– Det var jo enten dette, eller seks måneder i fengsel

Kjersti Binh Hegna

kjersti.hegna@lomedia.no

Det er søndag formiddag og arbeidsgruppa fra Oslo friomsorg har allerede vært på jobb i flere timer.

Trær skal felles, nye dører på et naust skal monteres og en stor haug med stubber skal kløyves til ved.

– Jeg tror dette er den fineste tjenesten man kan ha. Alternativet er jo så mye verre, sier «Petter».

Han er takknemlig for å kunne gjøre opp for seg utenfor fengslet.

– Vi er heldige som får muligheten til å være ute, det hjelper på når man skal skjerpe seg. Sitter man inne, så detter man ut av samfunnet, sier han.

– Å være ute er frelse for sjela, liksom.

Kjersti Binh Hegna

Tankefull

En av de andre i gruppa soner samfunnsstraff for første gang.

– Jeg skulle aller helst vært hjemme, men vi er nå her for en god grunn, sier «Alex».

Han er en av de yngste i gruppa denne dagen.

– Det var ikke vanskelig å finne noen å prate med her, og jeg er heldigvis vant med å jobbe med gamlinger, hehe.

Han startet dagen med å kløyve ved, noe han synes er kjedelige greier. Neste oppgave er å koste løv fra i fjor ned fra taket.

– Det var jo enten dette, eller seks måneder i fengsel, og det hadde jeg ikke hatt noe godt av, sier han.

– Du får tid til å tenke mye over ting da. Det kan være både bra og dårlig, sier «Alex».

4500 timer

Knivsvik feriested utenfor Drammen eies og drives av Norsk Folkehjelp, og tar imot arbeidsgruppa flere ganger i året. Der har de domfelte ansvaret for alt fra raking av løv til male-, rydde- og snekringsarbeid.

– For oss betyr dette samarbeidet enormt mye. Vi hadde ikke klart å gjennomføre den jobben som gruppa gjør for oss, sier Hans Willy Roger Hansen i Norsk Folkehjelp.

Hansen kan fortelle at flere tidligere domfelte har meldt seg inn i Folkehjelpe etter soning og leid hytter i Knivsvik.

– Det har vært flere tilfeller der de domfelte har tatt kontakt, de spør om jeg har arbeid til dem, sier han.

Innleide pensjonister er viktige bidragsytere til helgejobbingen i Knivsvik.

Kjersti Binh Hegna

I 2024 la arbeidsgruppa i Oslo friomsorg bak seg totalt 4500 samfunnstimer. Arbeidsleder Stein Robert Nygård har ledet gruppa siden 2019. Denne søndagen er syv av åtte domfelte på jobb. Han er fornøyd med oppmøtet.

– Mange ganger handler det jo om hvilken dagsform de er i. Det avgjør om de møter opp eller ikke, og hvordan de ser på arbeidsoppgavene, sier Nygård.  

– Men det er utrolig hvor langt du kommer om du møter folk med et smil og en kopp med kaffe.

Han forklarer at det gjøres en grundig sikkerhetsvurdering før man skal sette sammen gruppa.

– Det er jo en årsak til at de må gjennomføre den samfunnsnyttige tjenesten, sier han.

Soning i frihet

Friomsorgsleder Johnny Bjørkli beskriver arbeidsgruppen ved Oslo friomsorgskontor som en bærebjelke i enhetens løsning av sitt samfunnsoppdrag.

– Driften er helt avgjørende for at friomsorgen skal kunne tilby tilrettelagt og individuell oppfølging for den enkelte domfelte. Det er ikke alle som kan plasseres hos friomsorgens ordinære oppdragsgivere. Arbeidsgruppen bidrar til forutsigbarhet og oppfølging med tydelige rammer for klientene våre, sier han.

– De ansatte er flinke til å se den enkeltes potensiale, det skaper tillit og fører til en utvikling hos de domfelte, legger han til.

I dag soner totalt 483 personer ute i samfunnet. Dette utføres med ulike typer straffegjennomføring, hvor elektronisk kontroll (fotlenke) og samfunnsstraff er de hyppigste formene. Målet er blant annet å gjøre overgangen tilbake til samfunnet lettere for den enkelte, og at de skal unngå nye lovbrudd. Kriminalomsorgen har de senere årene jobbet for at flere personer skal kunne sone på denne måten.

Sosialrådgiver André Kroons fra Oslo friomsorg og en av de domfelte har fått i oppgave å sage ned og rydde bort noen mindre trær.

Kjersti Binh Hegna

Kjersti Binh Hegna

Friomsorgen har ansvar for oppfølging av domfelte som gjennomfører straff utenfor fengsel i Norge.

– Vårt oppdrag handler ikke bare om å følge opp en dom, det handler om å hjelpe mennesker tilbake til et liv uten kriminalitet, sier Bjørkli.

Han forklarer at straffegjennomføring i samfunnet, med riktig støtte og kontroll, kan ha svært god effekt.

– Det reduserer tilbakefall og gir den enkelte en reell sjanse til å starte på nytt, sier Bjørkli.

– De ansatte er friomsorgens viktigste ressurs. Deres engasjement, evne og vilje til å drive endringsarbeid er helt avgjørende, legger han til.

Kabalen

– Mange av de som kommer til arbeidsgruppa kan ikke gjennomføre samfunnsnyttig tjeneste andre steder, så de blir sendt til oss, forteller Nygård.

Arbeidsgruppa har også et flertall av personer som soner straff for bøter.

Han forklarer at utviklingen man ser i miljøene i dag er tøffere, og at arbeidet med å sette opp gruppa er en kabal som skal gå opp.

– Det mange timer som går med til å legge den, det krever mer enn før, sier han.

– Av de som kommer til Knivsvik og jobber der i helgene, er flere i jobb fra før, så at de får jobbe inn timene sine i helgene, gjør at de kan beholde jobben de allerede har, legger han til.

Tjenesten skal, så langt det lar seg gjøre, kunne tilrettelegges for hver enkelt, samtidig som det er en gruppe som må fungere i fellesskap.

– De får gjort opp for seg på en god og forutsigbar måte.

– Tilrettelegginga i arbeidsgruppa ville ikke vært mulig hos en vanlig arbeidsgiver, legger Nygård til.

Arbeidslederne Stein Robert Nygård og Vidar Andersen gir instrukser på trimming av hekk på Ullevål sykehus.

Kjersti Binh Hegna

Sikkerheten først

Trygghet og sikkerhet er det viktigste for både de domfelte og ansatte i tjeneste. Arbeidslederne og andre på jobb går alltid med alarm.

– Transport til Knivsvik skjer ved at det er én arbeidsleder per bil. Vi har to biler med plass til 13 domfelte og det blir alltid foretatt en sikkerhetsvurdering før en slik transport, forklarer han.

Nygård jobber én dag alene med inntil fire domfelte. På de to andre dagene er de to arbeidsledere på jobb, med inntil åtte domfelte.

– Etter tre dager ute og to på kontoret, i tillegg til helgene, så blir man ganske kjørt, sier han.

Han forklarer at jobben hans handler hundre prosent om tillit.

– Måten vi jobber på er vår sikkerhet. Jeg tror de som soner ute får et helt annet forhold til oss enn de ville fått i fengsel. Vi blir ikke de typiske «maktpersonene», som fort kan være provoserende, sier han.

Nygård er dessuten ikke så veldig glad i ordet «rehabilitering».

– Å rehabilitere betyr gjerne at man skal sette noe tilbake i den standen det var. Det er ikke det vi vil her. Jeg liker å kalle det for «utvikling», sier han.

Krever mye

Nygård forteller at friomsorgen har mange samarbeidspartnere ute i kommunene og at det er mer enn nok arbeidsoppgaver, men at en haltende økonomi i etaten gjør det hele vanskelig.

– Alt handler jo til sist om penger. Akkurat nå er vi 1,4 personer ansatt til å drive arbeidsgruppa. Det er virkelig ikke nok, sier han.

– Vi driver jo et minifengsel, legger han til.

Omfordelt arbeidstid og innleie av pensjonister blir gjort for å få til de ulike helgeoppdragene.

– Du velger ikke kriminalomsorgen fordi det er godt betalt. Lønn har aldri vært den motiverende faktoren, men nå har den blitt demotiverende, sier Nygård.

Han mener likevel at det finnes en viss grense for hvor mye avspasering man kan ta også.

– Når man jobber med mennesker så krever det at man gir enormt mye av seg selv, og jeg trives jo i denne jobben, jeg er stolt over gutta og innsatsen de legger i gruppa, sier han.

– Da er det godt å se at det går bra for mange av dem, at de kommer seg ut av det.

Det er ikke mangel på ting og ta tak i for arbeidsgruppa.

Kjersti Binh Hegna

Kjersti Binh Hegna

Rutiner

I tillegg til timer ute i Knivsvik, har arbeidsgruppa fast avtale på Ullevål sykehus, tre ganger i uka, hele året. Med et område på 320.000 kvadratmeter, er det alltid noe som må gjøres.

– På Ullevål sykehus hjelper vi til med forfallent arbeid som hagearbeid, søppelplukking, små malerjobber, sier arbeidsleder i Oslo friomsorg, Vidar Andersen.

Dagen NFF-magasinet får være med er det syv grader ute og det blåser surt mellom bygningene. En stor hekk bak Bygg 3 må trimmes og busker som sperrer utsikten skal fjernes.

Over en kaffekopp går Andersen gjennom dagens gjøremål sammen med gruppa. I dag har fire av syv stykker møtt opp foreløpig.

En av de domfelte orker ikke så mye folk i dag og vil helst gå for seg selv å plukke litt søppel.

– Det er veldig greit å se an hvordan hver enkelt har det når de møter opp. Vil de ikke være sosiale, så skal de få slippe det, sier Andersen.

– Det viktigste vi gjør her er at vi ser de domfelte, gir de tillit og at vi tar det de sier på alvor.

Mestring

Mens praten går rundt bordet, finner Andersen fram den splitter nye ryddesaga. Det har blitt kjøpt inn nye søppelplukkere også.

– Mange av oss har vært lenge ute av arbeidslivet, så og komme hit er en fin måte å få inn litt rutiner igjen. Det er veldig positivt, sier «Terje».

Han synes det er fint å stå opp tidlig for å komme seg opp og ut.

Siste og femte mann har akkurat kommet inn døra. Han er ikke så motivert for arbeidsdagen.

Men etter et par ord med Andersen på tomannshånd, setter «Jens» seg ned ved bordet han også, tar imot en kaffekopp og blir med i praten.  

Marie Kvamme er gartner på Ullevål sykehus, hun er takknemlig for at arbeidsgruppa tar seg av det arbeidet hun selv ikke rekker over.

Kjersti Binh Hegna

Kjersti Binh Hegna

Skammen

– I fjor satt jeg i fengsel for første gang. Det var helt meningsløst. Jeg ble kjent med masse tullinger og lærte ingenting, forteller «Jens».

– Samfunnstjeneste er mye bedre enn fengsel, man får flere positive inntrykk og her ute kan jeg kanskje hjelpe noen andre. Jeg har hatt flere gode samtaler med de unge karene som kanskje er i ferd med å gå nedover en vei de ikke burde, sier «Jens».

Han ser tankefullt ut i luften før han fortsetter.

– Det vanskeligste har vært å komme tilbake til hverdagen. Uten bolig, ingen penger og den delen av det bra nettverket du kanskje hadde er borte. Det blir man sliten av, sier han.

«Jens» har skammet seg mye for de tingene han har gjort, og for den personen han var. Han sier han tenker mye på det.

– I morgen skal jeg prøve sånn der meditasjonskurs, rekker han å si, før Andersen reiser seg og mener det er nok kaffe.

Det er tid for å jobbe.

– Det er ingen skam å komme til arbeidsgruppa. Det viktigste nå er at skal du gjøre opp for deg og bli ferdig med timene dine, sier han.