyene. Han ser for seg en større stillingsprosent etter hvert.

– Men akkurat nå er dette perfekt, for jeg går fortsatt på norskkurs, og det samme gjør kona mi. Det anbefaler jeg alle andre som kommer til Norge å gjøre. Det tror jeg er nøkkelen til fast jobb, sier Hromov.

Han jobbet først ved en veterinærpraksis på Vestlandet, men sier leende at kona ikke likte luktene som kommer ved å jobbe med dyr.

– Derfor vil jeg satse i Posten, hvor jeg trives. Muligheten til å bli lastebilsjåfør er noe jeg tenker på. For man må jo ha inntekt til å forsørge seg selv for å kunne bli, sier han.

Nøkkelen til fast jobb for alle som kommer til Norge er å gå på norskkurs, mener Alexander. Han skryter av Posten som arbeidsgiver.

Alf Ragnar Olsen

Men han legger ikke skjul på at tankene på de hjemme ligger der hele tiden. Troen på at okkupantene vil bli jaget ut av Ukraina, er urokkelig. Broren hans Dimitry (36) kjemper ved fronten.

– De kjemper jo for alt vi er og har. For landet vårt. Broren min er tannlege og ikke soldat. Men han er, som vi alle, fast bestemt på å ikke la russerne ta hjemlandet vårt, sier Hromov.

Brorens beskrivelser fra fronten er fryktelige.

Borte på et øyeblikk

Den unge mannen forteller at i Hromov-familien de alltid hjulpet hverandre. I studietida fikk han selv drahjelp av foreldrene for å gjennomføre to utdanninger, som veterinær og innen IT-sikkerhet. Nå vil han gi noe tilbake.

Foreldrene var midt i bygging av nytt bolighus da krigen rammet. Selv hadde han og kona skaffet seg leilighet og bil.

– Det tok lang tid å bygge det livet vi hadde. På et øyeblikk var alt borte. Bilen fikk jeg solgt, til en dårlig pris, men leiligheten er umulig å selge. Naboblokken er skutt i filler. Og selv om leiligheten min står, har jeg ingen garanti for at den er der i morgen eller den dagen vi kan vende tilbake, sier han.

Tankene på de hjemme ligger der hele tiden for Alexander. Troen på at okkupantene vil bli jaget ut av Ukraina, er urokkelig. Effektene på bildet er fra det ukrainske senteret «Vi sammen» i Tønsberg.

Eirik Dahl Viggen

Han er glad kona og moren hans har kommet seg til Norge, og at de også har klart å få seg jobb.

– Mamma jobber på skolen og bidrar i frivillig arbeid mot de øvrige ukrainerne. Kona mi jobber i en skjønnhetssalong. Så vi har hverandre, og pappa passer på så godt han kan at min bestefar også har det bra. Heldigvis er de relativt langt fra fronten, sier Hromov.

Han er svært takknemlig for Norges bidrag.

– Dere bidrar med militært utstyr, og måten vi er tatt imot på her i landet, er enestående.

Krevende situasjon

Imdi-direktør Rieber-Mohn forteller at de flyktningene som har kommet seg i jobb, stort sett har ordnet det selv.

– Først og fremst har de gjort det på egen hånd. Det er også utviklet en veileder som skal legge til rette for at flyktninger kan gå direkte ut arbeid etter at de er bosatt i en kommune. Dette skjer som et samarbeid mellom kommunene, Nav og arbeidsgivere, forteller hun.

Samtidig merker kommunene at situasjonen er krevende. Det må skaffes nok boliger, og økningen i innbyggertall legger press på øvrige tjenester, som fastlege, barnehager og skoler.

På det ukrainske senteret «Vi Sammen» i Tønsberg får besøkende et sted å sosialisere, samtidig som de får hjelp og informasjon fra frivillige organisasjoner om aktiviteter og andre muligheter de har i lokalsamfunnet.

Eirik Dahl Viggen

– Det er utfordringer for kommunene både når det gjelder kapasitet på tjenestene og å rekruttere nok personale til å håndtere situasjonen, sier hun.

Hun håper fellesskapet klarer å møte behovet også i år.

– Jeg synes at vi i fellesskap har klart å håndtere bosetting i 2022 på en god måte, og jeg håper vi skal klare dette like bra i 2023, sier Rieber-Mohn.

Sammen

Ett av de mange stedene der det skapes fellesskap og trygghet, er på «Vi sammen» i Tønsberg. På det ukrainske senteret samles unge og gamle nesten hver eneste dag.

Klokka nærmer seg tre om ettermiddagen en tirsdag i februar. Ute begynner mørket å legge seg over Tønsberg, der folk snart skal haste hjem fra jobb og skole.

I Storgata 20 kokes det kaffe i store mengder. Frukt og kaker danderes på fat. Et kaldt gufs kjennes for hver gang skyvedørene går opp. Men jo flere som kommer, jo varmere blir det og jo løsere sitter latteren. Barna leker og gjør lekser. De voksne skravler, spiller sjakk, øver på norsk og pakker esker de skal sende til hjemlandet.

På det ukrainske senteret samles unge og gamle nesten hver dag. Det skapes fellesskap og trygghet på «Vi sammen» i Tønsberg.

Eirik Dahl Viggen

Tabubelagt tema

Litt mer enn 200 av de 40.000 ukrainerne som har kommet til Norge, bor nå i Tønsberg. Noen har fått fast bolig, mens de fleste bor på alternativ mottaksplass i påvente av at asylsøknaden skal behandles.

Barna går på skole, og mange av de voksne er godt i gang med norskopplæringen.

25 år gamle Oleksandr Koznaushenko har kommet langt på vei i norskkurset allerede. Selv om han foreløpig er mer komfortabel med å snakke engelsk, forstår han mye norsk. Han får god trening både når han jobber frivillig på senteret og når han er i praksis som servitør.

Praksisplassen har han fått med hjelp fra Tønsberg Rotary. Hjemme i Ukraina hadde han nettopp fullført en seks år lang psykologutdanning da krigen brøt ut.

25 år gamle Oleksandr Koznaushenko er i praksis som servitør, og bidrar på det ukrainske senteret i Tønsberg.

Eirik Dahl Viggen

Den observante leser har kanskje allerede lurt på hvorfor den unge mannen ikke er hjemme og kjemper for landet sitt. Å spørre hvorfor folk har flyktet, er ikke noe de gjør på senteret. Det er sårbart, nesten litt tabu. Derfor er det også viktig for ham å få forklare.

Koznaushenko bruker et oversettelsesprogram for å forklare at han var syk som barn og derfor er fritatt fra militæret.

Likevel hadde han lyst å hjelpe til. Men uten jobb og uten penger var det lite han kunne gjøre i hjemlandet.

– Familien min ville at jeg skulle dra for å komme meg i trygghet. Bestemor er så gammel at hun ikke kan reise, og mamma tar vare på henne. Jeg kunne ikke bidra så mye i Ukraina, men her i Norge kan jeg hjelpe både meg selv og andre, sier han.

Han er med og pakker esker, han lærer barna å spille gitar og hjelper voksne med data og internett.

– Vi vet jo ikke hva som skjer i morgen, så nå vil jeg integrere meg så godt jeg kan. Jeg prøver å bli kjent med folk og lærer meg språket sånn at jeg kan få meg en jobb, sier han.

Litt mer enn 200 av de 40.000 ukrainerne som har kommet til Norge, bor nå i Tønsberg. Noen har fått fast bolig, mens de fleste bor på alternativ mottaksplass i påvente av at asylsøknaden skal behandles.

Eirik Dahl Viggen

Splittet familien

Det er ingen andre menn i hans alder på senteret. Alle ukrainske menn mellom 18 og 62 år må stille til tjeneste i militæret. Derfor er det mer enn dobbelt så mange kvinner som menn som har kommet til Norge.

Natalia Hrutiuk tok med seg de tre yngste barna sine og dro. Mannen og tre eldre sønner er fortsatt i Ukraina. En av sønnene ble med sin far i krigen. En annen sønn er bare 17 år og for ung til å kjempe, men passer på huset deres. Den tredje viser hun et bilde av på mobilen. Han har nettopp giftet seg og fått fri.

På gulvet sitter en liten gutt på en lekebil. Han ser opp på moren og ler. Hun smiler tilbake, og så farter han videre. Like bak kommer storesøsteren på en sykkel og ler like hjertelig.

– I starten var de veldig stille og reserverte, men her føler de seg trygge og kan leke fritt med barn som snakker samme språk, sier Hrutiuk.

Natalia Hrutiuk tok med seg de tre yngste barna sine.

Eirik Dahl Viggen

Senteret er etablert av ukrainske Anastasiia Smyk i samarbeid med Stiftelsen Oseberg Vikingarv, og med støtte fra Tønsberg kommune. Her får de et sted å sosialisere, samtidig som de får hjelp og informasjon fra frivillige organisasjoner om aktiviteter og andre muligheter de har i lokalsamfunnet.

Frivillige bidrar som samtalepartnere og med praktisk hjelp. Hit kommer også privatpersoner som har lyst å bidra på ulike måter.

I jula fikk Natalia Hrutiuk og de tre små barna komme hjem til en familie. Der fikk de feire julaften med både mat og gaver.

Framtida i Ukraina er usikker. Derfor har ikke Hrutiuk noen planer om å ta med barna hjem før det er trygt.