Jon Erik begynte som løsarbeider på et LO-kontor. Der fikk han en sjef som siktet mot stjernene

Aslak Bodahl

aslak@lomedia.no

Martin Guttormsen Slørdal

martin.slordal@lomedia.no

13. september 1993: Det hvite hus i Washington. Foran 3.000 mennesker, og med president Bill Clintons velsignelse, gir Yitzhak Rabin og Yasir Arafat hverandre det symbolske håndtrykket.

Verden øyner et håp om en fredelig løsning for Israel og Palestina. Det er også kjent at Norge har spilt en sentral rolle i forhandlingene mellom Israel og den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO.

Drømmen om fred

En av arkitektene bak avtalen er Terje Rød-Larsen. Han leder forskningsorganisasjonen Fafo og er sjefen til forskeren og sosiologen Jon Erik Dølvik.

Oslo-avtalen viste seg i manges øyne å være et feilgrep, men drømmen om fred i Midtøsten har aldri stått sterkere enn denne septemberdagen i 1993.

– Det behøvde ikke å ha gått galt, men avtalen var kanskje for optimistisk. Terje var også litt sånn. Han siktet mot stjernene, sier Jon Erik Dølvik til FriFagbevegelse.

I dag synes tostatsløsningen for Israel og Palestina å være en død idé.

– Man kan ikke i etterpåklokskapens lys si at det var feil å forsøke å få i gang en fredsprosess langs de sporene den gang. Historien er ikke deterministisk, mener Dølvik.

Storheter i murbygningen

I år er det 40 år siden forskningsorganisasjonen Fafo ble etablert av LO.

I det engelskinspirerte Machiavelli-rommet i Fafos murbygning fra 1860-tallet, sitter vi rundt et bord med et over 100 år gammelt møblement, bygget i mahogni med hestehår i stolsetene. Dette var Rød-Larsens investering.

Her hadde ekspresident Jimmy Carter samtaler med Israels statsminister Shimon Peres og palestinerens president Yasir Arafat i kjølvannet av Oslo-avtalen.

– Det var litt «mind blowing» og egentlig for svært for en institusjon som oss å bli gjenstand for så mye oppmerksomhet og prisoverrekkelser. Det tok litt av, sier Dølvik om tiden etter at Rød-Larsen kom inn på kontoret hans og hvisket «at vi skal signere fred i Midtøsten i dag».

Da hadde israelere og palestinere møtt hverandre i smug i Norge. Det var avgjørende at ingen fikk vite om det. Forhandlingene foregikk i dypeste hemmelighet.

– Rød-Larsen hadde det meste. Ideene, vyene, nettverket og pågangsmotet. Han tok initiativet og var arkitekten bak Fafos utvikling de 10–15 første årene. Fafos posisjon i dag hadde ikke vært mulig uten hans gründertalent, mener Dølvik.

Jimmy Carter, Bjørn Tore Godal, Shimon Peres, Yassir Arafat og Terje Rød Larsen i Fafos lokaler på Grønland i Oslo 18. mai 1994.

Fafo

Bestillingsverk fra LO

Det var ikke mye ekstravaganse over Fafo-lokalene på Lilletorget da Jon Erik Dølvik spaserte inn dørene i januar 1983. Akkurat da var det vanskelig å forestille seg at denne organisasjonen skulle få verdens øyne rettet mot seg.

Kåre Willoch var statsminister for en ren Høyre-regjering. Veksten etter krigen hadde dabbet av og blitt avløst av oljekriser, internasjonal stagnasjon og et skred av ledige arbeidstakere. Det var Ronald Reagan i USA og Margaret Thatcher i Storbritannia.  

LO var ikke i tvil. Det måtte tas grep. Fagbevegelsen trengte nye kunnskapsressurser for å håndtere de langsiktige problemene.

«Det bør legges spesiell vekt på å belyse hvordan dette kan ha konsekvenser for fagbevegelsen og hvilken strategi LO bør følge i årene framover», skrev LOs sekretariat.

– Arbeiderbevegelsen befant seg i en krise, erindrer Dølvik.

– Det var forgubbing, Høyre-bølge, farvel til industrisamfunnet og en frihetsrevolusjon med utvidede åpningstider og nye kanaler i eteren, sier forskeren.

Skeptiske til Fafo

Det var da Terje Rød-Larsen gjorde sin entre med forskningsleder Gudmund Hernes på slep og slo fast at «arbeiderbevegelsen trenger kunnskap om det nye arbeidslivet og samfunnsendringene som finner sted».

– Det minner litt om situasjonen i dag. Arbeiderbevegelsen var rådvill, og utviklingen i verden gikk i helt andre retninger enn man ønsket, sier Dølvik.

Fafos bidrag var kjærkomment. Det trengtes, som Dølvik sier det, nytenkning om virkemidler og verktøyer i organisasjonslivet – i fagbevegelsen så vel som i politikken.

Utgangspunktet for Fafos forskning har vært, og er fremdeles, arbeiderbevegelsens verdigrunnlag. Organisasjonen har sitt utspring i den norske modellen med rettferdighet og likhet. 

Dølvik husker godt at skepsisen til forskning på oppdrag fra makta i LO i forskningsmiljøene var minst like stor som Youngstorgets skepsis til Blindern-akademikerne.

– Vi måtte kjempe for å erobre legitimitet som troverdig og kyndig kunnskapsleverandør, sier han.

– Fafo var, formelt sett, et kontor i LO. Forskerne hadde midlertidige kontrakter de første årene og var en gjeng med løsarbeidere med høyst uklare tilknytningsformer, erindrer Dølvik.

Å forske for makta

Norsk samfunnsforskning i 1960- og 70-årene var i stor grad preget av studier av levekårene til svake grupper. De som hadde blitt utsatt for urett.

Forskningen foregikk i et nedenfra-perspektiv, som Dølvik kaller det, med «et kritisk, empirisk sikte» og betydelig skepsis til maktapparatet.

Ap og LO ble sett på som en del av toppfolkenes partnerskap i de gylne 30–40 årene som hadde gått siden freden kom til Norge i 1945.

Fafo-sjef Terje Rød-Larsen og forskningsleder Gudmund Hernes møtte skepsisen til forskning på oppdrag fra pampene i LO med å vende perspektivet:

Skal du forandre samfunnet, og skal samfunnsvitenskapene være relevante, må man også forske om, på og med nærhet til de som har makt til å bevege og forandre.  

– Fagbevegelsen er en sånn instans, understreker Dølvik.

– Vi kan ikke bare forske på avmektige arbeidere som er utsatt for urett og utbytting. Vi må også forstå den potensielle makta til arbeidstakernes organisasjoner, hvordan den kan brukes og hvilke betingelser de har for å påvirke samfunnet i positiv retning. Å forske for makta var noe nytt, sier han.

Terje Rød-Larsen følger fortsatt med på det som skjer i forskningsstiftelsen Fafo.

Martin Guttormsen Slørdal

Bruker parolen til Hernes

Det var ikke så rent lite å ta fatt på. I tillegg til at arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet var i en krise, ble det stilt spørsmål ved velferdsstatens nytte og framtid. Kollektive avtaler ble sett på som avleggs.

Nå skulle Fafos forskere med Dølvik på laget skaffe til veie kunnskap som kunne bidra til å fornye arbeiderbevegelsens rolle i et samfunn som endret seg raskt.

– Det var ikke lengselen tilbake til de gode, gamle dagene som gjaldt da. Det var fornyelse og modernisering. Det var en viktig del av DNA-et vårt i oppstarten, sier han.

Parolen om at «du kan bestille problemstillinger, men ikke konklusjoner», lever i beste velgående i Fafo ennå. De velvalgte ordene tilhører Gudmund Hernes.

– Når man jobber så tett på mektige aktører, folk med makt og interesser, er redelighet og integritet i det forskningsfaglige arbeidet alfa og omega, sier Dølvik.

– Det ble en del av hverdagen for oss å håndtere det og sørge for at forskningen tålte omgivelsenes kritiske søkelys. Da måtte vi ha integritet, forklarer han.

Fafo har også en streng kvalitetssikring. Rapporter blir ikke sluppet hvis forskningsledelsen ikke mener at de holder faglig mål og tåler en ekstern faglig kritikk. 

Nestor innen forskning

Godt over tusen personer har vært innom og arbeidet for Fafo. Jon Erik Dølvik er en av dem. Han har gjort det i 39 av 40 år. Nå kan han titulere seg som en nestor innen forskning på arbeidsliv og fagbevegelse, nasjonalt så vel som internasjonalt.

Forskeren og sosiologen har vært en sentral formidler av det norske arbeidslivets problemer og muligheter. Han har vært i Fafo nesten like lenge som organisasjonen har eksistert.

Dølvik blir av kolleger omtalt som «ekstremt faglig dyktig».

– Jon Erik har et sterkt engasjement for det han forsker på. Bredden av virksomheten vår finner du nettopp i ham, sier Tone Fløtten.

Hun tok over som Fafos daglig leder da Jon Hippe ga seg i 2015.  

For 40-årsjubilanten Fafo er det særlig viktig å løfte fram perspektivene til arbeidstakere og de som står ufrivillig utenfor arbeidslivet.

– Vi er mer opptatt av relevansen i forskningen enn andre institutter, og temaforskningen vår skal kunne brukes og være nyttige for beslutningstakerne. Arbeidet vårt skal gjøre en forskjell for samfunnet, mener Fafos leder.

Tilhørte LO i 11 år

Det skulle gå 11 år før Fafo sto på egne bein. Forskningsorganisasjonen tilhørte LO fram til 1992. Da ble den årlige driftsbevilgningen fra Landsorganisasjonen avviklet.

Fafo fikk en stiftelseskapital på 27,5 millioner kroner og brukte beløpet til til å kjøpe og pusse opp mursteinsbygningen på Grønland i Oslo.

I dag er det ikke så mye igjen av Fafos nesten verdensomspennende aktivitet. Fafo hadde i en periode en tilstedeværelse som overgikk organisasjonens størrelse. Det ble, for å låne Dølviks ord, «stor strekk i laget». Å bli avhengig av midler fra Utenriksdepartementet var også politisk sårbart og veldig skjørt.

Fafos kjerneoppgaver dreier seg nå om arbeid og velferd, samt migrasjon, inkludering og kompetanse. Det er der de ønsker å være. Det er der organisasjonen er en tung aktør.

Tyngdepunktet i forskningen er nasjonalt, nordisk og europeisk.

Fafos murbygning har bestandig huset virksomheter for velferd og forbedring av sosiale kår. Her fra et møte i Fafo-ledelsen.

Martin Guttormsen Slørdal

Da LO-lederen ble sint

For Fafo gir det mening å ha aktører med stor samfunnsinnflytelse som oppdragsgivere.

– Forskerne her føler nok at de bidrar med kunnskap til viktige aktører, som ofte gjør en forskjell når de tar sine valg, sier Dølvik.

– Terje Rød-Larsens tanke med Fafo var også å være tett på, ha god kontakt med brukerne. Det handlet om å være handlingsorientert og relevant framfor å sitte i elfenbeinstårnet i akademia og bygge sin egen CV, sier Jon Erik Dølvik.

Han synes 40-årsjubilanten har bestått oppgaven og vel så det. Men det har ikke bare vært uanstrengt. Det har også Dølvik fått erfare.

Gerd-Liv Valla, den tidligere LO-lederen, er blant dem som har latt harmen sin gå utover Fafo. Det skyldtes boka «Ti år med EØS-avtalen», ført i pennen av Dølvik og Anne Mette Ødegård. Den 288 sider lange rapporten ble dårlig mottatt av Valla. Forfatterne hadde slått fast at LO-lederen holdt en meget lav profil i internasjonale spørsmål.

– Ja, Valla var svært misfornøyd med måten vi beskrev det på og kom med sterke uttalelser. Men det som sto, var det vi hadde funnet ut. Det sa vi også. Dette var empirien, våre intervjuer i LO og i nordisk og europeisk fagbevegelse. Vi endret ikke et komma, sier han.

Integritet og tillit

Ordvalget i boka står han fremdeles inne for. Hundre prosent.

– Det var heller ikke unaturlig med den tilknytningsformen som Norge har til EU, halvveis innenfor og halvveis utenfor, at dette ikke sto høyest på dagsordenen til en LO-leder som hadde tusen ting å skjøtte hjemme, sier Dølvik.

– Kritikken var verken moralsk eller etisk, men den falt i dårlig jord og vi fikk en konflikt. Vi fikk også markert vår integritet. Av og til skaper det splid, forklarer han. 

Ifølge Dølvik har Fafo klart å bygge opp og ivareta sin faglige integritet og tillit – selv om forskningsstiftelsen fremdeles har tette koblinger til fagbevegelsen.

– Jeg tror vi har bidratt med mye handlingsrelevant, empirisk kunnskap for fagbevegelsen og partene i arbeidslivet. Ikke minst når det gjelder utviklingen i den norske arbeids- og velferdsmodellen, mener Dølvik.

– Vi er blitt et ledende institutt i Norden på partsrelasjoner, kollektive forhandlinger og arbeidslivsregulering. Denne kjernevirksomheten har også vært nyttig for partene i norsk arbeidsliv, føyer han til.

Styrer unna politisk synsing

Politiske tenketanker har preget Norge i snart 20 år. Men der Civita, Agenda og Manifest har et erklært ideologisk utgangspunkt, er Fafo-forskerne veldig bevisste på at politisk synsing og solospill ville gått utover renommeet, tilgangen på prosjekter og hele forskerstaben.

– Det at vi gjør prosjekter for, og i samarbeid med, aktører i alle delene av det norske trepartssamarbeidet og samfunnslivet, gjør at vi får innsikt og impulser fra mange hold, forklarer Dølvik.

– Som forskere får vi også en sterk interesse i å ta vare på integriteten vår for å kunne få oppdrag og bli etterspurt som samarbeidspartnere for andre forskere, føyer han til.

– Vi forsker på temaer som er viktige for samfunnsutviklingen og fagbevegelsen. For å få forsket på en så god måte som overhodet mulig, må vi holde en armlengdes avstand. Fagbevegelsen er også flinke til å se at det er vår måte å gjøre det på, sier Tone Fløtten.

Et av det viktige temaene for samfunnsutviklingen var et nytt pensjonssystem i 2011. «Ingen andre reformer i moderne tid er i nærheten av å være like stor som pensjonsreformen», skriver Jens Stoltenberg i sin selvbiografi fra 2016.

Andre temaer med vesentlige Fafo-avtrykk er prosessen mot en offentlig tjenestepensjon (OTP), forholdet til migrasjon og kampen mot sosial dumping. Det samme kan sies om fag- og yrkesopplæringa, EØS, innvandring og integrering.

Jon Erik Dølvik har vært med på Fafos reise i 39 av 40 år. Nå jobber han i en 50 prosent stilling ved forskningsstiftelsen.

Martin Guttormsen Slørdal

En suksess for fagbevegelsen

Stein Reegård har god kjennskap til Fafo fra sin posisjon i fagbevegelsen - først som sjeføkonom i LO fra 1993 til 2017 og deretter som EØS-utreder de fem siste årene.

Reegård er klar i sin tale. Han mener at Fafo-satsingen til LO, først og fremst med tidligere leder Yngve Hågensen og nestleder Jan Balstad, har vært en stor suksess.

– Bidraget fra Fafo har vært viktig for å styrke forståelsen av og oppslutningen om den norske samarbeidsmodellen, sier Reegård til FriFagbevegelse.

I denne samarbeidsmodellen har partene i arbeidslivet en mye større rolle i samfunnet enn i andre land, mener LOs tidligere sjeføkonom.

– Denne måten å organisere samfunnet på gir en annen og bedre maktbalanse og sosial fordeling enn i land der arbeidsgiverne og kapitalen dominerer, sier Reegård.

Han nevner Gudmund Hernes og senere Jon Hippe som viktigere bidragsytere fra Fafo.

– Slike arenaer må til for å skape kompromisser som gir løsninger med bærekraft. Det er mer treffende å kalle det kollektiv fornuft enn moderasjon. Norske arbeidstakere har sikret seg mer enn alle de andre, påpeker LOs tidligere sjeføkonom.

Han fremhever også Fafos rolle for nordisk samarbeid og den nordiske modellen.

– De har også fått til et samarbeid med økonomer og sammen utviklet både kritikk og løsninger knyttet til det som ble den viktigste endringen i norsk arbeidsliv. Nemlig arbeidsmigrasjon og lavlønnskonkurranse, sier han.  

Leveregel for Fafos forskere

Skal du gjøre en god jobb som Fafo-forsker og utvikle karrieren din, må du også ta vare på integriteten. Du må kunne stå for alt. Det være seg konklusjoner, resonnementer eller analyser. Det er en leveregel for hele forskningsstaben.

– Et kortsiktig forsøk på å tilfredsstille en oppdragsgiver, eller å si det som passer, er det samme som å miste troverdighet. Over tid vil du også miste etterspørselen i markedet, sier Dølvik.

Etter 39 år sitter han igjen med en følelse av at Fafo er blitt verdsatt av fagbevegelsen.

– Samfunnsutviklingen gjør at kunnskap blir viktigere og viktigere. Alle organisasjoner trenger et godt kunnskapsgrunnlag for å beslutte hva de skal gjøre, sier Jon Erik Dølvik.