DØDSTRUSSEL: Carlos Catun går under navnet Gato. Han ble truet på livet av gjengen La Mara Salvatrucha fra hjemlandet hans Guatemala, en av verdens farligste gjenger.
Anne-Sylvie Bonnet
Kriminelle gjenger truer dansen i Mellom-Amerika:
Gato ble truet på livet fordi han ville danse
For fire år siden fikk Carlos Catun, alias Gato (29), dødstrusselen fra en av verdens farligste gjenger. Grunnen? Han inspirerer unge til å danse.
frida@musikkultur.no
Danseren Gato er, i norsk målestokk, en liten mann. På hodet har han en svart solhatt, for anledningen hodebeskyttelse – essensielt i breakdans.
En kullsvart flette stikker ut bak, i øret glimter et lite sølvblad. David Carlos Catun Quintana kalles Gato, «katt» på spansk, på grunn av de grønne øynene. Han vokste opp innerst i Guatemala by, med mor og far og fire søsken.
Byen har drøyt fire millioner innbyggere, svært mange lever i fattigdom. Volds- og kriminalitetsraten er brutalt høy. Det har Gato fått kjenne på kroppen.
Nå bor han på Furuset, øst i Oslo. 9200 kilometer med trygg avstand fra hjembyen. Og hjemlengsel.
– Otro planeta, sier han og smiler. En annen planet.
En skjult verden
– Jeg var vel 14 år da jeg begynte å danse, forteller han.
I skolegården så han medelevene breake, men turte aldri kaste seg inn i ringen selv. På en fotballturnering, i gledesrus etter en scoring, tok en av spillerne en rekke baklengs saltoer. Gato stod målløs og så på. Dette måtte han lære seg.
Han tok mot til seg, og den ukjente saltokongen fortalte hvor han skulle gå: La Bodeguita de Centro. Åpen trening hver torsdag. Inngang: tre quetzales (drøyt 3,50 norske kroner).
– Det var en annen verden. Folk danset overalt på gulvet, malte graffiti på veggene, rappet og beatboxet.
En skjult hip hop-planet, gjemt i en liten bar midt i byens historiske sentrum.
Gato elsket det. Han kom hit jevnlig, ble en del av miljøet. Han tok til gatene: dansen trengte plass, tid, ikke bare én gang i uken. Vennene ble med. Morens gamle madrass ble omgjort til tjukkas, der de kunne øve seg på saltoer.
På kveldene gjemte de den i parken. Kom tilbake hver dag, trente og trente.
Å krysse gjengens grenser
Dansegleden viste seg smittsom. Så smittsom at den krysset gjenggrenser. Slikt kan fort bli utrygt.
Som i flere av Mellom-Amerikas storbyer domineres Guatemala by av mektige, kriminelle gjenger, i evig konflikt med hverandre og dem som kommer i deres vei.
Nabolaget Gato vokste opp i, zona 6, «tilhører» en gjeng kalt 18, Dieciocho. Som liten merket han ikke noe særlig til det. Gjengmedlemmene hadde sett ham vokse opp, og ingen fant noen grunn til å plage ham. Zona 6 er kjent som et av byens farligste nabolag, men Gato følte seg trygg.
Utenfor var det mer risikabelt. Nabosonene er kontrollert av tre ulike gjenger, én av dem er en av verdens farligste: MS-13, eller La Mara Salvatrucha.
De er en internasjonal, svært voldelig organisasjon, med strengt hierarki, ritualer og karakteristiske tatoveringer som viser tilhørighet.
– Man krysser usynlige grenser i byen. På bussen må du alltid sjekke at ikke noen mistenkelige stiger på, sier Gato.
Om gjengen vet at man bor i bydelen som «tilhører» rivalene, kan det være grunn nok til å bli holdt under oppsikt.
En trussel mot gjengene
De nye gatedanserne tiltrakk seg unge og gamle fra andre bydeler. Noen bare så, andre ville danse. Gjengene lot det passere – helt til Gatos kompis en dag slengte med leppa til noen Dieciocho-gjengmedlemmer som kjørte forbi.
Fordi Gato var den som var fra dette nabolaget, og ikke kompisen, var det han som fikk svi.
Plutselig kunne han ikke bevege seg visse steder. Øvingsstedene snevret seg inn. Han ble redd, i det som hadde vært hans egen, trygge bydel.
– Hele hip hop-kulturen i Mellom-Amerika er fortsatt ung, og folk er nysgjerrige. Hvis unge først oppdager dansen, sangen, graffiti, vil de ikke lenger være med i gjengene, forteller Gato.
Dermed er dansen en risikosport.
– Fra gjengenes synspunkt er det vi som «stjeler soldater» fra dem, fra deres rekrutteringsbase.
«De har skutt broren din»
Det måtte gå galt til slutt.
Gato hadde vært med lillebroren sin dagen lang. Attpåtil en fin dag: Begge hadde skaffet seg jobb i en liten butikk i bydelen, og dratt i parken etterpå. Utpå kvelden dro Gato for å se til den lille datteren sin. Brødrene avtalte å møtes seinere på kvelden for å danse. Det ble siste gang de snakket sammen.
Det var Gatos daværende kjæreste som skremt kom med beskjeden: de har nettopp skutt broren din.
– Jeg stormet ut. Foreldrene mine var der allerede, broren min var på vei til sjukehuset i en ambulanse. Han døde der.
Det var et stygt sjokk, et øyeblikk som ikke kan slettes. Fortsatt vet ikke Gato grunnen til drapet.
– Det finnes mange versjoner av det som skjedde. Jeg vet ikke hvilken som er den riktige, og jeg har heller ikke undersøkt ordentlig.
Det er ikke ufarlig å undersøke slikt, å blande seg. I en guatemalsk kontekst var drapet dessuten ingen uvanlig hendelse.
Frankrike for sine føtter
Drapet på broren fikk ringvirkninger. Én av dem var at mange små dansespirer ble skremt vekk. I løpet av året ble tre av Gatos danservenner drept av gjengene. Redselen fikk grobunn.
– Ungene som hadde sett på oss, og selv begynt å danse, forsvant sånn. Han slår hendene sammen.
– Todo el mundo. Alle sammen.
Hans egen dansegruppe gikk i oppløsning. Men en ny mulighet bød seg: Chapin Crew, den beste break-gruppen i landet, ville ha ham med. De trente intensivt, og vant en reise til Frankrike for å delta i en av breakdansens største konkurranser, Battle of the Year.
Gato kom tilbake full av inspirasjon, sulten på suksess. Han ville legge verden for sine føtter.
Sinne ble Heddapris
Her kommer Norge inn i historien. De norske produsentene Nicolai López og Christina Hætta var i Guatemala, og ramlet inn på en liten danseforestilling der Gato var involvert.
– Det var et veldig politisk stykke. Ungdommene bar på mye sinne, forteller Nicolai på telefon. Han fikk ideen å gi ungdommene en ordentlig scene og en regissør, gjøre et samarbeidsprosjekt.
Etter mye arbeid og turer fram og tilbake ble forestillingen Vidas Extremas, «Ekstreme liv», til, i samarbeid med det samiske nasjonalteateret. Stykket tok utgangspunkt i 17 dikt om folkemord, og ble spilt i hele Norge. Gato var én av danserne. I 2016 vant de både Kritikerprisen og Heddaprisen.
Starter med musikken: – Hvis jeg skal koreografere, hører jeg på sangen, alt starter med musikken. Men i battles handler det om å lese publikum. Man må spørre seg selv: «Hva vil de ha i dette øyeblikket?»
Anne-Sylvie Bonnet
(Saken fortsetter under bildet)
Ringte med dødstrussel
Tilbake i hjemlandet begynte Gato å undervise barn i dans. Han ba dem gripe utveiene om de byr seg. Han ble et forbilde.
Gato trente i parken som vanlig, samtidig hadde han plutselig penger etter norgesoppholdet. En norsk lønn strekker seg svært langt i Guatemala. Han kunne kjøpe bil. Nye klær. Slikt vekker oppmerksomhet.
En dag kom en type med en telefon, sa at noen skulle snakke med ham.
Gato svarte i telefonen, ble sur – og kastet den.
– Det burde du ikke ha gjort, sa budbringeren.
Gato ristet det av seg. Men uken etter ringte hans egen telefon. Det var Mara Salvatrucha. De visste hva han gjorde, hvor han var. Nå var det slutt. Du er neste på listen.
Og når «MS» ringer, mener de alvor. Gato gjemte seg i huset i to måneder, før han forsto at han ikke kunne bli i hjemlandet lenger. Han ville ikke risikere familiens liv.
Dermed brukte han lønnen sin på en billett til Europa. Først til Nederland, så videre til Berlin, hvor han trente og jobbet som gatedanser.
Flyktet til Colombia
Det var Nicolai López som ringte kompisen i Tyskland og fikk høre historien om dødstruslene fra Mara Salvatrucha.
– Det som var sjukt, var hvordan han aksepterte at dette var hans siste reise. Nå skulle han ut og få være i Europa så og så lenge, og så var det over, forteller Nicolai.
Han kontaktet organisasjonen Safemuse, og startet kronerulling for å hjelpe kompisen. Etter mye om og men fikk Gato dra fra Tyskland til sikkerhet på en gård i Colombia. Der ble han i tre år, mens Nicolai og Safemuse prøvde å få ham til Norge.
I Colombia utviklet Gato seg som danser. Han fant tilbake til mayarøttene sine, forteller han. Nå blander han bevisst deler av hiphopkultur og mayakultur. Tar bevegelser og elementer fra gamle mayadanser inn i breakdansen.
– Sånn her, for eksempel.
Han viser med armene, det ser ut som han triller en usynlig ildkule i luften. Kame, dødens dans.
Håper å få bli lenge
I november i fjor kom han endelig til Norge. Her har han blant annet jobbet med noen av landets beste hip-hop-dansere i Kingwings Crew.
I slutten av januar åpnet de Nordlysfestivalen i Tromsø sammen med Arktisk Filharmoni. De har også hatt forestillinger på skoler.
– Norske unger har mange, mange muligheter. Bare det at de kan si til foreldrene sine «jeg vil danse!» og foreldrene sier «OK, vi melder deg på en danseskole». Så lett! Og i Guatemala…
Han rister på hodet, smiler oppgitt.
– Tror du at du hadde endt opp i en gjeng om du ikke hadde funnet dansen?
– Ja. Så klart. Jeg hadde antakelig viklet meg inn i alt mulig. En av vennene mine, for eksempel, er i fengsel på femte året nå. For å selge marihuana. En av gjengene drepte moren rett foran øynene hans. Etter det brydde han ikke seg om noe lenger.
Gato har ikke vært i hjemlandet på over tre år. Han har to døtre der.
– Jeg savner familien min aller mest. Jeg tenker på dem hele tiden.
Likevel håper han å få bli lengre i Norge. Det er vanskelig å si hva som skjer framover. I mellomtiden trener han. Jobber. Legger turnéplaner, blant annet det som kan bli en DKS-turné med Absence Crew. De vet de har mye å fortelle.
– I dansen kjenner jeg en komplett frihet. Jeg glemmer alle mine sorger. Det er vel derfor jeg danser.
En av verdens farlige gjenger: La Mara Salvatrucha
La Mara Salvatrucha er en kriminell gjeng som oppsto i Los Angeles på 80-tallet blant mellomamerikanske immigranter. Da USA utviste titusener av disse, ble de tvunget tilbake til fattige land herjet av borgerkrig. Her hadde de få muligheter til å gjenintegrere seg, og gjengene vokste raskt. De ble en plass for tilhørighet for mange barn og unge som levde i dyp fattigdom.
Los mareros selger narkotika og våpen, og tjener også penger på tyverier, utpressing og kidnapping. De er svært voldelige, og konkurrerer med andre gjenger om penger og territorier. Det er estimert at La Mara har rundt 100 000 medlemmer spredt utover Sentral-Amerika, Mexico og USA, først og fremst.
Kilder: InsightCrime, Store norske leksikon, BBC Mundo, Britannica