JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Dør norske håndverkere ut?

Eirik er «Oslos siste murer»: – Bemanningsbyrå er en kreftsvulst på samfunnet

Han har prøvd å si fra i snart 20 år. Nå er det nok. «Oslos siste murer» skal pælme skjea og årevis med tradisjoner og kunnskap på sjøen, og aldri se seg tilbake.
For noen år siden renoverte murer Eirik Kornmo denne bygningen i Oslo sentrum, nennsomt, med gjenbruk av gamle steiner. Det ble dyrt. Neste murer erstattet de gamle steinene med splitter nye. Det ble nok billig. Og et sår på bygget.

For noen år siden renoverte murer Eirik Kornmo denne bygningen i Oslo sentrum, nennsomt, med gjenbruk av gamle steiner. Det ble dyrt. Neste murer erstattet de gamle steinene med splitter nye. Det ble nok billig. Og et sår på bygget.

Jo Moen Bredeveien

15.02.2020
07:00
17.02.2020 12:11

frifagbevegelse@lomedia.no

ida.karine.gullvik@lomedia.no

– Nytt?

Den voksne mannen som setter seg ned i sofaen drar litt på det.

– Nei, det er ikke noe nytt. Jeg mener akkurat det samme, jeg.

Den stilrene tomheten i stua, i hele leiligheten, antyder at det er ting på gang. Slik ser det ikke ut i bopelen til en mann som bor alene. Håret er også lengre enn sist, det er faktisk ganske langt. Men noe nytt? Nei, langt ifra.

– Det er ti ting jeg er veldig opptatt av.

Og dette er en av dem, om ikke to eller tre. Hvordan samfunnet vårt har jaget mannen ut av yrket han har drevet med siden han var ungdom, og sørget for å ødelegge hele bransjen, med århundrelange røtter. Det tok oss bare litt mer enn 15 år. Nå nytter det ikke å ta skjea i en annen hånd lenger. Nå må den legges bort, eller helst: Pælmes på fjorden.

Forlater en falleferdig bygning

Du har kanskje hørt om ham, eller lest om ham. Eller lest ham, en av de mange rasende, oppgitte avistekstene han har skrevet, senest på denne siden av nyåret, og ikke mindre enn to av bannbullene. Han finner stadig færre grunner til gjøre den jobben han har blitt flink til etter 40 års erfaring, men tilsynelatende en evig glede i å hisse opp de ansvarlige, de der oppe, med penna og munnen sin.

Dette er altså ikke første gang Eirik Kornmo er i avisa, langt derifra, eller første gang han sier fra om at landet vårt er i ferd med å utslette en hel fagtradisjon. At vi svikter de unge. At biblioteket brenner.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Eirik Kornmo har ropt høyt om sviket mot håndverkene i årevis. Når orker han ikke rope lenger.

Eirik Kornmo har ropt høyt om sviket mot håndverkene i årevis. Når orker han ikke rope lenger.

Jo Moen Bredeveien

Men kanskje er det siste gang? Han er ikke mer enn i midten av 50-årene, og er fortsatt en mann full av energi. Men nå orker han ikke mer. Eirik Kornmo skal flytte ut av byen, sier han.

Oslos siste norske murer er i ferd med å forlate bygningen, som skranter. På grunn av dårlig håndverk.

Det er så mange grunner til at han ikke orker mer. Kornmo er veldig tydelig på at de alle kan oppsummeres i tre bokstaver, egentlig en forkortelse: EØS. Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Selve avtalen var en ting, den beredte bare grunnen for det som skulle komme, skapte det regelverket som gjorde at vi ikke kunne forsvare oss mot det som skjedde i 2004. Østutvidelsen.

Det var da EU innlemmet land som var bak det kommunistiske jernteppet bare 15 år tidligere, Kornmo begynte å ane hvor dette bar. Først var det bare små dråper, så stadig større drypp, og etter noen år var det som om syndfloden skylte inn over de fleste av de såkalte «yrkesfagene» i landet vårt. Håndverkene. Og håndverkerne, som Eirik Kornmo.

År for år kom det stadig flere arbeidere fra øst som ville jobbe i Norge, for norsk lønn, eller i alle fall noe i nærheten, noe som var bedre enn polsk lønn. Kornmo skjønner dem.

– Jeg ville jo også dratt til England for å tjene hundre ganger mer enn det jeg gjør i Norge, sier han.

Hør Eiriks historie i podkasten Rørsla:

Abonner på Rørsla der du hører podkaster!

Disse arbeidsfolkene har ikke ansvaret, de blir jo utnyttet i dette systemet, det vet Eirik Kornmo. Men like fullt, sier han:

– Men de ødelegger livsgrunnlaget til norske håndverkere, og de dreper våre håndverkstradisjoner.

Useriøse aktører – og de kriminelle

Han bor og virker i en by som har levd i det som mest minner om et evig oppussingsprogram på TV de siste 20 årene. Vi pusser opp våre egne hus og leiligheter, det offentlige bygger operaer og bibliotek og nasjonalgallerier, kapitalismens herrer skal ha sine triumferende palass. Det bygges områder som kan huse hele norske småbyer på Ensjø i øst, i fjordkanten i sentrum.

Men det blir ikke flere jobber på Eirik Kornmo av den grunn.

– Overhodet ikke.

Jobbene går til utenlandske arbeidere. Det gjør noe med lønnsnivået, om ikke her og nå, så på sikt. Det er tilbud og etterspørsel: I et arbeidsmarked med begrenset tilgang til arbeidskraft, kan arbeiderne gjennom felles kamp i sine fagforeninger kreve gode lønninger. Når arbeidsreserven, som mennesker gjerne kalles på økonomisk, i praksis er uendelig i et begrenset marked som skal betjene fem millioner mennesker, skjer det motsatte: Bedriftseierne kan presse prisen i bunn.

Det er arbeid mot kapital, og frihandelssonen og den fri flyten har gitt kapitalen et voldsomt overtak.

Kornmo har så han greier seg, og lønnsnivået på bransjenivå er fortsatt ikke kritisk. Det er andre ting som plager ham mer: At useriøse aktører blir stadig flere, og mer og mer dominerende, i bygg- og anleggsbransjen.

– Det nye er at stadig flere av jobbene går til kriminelle, tror jeg, sier Kornmo, nesten lykkelig av å ha noe nytt å melde.

En gang var dette en vakker detalj i rette vinkler. Så slapp ufaglærte håndverkere til.

En gang var dette en vakker detalj i rette vinkler. Så slapp ufaglærte håndverkere til.

Eirik Kornmo

Han har jo skrevet om dette i avisa i mange år. Snakket med journalister, også denne bladfyken.

Vi dreper håndverksfagene het det da, for noen år siden. Som nå, i dag. Det nye er at det blir enda litt verre. Som journalisten Einar Haakaas har vist i bøkene «Svartmaling – kriminelle bygger Norge». Den er full av eksempler på vårt nye arbeidsliv: Arbeidstakere må gi fra seg sin identitet til kyniske bakmenn, som bruker navnene deres til å opprette selskaper for å drive skatte- og momssvindel. Uverdige boforhold, dobbel bokføring og grov underbetaling.

Senest denne uka kunne Fair Play Bygg, et samarbeid mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden for et mer seriøst arbeidsliv, avsløre i VG at flere firma truer ansatte som klager på uteblitt lønn med juling, og gir flere eksempler at truslene også settes ut i live.

«En kreftsvulst på samfunnskroppen»

Kornmo er fagmann. Det som plager ham mest, er at selve faget, tradisjonen, taper på dette markedet. Det står i fare for å bli utryddet. I håndverkene har kunnskap gått i arv fra generasjon til generasjon, fra far til sønn eller fra mester til læregutt. Dette har etter hvert blitt formalisert i lærlingordninger.

Det er som et hjul som går rundt, sier Kornmo. En svenn som overfører kunnskap til lærlingen, som så blir svenn og gir sin kunnskap videre. Dette systemet drepes når vi slipper til useriøse aktører som ikke har til hensikt å bidra til samfunnet, men å berike seg selv så kjapt som råd. Som bemanningsbyråene.

– Bemanningsbyrå er en kreftsvulst på samfunnet, som ikke burde få eksistere, sier Kornmo.

Han snakker om et løsarbeiderprinsipp, om en ansettelsesform som ikke legger til rette for det unge burde møter når de går inn i en bransje.

Kornmo opplever at useriøse, rent ut kriminelle, aktører overtar, i samarbeid med bemanningsbransjen. Færre unge ser for seg en framtid i en slik virkelighet.

«Og jeg mener at de unge gjør et riktig valg ved å ikke velge yrkesfag», støtter Kornmo.

«Hvem gidder vel å bruke fire år på en utdannelse og få polsk lønn i Norge, ha jobb via et bemanningsbyrå og se at både kommuner og staten prioriterer ufaglærte fra Øst-Europa fremfor norsk ungdom?»

Det skrev han i en kommentar i Nettavisen i januar. Han har nesten blitt rolig, for fem år tidligere skrev han samme sted: «Det er ingen framtid for unge å ta yrkesfag. Gå heller på Nav».

(Artikkelen fortsetter under bildet)

«Mureren» er en av seks skulpturer på sjøsiden av rådhuset i Oslo som framstiller bygningsarbeidere. Han har stått der siden 1951. Nå vil Eirik Kornmo hive den på fjorden.

«Mureren» er en av seks skulpturer på sjøsiden av rådhuset i Oslo som framstiller bygningsarbeidere. Han har stått der siden 1951. Nå vil Eirik Kornmo hive den på fjorden.

Jo Moen Bredeveien

Fallende produksjon, flere skader

Det er ikke bare i Oslos skyline og bynære områder byggeboomen er synlig. Også i vårt nasjonale regnskap ser vi konsekvensen av at det bygges: I 2016 sto bygg og anlegg for 16 prosent av BNP, og tok med det en rekordstor andel av norsk verdiskapning.

Det kan man se med det blotte øyne. Den snikende tendensen er verre å se, men langt mer alvorlig: I perioden fra 2000 til 2016 falt produktiviteten i samme bransje med 10 prosent, viser Statistisk sentralbyrå (SSB), som skriver:

«Produktivitetsnedgangen i bygg- og anleggsnæringen kan ha flere årsaker. Blant annet har den økende arbeidsinnvandringen gitt næringen god tilgang på arbeidskraft med relativt lavt lønnsnivå, men kanskje også lavere produktivitet på grunn av språkproblemer og begrenset kunnskap om norske byggemetoder».

Journalist Jon Hustad i ukeavisa Dag og tid viste nylig at bakgrunnstallene er enda mer talende.

Bygg og anlegg er store bransjer, med mange yrkesgrupper. Arkitekter og tekniske konsulenter økte produktiviteten fra 100 til 106 prosent i samme periode. I kategorien «arbeidskrafttjenester», hvor vi finner de som leier ut arbeidere som gjør det praktiske arbeidet, det feltet der vi finner flest arbeidsinnvandrere, falt produktiviteten fra 100 prosent i 2000 til 66,8 i 2016.

Det er produktiviteten vår som gjør at vi som jobber i Norge kan heve nokså høye lønner, ha fri hele helga og kan hente i barnehagen før den stenger klokka fem og fortsatt konkurrere med utlandet. Vi jobber smartere og bedre enn det de gjør i mange andre land, og trenger ikke være på jobb like lenge som andre for å oppnå like mye på en dag. Fallende produktivitet er en alvorlig trussel mot «den norske modellen» som alle snakker så varmt om. Som arbeidslivskriminalitet er det. Og mindre alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven.

En rapport fra Arbeidstilsynet og Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) fra 2018 viser at innvandrere i håndverksyrker har en forekomst av arbeidsskader som er om lag fire ganger så høy som blant norske arbeidstakere.

Gul liste på Ekeberg

Vinteren er lavsesong for murere, slik har det alltid vært. Det er for kaldt å jobbe ute. Ikke for Kornmo og de andre murerne, dette er staute karer som tåler en trøkk og noen stive minusgrader. Det er mørtelen som er følsom. Kalkmørtel, for eksempel, tåler ikke at det er under ti grader i lufta om den skal herde skikkelig.

Det er ikke EØS som har skylda for at Kornmo har rolige dager nå i begynnelsen av året. «Ikke bare, i alle fall», kan han strekke seg til selv. Dette er perioden for å se på jobber, befaringer, gi tilbud.

Derfor står Eirik Kornmo i bunnen av en gammel murtrapp på Ekeberg i Oslo en mandag ettermiddag og pirker i den smuldrende murpussen. Det er en fin trapp, sier han til representanten for borettslaget som trenger hjelp til å føre trappa tilbake til fordums storhet. Det aller meste han legger øynene på her han står, er oppført på byantikvarens liste over verneverdige bygg, såkalt «gul liste». De hundre år gamle trehusene, trappa som Kornmo nå kakker litt på så det faller av store stykker av murpuss. Verneverdige.

Dette er en jobb Kornmo kan gjøre på en dag. Men ikke i dag, ikke nå.

– Det må bli varmt i lufta først, sier han.

Etter påske, trolig. Det er helt ok, sier den potensielle kunden. Må gjøres skikkelig. Ja, ikke sant? Skikkelig håndverk, som står seg.

Etter det korte møtet har Kornmo sett nok. Han vet hvor mye han må ta for jobben, rundt 12.000, inkludert materialer, anslår han idet han river ned enda et stykke av murpussen.

Et bibliotek står i brann

«En gammel håndverker er som et brennende bibliotek», skal det visst hete i et gammelt vestafrikansk munnhell. Kunnskapen om ulike teknikker, følelsen i hånda, det riktige blikket. Alt dette lærer man seg gjennom å gjøre det, om og om igjen, hele livet.

Eirik Kornmo vet at han kan tape trappa på Ekeberg mot en utenlandsk håndverker som ikke bryr seg om at mørtel ikke herder, men fryser, og dermed sprekker opp raskt igjen, om det er for kaldt.

Det skjer altfor ofte.

– Jeg trodde jeg var full da jeg rundet dette hjørnet. Men det var bare dårlig håndverk, sier Eirik Kornmo.

– Jeg trodde jeg var full da jeg rundet dette hjørnet. Men det var bare dårlig håndverk, sier Eirik Kornmo.

Eirik Kornmo

Av og til ringer han byggherren opp igjen når han har tapt en jobb, og noen uker senere ser at noen andre har gjort jobben – trolig billigere, helt sikkert feil. Kornmo forteller da kunden at jobben er utført dårlig, med feil type materiale, og at det vil koste mer på sikt enn om de hadde leid inn en håndverker som vet hva han driver med, og som kjenner byggeskikkene i Oslo.

Det er ikke så mange igjen som han, som kan fortelle om den gangen han var med å mure en av de svære buene på Soria Moria, og som vet hvilke materialer som ble brukt.

Altfor mange bygårder, også de som står på gul liste og skal bevares og beskyttes, ødelegges av dårlig håndverk, feil materialvalg, forsøk på å spare penger på å velge det billigste tilbudet.

Det originale arbeidet er fantastisk utført, av håndverkere som visste hva de gjorde, sier Kornmo. Ornamenter, trekninger, kvaderpuss. Detaljer som krever kunnskap.

– Men så skal sameiet spare penger, da …

Og styreformannen, som typisk jobber i et reklamebyrå eller noe annet «kreativt», velger et firma med en malermester og 40 ufaglærte arbeidsfolk, kunnskapsløse, som bruker feil mørtel og feil maling.

– Og så er bygget ødelagt for alltid.

Og kunnskapen går tapt, den gamle håndverkeren har ingen å føre kunnskapen videre til. Det er uansett for sent. Dette er ikke boklig kunnskap, det er taktilt, praktisk. Ikke noe du kan lese deg opp på. Man må holde på i 20 år for å lære, og er fortsatt ikke utlært. Kornmo har 40 år bak seg, men savner å kunne ringe til gamlekara for å spørre om råd. Han drømmer også om videreutdanning, for å få mer kunnskap om å ta vare på gamle bygg. Men fra hvem? Biblioteket er allerede utbrent.

Det er så ille nå, sier Kornmo, at det er for sent. Om politikerne skulle ta til vettet, sier han, og lar det skinne gjennom at dette er meget hypotetisk, og igjen satse på yrkesfagene, på ordentlig, ikke bare i ord og fine taler, finnes det ikke nok erfarne murere igjen til å videreføre kunnskapen.

– Da måtte vi få inn flinke folk fra Mellom-Europa, sier han.

For å tette et kunnskapshull som bare blir større.

Oslomodellen

Det foreslås og det gjennomføres tiltak for å bøte på situasjonen, for det er ikke slik at det Kornmo sier er ukjent for våre beslutningstakere. Den såkalte Oslomodellen, som det sittende byrådet innførte i forrige periode, stiller en rekke krav til entreprenører som vil bygge for kommunen: bruk av fast ansatte i minst 80 prosent stilling; tarifflønn mellom oppdrag til innleid arbeidskraft, 50 prosent av arbeidende timer innen bygg- og anleggsfag skal utføres av fagarbeidere; minimum 10 prosent av arbeidende timer skal utføres av lærlinger, for å nevne noe.

– Det hjelper ikke meg, sier Kornmo.

Selv ikke politikere som vil godt, treffer med tiltakene. De har ikke skoen på, ikke en eneste av dem. Alle er akademikere. De aller fleste murerfirmaene i Oslo er som Kornmos: små, med en eller to ansatte. Kornmo har hatt lærlinger, men har det ikke lenger.

– Mens de luringene som driver med polske arbeidere har ofte en slektning eller noe der nede, så løser de det, sier han.

Regelverket som Oslo kommune, og stadig flere andre nå bruker, stenger disse små firmaene ute. Kornmo tror ikke på norske politikere, og han har mistet troa på sitt eget forbund. Han står ikke i LO lenger, og han stemmer ikke på Ap. Begge deler ville være utenkelig for de murersvennene han lærte faget av.

– Det er bare én politiker jeg har troa på, sier Kornmo.

Senterpartiets rabulistveteran Per Olaf Lundteigen er en mann med hjertet på rett plass, mener Kornmo.

– Du har kontakt med ham?

– Ja.

«En sterk ridder for fagutdanningen»

Lundteigen returnerer rosen. Kornmo er en sterk ridder for fagutdanningen, sier Lundteigen på telefon. Lundteigen stiller seg bak det Kornmo sier i denne saken, som ikke er ulikt det han sa i den forrige saken, og den for fire år siden, og det han skriver i avisen med ujevne mellomrom.

Det som skjer, sier Lundteigen, er at praktiske fag har fått et negativt stempel, og de unge søker seg bort. Dette er alvorlig, for dette er fag og yrker vi trenger. Og ikke overraskende: Lundteigen gir Kornmo rett i at EØS-avtalen har mye av skylda. Lundteigen ønsker å fjerne avtalen. Men det finnes ting vi kan gjøre, enten vi er inne eller ute. Lundteigen ramser opp:

Vi må ha kontroll på arbeidsinnvandringen. Vi skal ha arbeidsinnvandring, men vi må vite hvem som jobber i Norge.

Arbeidsvilkårene her skal være i tråd med loven, og med vårt regulerte arbeidsmarked.

Senterpartiet har vært i Sveits for å lære av andre i nokså lik situasjon som oss. De har klart å motarbeide sosial dumping og tap av fagkunnskap på en bedre måte enn oss gjennom sin avtale med EU. Lundteigen ramser opp nok en gang:

Bedrifter som vil ta jobber i Sveits, har registreringsplikt. Det gir nasjonale myndigheter kontroll over hvor de ulike bedriftene jobber, og hvilke folk som er ansatt. Så må bedrifter betale et depositum for å få jobbe i landet. Dette holdes tilbake om det oppdages brudd på avtaleverk. Og slike brudd oppdages: Det føres tilsyn med opp mot 30 prosent av virksomheten i «kritiske bransjer».

– Har vi handlingsrom til dette i Norge?

– Det må vi utforske.

Lundteigen mener det bør være mulig, da et av EUs hovedprinsipp er at det skal være lik lønn for samme type arbeid utført på samme sted. Det er uansett en hovedjobb for politikerne å sørge for at vi har et regulert arbeidsliv, sier han. Og peker på seg selv og sine kolleger:

– Stortinget må styre markedskreftene. VI må sørge for reguleringer, sier Lundteigen.

Tyskland i front?

Journalisten ringer Torgeir Nyen, forsker på Fafo, med fag- og yrkesopplæring som spesialområde, for en prat om situasjonen for lærlingene. Nyen er enig med Kornmo: Det er et reelt press i bygg- og anleggsbransjen. Mange unge vegrer seg for å satse på disse yrkene på grunn av presset på arbeidsvilkårene, og alt det de hører om tilstandene i bransjen.

Nyen forteller om en ny tysk lov om mesterkompetanse, og mens han forsøker å finne lenka, søker journalisten på «tysk krav om mesterkompetanse». Google foreslår, symptomatisk nok, «masterkompetanse».

Nyens lenke er interessant: Tyskland innfører mesterplikt i 41 bransjer, murer er en av dem, i en lov som ble innført like før jul. Argumentene er like Kornmos: Altfor mange av håndverksbedriftene som ble opprettet har vært useriøse og gått konkurs. Nye håndverksbedrifter uten mesterbrev har heller ikke tatt inn nok lærlinger i fagene sine og levert dårligere kvalitet til kundene sine, skriver byggmesteren.as.

Det er egentlig snakk om en gjeninnføring av gammelt regelverk. Denne plikten ble fjernet i 2004, året for østutvidelsen.

Håndverk og makkverk

For noen uker siden var Eirik Kornmo på vei til byen. Han gikk forbi en nymalt, nyrestaurert bygård, skinnende hvit. Da han rundet et hjørne, trodde han at han var full. Det var bare dårlig håndverk.

Ornamenter som var så elendig utført at de spisse linjene i originalen var erstattet med ujevne, nesten boblende hjørner. Selve hjørnet, som en gang var helt loddrett, stikker ut i en bue.

Han ser slike ting, og tar gjerne bilde av dem. Enten beholder han dem i sitt personlige album, eller han sender dem til journalister, eller til byggherren.

For noen år siden jobbet Kornmo med en gammel stall på Akershus festning. Fasaden består av murstein, uten murpuss utenpå. Kornmo plukket ut de gamle mursteinene, nummererte dem og sørget for å sette dem tilbake på nøyaktig samme sted. Han brukte samme teknikk som murerne hadde brukt mer enn hundre år før ham. Det ble dyrt, 200.000 for en ganske liten jobb målt i kvadratmeter.

Neste gang han dro forbi bygningen, så han at en annen murer hadde fått oppdraget med å fikse fasaden på en gavlvegg, en «flott, svær endevegg». Midt på denne veggen stikker kollegaens jobb alle som vil se i øynene. De gamle, løse steinene ble kastet, og erstattet av splitter nye stein. «Børstet flamme, eller noe», sier Kornmo. Fra Maxbo.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Nytt og gammelt i uskjønn forening.

Nytt og gammelt i uskjønn forening.

Jo M. Bredeveien

– Det er et helt klassisk eksempel på hvor idiotiske de kan være, sier han.

De antikvariske myndighetene lar dette skje, samtidig som de er veldig opptatt av å regulere hvor loftsvinduer skal få settes inn i gamle bygårder.

Litt enig, men bare litt

Fellesforbundet, som Eirik Kornmo ville ha tilhørt om han ikke hadde mistet troen på LO-systemet for lenge siden, stiller seg bak Kornmos virkelighetsbeskrivelse – et stykke på vei. Jo da, vi har tapt noe på de 15 årene som har gått siden EUs østutvidelse, erkjenner nestleder Steinar Krogstad.

– Men det kan vinnes tilbake.

– Er du enig i Kornmos beskrivelse?

– Ja og nei.

Fellesforbundet ser at noen virksomheter driver på en måte som ingen ungdom vil utdanne seg til, men understreker at andre driver godt. Og har blant de beste arbeidsvilkårene i verden. Men ja: Det er enorme spenn fra topp til bunn i bransjen, sier Krogstad. Han avviser at forbundene har gjort for lite for å beholde norske arbeidsforhold og norske håndverkstradisjoner.

– Hvor hadde vi vært uten oss?

Det er ingen andre som har kommet med forslag til tiltak, sier Krogstad. Han ramser opp: Allmenngjøring av tariffavtaler. Handlingsplaner mot sosial dumping. Strammere regulering av innleie. Styrket krav til innhold i fast ansettelse.

Det ser lysere ut framover, mener nestlederen. Det er fortsatt krevende, men han mener å se en trend som har snudd. Det handler om løsninger som Oslomodellen, seriøsitetsregler innen det offentlige. Målet er at de samme kravene skal stilles til private oppdragsgivere også. Så lenge bedriftene ser behovet, og myndighetene, mener Krogstad at det vil snu nå.

Han deler ikke Kornmos ønske, eller krav, om at vi må ut av EØS. Selv om Fellesforbundets landsmøte i fjor faktisk kom ganske nært å vedta et tilsvarende krav, men til slutt endte på at forbundet vil utrede vårt forhold til EØS.

– Hva vil du si til en ungdom som vurderer murer- eller malingsbransjen?

– Jeg ville anbefalt det. Søk til bransjen, og vær nøye med hvilken bedrift du går til, sier Krogstad.

Intet nytt under sola

Nei, det er ikke første gang Eirik Kornmo sier at nå får det være nok, heller ikke til denne journalisten. Allerede sommeren 2016 hadde han skumle planer for en stakkars statue nede ved sjøsida i byen sin. Vi var der nede for å se på statuen, husker jeg. Til teksten «Oslos siste murer», et portrett av Kornmo i en annen avis litt lenger til venstre.

Kornmo har rett: Det er egentlig ikke noe nytt. Budskapet er det samme, selv om han er enda mer oppgitt nå, om mulig.

Fellesforbundet, hans eget, om han hadde vært organisert, sier det samme som for snart fire år siden: Kornmo har noen poenger, han, men tar i for hardt, maler for svart. Forbundet står i kampen, tar den, og vinner noen viktige seire, sier de.

Byggeboomen i Oslo fortsetter, byggebransjen vokser. Produktiviteten, vårt felles adelstegn, stiger ikke i takt med veksten i bransjen. Tvert imot.

Britene er ute av EU, det er nytt. Men det endrer ikke vårt forhold til unionen, lover politikerne. De mener akkurat det samme, de, uansett hvor høyt Kornmo roper på vegne av seg selv om en stolt håndverkstradisjon.

Et siste stønt før det hele er over

Når vi besøker ham denne gangen er det veldig ryddig i leiligheten til Eirik Kornmo. Det har vært en husstylist innom, og vedkommende var så flink at mureren fikk masse penger for leiligheten sin. 15. juni er det slutt. Han skal ut av byen denne gangen, ut av bransjen.

En tirsdag formiddag i februar la han inn budet, og fikk anslaget. En sveitservilla, fem måls tomt. Eget verksted. Og fortsatt har han millioner igjen å leve for etter å ha solgt en leilighet i en hovedstad der boligmarkedet har gått fra konseptene. Eirik Kornmo er klar. Han drar i april. Selskapet skal han lukke ved utgangen av året.

Oslos siste murer drar sin vei.

Men ikke før han fått gjennomført planen sin, sier han, og ler, som for å fortelle at han trolig bare snakker tøys. Men planen er konkret nok. Han skal kjøre ned til Rådhuset. Der skal han feste noen vaiere til statuen av mureren, stakkaren som står der med en murstein i en hånd og en murerskje i den andre. Så skal han kaste verktøyet sitt, alt sammen (men kanskje ikke det han trenger i verkstedet på sveitersvillatomta, da), hele skreppa, oppå statuen, og så skal han trekke hele sulamitten ut i fjorden.

Han har jo firehjulstrekk, sier Kornmo, så det bør gå.

Da er mureren og verktøyet, murerskjea, der de hører hjemme, ifølge dem som styrer landet vårt, sier Kornmo. På bunnen av fjorden, ute av syne og ute av sinn.

Det finnes en rekke bygninger i Oslo som er hundre år og eldre. Hvordan skal vi beholde fasadene når ingen lenger kan de gamle håndverksteknikkene? Det spørsmålet plager murer Eirik Kornmo.

Det finnes en rekke bygninger i Oslo som er hundre år og eldre. Hvordan skal vi beholde fasadene når ingen lenger kan de gamle håndverksteknikkene? Det spørsmålet plager murer Eirik Kornmo.

Jo Moen Bredeveien

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
15.02.2020
07:00
17.02.2020 12:11