Jorunn og Veronica tar imot barn som har opplevd overgrep: – Det er fremtidshåpet vi vil tenne

Jathushiga Bridget Rajah

jbr@lomedia.no

– Det vi ønsker med oppholdet er å få fram ressursene, sier sosionom Veronica Storenes Stormoen.

Hun er en av 33 ansatte og har tittelen familiekontakt.

Stormoen har jobbet på senteret helt siden det startet i 2016. Sammen med sosionomkollega Jorunn Fjærbu Seppola møter hun de nye familiene. De starter med omvisning og velkomstsamtale.

– Når de sitter i samtale, gjemmer noen barn seg inni skapet eller under senga og klarer ikke alltid å være til stede. Vi prøver å ramme det inn på en måte som gjør det trygt og greit for barna. Så da kan vi for eksempel sitte ute i sandkassa eller gå en tur til stranda mens vi snakker, sier Seppola.

Avlogget uke

Området er vakkert med grønne plener, blomster og fargerike motiver i vinduene. Senteret har 15 leiligheter der familiene bor under oppholdet. De legger vekt på å skape trygghet både i forkant av og underveis i kurset. På forhånd har familiene fått en presentasjonsfilm som viser alle de ansatte og området.

De ansatte er opptatt av «her og nå», å være tilstede i øyeblikkene. Derfor er bruk av mobil og skjermtid begrenset.

– Deltakerne er selvfølgelig skeptiske til dette. Men i slutten av uka får vi gode tilbakemeldinger fra både voksne og barn, sier Seppola.

Saken fortsetter under bildet.

Omgivelsene er vakre, men barna og familiene som kommer hit bærer på vonde historier.

Jacob Buchard

Voldsbevisst omsorg

Alle ansatte er kurset i traumebevisst omsorg. Det betyr i praksis at barnet eller ungdommen kan bruke tiden sin med vaktmesteren eller kokken framfor familiekontakten hvis de ønsker det.

– Vi kan jo ikke velge for barna hvem de får en tilknytning til her, sier Stormoen.

Saken fortsetter under bildet.

Barn og unge kan velge å jobbe på kjøkkenet hvis de heller vil det enn det planlagte opplegget.

Jacob Buchard

Siden åpningen av senteret har over 800 barn vært på kursopphold. Nesten 30 prosent har vært tilbake for andre gang. Erfaringene de har fått gjennom å treffe så mange barn har gjort at de ansatte nå snakker om voldsbevisst omsorg. Dette er fordi ikke alle barn blir traumatisert, men kan streve på andre måter som det er viktig å få hjelp til.

Siden det ikke er et behandlingssenter, handler det om å skape situasjoner hvor familiene skal føle mestring og få positive opplevelser sammen.

– Det er fremtidshåpet vi vil tenne, sier Seppola.

Saken fortsetter under bildet.

De har et eget kostymelager på Stine Sofie Senteret både for voksne og barn.

Jacob Buchard

Her og nå

Trivsel er et nøkkelord. Senteret har en egen aktivitetspark med klatrestativer, balansestrikk og tau. I hagen dyrkes det urter og grønnsaker som kokkene bruker. Egg får de av hønene sine. To kaniner er senterets kjæledyr. Like i nærheten finnes et vannanlegg som fungerer både som fontene og badested. Dette området kalles sanseparken.

– Vi vil gjerne at både de voksne og barna skal øve seg på å bruke alle sansene sine, sier Stormoen.

Gjennom oppmerksomhetstrening lærer de å ta på plantene, lukte på dem, virkelig se på fruktene og høre vannet sildre i fontenen.

– For mange er det så lett å være enten mye forover eller bakover i tid i tankene. Så vi øver en del på å være til stede her og nå, sier Stormoen.

Saken fortsetter under bildet.

Jacob Buchard

– En mor sa at det var så godt å lære en metode der hun kunne få en pause og kjenne på en ro, til tross for kaoset, sier Seppola.

Barn og ungdom kan ikke alltid sette ord på de vonde følelsene. De agerer ofte der og da på det de føler. Det er ikke alltid lett for omgivelsene å forstå hvorfor. Mye av undervisningen handler derfor om å prøve å forstå seg selv og hvorfor man reagerer som man gjør. Dette undervises i for både barn og voksne slik at de får en felles forståelse og et felles språk.

– En gang var det et barn som ble veldig sint, og da sa et av de andre barna «huff, stakkars, han har det nok ganske vanskelig akkurat nå», sier Seppola.

Saken fortsetter under bildet.

Stine Sofie Senteret ble åpnet i 2016. Veronica Storenes Stormoen og Jorunn Fjærbu Seppola jobber som familiekontakter ved senteret.

Jacob Buchard

Triggere i hverdagen

På senteret forsøker de å finne balansen mellom å skape trygghet og å utfordre seg selv. Derfor er det en bevisst strategi at 50 prosent av de ansatte skal være menn. Noen av barna opplever selv at de aldri har truffet en snill mann i hele sitt liv. Kanskje har familien skrevet i søknaden at barna kan trigges av høye, mørke menn. Men på senteret får barnet plutselig oppleve at en høy, mørk mannlig ansatt stiller opp akkurat for dem.

– Det var en gutt her som sa «nå vet jeg at det finnes snille menn, i hvert fall her i Grimstad». Det handler om å prøve å gi dem gode rollemodeller, sier Stormoen.

Stormoen og Seppola blir ofte spurt om hvordan det er å jobbe med et så tungt felt. De får høre en god del tøffe historier. Men det er ikke dette de sitter igjen med.

De positive rammene senteret gir familiene påvirker også de ansatte. Seppola husker godt en ung gutt. Han strevde på skolen og levde i en kaotisk tilværelse.

– Han kom bort til meg og sa «det er godt å kjenne at jeg liker meg selv denne uka, det er noe bra ved meg også». Det var veldig sterkt å høre, sier Seppola.

Etter oppholdet

Stine Sofie Senteret har også et oppfølgingsteam for å høre om familiene får den hjelpen de har behov for av det lokale hjelpeapparatet i etterkant. Etter oppholdet er det flere som melder fra at det er godt å kjenne på fellesskapet med andre som har lignende historier som dem selv. Flere sier at problemene er lettere å leve med og at det er lettere å samarbeide med hjelpeapparatet. Nesten alle barna har sagt at de har fått nye venner etter oppholdet.

Familiene har skrevet lapper om hva de synes om oppholdet. Lappene blir hengt opp på trollgreiner.

Jacob Buchard