Anettes barn er i fosterhjem: – Fostermoren får meg til å føle at jeg betyr noe for datteren min

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Anette Karoline Maeda (29) vokste selv opp i fosterhjem. Da hun var barn, grudde hun seg til samværene med foreldrene. Nå er hun mor til tre barn på fem, sju og ti år som bor i hvert sitt fosterhjem. Hun er opptatt av ikke å presse seg på, men få til en kontakt som er god.

– Jeg vet hvor mye akkurat det betyr for et barn, sier hun.

I vinter ble hun engasjert som erfaringskonsulent for Norsk Fosterhjemsforening. Sammen med Monica Foss (46), som er fostermor til hennes yngste barn, skal hun bidra i brobyggerprogrammet. Det rulles nå ut i landet og handler om å få til samarbeid og relasjoner mellom fosterhjem, foreldre og barnevernstjeneste.

Grudde seg til samvær

Fra barndommen kan Anette huske at foreldrene og fosterforeldrene motarbeidet hverandre heller enn å samarbeide. Hun husker lyden av fottrinnene til fostermoren da det nærmet seg samvær.

– Da gikk hun hardt. Jeg kunne ligge i senga og høre på måten hun gikk på og skrudde på krana i vasken at det var noe aggressivt over henne. Barn legger merke til sånt, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Anette som barn. Hun vokste selv opp i fosterhjem. I dag er hun mor til tre barn som bor i hvert sitt fosterhjem.

Privat

Anette så også at de voksne ikke klarte å se på hverandre når de var i samme rom.

– Jeg kjente det dårlige forholdet på kroppen, sier Anette.

Etter at hun ble voksen har hun skjønt hvorfor samværene var vanskelige for fostermoren. De var vanskelige for henne også. Derfor har hun hatt et blandet forhold til å se sine egne barn. Hun har vært redd for at de skal gå med klump i magen. Derfor er hun ekstra takknemlig for forholdet hun har fått til fostermoren til sitt yngste barn. Det gjør at hun tør treffe datteren.

– Monica får meg til å føle at jeg er verdifull og at jeg betyr noe for datteren min, sier Anette.

p

Stoler på hverandre

På rommet har femåringen en bok som fostermor Monica har laget. Den handler om jenta og hvordan hun kom til dem. Monica har skrevet at Anette og barnefaren ikke hadde det så bra og at de måtte ta vare på seg selv. «Men nå har de det bra og alle er glad i deg».

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Monica Foss (t.h) har laget en bok som handler om jenta, om Anette og om barnefaren. Anette ser ofte i boka når hun besøker dem.

Marthe A. Vannebo

Sist Anette var på besøk, satt de på sengekanten og bladde i boka. Da så femåringen henne dypt i øynene og spurte: «Har du det bra nå?»

– Ja, svarte jeg. – Det er derfor jeg kan komme hit og treffe deg.

I koronatiden ble Anette og Monica enige om å droppe fysisk samvær. I stedet har de hatt kontakt på telefon, og Anette har lekt med datteren på Skype. Hun trengte ikke være redd for at fosterhjemmet skulle trenere kontakten. Monica var klar på at korona ikke skulle gjøre at hun og datteren mistet samvær.

– Femåringen får en egen ro av Anette. Det har vært godt å ha kontakt!

Åpne armer og bamseklem

Anettes datter flyttet i fosterhjemmet da hun var 11 måneder. Det gikk litt tid før Anette var klar for kontakt, men da dagen kom, møtte Monica henne med en stor bamseklem.

– Hun slapp meg ikke på minst ett minutt. Hun sa at hun ville putte meg i lomma, ta meg med hjem og bake boller. Det var så godt og bli møtt på den måten, uten noen fordommer, sier Anette og legger til: – Når man møter en sånn person, er det ikke noe å krige mot, være sur eller bitter for. Jeg kjente at det var en som ønsket meg vel og som ville ha meg i livet sitt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Monica (t.v.) viser fram tyggismaskinen hun har kjøpt til jenta.

Marthe A. Vannebo

Anette er tildelt fire samvær i året på to timer, men mange ganger kan det gå seks og åtte timer når hun besøker dem. De første gangene møttes de utenfor hjemmet med tilsyn, men etter noen ganger ble de enige om at det var bedre for det lille barnet å møtes hjemme.

– Monica trygger meg på at jeg må komme. Hun sier at jenta blir glad for å se meg, sier Anette.

Om kvelden synger fostermor for jenta. Hun har laget en sangtekst med navnene til alle de er glade i.

– Jeg vet at de synger mitt navn. Det er sånne ting som betyr utrolig mye, sier Anette.

Hun har også fått være med å innrede rommet til jenta. Hun har kjøpt kaninlampe og bamser.

Sarah har lov å se døtrene bare 18 timer i året, men fosterforeldrene gir henne mye mer

Vil ikke tvinge seg på

Anettes to eldre gutter bor i hvert sitt fosterhjem noen timer unna Verdalen hvor hun bor. Eldste sønn på ti år har hun ikke sett på flere år. Gutten på sju er plassert hos fars slekt. Ham ser hun lite.

– Det handler mest om meg. At jeg syntes det har vært ukomfortabelt å møte familien til eksen min. Men da jeg sa at jeg ønsket at de skal ha gutten til han blir 18 år og at jeg vil samarbeide, så fikk vi bedre kontakt, sier hun.

Med familien til eldste sønn har hun bare kontakt på epost. Der har hun trukket seg unna.

– Jeg selv ble påtvunget samvær som barn. Det skadet meg. Med det ubehaget i kroppen, vil jeg ikke tvinge meg på. Tiåringen var litt under ett år da han ble plassert, og jeg har vært borte fra ham så lenge. Men den dagen han spør etter meg, skal jeg stå der, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Anette Maeda opplevde vanskelige samvær som barn og ønsker ikke tvinge seg på egne barn.

Marthe A. Vannebo

– Hva var vanskelig med dine egne samvær?

– Mamma var svingende i humøret og så ikke mine behov. Pappa var narkoman. De involverte meg i voksenprat som man ikke skal involvere barn i. Jeg grudde meg alltid, sier Anette og legger til:

– Jeg har vært redd for at guttene mine skal ha det sånn, men sånn har jeg ikke hatt det med yngstejenta mi. Med henne og den fosterfamilien kjennes det fint å komme, sier Anette.

Monica ville ha et åpent sinn

Monica hadde vært beredskapshjem for en gutt, men hadde ellers ingen erfaring da hun ble fostermor til den lille babyen. Hun og mannen har ikke egne barn.

– Jeg kommer ikke fra et velmøblert hjem, og så vet jeg noe om hvordan det er å være utrygg. Det har preget måten jeg tenker om andre på, sier hun.

p

Hun fikk informasjon om Anette fra barnevernstjenesten før barnet flyttet inn. Det var ikke bare positive ting, men hun bestemte seg for at hun ville gjøre seg opp sine egne meninger.

– Anette var nok ikke den beste utgaven av seg selv i den perioden. Saksbehandleren sa at hun kunne være kynisk og manipulerende og at man ikke kunne stole på henne, husker Monica.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Anette rydder i barbiene til femåringen. Hun synes det er fint å være på besøk igjen.

Marthe A. Vannebo

Men Monica opplevde henne ikke manipulerende.

– Selv om saksbehandleren mente det, betyr ikke det at hun også var varm og raus. Det var slik jeg så henne, sier Monica.

Monica understreker at hun har hatt et godt forhold til saksbehandleren i Fosen barnevernstjeneste, men at det krever noe av motparten å få slik informasjon.

– Jeg ville være ydmyk. Jeg skulle passe på barnet hennes. Da jeg så Anette første gang, var hun så sped. Hun så ut som et lite barn. Jeg fikk lyst å verne om henne, sier Monica.

Nytt liv som brobyggere

Nå ser de fram til å bidra til at fosterforeldre, foreldre og barnevernstjeneste samarbeider bedre. De har fått møte de første brobyggerne Heidi Hansen og Åse Larsen, som Fontene har skrevet om. Første oppdrag var i vinter på kurs for fosterforeldre, men så kom koronaen.

– Hvorfor har ikke du piggene ut mot barnevernet, selv om de har flyttet barna fra deg?

– Jeg ba selv om hjelp. Og så er det fordi jeg har vært fosterbarn selv.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Her er Anette som barn. I voksen alder har hun skjønt at den første fostermoren hennes var en løvemamma, som ville beskytte henne.

Privat

Da Anette var 16 år flyttet hun på barnehjem. Etter det inn i en ny fosterfamilie.

– Forholdet til det første fosterhjemmet mitt er blitt bedre etter at jeg ble brobygger. Da måtte vi snakke om det som hadde vært vanskelig. Jeg skjønner hvorfor det var vanskelig for fostermoren min å ha en relasjon til min mor. Jeg var så fysisk og psykisk skadet da jeg flyttet til dem, at jeg tror fostermoren min tenkte at «dette barnet skal jeg beskytte med alt jeg har».

Hun legger til: – Nå når jeg skal være brobygger, vil jeg hedre den jobben mange fosterforeldre gjør.

– Hva er nøkkelen til et godt forhold?

– At man legger fordommer til side og møter hverandre med åpne armer. Man må prøve å se det beste i hverandre og huske at det handler om barnet, som trenger både mor og fostermor for å bli en trygg voksen, sier Anette.

p

Brobygging

Yngve Cappelen, brobyggerleder i Norsk Fosterhjemsforening, er glad for at han har rekruttert Anette og Monica til brobyggere. I dag har han rundt ti brobyggere. Noen opptrer i par, andre hver for seg.

– Det er mye å hente i å få til gode samvær, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Yngve Cappelen har vært barnevernsleder i Molde. Nå er han blitt landets første brobyggerleder.

Privat

Han har vært barnevernsleder i Molde og jobber med å spre programmet ut i Norge. Han opplever ikke at barnevernstjenester er skeptiske til programmet, men at det tar tid å få i gang noe nytt.

– Hva kan barnevernstjenester bli bedre på?

– På å fremme de positive sidene ved foreldrene, i stedet for å beskytte fosterforeldre fra foreldre. Barnevernstjenester vil spare seg mye arbeid på sikt dersom de prioriterer å følge opp foreldre og fosterforeldre bedre. Gode samarbeidsrelasjoner vil dempe konfliktnivået, mener han.

Han vet at foreldre og fosterforeldre som har et godt samarbeid, har klart å finne gode løsninger i perioden med koronatiltak.

– Hvis man stoler på hverandre, er det lettere å finne løsninger uten at man mistenker hverandre for å trenere kontakt, sier Cappelen.