Daria forlot Norge som au pair – og kom tilbake som krigsflyktning

André Kjernsli

andre.kjernsli@lomedia.no

Krigen brøt ut mens Daria sov.

– Det er på tide at dere står opp, krigen har kommet til landet, var beskjeden på telefonen.

Hun synes fortsatt betegnelsen krigsflyktning ikke passer på henne.

Inntil nylig assosierte hun dette med Afrika eller Midtøsten. Nå er hun en av mange ukrainere med status krigsflyktning under kollektiv beskyttelse i Norge.

Daria Rybak sitter innerst i en krok på en kafé på Manglerud senter øst i Oslo. Det har snart gått ett år siden Putin sjokkerte en hel verden og gikk til full krig mot nabolandet Ukraina.

– Jeg trodde ikke at Putin skulle gjøre alvor av truslene om en fullskala-invasjon av Ukraina. Han har jo truet med dette før.

Begivenhetene og endringene i livet hennes har stått i kø de siste tolv månedene. De fleste uventet og sjokkerende, men 26-åringen har også en del gode minner fra det siste året.

Og hun er takknemlig og glad for alle de fine folka hun har møtt i denne perioden.

– Det er viktig for meg å ha noe meningsfylt å fylle dagene med, sier Daria. Her er hun på vei til jobb på AKS.

André Kjernsli

Trodde ikke på invasjon

Da krigen brøt ut bodde Daria i en leid leilighet i Kyiv sammen med ei venninne og en kollega. Hun jobbet med IT-support for et ukrainsk firma.

Her hadde hun et spesielt ansvar for Tietoevry, et stort, norsk teknologiselskap.

– Jeg husker at flere av de nordmennene jeg jobbet med uttrykte bekymring for utviklingen i Ukraina. De var mer bekymret enn jeg var.

Det var også andre som tenke på henne. Rybak har tidligere jobbet som au pair, i ikke mindre enn tre land. Først i USA, så Belgia, før hun til slutt jobbet for to ulike vertsfamilier i Norge.

Det var spesielt den siste familien i Norge som ville at hun skulle komme seg ut av landet, og at hun kunne få bo hos dem.

– Jeg var veldig takknemlig for tilbudet, men så ikke for meg at dette ble aktuelt.

Mange ville ut av landet

Den første natta etter at krigen brøt ut, var spesiell.

Utover dagen hadde luftvernsirenene begynt å ule, og litt senere kunne hun høre de første rakettnedslagene. Alvoret begynte å sige inn.

De var redde, og sov med vinduene åpne for å være sikre på å høre luftvernsirenene.

– Måtte vi på do om natta lukket vi ikke døra etter oss. Det føltes tryggere å ha den åpen.

Dagen etter sendte luftvernsirenen dem ned i et tilfluktsrom for første gang. Der nede under bakken snakket mange om å komme seg ut av byen.

Det tok ikke lang tid før Daria og noen av hennes venner gjorde det samme. De ville ut av Kyiv og vestover.

En endeholdeplass på flukten, så de ikke for seg på dette tidspunktet.

Privat

De neste dagene førte dem vestover til Lviv, og etter hvert over grensen og inn i Polen. Firmaet Daria jobbet for hadde skaffet leiligheter i Gdansk.

Under en uke etter at krigen brøt ut, var Daria og flere av hennes venninner krigsflyktninger i fremmed land.

Hunden de passet ble med et stykke på reisen.

Privat

Med på flukten hadde hun bare en liten sekk med noen klær, litt papirer og laptop´en.

Privat

Til tross for den dramatiske endringen i livssituasjonen var Daria raskt tilbake i jobben med IT-support.

– Det var en lettelse å kunne jobbe igjen. Ikke bare sitte uvirksom og tenke på krigen

Språkproblemer gjorde det vanskelig å bli i Gdansk, bare det å gå i matbutikken var en utfordring.

Få snakket engelsk, hun kunne ikke polsk. Daria forsto at der kunne hun ikke bli.

Vertsfamilie i Norge

«Familien hennes», hun bruker det navnet på den siste vertsfamilien i Norge, holdt fortsatt døra åpen for en retur til Norge. Og nå var situasjonen en helt annen, og argumentene for å takke ja var mange.

Hun kunne språket, hun kjente folk, og hun visste hvor fin familie dette var.

Daria fikk tak i en flybillett fra Gdansk, og den 12. mars landet hun på Torp flyplass i Vestfold. 

– Da jeg forlot Norge sist var det etter et flott opphold i Oslo, nå var jeg tilbake med status som krigsflyktning, sier hun ettertenksomt.

Tryggheten kom tilbake så fort hun satt beina på norsk jord, og det var mange som tok vare på henne.

En av kollegaene i Tietoevry inviterte Daria med på en ukrainsk middag arrangert av Karen Steinfeldt. I tillegg til å spise deilig mat og treffe andre ukrainske flyktninger, ble det arrangert en pop-up-shop der de kunne skaffe seg ting de trengte.

– Jeg hadde nesten ingen klær med meg da jeg flyktet fra Kyiv. Men datteren i den norske vertsfamilien og jeg bruker samme størrelse, jeg fikk masse klær av henne. De har vært så snille mot meg.

Steinfeldt satte henne også i kontakt med Dråpen i Havet og deres Ukraina HUB, et møtested med et bredt tjenestetilbud til ukrainere på flukt.

Dette ble viktig i en periode for Daria, her fikk hun brukt sine menneskelige egenskaper. Hun fikk etter hvert jobb der, og var med fra mai til prosjektet ble avviklet i desember.

Stillingen hennes på Ukraina HUB startet på 50 prosent, men økte etter hvert til 100.

Mange grusomme historier

Å jobbe med flyktningene var både givende og utfordrende. Mange av de som kom hadde behøv for å dele sine opplevelser.

– Emosjonelt ble dette etter hvert veldig krevende for meg, menge har opplevd grusomme ting. Jeg kjente at jeg måtte ta vare på meg selv midt oppe i alt, forklarer hun.

Hun gikk derfor tilbake i 50 prosent stilling, og tok seg en jobb som servitør på en Oslo-restaurant ved siden av.

Etter at Ukraina HUB-prosjektet ble avviklet var Daria på utkikk etter ny jobb. Via Oslo kommune fikk hun for en drøy måned siden jobb på AKS (aktivitetsskolen) på en skole øst i Oslo.

Der jobber hun med de minste barna, og trives veldig godt med det.

– Jeg er så glad for å få jobbe med barn, sier hun.

André Kjernsli

Regjeringen bestemte nylig at den ukrainske flyktningstatusen ble forlenget med ett år, hun kan tillate seg å se litt lenger framover. Hun er ikke fagorganisert ennå, men det kommer det til å bli en endring på.

– Fagbevegelsen spiller en viktig rolle, sier hun.

I juni i fjor flyttet hun ut fra vertsfamilien og inn i et kollektiv. Der er de ni personer med åtte ulike nasjonaliteter.

Det er både interessant og noen ganger litt utfordrende. Daria har lyst til å bo et sted med litt færre mennesker, og ser seg om etter noe annet.

Sinna på det russiske folk.

Hva med å møte russere, eller folk som snakker russisk i Norge? Daria kan russisk, men nekter å snakke språket.

Det føles ikke riktig, det blir nesten som et svik.

Hun er skuffet over at så mange i den russiske befolkningen stille aksepterer Putins angrep på hjemlandet hennes.

Hun hadde håpet russerne ville gjøre opprør, men på sosiale medier ser hun det motsatte.

– Hva gjør folk i Iran nå? De unge jentene går ut i gatene og protesterer med livet som innsats. Unge russiske menn flykter ut av landet, i stedet for å kjempe for å få til en endring, sier hun.

Den 24. februar blir det storstilt markering av ettårs dagen for den russiske invasjonen i Ukraina. Daria skal selvfølgelig delta der.

Hun har også deltatt noen ganger på den daglige demonstrasjonen utenfor Stortinget og den russiske ambassaden i Oslo. Men ofte passer det ikke på grunn av jobb.

– Og så begynner jeg å gråte når de spiller nasjonalsangen vår, sier hun.

Den gamle vennegjengen fra Kyiv er nå spredt rundt i Europa. Nederland, Tyskland og Sverige. Hunden de passet under krigsutbruddet er tilbake i Kyiv sammen med sine eiere.

De holder kontakten via telefon og sosiale medier, og besøker hverandre når de kan.

– Jeg har allerede blitt invitert tilbake til Kiev. men jeg tør ikke det nå. Men etter at Putin og hans soldater er kastet ut av landet skal jeg selvfølgelig tilbake. For Ukraina kommer til å vinne denne krigen, sier hun bestemt.

Daria har både foreldre og besteforeldre som har valgt å bli i landet. De bor lenger øst i landet, i byen Sumy som ligger 15 mil fra Kharkiv. 

To byer som ligger under en times biltur fra foreldrenes hjem er jevnet med jorden.

Daria savner familien sin, men er ikke like bekymret for de hun var det første månedene.

– Begge foreldrene min er tilbake i jobb. De forsøker å leve så normale liv som de kan.

REISTE LETT: Denne sekken var alt hun fikk med seg fra Kyiv da hun flyktet.

André Kjernsli

– Heldige som har fått Daria inn i våre liv

FriFagbevegese.no har vært i kontakt med Darias vertsfamilie i Norge. De ønsker å være anonyme, men forteller at de holdt kontakten med Daria hele tiden etter at hun var ferdig med sitt au pair oppdrag hos dem i desember 2020.

Moren i familien beskriver henne som arbeidsom ydmyk og varm – og veldig god i norsk.

– Vi forsøkte flere ganger å få henne til å komme til Norge. Da de russiske troppene begynte å marsjere mot den ukrainske grensen ble vi veldig bekymret, sier hun.

Jobben hos Dråpen i havet ordnet hun helt på egen hånd, og Daria var med ett klar til å forlate familien.

Familien er sikker på at å bo alene i Norge, et nytt bosted ordnet hun selv, er en utfordring hun tar på strak arm og vil vokse ytterligere på.

– Vår familie var heldige og fikk felles hverdager med henne i noen måneder til, forteller moren.

Det er det norske vertsfamiliens håp, at en i ansettelsesposisjon ser magien hun besitter – og får henne fra ufaglært inn i jobb hvor hun får brukt sin unike formidlerkompetanse, hennes evne til å undervise og se mennesker, både barn og voksne. 

De ser på Daria som et familiemedlem, og har sagt til henne at i oss har hun en ekstra familie med besteforeldre dersom hun ønsker det.

Moren i familien er sikker på at det kommer til å gå bra med Daria. Og at de ikke ønsker å ta noen ære for noe som helst.

– Vi ser det heller slik at det er vi som har vært heldige som har fått Dasha (kjælenavn for Daria) inn i våre liv, sier moren.