Elisabeth (42) har skapt det pusterommet hun savnet som barn

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

På en parkeringsplass i Oltedal i Rogaland har 20 ungdommer så vidt rukket å komme seg ut av minibussene før boomblasteren er satt på et av biltakene og Macarena dundrer ut av høyttaleren. Føtter letter fra asfalten og hender løftes i været. Samtidig smører et par voksne den ene skiven etter den andre på en papp-plate som fungerer som bord. Det er siste dag av årets vinterleir, og om et par timer er de framme ved Sirdal skisenter. Men først: Frokost.

Stående buffet på parkeringsplassen. I grått står Emilia, i midten står Nathalia og til høyre med lua står barnevernspedagogstudent Henriette Vågenes som hadde deler av praksisperioden sin på leiren.

Hanna Skotheim

Det var omtrent slik det hele starta for litt under 20 år siden. Glade ungdommer som i én uke på sommeren fikk det pusterommet de behøvde. Vekk fra skolen og miljøet som kunne gjøre livet vanskelig og til dette stedet hvor de kunne være seg selv.

Thivya Alfonse Cruz (20) har vært med på leir siden hun var 14. Hun ble sendt mot sin vilje første gang, men siden da har hun kommet igjen og igjen. Frivillig.

Hanna Skotheim

Arbeidstrening på hotellet

Siden den gangen for 20 år siden, har det ballet på seg. Fra Elisabeth Lied og mannen hennes drev en sommerleir på Østlandet til helårsleir i regi av Kirkens Bymisjon og fram til dagens tilbud: En kombinasjon av hotelldrift, arbeidstrening og leir.

I starten hadde Lied jobb ved siden av. Først i en barnevernstjeneste og så ved et senter for avhengighetsbehandling. Men i dag vier hun all sin tid til Kirkens Bymisjon og Ventilene, en virksomhet som satser på unge pårørende som lever eller har levd i hjem med vanskelige leveforhold.

Før foregikk leiren på en hytte, men da de vokste ut av den måtte Lied finne et nytt sted. Da hun ble oppmerksom på et hotell på værharde Jæren som var i ferd med å gå konkurs, fikk hun blod på tann. Her var det plass til både eget kontor, leirfløy, en alminnelig hotelldel og ikke minst rom til å skape det fristedet hun selv hadde trengt som ung.

Lied står ved spisesalen på Viste Strandhotell og ser utover Visteviga. Hotellet var i ferd med å gå konkurs da Lied tok over i 2017. Over natta gikk hun fra «bare» å være en sosialarbeider til også å bli hotelldirektør. – Jeg hadde ingen peiling på hotellbransjen, men tenkte: Hvor vanskelig kan det være? Jeg skjønte raskt hvorfor det er en treårig utdannelse.

Hanna Skotheim

Siden 2017 har Viste Strandhotell vært driftet av Kirkens Bymisjon, og er som et hvilket som helst annet hotell. Unntaket er at noen av de ansatte er der på arbeidstrening. De kan være voksne som er på tiltak gjennom Nav eller ungdom som trenger et avbrekk fra skolen.

– Arbeidstreningen er hovedfokuset, ikke å drive hotellet. Ungdommen må takle presset, så vi kan ikke si ja til alt av selskap eller arrangementer, sier Lied.

Ville bare tilbake

Ungdommen som er på leir eller arbeidstrening har fått vite om tilbudet gjennom blant annet barnevernet, skolen, Bufetat eller fra foreldrene eller andre foresatte. Thivya Alfonse Cruz var blant dem. Hun var 14 år da barnevernet foreslo at hun skulle dra på leir. Første gangen var hun redd og ville egentlig ikke dra, men etter at hun kom hjem ville hun bare tilbake. I dag er hun 20 og har fått seg sin første jobb. Likevel er hun fortsatt med på leir, men nå som en såkalt «straks leder». Det vil si at hun skal ta litt mer ansvar og sørge for å holde positiviteten oppe i gruppa.

Thivya Alfonse Cruz (20) (t.v.). Ved siden av danser 14 år gamle Karen.

Hanna Skotheim

Oppgaven kan det virke som at hun består med glans. Mens minibussen kjører ut av parkeringsplassen denne onsdagsmorgenen i februar og volumet på «Barbie Girl» skrus opp, synger Alfonse Cruz med. Resten av dagen trår hun til hvis det trengs og det med et stort smil og smittende latter.

14-åringene Karen og Emilia er ikke vonde å be om å synge med når musikken i minibussen skrus opp.

Hanna Skotheim

Ville lage krisesenter

Elisabeth Lied, som nå har fått yrkestittelen virksomhetsleder og hotelldirektør, har alltid villet hjelpe andre. Det starta allerede på barneskolen, da Lied kom hjem med skadde dyr. Etter hvert kom hun også hjem med mennesker. Som blant annet søskenparet hun inviterte hjem på julaften. Lied visste at de ble slått hjemme og kjente seg igjen. Selv om faren hennes ikke var voldelig mot henne, var han ofte voldelig mot moren når han ruset seg.

Lied tenkte lenge at hun ville gjøre noe for dem som var i samme situasjon som henne. Så da hun begynte på videregående, fikk hun en idé om at hun ville lage et krisesenter for barn. Et sted barn kunne komme hvis det ble vanskelig hjemme. Det ble med tanken den gangen, men nå har 42-åringen bygget opp det som lenge var drømmen hennes.

På den siste dagen av vinterleiren bestemmer Lied seg for å holde fortet mens de andre står i bakken. Mens hun sitter der får hun flere telefoner og SMSer angående praktiske ting på hotellet, hun småprater med dem som tar seg en pause, svarer utfyllende på spørsmålene fra Fontene-journalisten og snakker med barna sine over FaceTime som er på vinterferie med far. Hele tiden med et blikk på det som skjer i bakken.

Hanna Skotheim

Må finne balansen

Vel framme på Sirdal skisenter er ungdommen omringet av voksne, både barnevernspedagogstudenter i praksis, frivillige og ansatte i Ventilene.

– Når jeg ansetter noen er jeg mer opptatt av verdiene og personligheten deres enn fag og erfaring. Fag er viktig i noen settinger, men mye fag kan læres.

Sånn cirka i dette sekundet, klokka halv ti på den siste dagen av vinterleiren, bestemmer Lied at dagen etter er det ikke frokost før halv 11. Beslutningen mottas med jubel fra ungdommene før de går hver til sitt og forbereder seg på avreisedagen. Her sitter hun sammen med miljøarbeider Camilla Heggedal.

Hanna Skotheim

Lied er også opptatt av at de voksne skal kunne leke og ha det gøy med ungdommen samtidig som de kan irettesette og veilede dem når det trengs. Tryggheten de voksne utstråler resulterer i sterke bånd. Så tilknyttet blir noen av ungdommene at de fortsetter å ta kontakt lenge etter at de ikke lenger er med på leir.

– Vi får ofte telefoner med beskjeder om alt fra at en katt har fått unger til at en har fått sertifikatet. Noen tar også kontakt hvis de har det vanskelig, men vi kan ikke være mor og far til tusenvis av barn. Derfor prøver vi å finne ut hvem som kan hjelpe dem videre.

Liten tro på seg selv

Gjennom hele dagen er det ikke bare de voksne som roser ungdommen. De roser også hverandre. Og de gjør det de blir bedt om. Dette var egenskaper Lied så ved mange av ungdommene da hun startet med leir, men som hun innså at verden rundt ikke fikk glede av på samme måte.

Årsaken var ofte den samme. De hadde liten tro på seg selv og var redd for å gjøre noe galt enten på skolen eller i en jobb. Dette gjorde at de ofte ikke klarte å gjøre noe som helst. Da Elisabeth fikk høre flere lignende historier, fikk hun behov for å gi dem et trygt sted hvor det var rom for å feile og utvikle seg.

– Her kan de puste ut.

I løpet av de to timene det tar å kjøre til Sirdal skisenter tar musikken ingen pause, men det gjør Karen (14).

Hanna Skotheim