I Norge er vi redde for at roboter skal ta over jobbene. I Japan er de helt avhengige av at det skjer

Erlend Angelo

erlend@lomedia.no

Harald Henmo

harald@lomedia.no

JAPAN: Magasinet lurer på om vi har stjålet to adaptere. På Henn Na robothotell utenfor Nagasaki skal som navnet sier alt foregå automatisk, og hotellets lille kiosk er ubetjent og har netthinnegjenkjenning for å slippe inn. Men det er mer uklart hvordan man slipper ut.

Da vi var innom for en titt litt tidligere, ble vi innelåst på grunn av noe grønn te som av en eller annen grunn var blitt scannet av rommets overvåkingssystem. Det var ikke snakk om å få opp døren ut før vi betalte for teen, som Magasinet ikke hadde verken plukket ut eller tenkt å kjøpe (dog!), så vi måtte trykke på alarmknappen for å bli sluppet ut av en av hotellets menneskestab, som åpenbart gjemmer seg et eller annet sted i kulissene.

Men nå trenger vi faktisk disse adapterne, og så er det ikke noe respons å få av betalingsterminalen. Vi prøver flere ganger, og enten har vi stjålet dem, eller så har vi betalt for ti, for denne gangen åpner døren seg. Uten menneskehjelp.

(Saken fortsetter under bildet)

Erlend Angelo

Mennesker og ting

Det er ikke tilfeldig at verdens første «robothotell» ble åpnet i Japan i 2015. Japan har lenge vært sett som et foregangsland i robotisering, som jo er et ord med mange betydninger.

Der man også i andre land har hoteller med automatiserte funksjoner – man sjekker ut og inn selv, for eksempel – har Henn Na fysiske roboter til å utføre oppgavene.

Magasinet ble sjekket inn av en dinosaur som snakket engelsk. Et mekanisk og litt upersonlig engelsk, riktignok, men dinosauren var uansett mindre nifs enn den menneskelignende figuren som sto ved siden av.

Japan var tidlig ute med å lage roboter som ser ut som noe levende, en slags androider, som terapiroboten «Paro», med utseende som en sel. Dette skal ha noe med shintoreligionens forhold mellom mennesker og ting å gjøre. De og vi er ikke atskilt på samme måte som i vestlig religion, og der vi helst vil ha robotene våre minst mulig menneskelignende, er det motsatt i Japan.

(Saken fortsetter under bildet)

VELKOMMEN: Magasinet valgte å sjekke inn ved skranken til høyre.

Erlend Angelo

Venn og fiende

– Du vet, når du ser en robot i en amerikansk film, så er den fienden. Men i en japansk film er den helten, sier Tomoaki Kubo.

Kubo er generalsekretær i Robot Revolution Initiative – eller RRI – et privat, men statsstøttet prosjekt for å få kontroll på omleggingene man ser komme i arbeidslivet.

RRI samarbeider blant annet tett med Tysklands «Industrie 4.0», og begge har samme mål: Det gjelder å beskytte innenlandsk industri og næringsliv mot «GAFA» (Google, Amazon, Facebook og Apple), sånn at ikke disse multinasjonale gigantene tar over alt og tjener alle pengene.

(Saken fortsetter under bildet)

OFFENSIV: Tomoaki Kubo og Robot Revolution Initiative vil ha mye større robotisering og automatisering av japansk næringsliv. Det trenger landet, som forventer sterk befolkningsnedgang.

Erlend Angelo

Kubo og RRI har to hovedbudskap: Japansk næringsliv trenger mange flere roboter – og de er helt ufarlige.

– Roboter er ganske begrensede i hva de kan brukes til, og vil ikke ta over for mennesker på lenge ennå. Og det sier jeg, som er ingeniør og jobber med å spre bruken av roboter!, ler Kubo.

Nå er «robotisering» et mangfoldig begrep, og har flytende overganger til uttrykk som «automatisering» – som strengt tatt kan bety alle prosesser som foregår uten mennesker – og «tingenes internett», som er digital kommunikasjon mellom ett eller flere selskapers produkter eller produksjonsmidler.

RRI jobber også med disse andre tingene, men vi har kommet for å snakke om roboter, og der har Kubo en klar definisjon:

– En robot er en ting. Den har hardware, sensorer og kontroller, sier han.

(Saken fortsetter under bildet)

SÅNN!: ... er vi vant til å se roboter brukt i industrien. Denne serverer kaffe på robothotellets kafé. 

Erlend Angelo

En robot til alt

Disse robotene vil Kubo gjerne se mer av.

– Vi har hatt en del robotbruk i industrien, men det var bare i de største selskapene. I mindre bedrifter var det lite av det. Det er jo dyrt å anskaffe roboter. Dessuten må man kunne bruke dem. En robot er riktignok en maskin, men den er ikke som en TV eller støvsuger. Det er ikke bare å skru den på. Så vi må utdanne folk til å bruke dem. Dette må integreres i hele utdanningsløpet vårt, sier han.

Kubo er heller ikke smålåten når det gjelder hvor han kan tenke seg å se mer robotisering. Som han selv sier kan en robot, i hvert fall foreløpig, bare utføre ganske ensartede oppgaver, og det i en ryddig verden. Den har for eksempel begrenset nytte i jordbruket, som jo består av natur og dermed organiske forskjeller overalt.

– Men dette handler mye om innstilling, sier Kubo.

– Det er for eksempel vanskelig å utvikle en robot til å plukke appelsiner, siden de henger på mange forskjellige måter på trærne. Men hva om vi heller tenker motsatt? Hva om vi i stedet for å lage en robot tilpasset omgivelsene, endrer omgivelsene og får fram appelsintrær der frukten henger i snorrette rekker? Da vil roboten kunne plukke dem, sier Kubo.

Hør mer om robotframtida i denne podkasten:

Befolkningsnedgang

Robot Revolution Initiative ble lansert av Japans statsminister Shinzo Abe i 2015, av to helt eksplisitte grunner. Den ene var at Japan ikke skulle bli hengende etter Europa og USA i den teknologiske utviklingen, og bli redusert til underleverandør. Den andre var å løse et problem man ser i mange industrialiserte land, nemlig at arbeidsstyrken blir en stadig mindre andel av befolkningen. Og i Japan er dette et helt presserende problem, med lave fødselstall og begrenset innvandring.

– Vi har analyser som spår at folketallet vil være redusert med en tredel i 2060, forteller Koichi Asanuma.

– Og 40 prosent vil være over 65 år.

(Saken fortsetter under bildet)

OPTIMIST: – Vi velger å se på den teknologiske utviklingen som en mulighet, sier Koichi Asanuma, generalsekretær i det japanske jern- og metallarbeiderforbundet.

Erlend Angelo

Asanuma er generalsekretær for JCM, som er Jern- og metallarbeiderforbundet i Japan, eller snarere konføderasjonen av jern- og metallarbeiderforbund. Med sine to millioner medlemmer utgjør JCM rundt 30 prosent av Rengo, den største japanske hovedsammenslutningen.

Og de ble med i RRI i desember 2018.

– Vi vet at den teknologiske utviklingen ikke kan stoppes, så vi ser det sånn at vår eneste mulighet er å være optimistiske og se på den som en mulighet, sier Asanuma.

Opplæring må til

Generalsekretæren forteller at JCM, og japansk fagbevegelse generelt, har både gode og dårlige tider.

(Saken fortsetter under bildet)

 HÅNDARBEID: Det er fortsatt mye manuelt arbeid ved NEC Platforms. Bedriften ser det som sin plikt å holde alle ansatte med arbeid.

Erlend Angelo

– Det er lav arbeidsledighet, ikke minst på grunn av all byggeaktiviteten foran OL i Tokyo neste år. Og vi har hatt en brukbar lønnsvekst, sier han.

– På den annen side har vi en regjering som er på arbeidsgivernes side, og som ikke er spesielt interessert i å lytte til oss. I fjor ble det arrangert 13 konferanser om «Society 5.0», som er vårt navn på framtidens digitale arbeidsliv – og fagbevegelsen var bare representert på tre av dem.

Asanuma og JCM jobber derfor i politisk motbakke for å nå sine mål, og de målene er de samme som man hører om andre steder: Å oppnå en «rettferdig omstilling» til dette framtidens arbeidsliv, der alle kan delta.

– Nøkkelen er å få tilstrekkelig utdanning og opplæring for dem som står i de jobbene som blir borte. Ny teknologi gir jo store muligheter. Mange kan jobbe hjemmefra, for eksempel, og funksjonshemmede kan delta i arbeidslivet på en annen måte enn tidligere. Ett av våre håp er at ny teknologi kan skaffe større balanse i forholdet mellom jobb og fritid for mange.

– Uansett så jobber vi for at maskinene ikke skal erstatte arbeidsstyrken, men at menneske og maskin jobber sammen, sier Koichi Asanuma.

Toyota i sentrum

Dette samarbeidet understrekes gjentatte ganger når Asanuma og JCM dagen etter tar oss med på besøk til hans gamle bedrift. Generalsekretæren jobbet riktignok i sin tid et annet sted i NEC Platforms enn på fabrikken i Kakegawa tjue mil sørvest for Tokyo, der de produserer wifi-routere og modemer og andre ingredienser til moderne hi-tech kommunikasjon. Men han og JCM har hørt at de skal ha fått økt produksjonen kraftig ved hjelp av automatisering.

(Saken fortsetter under bildet)

TRANSPORT: PÅ NEC Platforms vil de holde igjen på robotiseringen så arbeidsstyrken henger med. Men disse transportrobotene er på plass.

Erlend Angelo

Det viser seg å være en sammensatt sannhet. Det aller viktigste for effektiviseringen, blir vi fortalt, har vært innføringen av produksjonsprinsippene fra Toyota – som har fått mange navn verden over (LEAN, Just in Time, The Toyota Way), men i Japan bare kalles «Toyotas produksjonssystem».

Bedriften har blant annet kuttet ut eksterne tjenesteytere, og har nå selv kontroll med all leveranse og distribusjon. Samlebåndsproduksjonen på selve fabrikken er velsmurt og hypereffektiv etter innføring av Toyotas prinsipper for å få redusert ventetid, interne forflytninger, unødvendige bevegelser og andre «tidstyver», eller muda, som det heter på toyotansk. NEC har også et internt «Tingenes internett»-system, der alle elementer og stasjoner i produksjonsprosessen overvåker hverandre digitalt.

Men roboter – i Kubos forstand, som fysiske, bevegelige ting – det er ikke så mange av. Den viktigste robotnyvinningen er automatiserte vogner, som går i faste ruter langs gulvet med leveranser mellom arbeidsstasjonene.

Og NEC Platforms vil rett og slett ikke ha for mange roboter inn på fabrikken, sier Toshiyuki Nishida, til tross for at han er Senior Manager for produktinnovasjon.

Mennesket i sentrum

– Vi kunne automatisert mye mer av produksjonen, men vi er opptatt av å utvikle menneskene her også. Så det vi trenger er roboter som kan maksimere menneskets potensial snarere enn å eliminere mennesket fra produksjonen, sier Nishida.

(Saken fortsetter under bildet)

SAMSPILL: Maskiner og mennesker må jobbe med hverandre, og ikke mot, er mottoet til Toshiyuki Nishida og NEC Platforms.

Erlend Angelo

Det er en veldig japansk ting. Den enorme oppbyggingen av japansk industri etter 2. verdenskrig, har hele tiden vært basert på sterk lojalitet mellom bedrift og ansatte – begge veier. Til gjengjeld for den verdenskjente arbeidsinnsatsen japanere yter på jobben, har de jobb på livstid. Uansett. Det er et nesten utenkelig tap av anseelse for en japansk bedrift å måtte si opp folk.

Det har også innvirkning på hvordan bedriften ser på arbeidsstyrkens overgang til den nye verden – og spørsmålet om «rettferdig omstilling».

– De ansatte her har jo jobb for livet, sier HR-sjef Kasuya Yoneyama, som om det skulle være en selvfølge.

– Og da er det bedriftens jobb å sørge for at de ansatte har de ferdighetene de trenger.

Det handler altså, for NEC Platforms, om å automatisere på riktig måte. Nishida og Yoneyama er helt med på at befolkningsnedgangen i Japan vil føre til større behov for automatisert og robotisert produksjon. Men de ser ingen grunn til at dette ikke skal kunne foregå i samspill med mennesker.

– Vi tenker på roboter som noe som forsterker allerede spesialiserte prosesser, sier Nishida.

– Og jo flere og mer avanserte maskiner vi får, desto mer spesialisert kunnskap trengs. Så er det ikke da bedre at vi bruker menneskene som allerede jobber her til noe nyttig, enn å kvitte oss med dem?

(Saken fortsetter under bildet)

HÅPER PÅ ROBOTER: På Sumitomo Electric Industries i Osaka har fagforeningen tro på at automatiseringen kan bidra til bedre balanse mellom fritid og arbeid, i tillegg til å sikre produksjonen i et stadig folketommere Japan. – Robotisering er neste skritt for Sumitomo. Vi står foran et stort skifte, som vi er veldig spente på, sier genaralsekretær Daisuke Hamajima og formann Takeshi Baba i verkstedklubben. Sumitomo er ett av Japans største forretningskonglomerater. På fabrikken i Osaka produserer de blant annet elektriske kabler.

Erlend Angelo

Arbeidsledige roboter

Oppsigelser er uvanlig i Japan, men sist vinter kom det et renn av uvanlige oppsigelser – på Henn Na robothotell, som «sa opp» omtrent halvparten av robotene sine.

Ved åpningen i 2015 ble det lagt stor vekt på hvordan disse fysiske robotene skulle hjelpe til med alt: De skulle blant annet operere som portierer og bære bagasjen til rommene, der det på enkelte var en egen robotbutler for å adlyde gjestenes minste vink.

Dette viste seg å fungere middels. Robotportierene ble så forvirret av mennesker og ting i veien at det tok en uendelighet å komme fram. Og butlerne, som var programmert til å respondere på lyder fra gjesten, gjorde seg upopulære ved tjenestevillig å vekke gjester som snorket, for eksempel.

(Saken fortsetter under bildet)

SELSKAP: Robotselen Paro brukes i terapi. Her er han på museum.

Erlend Angelo

Så menneskene måtte tilbake. Under Magasinets innsjekking, ble vår venn dinosauren så forvirret da vi prøve å sjekke inn to rom samtidig at en menneskelig ansatt kom snikende ut for å ordne opp.

Men robot kan være mange ting, og store deler av arbeidslivet er allerede automatisert bort uten at det prates så mye om det. En minibank er for eksempel egentlig en slags robot. Det samme er en betalingsterminal – som den i Henn Nas lille kiosk, der resten av systemet altså forvirrer både oss og seg selv så kraftig.

Og ved hjemkomst til Magasinet venter regningen på to stk. adaptere på oss.

Så noen av robotene på Henn Na virker, i hvert fall.

• Kan roboter true jobbene på NTNU?