Bowlingvert Per Einar (57): – Bowling har vært livet mitt i snart 50 år

Merete Holtan Garte

merete.holtan.garte@lomedia.no

Rundt et hjørne for Trondheim Torg og inn en roligere gate står et skilt på et bygg: «Centrum Bowling». Inngangen befinner seg en kjellertrapp ned, er det ikke der bowlerne ofte trives? Lokalet er intimt, har ti baner, slush-maskin og en hel del air condition.

– Å spille bowling med svette hender, det går ikke. Her kan folk komme og kjøle seg ned om sommeren, sier Grethe Walstad Fosseide, hun er bowlingvert på fjortende året og kan selge sin egen vare.

Onkel og daglig leder Per Einar Walstad kommer til, avslappet og blid som niesen. Grethe serverer kaffe fra en maskin – å sørge for at kunder har det de trenger av mat og drikke er en av hennes faste oppgaver. Men der er mye mer.

Saken fortsetter under bildet.

KLARE FOR ÅPNING: Per Einar Walstad og Grethe Walstad Fosseide foran spillskjemaer og nypreppede baner.

Glen Musk

Har bowling i blodet

Til kaffen serverer vertene en overraskelse. De er begge aktive i idretten bowling, og det på et høyt nivå. 34 år gamle Grethe har spilt på det norske kvinnelandslaget i snart ett år, og 57 år gamle Per Einar var landslagsspiller på herresiden fra 1982 og 16 år framover.

– Jeg spiller fremdeles litt med Trondheim Bowling, sier Per Einar, og påpeker at det er Norges beste bowlingklubb. Grethe skyter inn at idretten er «megastor» på verdensbasis – teller vi opp antall lisensierte spillere er idretten verdens fjerde største, med et voldsomt trøkk blant annet i Asia og USA.

I Norge drukner oppmerksomheten i fotballrunder og skiidrett. Men for Grethe og Per Einar er bowling det store – det ligger i Walstad-blodet.

– Jeg begynte da jeg var åtte år. Faren min Rolf var en god spiller, sier Per Einar Walstad. Rolf er Grethes morfar. Moren hennes Tove, Per Einars søster, var også en av landets beste spillere.

– Jeg har spilt på lag med både mamma og morfar – tre generasjoner på samme lag, sier Grethe. Onkelen forklarer at dameligaen til tider har så få spillere at jentene får mulighet til å stille på herrelag. Og:

– Det fine med bowling er at du aldri trenger å legge opp.

Skjenkekontrollører på kveldstid

De to legger til at bowling er for alle. Ikke bare alle aldre, men alle typer kropper – fra de godt trente i Trondheim Bowling som trener i lokalene på kveldstid og spiller serierunder i helgene, til funksjonshemmede, pensjonister og tre-fireåringer som knapt kan holde rundt kula.

Centrum Bowling har nemlig både tilbud til profesjonelle og fritidsbowlere.

– Det er to vidt forskjellige verdener, sier Per Einar Walstad.

Det er i den siste gruppa inntjeningen ligger, i det daglig leder kaller «løsspill» eller «fun bowling». Og moro skal det være. Centrum Bowling har akkurat investert i nytt discolys, som brukes på fredags- og lørdagskveldene. Per Einar skrur på lyskasterne, og det blir party på spilleflaten. På noen av banene tegnes et mønster av edderkopper, andre får en «highway» -stripe.

I baren kan løsspillerne kjøpe vin og øl. Det gir bowlingvertene en ekstraoppgave som skjenkekontrollører.

– Vi er nok strengere enn et vanlig utested – det går på sikkerhet. Banene er speilblanke, forteller Per Einar, og Grethe kommer på historien om en eldre mann som skled på banen – her var ikke alkohol involvert – og havnet på sykehus.

– Han besvimte og var borte en stund. Heldigvis gikk det bra med ham, forsikrer hun.

Saken fortsetter under bildet.

DISCO-VARIANTEN: Slik er stemninga en fredagskveld med "fun bowling".

Glen Musk

Kan manipulere vanskelighetsgraden på banen

De sørger for sikkerhet, men også optimale forhold for konkurranse, og her er det toppspillerne – på trening og i seriespill – som krever mest. Siden Per Einar og Grethe selv er utøvere, vet de dette, og kan gi proffene det de trenger.

Per Einar tar fram preppemaskinen og demonstrerer. Hver dag før åpning klokka 11 setter han i gang den helautomatiske og batteridrevne saken. Den ser ut som en gressklipper, men er bredere – den dekker akkurat banens bredde – og er definitivt dyrere: Roboten koster 300.000 kroner, men er en uunnværlig arbeidstaker for Per Einar Walstad.

Først vasker den banen, deretter oljer den konkurranseflaten inn. Per Einar heller vann med spesialvaskemiddel oppi en beholder, også det «svindyrt» – importørene er i entall og kan ta seg godt betalt, i tillegg spiller dollarkursen inn. Per Einar forklarer hvordan en «sleik» suger opp skitt og lort fra gulvet – siden tømmes møkkavannet i personaldoen. Så skal det oljes, og dette er idrettsfag så vel som renholdsfag. Oljen skal nemlig ikke bare beskytte laminatet fra å brenne opp av friksjon, den skal også sørge for en optimal «energi» på bowlingkula.

– Vi kan manipulere vanskelighetsgraden med maskinen, sier Per Einar.

Saken fortsetter under bildene.

IDRETTSFAG: Mengden olje på banen bestemmer vanskelighetsgraden på spillet. Preppe-jobben gjøres med en helautomatisk maskin til 300.000 kroner.

Glen Musk

MØKKAVANN: Etter å ha renset maskinen som vasker og oljer banene, heller Per Einar Walstad det skitne vannet i personaldoen.

Glen Musk

– Vi kan jukse

Toppspilleren gjennom flere år forklarer hvordan oljeprofilen kan bestemme bowlingkulas bane. En profesjonell spiller vet for eksempel hvordan han skal skru, men at rotasjonen først setter inn i den siste delen av banen, der det ikke er oljet. Da møter kula underlaget med mer friksjon, og får den retningen spilleren ønsker seg – før kjeglene meies ned i en lydhør strike.

Mengden olje på banen kan sammenlignes med forholdene på en skøytebane, en sport nordmenn kjenner bedre. En godt preppet og sylskarp bane vil gi konkurranseskøyteren bedre forhold, mens en hobbyskøyter kanskje vil foretrekke et litt sløvere underlag.

– Hos oss vil ikke løsspillerne kjenne forskjell på en god og dårlig oljeprofil. Men jeg gir dem mindre olje og en lettere bane å spille på, sier Per Einar.

Er det seriespill og konkurranse legger han oljedataene ut i et PDF-dokument for spillere og klubbledere.

– Vi kan jukse. Men i bowling får man bare stole på folk, sier han.

Saken fortsetter under bildet.

KONTORARBEID: Det må også til for en daglig leder.

Glen Musk

Murphys lov: Når alt går galt

Bowlingkulene ligger på rekke og rad foran de ti banene i Centrum-kjelleren. Toppspillerne bytter ut kuler etter baneforholdene som skiløpere bytter ut ski etter løypenes beskaffenhet – Per Einar har nok en sammenligning i ermet. Så tar han med oss bak banene, og det reneste mekaniske verksted åpenbarer seg.

Det lukter olje og støyer som på et maskinrom i et båtskrog. Det går en smal gang gjennom rommet – på venstresiden kverner bowlingmaskinene som besatt, på høyresiden står hylle på hylle med verktøy, fra digre skiftenøkler til ørsmå muttere.

Saken fortsetter under bildet.

NOSTALGI: Centrum Bowling har holdt åpent i 50 år. Det sier denne reservedelshylla alt om.

Glen Musk

– Beklager rotet, vi har akkurat hatt en skikkelig overhaling her, sier Per Einar unnskyldende, men synet er et eldorado for mekanikkelskere og folk med sans for nostalgi: Hyllesystemet av treverk er åpenbart fra Centrum Bowlings start i 1969, senteret har 50-årsjubileum i år og er landets eldste som ligger i opprinnelige lokaler.

Hyllene er merket med ord som «kassaruller» og «spillskjema», selv om papirutgavene knapt er i bruk, skuffene har merker som «clutch» og «kuletørkere». Innholdet står ikke alltid til beskrivelsen, men daglig leder har fullstendig oversikt over hva som er hvor. Han har skitt under neglene.

– Jeg reparerer alt selv, jeg er blitt lært opp av en tidligere leder, sier han, og går løs på mekanikken på en av banemaskinene – en heis som løfter kjegler fungerer ikke helt som den skal.

Egentlig jobber både Per Einar og niesen Grethe på dagtid mandag til fredag, men daglig leder holder seg på alerten på fredagskvelden.

– Det hender jeg må rykke ut for å reparere – i helga er det jo serierunder. Det er ikke så ofte vi har totalhavari, men dere kjenner til Murphys lov. Når det er viktig å ha maskinene i gang, går gjerne alt galt.

Saken fortsetter under bildet.

MEKKING: Per Einar Walstad kan sin bowling-mekanikk. Her justerer han en heis som løfter kjegler.

Glen Musk

«Jeg skjønte at det hadde noe med ball å gjøre!»

Har du migrene eller følsom hørsel, er ikke en bowlinghall noe for deg. Ute foran banene begynner det å bli liv, en gjeng pensjonister har fast spilletid denne tirsdagen og en skoleklasse velter inn – sanseinntrykkene øker.

Elevene skal ha mat, og pizza velges framfor menyens utvalg av oppvarmet panini, calzone og beef burger. Grethe Walstad Fosseide setter ketsjup og hamburgerdressing på bordet. Samtidig begynner pensjonistene fra Trimian Bowlingklubb å sende kuler ut på banen. Ikke i puslete kast, men i susere som dunker i gulvet og får det til å rase i kjegler før pensjonistene klasker en «high five» – ingen av dem er nybegynnere.

Inger-Johanne Kufås Aalie forteller at hun bare har vært på Centrum Bowling i halvannet år, men har bakgrunn fra spill i Hamar. Andre, som Ingolf Follan, har bowlet her siden 1969.

En høy kar i grønn t-trøye setter inn en kontant strike, og vi lurer på hvor denne kraften kommer fra. Den kommer fra fotball. Mannen heter Sverre Fornes og var målvakt for Rosenborg fra litt etter andre verdenskrig og i over 20 år . Nå er han 87, fikk for noen år siden være med og prøve seg på Centrum Bowling og kom hjem med glans i øynene.

– Da sa kona: «Jeg skjønte at det hadde noe med ball å gjøre!»

Saken fortsetter under bildene.

KRAFTKAST: Sverre Fornes (87) har over 20 år bak seg som Rosenborgs målvakt. Her følger han kulas bane mot kjeglene.

Glen Musk

YES: Ingolf Follan er strålende fornøyd med bowlingformiddagen.

Glen Musk

Bymotiv på veggene, hull i taket

Grethe Walstad Fosseide følger pensjonistene med blikket – hun er på fornavn med alle og har allerede servert dem kaffen de vil ha.

– Etter så mange år vet jeg hvem som skal ha melk i kaffen og ikke, sier hun med et smil.

Å være bowlingvert handler mye om service og alt om å legge til rette for hver enkelt type spiller. Grethe peker på to typer hjelpemidler: Et sort stativ fungerer nesten som en rampe for bowlingkula, hvor rullestolbrukere kan plassere kula på toppen og la den rulle ut i banen. En rød «drage» har samme funksjon for smårollingene.

– Bowling er for alle, gjentar Grethe, og viser oss tilbud for de som likevel velger noe annet. Foruten et skap med pokaler og trofeer vunnet av Trondheim Bowling, inneholder lokalet et biljardbord, air hockey og en dartskive. Veggene er dekket av en tapet med spesialdesignet bymotiv fra Trondheim.

I det lavthengende taket ser vi et mer ufrivillig laget dekor: Over en av banene er det to svære hull. De er ikke laget av en dårlig taper, men av en litt for ivrig ungdom.

– Små, lette kuler og gutter som skal leke seg og tar i litt for mye, mumler Per Einar.

Saken fortsetter under bildet.

HELBOM: Ikke alle treffer banen. Dette hullet i taket vitner ikke om en dobbel strike.

Glen Musk

– Vi skulle vært flere organiserte innenfor bowling

Kommer noen av de ivrige ut i banen, følger Per Einar og Grethe med og ber dem fjerne seg. I verste fall trykker de inn nødbryteren, og alt maskineri slås av. Else Meland i Trimian Bowlingklubb sier til Arbeidsmanden at bowlingvertene har øyne i nakken.

– Gjør vi noe «gæli» og trenger hjelp, trenger vi ikke engang å rope på Grethe, hun er allerede på vei.

Og sånn går arbeidsdagene – vertene Grethe og Per Einar sørger for service, sikkerhet og optimale treningsforhold, de holder banene rene, dataelektronikk og mekanikk i orden, skriver ukesrapporter og holder regnskap.

Den daglige lederen har foruten Grethe rundt ti ansatte på lønningslista, men det er bare Walstad-ene som er organisert i Norsk Arbeidsmandsforbund.

– Mange av de andre ansatte er studenter og ser ikke verdien, forklarer Per Einar, som selv meldte seg inn i forbundet etter lønnstrøbbel på slutten av 90-tallet. Da fikk Centrum Bowling tariffavtale og mer orden på lønna.

– Angrer du nå som du er daglig leder?

Per Einar ser poenget og smiler bredt.

– Nei da, jeg synes fremdeles lønningene er for dårlige for de som jobber her, jeg, særlig tilleggene. Vi skulle vært flere i organiserte innenfor bowling – da kunne vi ha presset opp lønningene.

Saken fortsetter under bildet.

SEVERING: Til Centrum Bowling kommer alt fra idrettsutøvere til studenter, pensjonister og skoleklasser. Her serverer Grethe Walstad Fosseide pizza til skoleelever.

Glen Musk

Har spilt med drypp og avrevet biceps

Både Per Einar Walstad og Grethe Walstad Fosseide hadde andre jobber før de begynte i Centrum Bowling. Per Einar jobbet i sportsbutikk til han fikk jobb her i 1995, fem år etter ble han daglig leder. Grethe er utdannet aktivitør og har jobbet på både sykehjem og avlastningsboliger for utviklingshemmede.

Men nå blir hun ved bowlingen.

– Jeg ser for meg at jeg blir her til jeg blir pensjonist, sier hun og kaster et blikk på stayerne i Trimian Bowlingklubb. En av dem tar seg til skuldra for hvert eneste kast, men gir seg ikke.

– Han har spilt både med drypp og avrevet biceps, sier Grethe muntert.

Selv går hun rundt med en nyoperert skulder. Også kneet krangler, etter harde tak på håndballbanen som ungdom.

– Jeg måtte gi meg med håndball etter seks kneoperasjoner, og det var trist. Men hvis jeg skulle slutte med bowling…? Hun rister på hodet.

– Det hadde ikke gått. Det er miljøet mitt, og det er jobben min.

Sånn tenker onkelen også.

– Bowling har vært livet mitt i snart 50 år, sier Per Einar Walstad.

GODT KAST: Johanne Kufås Aali gir spillkamerat Ingolf Follan et klapp på hånda for godt kast. Bowling gir medlemmene i Trimian Bowlingklubb livslang glede.

Glen Musk