Werner Juvik
Født i feil kropp
Hun har tatt på leppestift og maskara for første gang i sitt liv. I kveld skal hun en siste tur på byen som Mariel
– Alt som er kvinnelig holder meg tilbake. Det må vekk, sier Mariel. Hun er født i feil kropp.
Å SI DET HØYT: Sommeren 2015 står varmerekordene i kø. Hele Nordland dirrer i sommerhete. Mariel sitter inne hos psykologen. Hun har en stor, rutete flanellskjorte, en sånn som minner mer om klærne til tømmerhoggere enn ungjenter, hun har crocs på føttene og joggebukse som er to nummer for stor.
Påkledningen synes slurvete, men er utstudert gjennomtenkt. Denne jenta trives best som saccosekk, med klær som skjuler bryster og former.
23 år gamle Mariel, til daglig assistent i Bjerkvik barnehage, har langt hår. Hår som skjuler ansiktet hun hater.
Hun går med selvmordstanker og depresjoner. Nå halter hun gjennom hverdagene på lykkepiller.
I SKJUL: Mariel kunne sitte tolv timer om dagen foran skjermen. I mørket på rommet gjemte hun seg bort og flyktet inn i spillverdenen.
Werner Juvik
Mariel hadde sagt at alt var bra forrige gang hos psykologen. Hun trengte ikke flere konsultasjoner. Trengte ikke hjelp, for hun skulle ikke leve lenger.
Denne dagen sier jenta til psykologen:
– Jeg er mann.
Samme dag starter Mariels ferd mot å bli mann. Psykologen legger et spørreskjema på bordet, med spørsmål utarbeidet av spesialister på et medisinsk område ingen egentlig har forstått fullt ut. Det er ikke gitt at Mariel får ønsket sitt oppfylt. Mer enn halvparten får avslag på såkalt kjønnsbekreftende behandling.
De følgende to årene skal Mariel utredes av psykologer i Narvik og på Rikshospitalet om igjen og om igjen.
SKJEGGSTUBBER OG KVISER: – Jeg har alltid vært fascinert av skjegg. Jeg hatet skjørt. Hatet alt med jenteting.
Werner Juvik
SISTE KVELD SOM MARIEL: «Æ vett at du e lesbisk». Ordene smeller fra en ung mann i køen bak Mariel. Hun er på vei inn på et utested i Narvik. Mariel har pyntet seg ordentlig for første gang i sitt liv denne kvelden; munnen er rød av leppestift, maskaraen framhever de blå øynene, og hun har bluse med utringning. Venninnegjengen har overtalt Mariel til en siste tur på byen som jente. De skal markere at to år med utredning har gitt resultater. For kort tid siden fikk hun klarsignalet fra Nasjonalt behandlingssenter for transseksualisme, sammen med første resept på hormoner.
Mariel forteller den unge gutten i køen rett ut hvordan det henger sammen. «Jeg ikke er lesbisk, jeg er mann». Han godtar det på strak arm. Holder fram neven og hilser.
Slik fortsetter det. Å bo i ei bygd der alle kjenner de fleste, er ikke verdens beste utgangspunkt for uvanlige handlinger, men Mariel har funnet nøkkelen: å være ærlig. Si det som det er.
REISER ALENE: Daniel liker seg best hjemme i lille Bjerkvik, men reiser alene til Oslo for behandling.
Werner Juvik
VENNER: Da han sa at han er mann, falt brikkene på plass for Daniels kusine Tiril Kehus (i midten). Hun møter ham i Oslo sammen med venninna Aki Herness.
Werner Juvik
FRA ALT TIL TENOR: Hun som står oppført i telefonkatalogen som Jannicke Mariel Holmgren Frantzen, møter Fagbladet hjemme hos sin mor i Bjerkvik. Det er midtvinter og et halvår etter første hormondose.
– Hei, jeg er Daniel.
På kjøleskapet i mammas kjøkken henger to magneter. På den ene står det «verdens beste datter», på den andre «verdens beste sønn».
Mor er stolt av både ham og henne.
– Jeg vil heller ha en lykkelig sønn enn en deprimert datter, sier hun.
Mor var den første Mariel fortalte det til i 2015. Det var mor som sendte Mariel tilbake til psykologen, med beskjed om å si det som det var. At hun var mann.
Daniel stryker stadig over de tre hårstråene på kjaken – resultatet av et halvår med hormonkur.
I Bjerkvik gospelkor har han gått fra å synge alt til tenor.
FORVANDLINGEN: Opp rulletrappa på Oslo S kommer Daniel. Han er på vei til rutinekontroll på sykehuset. Legen vil sjekke hvordan kroppen takler testosteron og hvordan psyken takler omstillingen.
Daniel går stødig og bredbent. I kroppen er det kaos.
– Jeg har hetetokter hver natt. Kroppen tror jeg er kvinne i overgangsalderen, forteller han.
Samtidig er han midt i sin andre pubertet med skjeggstubber og kviser som en tenåringsgutt.
Han smiler når han sier pubertet nummer to.
– Endelig!
Møtet denne vårdagen i 2018 på Rikshospitalet er raskt overstått. Det er en lang reise fra Bjerkvik til Oslo for noen minutter med legen, men det er verdifulle minutter.
SELVTILLIT: – Daaaaniel!
Ungene i Bjerkvik barnehage roper og romsterer utålmodig i lekerommet.
– I fjor var Daniel ei jente som het Mariel. Hun hadde langt hår, men hun ville være gutt. For som jente var hun så trist, forklarer en fireåring eventyraktig, mens ungene samler seg på gulvet for å tegne.
– Hva synes du om at Mariel ble Daniel?
Fireåringen trekker på skuldrene.
– Daniel er Daniel.
AKSEPTERT: Barna i Bjerkvik barnehage har tatt forvandlingen med den aller største ro.
Werner Juvik
Etter arbeidstid blir vi med Daniel på Bjerkvik bistro.
– Hvordan går det?
– Bra!
Borte er jenta som gjemte ansiktet i langt hår og skjulte kroppen i store joggebukser og skjorter. Håret er kort. Stemmen er stødig.
Skjegget er pent frisert. Han kaster et blikk i speilet så ofte han kan.
Sommer blir til høst, høst til vinter og våren er i anmarsj når legen ringer og spør om Daniel kan være klar om tre uker. Kirurgen har ledig time.
POINT OF NO RETURN: Kirurgen er klar. Med kniv og saks skal det kvinnelige bort.
Werner Juvik
SPRANGET: Han sitter i vinduskarmen på hotellrommet ved Rikshospitalet. I morgen skal det skje. Det er point of no return.
– Det er et stort steg, innrømmer Daniel.
– Jeg kan jo ikke endre på noe når det først er gjort.
Det finnes likevel ikke snev av tvil i stemmen hans når han sier:
– Alt som er kvinnelig holder meg tilbake. Det må vekk. Jeg vil ha en mannlig kropp.
Werner Juvik
– Holder deg tilbake?
– Fra å være meg selv. Det står i veien.
Kalenderen viser mars 2019. Daniel har knapt tall på hvor mange ganger han har fløyet til Oslo for kontroll av psyke, kontroll av kroppens reaksjon på hormoner, kontroll av kollisjonen mellom kvinnelige hormoner som kroppen produserer selv og testosteron som kommer inn via sprøyter og piller.
I morgen skal det ut, både livmor og eggstokker.
Grytidlig dagen etter møter Daniel opp på gynekologisk sengepost ved kvinneklinikken på Ullevål sykehus. En pleier barberer den hårete magen. Nå setter kirurgen fingeren på magen og forklarer hva som skal skje: Gjennom to små hull, ved hjelp av såkalt kikkhullskirurgi, skal de klippe over festene og fjerne livmor og eggstokker i én operasjon.
Daniel får tilbudet, men takker nei til å fryse ned egg. Det kvinnelige skal bare vekk.
Fire timer senere våkner Daniel fra narkosen. Daniels kropp produserer ikke lenger kvinnelige hormoner.
Werner Juvik
Men han må ennå vente på plastisk operasjon for å fjerne brystene. Det er kø.
– Hva med framtida?
– Da skal jeg på fest og kaste skjorta. Jeg skal gå med bar overkropp så ofte jeg kan. Jeg skal sole meg på stranda i Bjerkvik. Det har jeg aldri gjort før.
– Aldri?
– Nei, magen min har aldri sett sol før. Advarsel: Jeg kommer til å blende alle.
Men drømmene må vente. Sommeren 2019 skal også passere. Fortsatt trenger Daniel skjorta for å skjule brystene.
Werner Juvik
JEG ER DANIEL: Han har igjen tatt turen fra Bjerkvik til operasjonsstua på Ullevål sykehus. Månedene med venting er forbi. Nå ligger han i sykehussenga med en bred bandasje over brystet og et bredt glis om munnen. Det finnes ikke lenger noe kvinnelig igjen på Daniel. Brystene er borte.
ENDELIG: Etter to operasjoner er alt det kvinnelige borte. – Det er dette jeg vil. Det er mitt valg, sier Daniel.
Werner Juvik
Alle såkalte identitetsbekreftende operasjoner er nå gjennomført. Om et år eller halvannet skal han også få operasjon nedentil for å kunne fungere seksuelt som mann, men det er ikke det viktigste. Det er opplevelsen av å være den samme utvendig som innvendig som får den unge mannen i sykesenga til å boble av fryd.
Daniel venter utålmodig på klarsignal til å reise hjem fra sykehuset i Oslo. Legen nøler med å la ham reise. Sårene på brystet blør, men Daniel er begeistret.
– Det er dette jeg vil. Det er mitt valg.
– Hva hadde skjedd hvis du ikke hadde fått denne behandlingen?
– Da hadde jeg fortsatt sittet hjemme på gutterommet i mørket. I verste fall ville jeg ikke lenger vært i live.
Født i feil kropp
• På fagspråket heter det kjønnsinkongruens, en permanent opplevelse av å være et annet kjønn enn det man ble født som.
• Kjønnsinkongruens er siden 2018 en godkjent medisinsk diagnose. Det vil si at pasienten kan behandles med medisiner og operasjoner for
å få bekreftet det kjønnet personen opplever å være.
• Fra 2004 til 2018 gjennomgikk
cirka 350 personer kjønnsbekreftende behandling ved Nasjonalt behandlingssenter for transseksualisme.
• I 2018 var om lag 600 personer under utredning, behandling med hormoner og kirurgi, eller under postoperativ oppfølging.
• To av tre som søker hjelp for kjønnsinkongruens, er født kvinner, men opplever å være menn.
• Kunnskap og forskning om så vel hvorfor og hvor mange som opplever kjønnsinkongruens, er svært mangelfull.
Jeg vil heller ha en lykkelig sønn enn en deprimert datter.
Mamma
