Av Hans Henrik Fafner

frifagbevegelse@lomedia.no

Utfallet av presidentvalget i Algerie 17. april er nesten gitt på forhånd. Abdelaziz Bouteflika ønsker gjenvalg, og det er sannsynlig at han får ønsket oppfylt. Men observatører ser det som nesten like gitt at gjenvalget vil føre til fortsatt politisk stagnasjon, og det er problematisk i forhold til de sterke reformkravene i befolkningen.

Kritikere påpeker at den sterkt skrantende helsen til 77-årige Bouteflikas gjør ham uegnet til å fortsette i vervet. I fjor vendte han hjem etter et langvarig sykehusopphold i Frankrike, og siden da har han bare vist seg offentlig noen få ganger.

Stabilitet og skinnreformer

Men Bouteflika har velgeroppslutningen fordi han står som symbol for den stabiliteten som har kjennetegnet Algerie helt siden han ble valgt første gang for 15 år siden. Den gangen var han en av nøkkelpersonene i avslutningen av borgerkrigen som opp gjennom 90-tallet kostet omkring 200.000 mennesker livet.

Bouteflika synes også å ha styret landet utenom de urolighetene som har tatt tak i store deler av den øvrige arabiske verden i forbindelse med den arabiske våren. Han besvarte de første folkelige protestene sommeren 2011 etter noenlunde sammen mønster som myndighetene i Jordan, nemlig med reformer. Men dette viste seg raskt å være skinnreformer, noe som har styrket mange i antakelsen om at Bouteflika i virkeligheten er en slags marionette for militæret, som er de egentlige makthaverne i landet. Og det gjør Algerie til en kruttønne som kan eksplodere når som helst i de kommende fem årene som forventes å bli Bouteflikas fjerde presidentperiode.

Fagbevegelsen

En viktig kilde til misnøyen ligger i landets fagbevegelse. Dens forhold til Bouteflika kan i beste fall beskrives som anstrengt.

Fra uavhengigheten fra Frankrike i 1962 og godt opp på 1990-tallet hadde Algerie bare én fagbevegelse, nemlig UGTA , eller Union Générale des Travailleurs Algériens. Bevegelsen hadde spilt en sentral rolle i frihetskrigen mot Frankrike som startet i 1954, og med uavhengigheten ble den til arbeidernes offisielle representant. Den var likevel sterkt statsstyrt, og hadde ikke karakter av fri fagbevegelse.

I 1988 skjedde det en rekke voldsomme, sosiale protester. På demonstrantenes side sto de islamske kreftene, og ikke minst FIS, som skulle bli hovedaktør i 90-årenes borgerkrig. I første omgang fikk regjeringen likevel demmet opp for urolighetene ved små endringer i forfatningen. Dette førte fram til sommeren 1990, hvor en ny lov gav mulighet for etableringen av frie fagbevegelser ved siden av UGTA.

De ble etablert. SNAPAP, som er faglig sammenslutning for statsansatte, så dagens lys, og det samme gjorde SATEF, som har medlemmer som jobber innenfor videregående utdannelse. Men snart druknet alt dette i borgerkrigens kaos helt til 1999, da Bouteflika satte seg til rette på presidentposten. Han startet med å love at reformarbeidet skulle fortsette.

- Det ble aldri det det skulle ha vært, sier Mourad Tchiko fra SNAPAP.

Ifølge loven fra 1990, som fortsatt gjelder, skal et nytt faglig forbund registrere seg selv hos myndighetene. Det skal leveres inn vedtekter og styremedlemmer, samt opplysninger om deres utdanning og jobb, og 30 dager senere skal myndighetene bekrefte det nye forbundets eksistens. Men dette skjer ikke, eller det skjer med lange forsinkelser. Forbundet for Lærere ved Fagskoler ble stiftet i 2002, men fikk først godkenning fra myndighetene i 2011 – og ikke før ILO var gått inn i saken.

Dessuten har myndighetene stilt store hindringer i veien for fagbevegelsen. Ifølge en rapport fra organisasjonen Human Rights Watch, har arbeidere med samme yrke en lovsikret rett til å slutte seg sammen i forbund. Men myndighetene har tolket denne loven snevert, og hevder at loven dermed ikke tillater disse forbundene å samarbeide med hverandre på tvers av faggrenser.

Juridisk sjikane

Fagbevegelsen har med andre ord møtt vanskelig odds. UGTA stiller seg lojalt på regjeringens side, mens de uavhengige forbundene står svakt og splittet. Det betyr at de alltid har hatt vanskelig for å få gjennomslagskraft når de har stilt krav om reformer.

Og reformer er nødvendige. Arbeidsløsheten har falt de siste årene, men ungdomsarbeidsløsheten ligger fortsatt på over 20 %. Og i et land der rundt 70 % av befolkningen er under 30 år gamle, er jobbskaping viktig for å sikre framtiden. Det offentlige systemet betraktes også som både ineffektivt og korrupt, og både skole- og helsevesen trenger en grundig overhaling.

De uavhengige fagforbundene har lenge påpekt disse forholdene. Men hver gang de har gått på gaten for å demonstrere, er det blitt slått hardt ned på sikkerhetsmyndighetenes side. Forbundslederne forteller også om hyppige fengslinger og det de betegner som juridisk sjikane. Og fordi alle står isolert i forhold til de andre, er det vanskelig å stille særlig opp mot det.

Dette er slik det ser ut framfor presidentvalget, der flere av de opprinnelig 15 kandidatene allerede har trukket seg, fordi de betrakter hele affæren som nesten avgjort på forhånd. Bouteflika har militæret i ryggen og et stort statsapparat som bakker opp om hans kandidatur, og fordi han står som en av de siste heltene fra frihetskampen mot Frankrike fra 1950-tallet, og som mannen som i nyere tid skapte ro og stabilitet, er den folkelige oppbakkingen massiv, selv om mange godt kan se at det er noe galt.

Oversatt fra dansk av Hanne Kullerud Nielsen