Åtte år siden terrorangrepet på Utøya: – Det som var ekstremt i 2011, er helt vanlig nå

Jo Bredeveien, Dagsavisen

Det er stor forskjell på den første tida etter angrepet og situasjonen i dag, åtte år senere. De første årene var omsluttet av tåke, men nå ser han klart.

Gaute Børstad Skjervø var 16 år gammel den dagen i 2011 som skulle forandre landet vårt. Han overlevde den høyreekstreme terroristens drapsorgie på Utøya. Det tok tid før tåken lettet, selvsagt. Det gikk noen år før han kom seg tilbake til livet, sakte, men sikkert, en ny dag som fulgte atter en dag.

p

Nå er øynene helt åpne, og Skjervø liker ikke det han ser. Norge ble forandret av angrepet på sosialdemokratiets ungdommer 22. juli 2011, for nøyaktig åtte år siden, men ikke på den måten vi hadde regnet med. Det ble ikke flere roser. Vi fikk mer hat, hets, åpenbar rasisme.

Skjervø overlevde terrorangrepet, og han vil ikke la seg knekke nå. Han ser det som sin aller viktigste politiske oppgave å slå tilbake de kreftene som har vokst seg enda større og sterkere i etterkant av den grufulle dagen.

– De første dagene var jeg redd for at han ikke var alene, at det ville komme nye angrep, sier Skjervø.

– Nå vet jeg at han var alene om handlingen, men ikke om å mene det han mener. Det finnes tusenvis som han der ute, som hater alt det jeg står for. Det er altfor mange som ikke skjønner hvor farlig det er, sier han.

Det vondeste dagen

Gaute Børstad Skjervø var konstituert fylkesleder i Nord-Trøndelag AUF i 2011. 16-åringen fikk et ærefullt oppdrag under sommerleiren: Han skulle skrive en tale til statsminister Jens Stoltenbergs besøk på Utøya. Han jobbet med talen da han fikk vite om bomben i regjeringskvartalet.

Han informerte resten av fylkeslaget om hva som hadde skjedd, og ble senere sittende i kantina sammen med en kamerat fra hjemfylket. Her satt han da Anders Behring Breivik kom til Utøya, og da skuddene begynte å smelle.

Skjervø så terroristen første gang gjennom et vindu. Der utenfor så han en mann i politiuniform som drepte to mennesker. Han ropte til de andre i kantina og de måtte legge seg ned.

De lå og hørte at skuddene kom stadig nærmere, før de løp lenger inn i bygget, til storsalen. Der ble Gaute Børstad Skjervø og de andre ungdommene sittende, med en tanke om at de ville vise mannen som skjøt at de ikke var redde for ham, og at de ikke var sinte. Vold løser jo ingenting.

Men skuddene kom nærmere. De løp.

Børstad Skjervø gjemte seg i vannkanten. Hele tida hørte han skudd. Behring Breivik var snart nært, snart lenger unna. Skjervø løp, det var hele tida skudd, han så unge mennesker bli skutt, løp videre, så døde mennesker, løp. Til slutt hoppet han ut i det kalde vannet, og ble etter hvert plukket opp av en fritidsbåt.

Gaute Børstad Skjervø overlevde.

Tida etterpå

69 andre, de fleste unge mennesker i begynnelsen av livet, overlevde ikke.

Skjervø reiste hjem til Levanger allerede dagen etter. Han stilte opp i mediene, og han gikk i begravelser, holdt minnetaler.

Det var da denne tåken meldte seg. Han husker bare «noen punkter», sier han, av den høsten, og av de første årene.

Han husker rosetoget, og at kongen gråt på TV.

– Det enorme fellesskapet. Vi hadde hele Norge i ryggen. Det ga en veldig følelse av varme, og gjorde det mulig, tror jeg, for meg å komme meg gjennom dette.

p

Selv sov han mye det året, og året etter. Han var ikke til stede under rettssaken mot Behring Breivik fordi han hadde så mye å ta igjen på skolen. Han ville ikke fått vitnemål fra videregående skole med dagens fraværsregler, forteller han. Men han karret seg gjennom videregående, og fortsatte livet.

Tida gikk, og det er jo sant som de sier: tida leger sår, om enn ikke alle.

Men det er like sant at vi glemmer ettersom tida går. Det kan ofte virke som om vi som nasjon har glemt hva som faktisk lå bak angrepet på Utøya, mener Skjervø.

Breivik som forbilde

– Jeg pleide å tenke at folk vil det beste, og at folk er gode. Og det er jo riktig. Men det finnes ideologier som ikke er gode. Det finnes folk som tror på disse ideologiene, som mener at ikke alle er like mye verdt.

Skjervø sitter på en kafé på Youngstorget i Oslo, et steinkast fra Folkets Hus, der han jobber for tida, som medieansvarlig i LOs sommerpatrulje, og enda nærmere Folketeateretbygningen, der Arbeiderpartiet holder til. Han er medlem av sentralstyret i AUF.

– Samfunnet har ikke tatt innover seg at det finnes tusenvis som har Anders Behring Breivik som forbilde, i Norge og internasjonalt. Ideene bak holocaust lever, ideene bak 22. juli lever. Om vi ikke gjør noe, kan det skje igjen.

Det er som om 22. juli bare var noe som skjedde, noe trist og leit som ikke vil skje igjen. Og som vi er ferdige med.

– Når mine venner hetses for å ha overlevd Utøya, sier Skjervø og rister på hodet.

– Alle de tre lederne i AUF etter 22. juli har vært i retten på grunn av at de har mottatt drapstrusler. I alle tilfellene har det ført til rettskraftig dom. Vi snakker ikke nok om dette.

Medienes ansvar

Norske medier har sin del av ansvaret, sier Skjervø.

– Det er som om rasisme og antirasisme er to ulike sider av samme sak, der den ene ikke er bedre enn den andre, når norske aviser skriver om høyreekstremisme, sier han.

Men det er forskjell på å kjempe for alles rett til et verdig og trygt liv, og på å stemple og utsette andre grupper for hat, sier han. På å mene at muslimer er avskum, og på å mene at de ikke er det.

p

Pressen, som jobber med ord hver dag, mangler forståelse for hva ord betyr, sier han.

Selv har han nettopp levert en bacheloroppgave i statsvitenskap der han analyserer Frps retorikk mot muslimer. Han er ikke i tvil om at ordene og omtalen har påvirket synet på muslimer i Norge.

– Siv Jensen snakket om «snikislamisering» før 2011. Hun har ikke brukt uttrykket siden, men vil ikke beklage at hun brukte det. Det ligger jo i det ordet at her er det noen som prøver å snike seg inn. Slike ord, og «invasjon», eller når Sylvi Listhaug anklager Arbeiderpartiet for å sette muslimer, altså «invasjonshæren», de som «sniker seg innover oss», over nasjonens interesser, øker frykten og hatet.

Han nevner «ARK», som Carl I. Hagen har kalt NRK i snart 40 år, og hatet mot Arbeiderpartiet.

– Det blir så voldsomt. Om du er sint og skeptisk, og så hører at ansvarlige politikere bruker slike ord, blir du enda sintere, mer skeptisk. Du hater. Det er farlig.

Selv var Skjervø nettopp i møte med PST.

– Det må du liksom regne med som sentralstyremedlem i AUF.

En ungdomspolitiker, som overlevde det verste terrorangrepet i Norge i fredstid, utført av en høyreekstremist.

– Det viser jo helt klart: Det var ingen naturkatastrofe. Det var et politisk attentat, utført på grunn av tankegods som bare vokser seg sterkere for hver dag.

Listhaug på Facebook

Den famøse Facebook-posten til Sylvi Listhaug i mars i fjor, der hun skrev «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Lik og del», og senere gikk av som statsråd, var et vannskille, mener Skjervø.

Tall fra Kripos viser at antallet trusler mot AUF-ere ble tredoblet som en direkte konsekvens av posten.

– Sammenhengen blir så tydelig. Nei, det er ikke Listhaug som sender trusler. Men det finnes hatske folk på internett, det vet alle nå. De er sinte. Når de ser at Sylvi Listhaug er enig med dem i at Arbeiderpartiet har sviktet Norge, blir de enda sintere.

p

Det skjedde noe med AUF etter den posten. De bestemte seg for å slå tydeligere tilbake, for å ta et tydeligere eierskap til 22. juli.

– Det er en fanesak for meg. Vi må snakke om 22. juli, og om ytre høyre.

AUF og moderpartiet, som resten av venstresida og samfunnet i stort, har ikke vært tydelige nok på hva 22. juli var. Snakket om et angrep på demokratiet, var både viktig og riktig, men 22. juli var også mye mer spesifikt enn det. Det sto ikke «demokratimotstander» på armen til terroristen, det sto «Marxist Hunter».

– 22. juli var et angrep på sosialdemokratiet og sosialismen, og på troen på mangfold. Det var et angrep på AUF, på arbeiderbevegelsens unge. På den måten var det et angrep på demokratiet også, for AUF er jo en demokratisk organisasjon. Men det var vi som skulle tas, sier han.

Talentene som forsvant

Tankegodset bak angrepet kan være livstruende, det har vi sett. Og vi kan få et nytt 22. juli med mindre vi kjemper mot ideologien, sier Skjervø. Men det får også mindre livstruende konsekvenser: Flinke folk orker ikke mer, og trekker seg fra politikken.

– Vi mistet mange av våre flinkeste politikere på Utøya. Mange andre trekker seg fordi de hetses.

Selv har han ikke blitt truet på livet. Men da han reagerte på at Erna Solberg valgte å ta Sylvi Listhaug inn i regjeringen igjen tidligere i år, fikk han den reaksjonen han er blitt vant til:

– Da mente en del av de typiske nettrollene at jeg «trakk 22. juli-kortet». Men det er jo ikke et kort. Det handler om at jeg er redd for at det kan skje igjen, og at det som skjedde i mars i fjor viser at den frykten er reell.

Stille fra Høyre

– Det er helt stille fra høyresida, sier Skjervø.

– Når Frps Jon Helgheim eller Per-Willy Amundsen sier noe vanvittig om innvandrere, noe som bare vil bidra til å piske opp stemningen blant de mest hatefulle, er det dørgende stille fra de skikkelige folkene i Høyre og Frp. Det skjønner jeg ikke.

Det er ikke slik, sier han, at Frp har blitt mindre rabiate i innvandringsspørsmålet siden Torbjørn Røe Isaksen, nå næringsminister i en regjering der Frp sitter, lovte at Høyre var et for skikkelig parti til å regjere med dem for et tiår siden.

p

Det er bare aksepten for det rabiate som har økt – etter 22. juli, etter at det rabiate fikk grusomme følger.

– Det som var ekstremt i 2011, er helt vanlig nå, sier han, og viser til at NRK Satiriks fikk publisert store utdrag av manifestet til terroristen oversatt til nynorsk på kommentarfeltet til de mest innvandringsfiendtlige sidene på nett.

Igjen må vi i pressen tåle litt kjeft – for måten vi omtaler disse sidene. HRS, Resett og Document er ikke «innvandringskritiske», sier han. De er islamfiendtlige, og de rører i farlig vann.

– Og HRS får til og med statsstøtte! Jeg vil ikke nekte noen av disse sidene å eksistere, selvsagt ikke. Men de bør ikke få penger av staten. Og jeg vil kalle dem det de er hver gang de går over streken. Om de ikke vil bli kalt rasister, får de enkelt og greit slutte å bedrive rasisme.

Troll sprekker ikke

Skjervø kommer tilbake til mediene igjen. Nordiske mediedager i Bergen inviterer Steve Bannon, «mannen som skapte Trump», til å holde foredrag i Bergen. Det er den samme Trump som tidligere denne uka skrev på Twitter at fire amerikanske kongressmedlemmer «burde reise hjem til landene de kommer fra», og som glisende lot folkemengden skandere «Send Her Back» om en av de fire uten å gripe inn.

– På toppen av det hele klarer ikke en eneste av journalistene i salen å stille et skikkelig kritisk spørsmål. Men mange kommentatorer synes fortsatt det var riktig å invitere Bannon. Vi som protesterte ble problemet i deres øyne, ikke det at en av de fremste ytre høyre-demagogene fikk en talerstol av norske medier.

Han rister på hodet. Det samme så vi da innvandringsfiendtlige SIAN og Alliansen ble invitert til å ha stand under Arendalsuka.

– Det er ikke mulig å finne en mindre fruktbar måte å forholde seg til dette på enn å la disse kreftene få fritt spillerom til å vokse.

p

Det er ikke greit, sier han, å slippe til de som trakasserer kvinner, jøder eller muslimer.

– Mange påsto at trollene ville sprekke i sola. Det gjør de ikke – de får jo bare et publikum, og vokser. Det må vi stanse.

– Du er ikke redd for at du er så tydelig og hard i klypa at du vil anklages for å drive med splittende identitetspolitikk heller enn fruktbar dialog?

– Jeg er ikke bekymret for kritikk for å drive identitetspolitikk fra de samme stemmene som mener Steve Bannon er en legitim stemme i innvandringsdebatten. Det som bekymrer meg, er deres manglende innsats i kampen mot rasisme og høyreekstremisme.

200 år fra nå

Skjervø vet at Utøya alltid kommer til å være en viktig del av ham, men han liker ikke å bli kalt Utøya-Gaute.

Det plager han ikke å snakke om det som skjedde, heller ikke når han blir bedt om å tenke tilbake, og kanskje til og med ser for seg noe av alt det han så for sitt indre.

Det tok tid. Han kan nok takke psykiateren for mye, tror han.

– Jeg tok jegerprøven i fjor, sammen med to andre overlevende. Det er en stor seier å kunne drive med en så normal aktivitet som jakt uten å bli skremt av skuddene, sier han.

Han skal tilbake til Utøya i år igjen. For å minnes de som ikke er her lenger, og for å nyte fellesskapet og troen på framtida.

p

For selv om det plutselig ble mørkt når tåket lettet, er Skjervø optimist. Verden vil bli et bedre sted.

– Vi vet hva som skal til for å hindre de mørke kreftene å vinne fram. Vi må bare gjøre det. Alle gode krefter må slå tilbake, sier han.

Om vi fortsetter i samme spor som nå, vil folk om 200 år riste på hodet over hva vi holdt på med, tror han.

– At noen få mennesker eide like mye som resten av befolkningen, og at vi lot rasistene få overtaket så kort tid etter Andre verdenskrig? De kommer til å synes vi var så primitive, sier Gaute Børstad Skjervø.