laster inn
André Kjensli
Anastasia må passe seg for ikke å trå feil når hun er ute og leker.
André Kjensli
Hun vet godt hvor hun kan bevege seg – og hvor hun skal holde seg unna.
André Kjensli
André Kjensli
Anastasia må passe seg for ikke å trå feil når hun er ute og leker.
André Kjensli
Hun vet godt hvor hun kan bevege seg – og hvor hun skal holde seg unna.
André Kjensli
André Kjensli
Anastasia (11) går aldri på den andre siden av veien
Nå jobber mineryddere intenst for at de som bor i den utbombede landsbyen skal få hverdagen tilbake.
Saken oppsummert
andre.kjernsli@gmail.com
MYKOLAIV OBLAST, UKRAINA: – Her er det trygt, men på den andre siden av veien går jeg aldri, sier Anastasia og peker på en gresslette bare 25 meter fra huset de bor i.
Hun vet godt hvor hun kan bevege seg – og hvor hun skal holde seg unna.
Husene der folk har flyttet hjem igjen etter at russerne forsvant er trygge. Alt annet av bygninger må hun holde seg unna.
– Det er ikke uvanlig at russerne legger igjen fristelser i slike hus. Er dette koblet til sprengstoff vet dere hva som skjer dersom noen plukker det opp, sier Igor, faren til Anastasia.
Den lille familien bor i landsbyen Kyselivka, en snau time øst for regionshovedstaden Mylolaiv.
Deler av landsbyen og det meste av åkrene rundt er fortsatt tungt minelagt.
11 år gamle Anastasia elsker å løpe rundt med hunden sin, men kan ikke bevege seg så fritt som før.
Nå jobber Norsk Folkehjelps ansatte og deres norske minehunder intenst for at de som bor i den utbombede ukrainske landsbyen skal få hverdagen tilbake.
André Kjensli
Markering av rydde-området er viktig for at man ikke skal trå feil
Visste at russerne kom
Familien kjøpte huset i 2019, i landsbyen Igor har vokst opp i. Hans foreldre bor fortsatt noen hundre meter unna.
Frem til fullskalakrigen brøt ut i februar 2022 var livet godt. Både Igor og kona Svitlana jobbet i kommunale stillinger. Han med ansvar for vanntilgang til landsbyen de bor i, hun med landbruket i regionen.
På fritiden gikk tiden med til å rehabilitere huset de hadde flyttet inn i.
Okkupasjonen kom ikke som en overraskelse på Igor og de andre i landsbyen, det kom en jevn informasjonsstrøm fra venner som bodde lenger øst i landet.
– Da jeg hørte at den russiske kolonnen telte over 1300 kjøretøy, forsto jeg at det bare var snakk om dager, sier Igor.
Kona og datteren hans flyktet vestover før de russiske styrkene inntok landsbyen 11. mars. Selv ble han igjen for å hjelpe de ukrainske soldatene så godt han kunne.
Den påfølgende uka beskriver Igor som et inferno av eksplosjoner og kamper mellom ukrainske og russiske styrker.
Russerne angrep først med helikoptre, før de fulgte på med stridsvogner og soldater. De brukte også fosforbomber, og Igor bekrefter at flere av landsbyens innbyggere mistet livet.
André Kjensli
Porten utenfor huset, på andre siden av veien kan det ligge miner
André Kjensli
Mistet evnen til å snakke
– I ti dager hadde russerne kontroll over landsbyen. På det meste hadde de 800 soldater her, forteller Igor.
All informasjon om de russiske styrkene sendte han til kjente vestover i landet.
Tre ganger holdt familiefaren på å miste livet i eksplosjoner. Han ble ikke fysisk skadd, men en periode mistet han taleevnen samtidig med at han begynte å stamme.
Opplevelsen satte sitt preg, mot slutten av mars flyktet også han til Mykolaiv by.
– Det var de ukrainske soldatene som tvang meg dra i sikkerhet, smiler femtiåringen.
Til tross for at russerne trakk seg tilbake fortsatte de harde kampene. I ni måneder raste krigen rundt landsbyen før russerne til slutt trakk seg tilbake.
Datteren ville hjem
Husets elendige tilstand og Igor sin helse gjorde at han ikke kunne returnere hjem før i april 2023.
Taket på huset var borte, som på de fleste husene i landsbyen. Det første tiden hadde han bare med seg Svitlana, etter hvert kom også 11-åringen.
– Anastasia maste om å få komme tilbake, hun savnet å bo i landsbyen, sier Igor og smiler.
Det var på denne tiden Igor for første gang kom i kontakt med Norsk Folkehjelp (NF).
Fordi han var lommekjent og hadde fulgt godt med under okkupasjonen, hadde han relativt god oversikt over hvor russerne hadde etterlatt miner. Dette er verdifull informasjon for minerydderne.
Igor med restene etter en klustermine-rakett som han fant like ved huset etter at russerne trakk seg vekk.
André Kjensli
Femti-åringen fant også miner russerne har plassert i vannsystemet i landsbyen, dette rapporterte han til Norsk Folkehjelp.
På sommerstid er det vanlig med gressbranner i regionen, og varmen gjorde at en del miner eksploderte.
Så lenge folk ikke er i nærheten, er det greit at dette skjer. Og etter gressbranner er det også lettere for minerydderne å kartlegge terrenget.
Sånn ser de fleste husene ut etter russernes herjinger i området
André Kjensli
Barna lærer førstehjelp
Skolen Anastasia gikk på er jevnet med jorden, ingen vet når den blir grenreist. Nå får hun hjemmeundervisning via en dårlig internettlinje, og mor hjelper til.
Da jenta hører at vi er på besøk tar hun seg tid til å komme ut å hilse på – og for å vise frem hunden sin.
– Alle barna savner å gå på skolen, sier 11-åringen.
Så springer hun av gårde med hunden i hælene, men bare på de stiene pappa sier er trygge. Et par minutter senere er begge tilbake.
Noen humanitære organisasjoner samler fra tid til annen samler barna der skolen en gang lå for å lære dem om førstehjelp og hvordan overleve i naturen.
– Dette er vi glade for, men det er jo ikke slik unger egentlig skal bruke tiden sin på, sier Igor ettertenksomt.
Omtrent 300 mennesker av landsbyens 900 innbyggere har flyttet tilbake til landsbyen, av disse er 50 barn. Sakte, men sikkert bygges husene opp igjen. En del av husene vil aldri bli gjenoppbygget, det koster mer enn det smaker.
Og noen innbyggere er døde.
Vi blir her!
Men Igor og familien blir. Og han er takknemlig for den jobben Norsk Folkehjelp gjør i området.
Helseproblemene gjør at han ikke kan tjenestegjøre i den ukrainske hæren. Hans personlige mål er å igjen få orden på familien hus og å sikre vanntilførselen i landsbyen.
– Her er jeg født og her skal jeg dø - i frihet. Det ukrainske folk er ikke skapt til å stå på knærne for noen, sier Igor bestemt.
– Rapportene vi får fra folk som Igor kan være til stor hjelp for oss, forteller Toomas Tamosjunas.
Han er Operations Manager for mineryddingsprogrammet til Norsk Folkehjelp (NF) i regionen, og er med FriFagbevelse ut denne dagen.
Du møter han igjen mot slutten av reportasjen.
Toomas Tamosjunas, Operations Manager for mineryddingsprogrammet til Norsk Folkehjelp.
André Kjensli
Norsk Folkehjelp i Ukraina:
Hovedkontoret ligger i Kyiv, og feltkontorer er opprettet i Sumy og Mykolaiv.
Ved utgangen av mars hadde Norsk Folkehjelp omtrent 320 ansatte i operative stillinger, litt under 40 % kvinner. Inkludert folk i stabsfunksjoner sysselsetter NF omtrent 400 personer i Ukraina.
Per april 2023 hadde de kartlagt områder på over 1.100.000.000 m2.
NF driver også opplæring av sivilbefolkningen i hvordan de best kan beskytte seg under bombeangrep og trygg adferd i områder hvor det befinner seg miner og udetonerte eksplosiver.
Undervisningen har pågått siden august 2022, og i 2024 fikk over 25 000 mennesker opplæring i praktiske sikkerhetstiltak knyttet til eksplosiver og konfliktområder.
Folkehjelpen leverer også minehunder og mineryddingsutstyr til det Ukrainske Direktoratet for Sivil Beredskap. De første hundene fra Norsk Folkehjelps treningssenter i Sarajevo ankom i april 2023.
Norsk Folkehjelp har i dag 15 minehunder på jobb i Ukraina, dette tallet skal økes.
Norsk Folkehjelps hunder lærer norsk kommandoer, slik at de kan brukes i alle land organisasjonen opererer.
Mineryddere er vanlige folk
Har man sett filmen «The Hurt Locker», er det lett å tenke at folk som driver med minerydding er menn som enten har et dødsønske eller et oppblåst ego.
Sånn er det ikke i virkeligheten, i hvert fall ikke i Norsk Folkehjelp. Alt handler om rutiner og regler som er ufravikelige.
De dagene Frifagbevegelse var med på minefeltene var det flere kvinner enn menn på jobb, både som hundeførere og med metallsøker.
Dette skyldes blant annet at mange menn kjemper i skyttergravene mot den russiske ukupasjonsmakten.
En av de vi møtte var hundefører Maria, som jobber sammen med hunden Zmaj.
Maria er opprinnelig fra Kyiv der hun jobbet med reklame og markedsføring, når står hun i et minefelt med en hund hun må stole på. Hvorfor gjør hun dette?
– Jeg reiste til denne regionen som frivillig da fullskalakrigen brøt ut, det var helt naturlig for meg, sier 33-åringen mens Zmaj tar seg en velfortjent pause.
Hun både en bror og mange venner som kjemper ved fronten, og ville gjøre en innsats selv.
André Kjensli
I begynnelsen av mai 2023 begynte hun sin trening for å bli hundefører, i april 2024 ble hun sertifisert hundefører. Da bar det rett ut i minefeltet.
Var hun redd?
Redd i begynnelsen
– Selvfølgelig! Det er helt normalt å reagere på den måten, men jeg stoler på opplæringen og vet hva jeg skal gjøre. Jeg husker det var en rar følelse å ta de første skrittene, smiler hun.
Siden starten har hun sett mye forskjellig ammunisjon og miner, området hun jobber i er tungt minelagt. Tenker hun på at hun antageligvis har reddet liv?
– Ja, absolutt. I forrige uke kjørte vi fordi et jorde vi mineklarerte i fjor, nå var bonden ute med traktoren sin. Det gjør godt i sjelen, sier Maria.
Hun forteller at en av de andre bøndene i samme området ble skadet av en kluster-mine før NF kom i gang med ryddingen.
Han mistet en hånd, og lå lenge i koma. Nå er han tilbake i jobb.
Maria trives med å jobbe som hundefører i NF, og har ikke angret et sekund.
På spørsmål om hva hun skal gjør etter at Ukraina har fått tilbake friheten må hun tenke seg litt om:
– Jeg klarer ikke å tenke på det, jeg tar en dag av gangen. Reise litt kanskje, det hadde vært fint, sier hun med et smil om munnen.
Maria og hunden Zmaj på jobb
André Kjensli
Hundene lukter sprengstoff
Hvorfor brukes hunder til dette arbeidet?
Undersøkelser viser at en minehund kan være opptil 20 ganger så effektiv som en minerydder med metallsøker.
Dette varierer i takt med hvor mye metall som ligger i bakken, og på grunn av de intense kampene som nylig har pågått her er jorda full av metall.
Mens en minehund lukter seg frem til sprengstoff, må de som bruker metallsøker navigere mellom skrapet for å finne miner og annen ammunisjon som ligger udetonert.
Hundene bytter på å jobbe.
Mens en hund jobber, ligger den andre i skyggen i buret sitt. Tilgang på vann og mat er god, og spesielt viktig midt på sommeren.
Maria og hunden Zmaj på jobb
André Kjensli
I bilen tilbake til Mykolaiv mot slutten av dagen snakker vi med Toomas Tamosjunas igjen.
Estlenderen forteller at til tross for god driv i mineryddingsarbeidet, står utfordringene i kø.
Tilgang til områder, lokalt byråkrati og store mengder skrapmetall i bakken er noen. Det siste gjør arbeidet med metallsøker særlig utfordrende.
– Dessuten pågår krigen fortsatt, noe som gjør at våre mannlige ansatte når som helst kan bli innkalt til militærtjeneste. Og ikke glem at krigen fortsatt pågår, droneangrep er slett ikke uvanlig i området. Vi er bare 25 km fra fronten, forteller han.
Mineryddere med metallsøker i arbeid.
André Kjensli
Tett på krigen
Rydding av miner fra jordbruksområder slik at bønder kan gjenoppta dyrking av mat er høyt prioritert.
Til nå er mer enn 500 000 m² land ryddet slik at lokalsamfunn å starte gjenoppbyggingen.
Nærmere 10.000 ukrainere er direkte berørt av jobben NF så langt har gjort. Men det er langt til mål.
– Her er det jobb for mineryddere i mange år fremover, avslutter Tamosjunas.
Norsk Folkehjelp sitt viktige arbeid i Ukraina fortsetter takket være støtten fra donorer, partnere og lokale aktører.
Innsatsen bidrar til tryggere samfunn og mulighet for gjenoppbygging i Ukraina.
Norsk Folkehjelp ønsker å øke innsatsen, til det trenger man flere minehunder. Zmaj, som ble nevnt tidligere i saken, eies av Norges offisers- og spesialistforbund (NOF).
Organisasjoner og bedrifter kan ansette en minehund. Dette kan man lese mer om her.
Flere minehunder fører til raskere frigjøring av land, slik at lokalsamfunn kan gjenoppta jordbruk og gjenoppbygging.
Norsk Folkehjelp er blant verdens største humanitære mineryddingsaktører. Organisasjonen har fjernet mer enn to millioner landminer, i over 40 land.
andre.kjernsli@gmail.com
MYKOLAIV OBLAST, UKRAINA: – Her er det trygt, men på den andre siden av veien går jeg aldri, sier Anastasia og peker på en gresslette bare 25 meter fra huset de bor i.
Hun vet godt hvor hun kan bevege seg – og hvor hun skal holde seg unna.
Husene der folk har flyttet hjem igjen etter at russerne forsvant er trygge. Alt annet av bygninger må hun holde seg unna.
– Det er ikke uvanlig at russerne legger igjen fristelser i slike hus. Er dette koblet til sprengstoff vet dere hva som skjer dersom noen plukker det opp, sier Igor, faren til Anastasia.
Den lille familien bor i landsbyen Kyselivka, en snau time øst for regionshovedstaden Mylolaiv.
Deler av landsbyen og det meste av åkrene rundt er fortsatt tungt minelagt.
11 år gamle Anastasia elsker å løpe rundt med hunden sin, men kan ikke bevege seg så fritt som før.
Nå jobber Norsk Folkehjelps ansatte og deres norske minehunder intenst for at de som bor i den utbombede ukrainske landsbyen skal få hverdagen tilbake.
André Kjensli
Markering av rydde-området er viktig for at man ikke skal trå feil
Visste at russerne kom
Familien kjøpte huset i 2019, i landsbyen Igor har vokst opp i. Hans foreldre bor fortsatt noen hundre meter unna.
Frem til fullskalakrigen brøt ut i februar 2022 var livet godt. Både Igor og kona Svitlana jobbet i kommunale stillinger. Han med ansvar for vanntilgang til landsbyen de bor i, hun med landbruket i regionen.
På fritiden gikk tiden med til å rehabilitere huset de hadde flyttet inn i.
Okkupasjonen kom ikke som en overraskelse på Igor og de andre i landsbyen, det kom en jevn informasjonsstrøm fra venner som bodde lenger øst i landet.
– Da jeg hørte at den russiske kolonnen telte over 1300 kjøretøy, forsto jeg at det bare var snakk om dager, sier Igor.
Kona og datteren hans flyktet vestover før de russiske styrkene inntok landsbyen 11. mars. Selv ble han igjen for å hjelpe de ukrainske soldatene så godt han kunne.
Den påfølgende uka beskriver Igor som et inferno av eksplosjoner og kamper mellom ukrainske og russiske styrker.
Russerne angrep først med helikoptre, før de fulgte på med stridsvogner og soldater. De brukte også fosforbomber, og Igor bekrefter at flere av landsbyens innbyggere mistet livet.
André Kjensli
Porten utenfor huset, på andre siden av veien kan det ligge miner
André Kjensli
Mistet evnen til å snakke
– I ti dager hadde russerne kontroll over landsbyen. På det meste hadde de 800 soldater her, forteller Igor.
All informasjon om de russiske styrkene sendte han til kjente vestover i landet.
Tre ganger holdt familiefaren på å miste livet i eksplosjoner. Han ble ikke fysisk skadd, men en periode mistet han taleevnen samtidig med at han begynte å stamme.
Opplevelsen satte sitt preg, mot slutten av mars flyktet også han til Mykolaiv by.
– Det var de ukrainske soldatene som tvang meg dra i sikkerhet, smiler femtiåringen.
Til tross for at russerne trakk seg tilbake fortsatte de harde kampene. I ni måneder raste krigen rundt landsbyen før russerne til slutt trakk seg tilbake.
Datteren ville hjem
Husets elendige tilstand og Igor sin helse gjorde at han ikke kunne returnere hjem før i april 2023.
Taket på huset var borte, som på de fleste husene i landsbyen. Det første tiden hadde han bare med seg Svitlana, etter hvert kom også 11-åringen.
– Anastasia maste om å få komme tilbake, hun savnet å bo i landsbyen, sier Igor og smiler.
Det var på denne tiden Igor for første gang kom i kontakt med Norsk Folkehjelp (NF).
Fordi han var lommekjent og hadde fulgt godt med under okkupasjonen, hadde han relativt god oversikt over hvor russerne hadde etterlatt miner. Dette er verdifull informasjon for minerydderne.
Igor med restene etter en klustermine-rakett som han fant like ved huset etter at russerne trakk seg vekk.
André Kjensli
Femti-åringen fant også miner russerne har plassert i vannsystemet i landsbyen, dette rapporterte han til Norsk Folkehjelp.
På sommerstid er det vanlig med gressbranner i regionen, og varmen gjorde at en del miner eksploderte.
Så lenge folk ikke er i nærheten, er det greit at dette skjer. Og etter gressbranner er det også lettere for minerydderne å kartlegge terrenget.
Sånn ser de fleste husene ut etter russernes herjinger i området
André Kjensli
Barna lærer førstehjelp
Skolen Anastasia gikk på er jevnet med jorden, ingen vet når den blir grenreist. Nå får hun hjemmeundervisning via en dårlig internettlinje, og mor hjelper til.
Da jenta hører at vi er på besøk tar hun seg tid til å komme ut å hilse på – og for å vise frem hunden sin.
– Alle barna savner å gå på skolen, sier 11-åringen.
Så springer hun av gårde med hunden i hælene, men bare på de stiene pappa sier er trygge. Et par minutter senere er begge tilbake.
Noen humanitære organisasjoner samler fra tid til annen samler barna der skolen en gang lå for å lære dem om førstehjelp og hvordan overleve i naturen.
– Dette er vi glade for, men det er jo ikke slik unger egentlig skal bruke tiden sin på, sier Igor ettertenksomt.
Omtrent 300 mennesker av landsbyens 900 innbyggere har flyttet tilbake til landsbyen, av disse er 50 barn. Sakte, men sikkert bygges husene opp igjen. En del av husene vil aldri bli gjenoppbygget, det koster mer enn det smaker.
Og noen innbyggere er døde.
Vi blir her!
Men Igor og familien blir. Og han er takknemlig for den jobben Norsk Folkehjelp gjør i området.
Helseproblemene gjør at han ikke kan tjenestegjøre i den ukrainske hæren. Hans personlige mål er å igjen få orden på familien hus og å sikre vanntilførselen i landsbyen.
– Her er jeg født og her skal jeg dø - i frihet. Det ukrainske folk er ikke skapt til å stå på knærne for noen, sier Igor bestemt.
– Rapportene vi får fra folk som Igor kan være til stor hjelp for oss, forteller Toomas Tamosjunas.
Han er Operations Manager for mineryddingsprogrammet til Norsk Folkehjelp (NF) i regionen, og er med FriFagbevelse ut denne dagen.
Du møter han igjen mot slutten av reportasjen.
Toomas Tamosjunas, Operations Manager for mineryddingsprogrammet til Norsk Folkehjelp.
André Kjensli
Norsk Folkehjelp i Ukraina:
Hovedkontoret ligger i Kyiv, og feltkontorer er opprettet i Sumy og Mykolaiv.
Ved utgangen av mars hadde Norsk Folkehjelp omtrent 320 ansatte i operative stillinger, litt under 40 % kvinner. Inkludert folk i stabsfunksjoner sysselsetter NF omtrent 400 personer i Ukraina.
Per april 2023 hadde de kartlagt områder på over 1.100.000.000 m2.
NF driver også opplæring av sivilbefolkningen i hvordan de best kan beskytte seg under bombeangrep og trygg adferd i områder hvor det befinner seg miner og udetonerte eksplosiver.
Undervisningen har pågått siden august 2022, og i 2024 fikk over 25 000 mennesker opplæring i praktiske sikkerhetstiltak knyttet til eksplosiver og konfliktområder.
Folkehjelpen leverer også minehunder og mineryddingsutstyr til det Ukrainske Direktoratet for Sivil Beredskap. De første hundene fra Norsk Folkehjelps treningssenter i Sarajevo ankom i april 2023.
Norsk Folkehjelp har i dag 15 minehunder på jobb i Ukraina, dette tallet skal økes.
Norsk Folkehjelps hunder lærer norsk kommandoer, slik at de kan brukes i alle land organisasjonen opererer.
Mineryddere er vanlige folk
Har man sett filmen «The Hurt Locker», er det lett å tenke at folk som driver med minerydding er menn som enten har et dødsønske eller et oppblåst ego.
Sånn er det ikke i virkeligheten, i hvert fall ikke i Norsk Folkehjelp. Alt handler om rutiner og regler som er ufravikelige.
De dagene Frifagbevegelse var med på minefeltene var det flere kvinner enn menn på jobb, både som hundeførere og med metallsøker.
Dette skyldes blant annet at mange menn kjemper i skyttergravene mot den russiske ukupasjonsmakten.
En av de vi møtte var hundefører Maria, som jobber sammen med hunden Zmaj.
Maria er opprinnelig fra Kyiv der hun jobbet med reklame og markedsføring, når står hun i et minefelt med en hund hun må stole på. Hvorfor gjør hun dette?
– Jeg reiste til denne regionen som frivillig da fullskalakrigen brøt ut, det var helt naturlig for meg, sier 33-åringen mens Zmaj tar seg en velfortjent pause.
Hun både en bror og mange venner som kjemper ved fronten, og ville gjøre en innsats selv.
André Kjensli
I begynnelsen av mai 2023 begynte hun sin trening for å bli hundefører, i april 2024 ble hun sertifisert hundefører. Da bar det rett ut i minefeltet.
Var hun redd?
Redd i begynnelsen
– Selvfølgelig! Det er helt normalt å reagere på den måten, men jeg stoler på opplæringen og vet hva jeg skal gjøre. Jeg husker det var en rar følelse å ta de første skrittene, smiler hun.
Siden starten har hun sett mye forskjellig ammunisjon og miner, området hun jobber i er tungt minelagt. Tenker hun på at hun antageligvis har reddet liv?
– Ja, absolutt. I forrige uke kjørte vi fordi et jorde vi mineklarerte i fjor, nå var bonden ute med traktoren sin. Det gjør godt i sjelen, sier Maria.
Hun forteller at en av de andre bøndene i samme området ble skadet av en kluster-mine før NF kom i gang med ryddingen.
Han mistet en hånd, og lå lenge i koma. Nå er han tilbake i jobb.
Maria trives med å jobbe som hundefører i NF, og har ikke angret et sekund.
På spørsmål om hva hun skal gjør etter at Ukraina har fått tilbake friheten må hun tenke seg litt om:
– Jeg klarer ikke å tenke på det, jeg tar en dag av gangen. Reise litt kanskje, det hadde vært fint, sier hun med et smil om munnen.
Maria og hunden Zmaj på jobb
André Kjensli
Hundene lukter sprengstoff
Hvorfor brukes hunder til dette arbeidet?
Undersøkelser viser at en minehund kan være opptil 20 ganger så effektiv som en minerydder med metallsøker.
Dette varierer i takt med hvor mye metall som ligger i bakken, og på grunn av de intense kampene som nylig har pågått her er jorda full av metall.
Mens en minehund lukter seg frem til sprengstoff, må de som bruker metallsøker navigere mellom skrapet for å finne miner og annen ammunisjon som ligger udetonert.
Hundene bytter på å jobbe.
Mens en hund jobber, ligger den andre i skyggen i buret sitt. Tilgang på vann og mat er god, og spesielt viktig midt på sommeren.
Maria og hunden Zmaj på jobb
André Kjensli
I bilen tilbake til Mykolaiv mot slutten av dagen snakker vi med Toomas Tamosjunas igjen.
Estlenderen forteller at til tross for god driv i mineryddingsarbeidet, står utfordringene i kø.
Tilgang til områder, lokalt byråkrati og store mengder skrapmetall i bakken er noen. Det siste gjør arbeidet med metallsøker særlig utfordrende.
– Dessuten pågår krigen fortsatt, noe som gjør at våre mannlige ansatte når som helst kan bli innkalt til militærtjeneste. Og ikke glem at krigen fortsatt pågår, droneangrep er slett ikke uvanlig i området. Vi er bare 25 km fra fronten, forteller han.
Mineryddere med metallsøker i arbeid.
André Kjensli
Tett på krigen
Rydding av miner fra jordbruksområder slik at bønder kan gjenoppta dyrking av mat er høyt prioritert.
Til nå er mer enn 500 000 m² land ryddet slik at lokalsamfunn å starte gjenoppbyggingen.
Nærmere 10.000 ukrainere er direkte berørt av jobben NF så langt har gjort. Men det er langt til mål.
– Her er det jobb for mineryddere i mange år fremover, avslutter Tamosjunas.
Norsk Folkehjelp sitt viktige arbeid i Ukraina fortsetter takket være støtten fra donorer, partnere og lokale aktører.
Innsatsen bidrar til tryggere samfunn og mulighet for gjenoppbygging i Ukraina.
Norsk Folkehjelp ønsker å øke innsatsen, til det trenger man flere minehunder. Zmaj, som ble nevnt tidligere i saken, eies av Norges offisers- og spesialistforbund (NOF).
Organisasjoner og bedrifter kan ansette en minehund. Dette kan man lese mer om her.
Flere minehunder fører til raskere frigjøring av land, slik at lokalsamfunn kan gjenoppta jordbruk og gjenoppbygging.
Norsk Folkehjelp er blant verdens største humanitære mineryddingsaktører. Organisasjonen har fjernet mer enn to millioner landminer, i over 40 land.
