Bryggesjauer Anders har gått i kjelleren etter konfliktene på havna. Der nede fant han redningen

Roy Ervin Solstad

res@lomedia.no

– Uten dette hobbyrommet og hobbyene mine kunne det ha gått riktig galt. Alle mennesker burde ha en hobby. Det blir du ikke sliten av, og for meg hjalp det til med å få bort de mørke tankene, forteller Anders Wennevold.

Mange år i konflikt

Bryggesjaueren har i flere år stått midt oppi konflikten på Oslo Havn der arbeidsgiverne og havnestyret ble enige om en strategi for å bli kvitt hele yrkesgruppen. Den gang var de nesten 40 havnearbeidere som jobbet fast i Oslo, men siden 2015 var det knapt nok jobb til noen. Nå har det tatt seg litt opp, og i begynnelsen av juni var han for første gang på nesten fire år på jobb på brygga tre uker i strekk.

https://www.youtube.com/watch?v=SszTo8hwFmg&feature=youtu.be

Hobbyrommet i kjelleren hans på Løvenstad ikke langt fra Lillestrøm, ble bygget for tre-fire år siden da Anders og de andre havnearbeiderne måtte se på at andre gjorde jobben deres på havna.

– Her er de fire hobbyene mine, lær- og skinnarbeid, sykler, fluefiske og fluebinding samlet, smiler han.

Saken fortsetter under bildet.

Bygger om sykler

På en vegg i hobbyrommet henger det tre sykler som han har bygd om.

– På hytta har jeg 25-30 sykler til. Den eldste er en Diamant fra 1919, sier han med glød i stemmen.

Totalt har han solgt 10-15 ombygde sykler. Som de på veggen er det gjerne landeveissykler eller det man tidligere kalte «racersykler» som Anders gyver løs på.

– Det er en fantastisk jobby, men det tar sinnsykt med plass, ler han.

Syklene bygges om til fixed og singelspeed-sykler. Noen har bremser og noen har det ikke. At det akkurat er denne typen sykler han jobber med, handler om linjer i designet. Stramme linjer.

– Det er jo en helt rå design på dem. De linjene er helt fantastiske, påpeker han.

Råmaterialet, det vil si de syklene han bruker som utgangspunkt, er sykler han får gratis.

– Jeg kan ikke betale for syklene. Når jeg har bygd dem om selges de for 3500 til 4000 kroner, men bare de nye materialene som nye felger, krank, nytt sete og styre koster nesten 3000 kroner alene. Da har jeg ikke en gang tatt med kostnaden til lakkering og tiden jeg bruker, forklarer han.

De gamle syklene blir nærmest gjenfødt i prosessen.

– De blir så kule når man demonterer dem, smører dem opp og bytter kulelagre. De fremstår som nye og med en kvalitet som ikke kan sammenlignes med det du får kjøpt i dag. Nå er det jo bare plastikk, sukker han oppgitt.

Sykler ikke selv

Den gamle Diamant-sykkelen blir imidlertid ikke solgt.

– Jeg har veldig vanskelig for å selge en Diamant fra før krigen, smiler han.

Anders har også beholdt en sykkel til mer vanlig bruk. Det er en av de første hybridsyklene som kom.

– Den er en mellomting mellom en mountainbike og en vanlig sykkel. Den har sju gir og er veldig grei å bruke. Jeg har beholdt den lilla-aktige originalfargen, men jeg har satt på et blankt kjede og et nytt styre. Den er veldig stilig, sier han fornøyd.

– Hvor mye sykler du selv?

– Ingenting, gapskratter han, før han må innrømme at han var på sykkeltur med kona i fjor.

Da syklet han en hel mil.

– Men det var bare fordi jeg skulle opp i Ågårdselva for å se om det var gått opp noe laks der, sier han før et nytt tordenskrall av en latterkule fyller rommet.

Lidenskapelige fisker

Fiske, og da med fluestang og fluer han har bundet selv, er nemlig en stor lidenskap. Det vises også ned på hobbyrommet hans. På veggen henger det mange rør med hver sin fluestang inni, og bak en lenestol står det enda flere.

– Jeg telte opp for noen år siden. Da hadde jeg 50 stenger, men det har blitt flere siden det, og jeg vil jo ikke kvitte meg med noen av dem, sier han.

En krok av hobbyrommet er fullt av utstyr og verktøy til å binde fluer.

Stolt viser han fram sine egne fluedesign, både fluer som er blitt satt i produksjon av andre i bransjen og den flua han har tatt sin største fisk på. Avhengig av design bruker han mellom tre og tyve minutter på å binde en flue.

Fluebinding holder han mest på med på våren, før fiskesesongen starter for alvor. Når den starter blir det brukt mer tid på fisking enn å binde fluer.

Mistet kjempeørret

– Den største sjøørreten jeg har tatt, fikk jeg aldri tatt i, sier han kryptisk.

Det var et beist som han anslår hadde en vekt på seks-sju kilo.

– Jeg har tatt flere på rett under fem kilo, men denne var mye større, sier han og viser med hendene hvor stor ørreten var.

Anders har et sted på vestsiden av Hvaler i Østfold hvor han har tatt mye fisk, spesielt etter at det har vært mye vind og bølger fra sørvest. Der står han tre meter over havflaten på toppen av et glattskurt svaberg, og rett utenfor er det et rev som fiskene ligger på innsiden av.

– Jeg reiste ut dit alene, og hadde fått noen alrighte fisk på begge sider av den odden jeg stod på. Så bet storfisken på. Jeg kjente med en gang at den var grisetung, og den dro avgårde mot Sverige med en gang, sier han ivrig.

Lenge jobbet Anders med fisken. Han sveivet inn, før fisken kjørte utover igjen.

– Jeg holdt på dritlenge med å kjøre den, fortsetter han.

Så får Anders øye på fisken.

– Det var jo DEN sjøørreten, og jeg tenkte at denne måtte jeg bare få inn.

Det skulle vise seg å bli vanskelig.

– Jeg holdt stanga skrått ned mot vannet og fisken der jeg stod tre meter oppe, og sveivet den inn. Men det er jo sånn at hver niende eller trettende bølge er større enn de andre, og jeg ser at nå kommer det en stor én veltende innover. Bølgen gjør at jeg drar fisken inn, men når vannet trekker seg tilbake, spenner den og slår seg løs. Hele festet revner i munnen på den og fisken forsvinner ut i vannet igjen. Der stod jeg helt alene og hadde ingen å dele opplevelsen med. Hadde vi vært to, hadde vi fått den. Da kunne jeg tatt hoven bak fisken. Den var grisesvær, sier han stille.

Se bildeserie:

LO-lommelerke

På vinteren er det derimot mindre fisking. Da er det skinn og lær det går i. Den hobbyen er nok den han bruker mest tid på. Han får mange bestillinger hele året, og da må arbeidet gjøres. Det er både jungeltelegrafen og Facebook-siden «AW ateliè lær og skinn design» som sørger for at det kommer nye bestillinger inn.

Det han selger mest av er skinn-innbundne lommelerker. De er håndsydde som alt annet Anders lager.

– Jeg bruker ikke maskiner, forklarer han.

Den minste skinn-innbudne stål-lommelerka bruker han rundt 20 minutter på. Skinnet kan ikke tas av, så du kan ikke ta lerka ut av skinnet. Verken på den, eller Hardy-lerka med konjakk som Anders også kler inn.

– Men du kaster ikke en sånn lerke. Den bare etterfyller du, sier han.

Fotograf Erlend Angelo mener de burde blitt bestilt inn av Fellesforbundet som landsmøtegaver. Anders er ikke like sikker.

– Janne Hegna fra LO-forbundet Creo mente jeg burde lage en LO-lerke og prege inn LOmmelerka på skinnet, men nå skal det jo ikke drikkes mer på møter. De får fylle på med kaffe eller vann i stedet, flirer Anders.

Blir ikke rik

I fjorten år jobbet Anders profesjonelt med lær og skinn. Han har også designet og laget prototyper på skinn- og lærprodukter som er blitt satt i industriell produksjon av andre. En av dem er en flott skinnbag som han har hengende i hobbyrommet.

– Denne modellen ble faktisk satt i produksjon i Argentina. De skulle ha to forskjellige størrelser, så jeg lagde to av dem. Først tegnet jeg dem, så lagde jeg maler før jeg sydde dem ferdig. Nå ville vel en sånn bag kostet rundt 15.000 kroner, anslår han.

Men rik blir han ikke på det.

– Jeg får meg ikke til å ta mer enn 75 kroner timen når jeg jobber med dette. Den veska tar det 50 timer å skjære ut og sy, men så kommer skal man tegne og konstruere også. Innvendig har den lomme til laptop, og skulderputa er dobbeltsydd med filt inni. Det tar sykt lang tid å lage sånt, sier han.

Rik blir han ikke.

– Det er noen som prøver å prute, men da er handelen over. Da mener jeg de ikke har respekt for ordentlig håndverk, sier han.

For strengt tatt burde han tatt seg bedre betalt.

– Kona spør om når jeg skal lage noe som jeg kan gi noen kroner, men det er ikke rom for å tjene penger på håndverk i Norge. Hadde jeg bodd i Italia, kunne jeg levd av dette. Da hadde jeg hatt et fett industrielt verksted, sier han.

Veteranbilkofferter

Anders innrømmer at lommelerkene er «smør og brød»-produkter som ikke lenger krever kreativitet og skaperevne. Derfor synes han det er mer morsomt med spesielle bestillinger, og det særeste han har laget er kofferter til en gammel MG-veteranbil. Det skulle være tre kofferter som skulle gå oppi hverandre.

– Det var en utfordring og dte gikk sinnsykt mye lær. Både topp og bunn ble laget i ett stykke, og jeg måtte finne hjørnebeslag og låser i messing. Dette var for mange år siden, så det var ikke bare å gå på internett, men jeg klarte til slutt å spore opp et firma i England som støpte det jeg trengte. Det var tykk messing som eldes på samme måte som læret. Ikke sånne jalla-greier med platemessing. Dessverre er den sjappa blitt borte nå, sier Wennevold.

Et par år etter kom MG-eieren tilbake for å vise fram hvor fine koffertene var blitt etter å ha hengt bakpå bilen i både sol og regn.

– De hadde fått en helt rå patina. Kvalitetsskinn ser jo bedre ut etter 100 år. Det var jævlig flott, og veldig gøy å lage. Samtidig tar det fryktelig lang tid, slik at du må legge alt til side. Derfor sa jeg til ham at han ikke måtte si til kompisene sine at jeg lagde sånne kofferter. Han mente det bare var bra, for da ville jo han være de eneste med så fine kofferter.

Glad han ikke har låve

Havnearbeideren, fluefiskeren, fluebinderen, sykkelreparatøren og lærmakeren har faktisk fagbrev som rørlegger. Han har også jobbet som blikkenslager og har laget over 2000 kniver.

– Jeg mener jo at alle mennesker bør ha en hobby. Det er veldig berikende. I hvert fall for meg, sier han.

Fra han var liten drev han og mekket på ulike ting. Det gikk ikke like bra hver gang.

– Jeg tok fra hverandre vekkerklokker og annet tjafs, men det var jo ikke alltid jeg fikk satt det ordentlig sammen igjen, smiler han.

Bruk-og-kast-mentaliteten har han ikke sans for.

– Det er veldig viktig for meg å kunne reparere ting. Ikke bare kjøpe nytt. Du får ikke noe eierforhold til ting som du bare hiver og kjøper nytt. Du må faktisk reparere, sier han.

Med et overfylt hobbyrom og etter eget sigende det samme på hytta, er det nærliggende å spørre om han er en kjekt-og-ha-type som har vanskelig for å kvitte seg med ting han har skaffet seg.

– Det er klart at hadde jeg hatt en låve, er jeg redd at den hadde vært ganske full. Derfor er det veldig greit at det er begrensninger på plassen her og på hytta, flirer han.

14-15-timers arbeidsdager

At Anders trengte å få tankene bort fra fortvilelsen over situasjonen på havna, var det ikke bare han som oppdaget. Ifølge Anders fikk han flere ganger beskjed om å komme seg på hytta, på fisketur og ned på hobbyrommet.

– I det siste har jeg brukt mye mindre tid her nede på grunn av all jobbinga på havna, men når det har vært lite å gjøre, så har jeg hatt dette som «jobb», sier han.

Da stod han opp i i sju- halvåtte-tida og var nede på verkstedet etter frokost og en kaffekopp.

– Da kunne jeg være her nede hele dagen. Før kona kom hjem, gjorde jeg ting klart, slik at jeg kunne sitte å sy når jeg satt sammen med henne oppe i stua. Da kunne jeg holde på helt til jeg gikk og la meg, så arbeidsdagene ble ofte på 14-15 timer, forteller han.

Sånn har han holdt på i flere år.

– Så lenge du trives med det, er det veldig alright. Hobbyene og gode kolleger har vært veldig bra for meg. Vi har vært en fantastisk sammensveisa gjeng. Det ser jeg på oss fem-seks som er igjen på havna nå. Det er helt rått hvor bra samhold vi har, sier Anders Wennevold.