For 100 år siden var mesteparten av vannkraften i Norge eid av utenlandske oppkjøpere. Det skapte panikk på Stortinget

Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

I mange hundre år hadde norske elver og fossefall liten verdi utover det som ble skapt lokalt. Kraften kunne brukes til blant annet småindustri, møller og sagbruk. Arbeidsplassene ble plassert rundt elva og fossen.

Internasjonal kapital

Med den teknologiske utviklingen mot slutten av attenhundretallet fikk denne vannkraften en helt annen verdi. Industrien som vokste fram trengte mye strøm, og det var etterhvert mulig å frakte kraften over store avstander. Investorer reiste landet rundt og kjøpte opp rettigheter fra grunneierne som ikke hadde forutsetninger for å forstå hvilke framtidige verdier som lå i elva de solgte. Og det var ofte utenlandsk kapital som stod bak finansieringen. Et godt eksempel er Tyssovassdraget i Tyssedal, Hardanger. Den lokale grunneieren som solgte fikk 7000 kroner for kjøpet. Ni år senere ble rettighetene solgt videre for 200 000 kroner. Verdien hadde økt med 2600 prosent, skriver Svein Ivar Angell i artikkelen om hjemfallsinstituttet. Bak det siste kjøpet stod Sam Eyde som var en av de store industripionerene i Norge. Men pengene kom fra den ikke ukjente Wallenberg-familien i Sverige.

I motsetning til Sverige så manglet Norge virksomheter og mennesker med mye penger som kunne investere i kraft og industri. Det var derfor stort behov for utenlandsk kapital. Desto viktigere var det for politikerne å sikre at landet ikke mistet rådigheten over egne naturressurser.

Panikkloven

På Stortinget hadde konsesjonslover vært et stort tema siden unionsoppløsningen fra Sverige i 1905. Allerede året etter ble den første konsesjonsloven vedtatt med utvidelser i 1909 og 1917. Loven som ble kalt «panikkloven», var tenkt som en midlertidig konsesjonslov. For selv om det var stor strid om hvor omfattende lovene skulle være, var det enighet om behovet for å handle raskt for å unngå at utenlandsk privatkapital skulle kjøpe opp vannkraft og norske naturressurser.

Endringene i 1909 og 1917 strammet inn lovteksten og gjorde det vanskeligere for private å kjøpe opp vannkraften. I 1909 ble det blant annet vedtatt at Staten skal eie vannkraftressursene. Selskap får konsesjon for å produsere strøm. Men, når konsesjonsperioden er over, faller ressursene tilbake til staten. Dette er den såkalte hjemfallsretten.

p

Sosiale krav

Selv om det viktigste ved konsesjonslovene var å sikre norsk kontroll over landets naturresurser, så inneholdt lovene også krav som i dag er aktuelle for fagbevegelsen.

Lars Thue, professor i økonomisk historie, forteller til NTB at det ble krevd at det om «så vidt mulig» bare skulle brukes norske arbeidere og «fortrinnsvis» norske materialer. Det kom også pålegg om at utbyggingen skjedde innenfor gode og trygge rammer. Det ble dessuten satt krav til legetjenester, samfunnshus, politi og andre tilbud rundt kraftanleggene.

Og Thue påpeker at hvis politikerne ikke var fornøyde med utbyggingsplanene, kunne de nekte konsesjon. Utbyggingen var derfor i stor grad politisk styrt.

God økonomi

Resultatet av konsesjonslovene er at det offentlige i dag eier 93,3 prosent av norsk vannkraft. Utenlandske eiere står bare bak 5 prosent av kraftproduksjonen.

En annen effekt er at staten har hatt gode muligheter til å sikre norsk industri rimelig og forutsigbar kraft. Men kraften har også gitt mange kommuner og staten gode inntekter. Gjennom grunnrenteskatt og selskapsskatt til staten, naturressursskatt og konsesjonsavgift til kommunen og fylket, og eiendomsskatt til kommunen – sikres det offentlige store inntekter fra vannkraften. I tillegg må kraftverket levere inntil 10 prosent av kraften til vertskommunen til kostpris. Denne kraften kan kommunen selge videre til markedspris eller bruke selv.

ESA truer konsesjonen

Men det som ble utløst av utenlandske interesser kan også slutte med akkurat det. Eftas overvåkningsorgan ESA mente i 2001 at hjemfallsretten er i strid med EØS-avtalen fordi den skiller mellom kraftverk i offentlig og privat eie. Den rødgrønne regjeringen løste i 2008 det ved å sidestille offentlige og privat eide kraftverk.

Et nyere krav fra ESA er at norsk produksjon av vannkraft skal være en tjeneste med fri flyt av eierskap og skal dermed underlegges EUs tjenestedirektiv.

Ifølge ABC Nyheter mener dagens regjering at vannkraft ikke er en tjeneste, men utnyttelse av en naturressurs. I forberedelsene til å innføre EUs tjenestedirektiv ble det også forutsatt at produksjon av vannkraft ikke er en tjeneste etter definisjonen i direktivet. Saken kan havne i Efta-domstolen i Luxemburg, skriver ABC Nyheter.

Kilder: Olje- og energidepartementet; Aftenposten Innsikt; NTB; NOU 2019:16 «Skattelegging av vannkraft»; Svein Ivar Angell: Den historiske bakgrunnen for heimfallsinstituttet; NVE og Wikipedia.