Laksemilliardæren har i årevis jobbet for å knuse fagforeningen. Her er hele historien

Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Det er stille på Skaganeset da vi ankommer en september-dag høsten 2019. Men dette har vært åstedet for en av de viktigste kampene i norsk fagbevegelse de siste åra.

Laksegiganten Sekkingstad, kontrollert av Bård Sekkingstad, har i årevis brukt penger og ressurser på å sno seg unna fagbevegelsens krav.

Dette er historien om diskriminering av utlendinger, ansatte som har mistet pensjon og svartelisting av LO-medlemmer.

p

Sekkingstad

En enslig truck kjører på plassen utenfor fabrikkbygningen. Vi vet at på innsiden jobber polske arbeidere med å slakte fisk. På fabrikkveggen henger et skilt med Sekkingstad-logoen. Vi stopper bilen på snuplassen der rutebussen stopper fem ganger i døgnet. I fire uker høsten 2017 sto klubbleder Marwicz Maciej og nesten 70 polske kolleger streikevakt her. Kravet var tariffavtale.

Skaganeset ligger sør på Sotra i Sund kommun, vest for Bergen. Her foregikk en av de viktigste og mest prinsipielle kampene i norsk arbeidsliv for bare få måneder siden.

Vi har reist til Sotra for å fylle hullene i historien, og få svar på om det siste kapittelet i eventyret om familien Sekkingstad og fiskeforedlingen på Skaganeset, er i ferd med å bli skrevet.

Slik startet det

På sett og vis begynte det i 1987, da Skogsvåg fiskeindustri startet opp i det gamle steinbruddet ved sjøkanten. To år senere tok familien Sekkingstad over, med Magne og tre sønner. I dag er Sekkingstad AS Norges nest største fiskeforedlingsselskap. Hvert år omsetter selskapet for over tre milliarder kroner.

Skaganeset ligger idyllisk til. På vestlandsk vis er hver jordflekk mellom de bratte fjellknattene jorder, der sauene beiter nesten ned til fjæra. Men arbeidskampen høsten 2017 var langt fra idyllisk og heller ikke bak fabrikkveggen med Sekkingstad-logoen hersker idyllen.

I mai 2015 mottok LO og Fiskeridepartementet et anonymt brev fra noen som arbeidet på fabrikken. De følte seg ranet for en million kroner av bedriften. Sekkingstad AS «burde fått en utmerkelse, en menneskeskikkelse med håndjern og fotlenke i den første arbeidsleiren i Norge».

«We need to help for you», skrev avsenderen.

Saman er vi gode

Vi kommer til Skaganeset samtidig med en lastebilsjåfør. Han spør om vi vet hvor Sund Laks holder til.

– Det skal være her et sted, svarer vi. Det er Sekkingstad-logoen som preger fabrikkveggen. Ingen skilt peker til Sund Laks, til tross for at de aller fleste som jobber her, er ansatt i det selskapet. Ikke en gang på ringeklokka er det noe merke som viser hvordan en får tak i Sund Laks.

Anonyme Sund Laks er hovedaktøren i en viktig prinsippsak for arbeidslivet i rettsvesenet, om retten til å være organisert, og om fagforeningsknusing. Sund laks var hovedaktøren i rettssalen, men deres hverdagsliv er ikke så kjent, gjemt bak milliardkonsernet Sekkingstads fasade.

Vi ringer på døra. Etter en stund kommer det en ung dame ned fra andre etasje for å åpne. Hun snakker med en aksent som tyder på at hun er fra Øst-Europa. En vindeltrapp fører opp til kontordelen, der det også er spiserom.

Spiserommet er tomt. På den ene veggen er det skrevet med store bokstaver: «Saman er vi gode». En mann i arbeidsklær haster inn på et møterom. Han lukker døra til rommet som har fått navnet Historia. I 2011 ga Sekkingstad ut sin egen historiebok: «Handelsreisende i fisk. Livsstil og hardt arbeid».

Vi skal fortelle en annen historie.

Bytter ut svensker med liatuere

Ifølge Sekkingstad-historia, startet det hele med at Konrad Sekkingstad på 20-tallet begynte å kjøpe opp hummer fra fiskerne på Sotra. Han seilte og rodde til Bergen for å selge delikatessen til det bergenske borgerskapet. Konrad la seg opp penger og kunne snart kjøpe seg en motorbåt som gjorde at han kunne dekke et større område, øke omsetningen og tjene mer penger.

Fortsatt er det et firma lenger nord på Sotra som heter Konrad Sekkingstad, og driver med hummer. Men den ene av Konrads sønner ville drive større, og i 1990 startet de virksomheten på Skaganeset. Oppdrettseventyret var i gang, og Sekkingstad startet et slakteri for oppdrettslaksen.

Etter hvert som virksomheten økte, ble behovet for arbeidskraft større. Ifølge historieboka var det ikke nok folk på Sotra som ville ha de jobbene i fiskeindustrien. Første gang det ble snakket svensk i fabrikkanlegget var i 1993. Våren 2004 byttet Sekkingstad ut de skandinaviske vikarene med litauere. Ifølge Bergens Tidene fikk de 22 innleide litauerne litauiske lønnsavtaler. De fikk 40 kroner mindre i timen enn de skandinaviske vikarene.

Et polsk bemanningsbyrå

Etter hvert var alle utlendinger i bedriften polakker. Da Polen ble medlem i EU i 2004, ønsket mange polske arbeidere arbeid i Vest-Europa. Da det vesteuropeiske arbeidsmarkedet åpnet seg, mente mange fra Øst-Europa at deres konkurransefortrinn var billig arbeidskraft. Siden har kampen om prisen på østeuropeisk arbeidskraft blitt en av de viktigste konfliktlinjene i norsk og vesteuropeisk arbeidsliv.

Før Norge skulle bli med i EØS i 1994 fremmet LO krav om lovendringer for å forsøke å hindre sosial dumping. Stortingets viktigste svar til fagbevegelsen var lov om allmenngjøring av tariffavtaler. Loven ble vedtatt i 1994.

Allmenngjøring betyr at det er ulovlig å betale dårligere enn satsene i tariffavtalen. Hvis lønna er allmenngjort, innføres en bransjevis minstelønn.

Formålet med loven er å sikre utenlandske arbeidstakere de samme lønns- og arbeidsvilkår som norske arbeidstakere. Allmenngjøringsloven trådde i kraft samtidig med at Norge sluttet seg til EØS-avtalen. Loven var i realiteten sovende fram til EUs utvidelse i 2004, da Polen og ni andre land i Øst-Europa ble EU-medlemmer. Da ble det norske arbeidsmarkedet utvidet med flere titalls millioner nye arbeidere, som var vant med svært mye lavere lønn enn vi har i Norge.

Høsten 2004 ble den første tariffavtalen allmenngjort. Da ble det bestemt en minstelønn for industriarbeiderne på seks petroleumsanlegg på Vestlandet og Snøhvit-utbygginga i Hammerfest. Det hevet lønnsgulvet for utenlandske arbeidere og stoppet sosial dumping.

Også i fiskeindustrien kom det rapporter om urovekkende lav lønn for utenlandske arbeidere, ikke minst hos Sekkingstad.

Underbetaling

Halvparten av Sekkingstads medarbeidere kom i 2011 fra utlandet, står det i Sekkingstads historiebok. Forfatteren bruker uttrykket «medarbeidere», ikke «ansatte». Det kan være et tilfeldig ordvalg, men Sekkingstad hadde nå sluttet å ansette utlendinger i bedriften. Utlendingene som jobbet på Skaganeset var leid inn fra et polsk bemanningsbyrå.

Sekkingstad underbetalte systematisk de utenlandske arbeiderne. Mens de norske ansatte fikk betalt etter tariffavtalen for fiskeindustrien, fikk de polske arbeiderne bare betalt nær halvparten. På denne tida var Sekkingstad medlem av arbeidsgiverorganisasjonen Virke. Bedriften hadde inngått en såkalt hengeavtale. Gjennom den forplikter de seg til å følge tariffavtalen mellom NHO-foreningen FHL og LO-forbundet Norsk Nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN). Tariffavtalen bestemte lønna for egne ansatte, men det var fortsatt lovlig å underbetale utlendinger.

Forskjellsbehandling

Bård Sekkingstad sto fast ved at forskjellsbehandling var nødvendig for å tjene penger. I et forhandlingsmøte med NNN sa han det rett ut: «Driften i dag er basert på ulik behandling av egne ansatte og innleide.»

Selv om Bård Sekkingstad bestemte det meste av det som skjedde i fabrikken på Skaganeset, rådde han ikke over EUs lover og regler. Stortinget vedtok rett før sommeren i 2012 å gjøre EUs vikarbyrådirektiv til norsk lov. Det var stor motstand i fagbevegelsen mot direktivet. De fryktet at direktivet ville føre til mer innleie. Men fagbevegelsen støttet den delen av direktivet som skulle sikre likebehandling av vikarer og fast ansatte.

Likebehandlingsprinsippet ble norsk lov fra 1. januar 2013. Da var det ikke lenger lov å behandle og betale innleide vikarer, dårligere enn bedriftens fast ansatte.

Nå kunne ikke Bård Sekkingstad lenger forskjellsbehandle de innleide utlendingene og de fast ansatte. Han måtte gjøre noe.

Enorm vekst

Sekkingstads vekst hadde vært enorm. Julaften 2010 trykte Bergens Tidende en dobbeltside med overskriften: «Eventyrlig vekst for lakseeksportør». Det var en reportasje fra Sekkingstad på Skaganeset. Journalisten og fotografen fikk komme inn på kontoret til Bård Sekkingstad. Derfra så de ut over merdene fulle av laks som ventet på å bli sugd inn i fabrikken.

– Det er kjekt å vise frem dette når vi har kunder og forretningsforbindelser på besøk, sa Bård Sekkingstad til journalisten fra Bergens Tidende.

Den samme gjestfriheten som ble vist Bergens Tidende, gjelder visst ikke FriFagbevegelse.

Saken fortsetter under bildet.

På Sekkingstads nettsider stiller Bård Sekkingstad opp med en laks for å reklamere for driften.

Faksimile Sekkingstads nettsider

I begynnelsen av september skrev vi til Bård Sekkingstad:

«Artikkel om Sekkingstad og forespørsel om intervju

Jeg har de siste tre årene skrevet om din virksomhet en rekke ganger. I forbindelse med disse sakene har jeg kontaktet deg på e-post, telefon og SMS for å få din kommentar. Men du har aldri svart på mine henvendelser. Det er din fulle rett, men det gjør også at ditt syn ikke har kommet fram.

Nå skal jeg skrive en lengre artikkel til nettavisa FriFagbevegelse. Jeg skal forsøke å fortelle hele historien om Sekkingstad, Norse Production, Sund Laksepakkeri og Norwegian Gannet. I den forbindelse vil jeg gjerne intervjue deg.

Grunnen til at jeg vil intervjue deg er at du har forsøkt å være en premissleverandør for produksjon av fisk i Norge. Gjennom dette har du og dine bedrifter en rekke ganger støtt mot det som har vært godtatte normer og regler for arbeidslivet i Norge.»

Bård Sekkingstad har ikke svart på henvendelsen fra FriFagbevegelse.

Nei til likebehandling

2012 var nok et gyllent år for Sotra-bedriften. Fra 2008 til 2013 tredoblet Sekkingstad salgsinntektene. De økte fra 630 millioner kroner til i underkant av to milliarder kroner.

I 2012 utropte avisa Dagens Næringsliv Sekkingstad til en gaselle-bedrift. En gaselle-bedrift blir av avisa framhevet som et ideal. For å bli en gaselle-bedrift må omsetningen være doblet på fire år. Sekkingstad klarte det kravet med god margin.

Fabrikken ble modernisert. Fra 2012 kunne anlegget produsere 20 tonn fisk om dagen.

Stortingets vedtak om likebehandlingsprinsippet ville sette stopper for Sekkingstads forskjellsbetaling. Bård Sekkingstad tok derfor kontakt med det store internasjonale konsulentkonsernet PWC for å få råd. Advokat Torben Foss hos PWC fikk oppdraget: Hvordan kunne Sekkingstad omgå bestemmelsene om likebehandling. Eller sagt på en annen måte: Hvordan kan Sekkingstad fortsette å forskjellsbehandle de ansatte?

Nytt selskap i Polen

Bård Sekkingstad fikk svaret i mars 2012. Det var mulig å opprette et et polsk selskap, med drift i Norge. Det polske selskapet skulle ansette folk i Polen og så sende dem til Norge for å jobbe. Hele driften inne i anlegget på Skaganeset skulle overlates til det polske selskapet.

Foss fra PWC foreslo å sette ut arbeidet som en entreprise i stedet for å leie inn folk.

Det er en stor forskjell på innleie av arbeidere eller å sette ut et oppdrag på en entreprise.

Hvis en bedrift leier inn én eller flere personer, er det innleiebedriften som står for arbeidsledelse og produksjonsutstyret.

Hvis bedriften setter bort hele jobben til et annet firma, kalles det en entreprise. Da er det entreprenøren som får entreprisen som har ansvaret for å lønne de ansatte og holde produksjonsutstyr. Det vil være to ulike bedrifter, og det vil ikke være noe krav til likebehandling.

Det betyr at Sekkingstad kunne ha ett lønnsnivå for egne arbeidere og et annet for polakkene som jobbet på entreprisen.

Fagbevegelsen reagerer

PWC-advokaten pekte på noen problemer. Hvis flere bedrifter betaler lavere lønninger til utlendinger, er det en fare for at fagbevegelsen vil reagere og kreve allmenngjøring av tariffavtalen.

Men han føyde til: «Norske myndigheter har dog tradisjonelt vært tilbakeholdene med å allmenngjøre tariffavtaler. Hvis det er en eller et lite fåtall bedrifter som gjør bruk av en slik entreprisemodell, (…) er det en viss mulighet for at myndighetene ikke vil reagere.»

1. januar 2013 ble likebehandlingsprinsippet norsk lov. Hvis Sekkingstad skulle slippe å betale polakkene som jobbet på Skaganeset norsk lønn, måtte det nye regimet være på plass innen nyttår. Bård Sekkingstad kontaktet en nordmann i Polen som hadde bakgrunn som bedriftsrådgiver. Hans navn er Tom Lerberg.

Han skulle bli en nøkkelperson framover.

Mister AFP

Sekkingstad og Lerberg la sammen en plan.

Tom Lerberg opprettet det polske firmaet Norse Production som ble registrert i Polen 8. november 2012, og Lerberg ble daglig leder.

Den norske underavdelingen ble registrert i Brønnøysund-registeret 18. desember. I løpet av noen hektiske høstuker skulle driften på Skaganeset omorganiseres og et nytt selskap inn.

18. oktober ble de tillitsvalgte og «egne ansatte i produksjonen» orientert om at styret hadde vedtatt å outsource driften av produksjonen til Polen. Bård Sekkingstad sa ifølge referatet at «om vi ikke kan videreføre dagens løsning vil det nye direktivet medføre betydelig økte kostnader per år for selskapet.»

En uke seinere var det et nytt møte med de samme deltakerne. Her orienterte Bård Sekkingstad sine ansatte om at det ikke var mulig å videreføre ordningen med tidligpensjonen AFP.

AFP er en ordning som gjør at ansatte kan ha råd til å gå av tidligere med pensjon.

Begrunnelsen for å avskaffe AFP var at «det ikke vil være mulig for et polsk selskap å være knyttet til en tariffavtale». Dessuten ble de ansatte orientert om svakhetene ved AFP-ordningen. Hvis en arbeidstaker mister AFP, er det vanlig å anslå tapet til rundt én million kroner for hver ansatt som går av tidlig. Nå mistet alle norske ansatte i bedriften AFP-ordningen uten at de protesterte på det.

5. desember var det forhandlingsmøte på bedriften. Det var LO-forbundet NNN som hadde bedt om det. Om under en måned skulle driften overføres fra Sekkingstad til det polske selskapet. I møtet stilte Bård Sekkingstad og Øyvind Magnussen fra bedriften. Med seg hadde de advokat Dag Nødtvedt. Fra NNNs hovedkontor i Oslo stilte Jarle Wilhelmsen og Hans-Johan Dahl. I tillegg deltok klubbtillitsvalgte ved Sekkingstad AS.

De utsendte fra NNN-kontoret i Oslo ble overrasket da møtet tok en uventet vending.

En underlig protokoll

I protokollen fra møtet ble NNNs syn referert med at hovedavtalen er brutt fordi de tillitsvalgte ikke har vært involvert i prosessen med outsourcing.

Bedriften på sin side hevdet at hovedavtalen ikke var brutt. Det er ikke nødvendig med drøftinger etter hovedavtalen når en bedrift legges ned, hevdet bedriften.

De ansatte lokalt var overraskende nok ikke enige med ledelsen i sitt eget forbund, NNN.

Ifølge protokollen følte bedriftsklubben seg sviktet av sitt eget forbund, og ville ha sin egen tilførsel:

«1. Klubben trodde NNN ville bidra med gode løsninger for medlemmene, men fikk inntrykk at NNN vil kun kjøre en konfliktlinje med bedriften på grunn av en prinsippsak. De ansatte ønsker kun at NNN skal bidra til å hjelpe dem med løsninger.

2. Klubben er ikke interessert i konflikt med bedriften

3. De ansatte ønsker ikke å miste jobbene sine pga. prinsippsak som fører til nedleggelse av produksjonen ved Sekkingstad AS.»

Bedriftens advokat Dag Nødvedt sendte etter møtet ut en protokoll i en epost.

I e-posten skrev Nødtvedt: «Jeg har tillatt meg å justere utkastets innledning, da man er uenige om riktigheten av Deres begrepsbruk.» Nødtvedt hadde redigert NNNs syn.

Det var ikke en gang mulig å komme til en felles beskrivelse av problemene. NNNs representanter nektet derfor å underskrive protokollen. Dette er uvanlig i norsk arbeidsliv.

Avtale mellom Norse og Sekkingstad

I 2012 hadde Sekkingstad et overskudd på 26 millioner kroner. De samlede lønnsutgiftene på bedriften var på 19 millioner kroner. Men de ansatte mente at det var fare for nedleggelse, til tross for det romslige overskuddet.

Seks dager før jul fikk alle ansatte overlevert oppsigelsen. Årsaken ble oppgitt å være nedleggelse. Oppsigelsen var underskrevet av Bård Sekkingstad. Samme dag ble alle ansatte tilbudt ny jobb i selskapet Norse production med hovedkontor i Kolobrzeg i Polen. Det var Tom Lerberg som tilbød dem jobb. Samme dag undertegnet Sekkingstad og Lerberg avtalen som overførte driften av slakteanlegget for laks til Norse Production. Norse Production ble registrert i Brønnøysund som en avdeling av et utenlandsk foretak, NUF.

Avtalen mellom Norse og Sekkingstad var svært uvanlig:

Den gikk ut på at Sekkingstad var eneste råvareleverandør til Norse, og dermed også eneste kunde. Sekkingstad eide stort sett alle maskiner og lokalene virksomheten ble drevet i. Selskapet Norse Production hadde ingen annen virksomhet. De bruker stort sett bare Sekkingstads maskiner. Det er Sekkingstad som leverer laksen, og det er Sekkingstad som overtar de ferdige produktene når lakseslakteriet har gjort jobben. For en utenforstående ville det være vanskelig å skille den gamle og den nye måten å drive fabrikken på.

Norse production eksisterte bare inne i Sekkingstads fabrikk, med Sekkingstads maskiner og jobbet med Sekkingstads råvarer.

Både de ansatte fra Sekkingstad og fra det polske bemanningsbyrået Tiga ble overført til Norse Production.

«Ranet alle arbeiderne»

Nesten alle ansatte som mistet tidligpensjonen godtok dette mer eller mindre motvillig. Men én av de norske som var ansatt i Sekkingstad, reagerte kraftig da hun mistet mulighet for AFP.

I 13 år hadde hun jobbet i fabrikken. Hun hadde to år igjen til hun ville fått mulighet for å pensjonere seg med AFP som 62-åring.

Siden hun var medlem i NNN, fikk hun hjelp til å gå til sak mot arbeidsgiveren. Selv om det ble et rettsforlik, framstår resultatet som en seier for den ansatte.

Hun fikk 50 000 kroner i erstatning og en utbetaling i måneden tilsvarende det hun ville fått som AFP-pensjonist. Norse og Sekkingstad dekket også saksomkostningene hennes.

Det skulle imidlertid bli mer bråk på fabrikken.

Mer uro

Fem måneder etter at Norse overtok driften på Skaganeset, mottok blant annet Fiskeri- og kystdepartementet og LO et anonymt brev. Det var ansatte på Norse som sendte et nødrop. Overskriften var: «We need to help for you».

Brevet var skrevet på et gebrokkent engelsk. Avsenderen fortalte at de ansatte jobbet for 90 kroner timen. «Det polske firmaet (Norse red. anm.) ranet alle arbeidere for alt de kan. Ansatte arbeider uten helligdager, er ikke det slaveri?»

«’Norse Production’ har ranet folk for over 1 000 000 norske kroner.»

I brevet vises det også til at Sekkingstad i 2012 mottok en gaselle-pris. «Og i 2013 burde Sekkingstad AS fått en utmerkelse, en menneskeskikkelse med håndjern og fotlenke i den første arbeidsleiren i Norge», skriver brevskriveren.

Brevet avsluttes med en takk til fagbevegelsen og alle andre som vil hjelpe oss med «disse juksemakerne.»

Brevet ansatte på Norse sendte til blant annet Fiskeridepartementet og LO.

Faksimile

Når vi viser Tom Lerberg påstandene i brevet i oktober 2019, svarer han med at det er en drøy og alvorlig påstand at Norse Production har ranet noen for 1 000 000 kroner. Lerberg sier påstanden er grunnløs. «Finnes det noen dokumentasjon på dette?», spør han.

Slavearbeid

Omleggingen av driften på Sekkingstad gikk heller ikke upåaktet hen i offentligheten. Bergens Tidende hadde i mars en overskrift: «Millionfangst før utflagging». Avisa skrev at overskuddet i bedriften i 2012 var på 26 millioner kroner.

SVs representant i Fylkestinget Aud Karin Oen fra Øygarden reiste en interpellasjon der hun lurte på hva fylkeskommunen kunne gjøre.

– Dette er slavearbeid, sa Oen til Vestnytt. Hun var redd for at en slik organisasjonsform som Sekkingstad hadde innført, ville undergrave den norske velferdsstaten.

Ordføreren i Sund kommune, Ove Trellevik fra Høyre synes Oen brukte sterke ord.

– Vi må gjerne være uenige i vikarbyrådirektivet og vedtak som er fattet både av Stortinget og andre. Men å henge ut enkeltbedrifter synes jeg er helt urimelig, sa han til avisa Vestnytt.

Ny tariffavtale?

I juli 2013 sendte NNN krav om tariffavtale til Norse Production. Forbundet oppga at de hadde medlemmer ved bedriften, uten å spesifisere antallet. I november ble det gjennomført en mekling hos kretsmekleren i Bergen. Tom Lerberg avslo kravet om å opprette tariffavtale. I stedet innkalte bedriften alle de polske arbeiderne på bedriften til møte. Det ble stilt spørsmål om de var medlemmer av NNN eller ikke. De som svarte at de var medlem, fikk beskjed om at de måtte melde seg ut.

David Jania svarte at han var medlem, og at han ville fortsette å være medlem. Han var ansatt gjennom bemanningsbyrået Tiga, og hadde jobbet tre år på Skaganeset. Jania hadde en midlertidig kontrakt som gikk ut ved nyttår. I midten av desember fikk han beskjed om at kontrakten ikke ville bli fornyet. Det var bare de uorganiserte som fikk fortsette på Skaganeset.

PÅ INNSIDEN: NNN-Arbeideren slapp inn i produksjonslokalene til Norse Production rett etter at tariffavtalen var underskrevet i 2017. Her ser vi Marcin Jania.

Jan-Erik Østlie

PWC-advokat Torben Foss advarte i mars 2012 mot at fagbevegelsen ville kunne kreve allmenngjøring av tariffavtalen for fiskeindustrien. Denne frykten var godt begrunnet. NNN begynte å dokumentere sosial dumping, for å sikre et lønnsgulv i bransjen.

Lønna allmenngjøres

Fagforbundet NNN brukte Sekkingstad AS som kroneksempelet på at det foregikk systematisk lønnsdumping innen fiskeforedlingsbransjen. NNN samlet systematisk dokumentasjon, og i mai 2014 mottok Tariffnemnda, som avgjør spørsmål om allmenngjøring, nesten 600 sider dokumentasjon fra LOs jurister. Godt over halvparten av dokumentasjonen var knyttet til forhold rundt Sekkingstad og Norse Production.

LO og NNN krevde at Overenskomsten for fiskeindustribedrifter skulle allmenngjøres. Det skulle innføres en felles minstelønn for industrien.

NNN fikk gjennomslag i Tariffnemnda. Fra 1. februar 2015 ble det forbudt for noen å betale under 162,85 kroner i timen til de som arbeider i fiskeindustrien. De polske arbeiderne fikk nær en dobling av lønna.

Sekkingstad og Norse fikk dermed en ny utfordring. Men de kom igjen opp med et svar.

Hva med pendlerne?

En klassisk problemstilling i arbeidslivet er: Hva gjør vi med pendlerne? Hvordan blir arbeidstida for dem som regelmessig må arbeide slik at de ikke kan bo hjemme? Alle langpendlere ønsker å arbeide lengst mulig dager i den tida de er på arbeidsstedet. Slik kan de være lengst mulig hjemme med familien i friperiodene. Mange polske arbeidere som arbeider i Norge ønsker derfor lange arbeidsdager.

Norse Production etablerte en 8-4 rotasjonsordning. Det vil si at de polske arbeiderne jobbet i åtte uker og hadde fire uker fri for å reise hjem til Polen. For hver ansatt ble det opprettet en timebank. Arbeid utover 40 timer i uka ble overført til timebanken, og ble utbetalt i friperiodene, uten overtidstillegg, selv om arbeidsmiljøloven krever dette.

Bedriften skulle straks få problemer med Arbeidstilsynet.

Ulovlig arbeidstid

I desember 2016 kom Arbeidstilsynet på besøk. Tilsynet konstaterte en utstrakt og systematisk bruk av overtid for polske arbeidere som jobbet rotasjon, uten utbetalt overtidstillegg.

Arbeidsmiljøloven er absolutt: Overtid skal betales med et tillegg som er minst 40 prosent av vanlig lønn.

Arbeidstilsynet krevde at rotasjonsordningen måtte endres. Den nye ordningen ble en 5-3-rotasjon. Fem uker i arbeid på Skaganeset, og tre uker hjemme i Polen. Arbeidskontraktene ble endret.

Saken fortsetter under bildet.

Slik var arbeidskraftkontraktene på Norse utformet. Arbeidstilsynet mente at denne formuleringen var ulolvig, at det skulle betales overtidstillegg for timer utover 40 timer i uka.

Faksimile

Bedriften fortsatte med en tidbank, men det ble murring blant de ansatte.

De ansatte var misfornøyd med tidbankordningen, mange mente de ble snytt for timer, og fikk for lite betalt. Dette skapte stor usikkerhet blant de polske arbeiderne.

I februar 2017 begynte de første polske Norse-arbeiderne å melde seg inn i NNN. Tilstrømmingen økte utover våren og i april var 80 av 120 ansatte ved Norse Production medlemmer av LO-forbundet. De bestemte seg for å kreve tariffavtale.

Klubbleder Krzysztof Jedlikowski fortalte i juni 2018 til Klassekampen hva som skjedde: «Vi tok ikkje kontakt med NNN, men tilsette på ulike avdelingar samla seg i grupper for å diskutere kva dei kunne gjere. Det skjedde i heimane. Vi var særs varsame, for vi var redde for at leiinga skulle oppdage kva som var på gong, fortel han. Våren 2017 samla gruppene seg til eit møte heime hos Jedlikowski. Vi var over 50 til stades, og vi vart samde om å melde oss inn i NNN.»

Krav om tariffavtale

De ansatte leverte krav til Norse-sjef Tom Lerberg om å inngå tariffavtalen for fiskebedrifter i Norge. Dette var den samme avtalen som Sekkingstad AS tidligere hadde vært bundet av.

En tariffavtale i Norge er en bransjeavtale om lønns- og arbeidsvilkår. Den skal sikre at alle som jobber innenfor en bransje har forholdsvis lik lønn. Poenget med en tariffavtale er at det ikke skal være konkurranse på lønns- og arbeidsvilkår mellom bedriftene. Tariffavtalen kan endres hvert andre år. Da møtes fagbevegelsen og arbeidsgiverforeningen til forhandlinger. Hadde Norse Production meldt seg inn i NHO, hadde de automatisk vært tilsluttet tariffavtalen. Da hadde de også hatt mulighet til å være med å påvirke hvordan tariffavtalen er utformet gjennom forhandlingene hvert andre år.

Lerberg og Norse var ikke medlem noe sted, men Lerberg ville ikke undertegne avtalen. Han mente tariffavtalen ikke passet for hans virksomhet, til tross for at den passer for resten av fiskeindustrien i Norge.

Streikevakter i rundkjøringa

I tariffavtalen står det at arbeidstiden skal legges til de fem første dagene i uken. Det er mulig å gjøre om på det etter forhandling med de tillitsvalgte.

Lerberg ønsket at arbeid i helgen, skulle være en del av den vanlige uka, slik at han slapp å betale helgetillegg for disse dagene. Dette kunne ikke NNN gå med på. Han måtte i alle fall ha en tariffavtale først slik at bedriften hadde tillitsvalgte å forhandle med.

8. september 2017 gikk de organiserte ved Norse Production ut i streik, og fylte rundkjøringen utenfor industriområdet med sinte arbeidere.

Saken fortsetter under bildet.

– Jeg er overrasket over at arbeidsgiverne ikke viste noen vilje til å komme oss i møte, sa Piotr Puszman, tillitsvalgt i Norse Production til FriFagbevegelse på den første streikedagen. Han hadde startet sin karriere ved Sekkingstad fem år tidligere og vært leid inn gjennom bemanningsselskapet Tiga.

Massiv støtte

Støtten til streiken var massiv. Forbundsledere, fagforeninger og LO-lederen var stadig tilstede i rundkjøringen på Sekkingstad. Til og med NHO-foreningene gikk ut med støtte til kravet om tariffavtale ved Norse.

Administrerende direktør i NHO-foreningen Sjømat Norge, Geir Ove Ystmark, skrev sammen med direktøren i NHO Service, Anne-Cecilie Kaltenborn, et innlegg i Dagbladet om at de tok «avstand fra bedriftens bruk av polske lønninger og polske arbeidsvilkår i norsk fiskeindustri.»

Tom Lerberg avviser i dag at Norse Production har praktisert polske lønninger og polske arbeidsvilkår i Norge. Han oppgir at lønningene i fiskeindustrien i Polen i dag er 35 kroner timen.

Også fylkestinget i Hordaland støttet de streikende: «Hordaland fylkesting vil utrykkja si støtte til arbeidarane i Norse Production Sekkingstad sitt krav om tariffavtale.

Hordaland fylkesting meiner at retten til å vera organisert og retten til ein tariffavtale er ein av dei viktigaste grunnpilarane i norsk arbeidsliv og er viktig for både arbeidstakar og arbeidsgjevar.»

Støtte-streik?

LO-forbundet Industri Energi ga sin fulle støtte til de streikende i Norse, og varslet at de ville ta ut sine medlemmer ved emballasje-fabrikken Jacon i sympatistreik hvis ikke Norse ga seg. Uten emballasje måtte produksjonen på Skaganeset stoppe.

Norse sørget for å hente inn streikebrytere. Noen ble smuglet inn under et teppe i baksetet på bilen til arbeidslederne. Bemanningsbyrået Eterni Norge, som er medlem i NHO, sørget i begynnelsen av streiken for at Norse kunne opprettholde produksjonen under streiken. Byrået skaffet minst 14 streikebrytere for at Sekkingstad fortsatt kunne levere fisk til kundene sine.

Saken fortsetter under bildet.

Etter hvert ble presset for stort mot bedriften.

På ettermiddagen 10. oktober undertegnet Tom Lerberg likevel tariffavtalen. Han ga seg etter 34 dager med konflikt. De ansatte kunne feire.

Ny forskjellsbehandling

– Dette er en full seier. Det går ikke an å se det på noen annen måte. Dette er en gledens dag. Dette er kjempeflott. Men nå er det mye arbeid som gjenstår. Vi må få implementert tariffavtalen på bedriften og valgt tillitsvalgte. Nå har vi fått på plass rammene, nå må vi fylle ut resten, sa nestleder Jarle Wilhelmsen i NNN til FriFagbevegelse da konflikten var over.

Men det var ikke så enkelt. På Norse fortsatte Lerberg sin splitt og hersk. Han inngikk rett nok en skiftavtale med de NNN-tillitsvalgte, men hadde en annen avtale med de uorganiserte på bedriften. De organiserte hadde start på skiftuka på mandag, mens de uorganiserte startet uka på lørdag.

Brått slutt

De ansatte og LO-forbundet NNN hadde nesten ikke rukket å feire opprettelse av tariffavtale før de fikk sjokkbeskjeden: Norse Production er konkurs.

5. april 2018 slo direktør Tom Lerberg bedriften konkurs. I en pressemelding skrev Lerberg: «NNN og LO har hatt nødvendig kunnskap til å kunne forstå at de drev selskapet mot en konkurs. LO har (…) reist økonomiske krav mot bedriften for forhold som går tilbake til tiden før tariffavtalen ble inngått. Ett av kravene fra LO utgjør cirka tre millioner kroner. Den 23. mars fikk vi nytt streikevarsel fra NNN med plassfratredelse 7. april.»

Hva skulle skje med de ansatte nå?

Håndterbar tariffavtale

Norse-direktør Lerberg kritiserte kravet om at Norse skulle etterbetale de ansatte overtidstillegget, og mente dette drev selskapet mot stupet.

Bostyrer Bjørn Åge Hamre fikk oppgaven med å se over regnskapet etter konkursen.

Hamre var ikke enig med Tom Lerberg om at LO og NNN hadde drevet selskapet mot konkurs. I borapporten skrev han at «selskapet (har) hatt tilfredsstillende inntjening i 2018. Tariffavtalen ble vurdert som kostbar, men håndterbar for bedriften.»

Siden merdene i sjøen var fulle av laks, drev bostyret fabrikken i noen dager, med overskudd. Seks dager etter konkursen så et nytt selskap dagens lys: Sund Laksepakkeri. Det nye selskapet var eid av tre av arbeidslederne fra Norse Production, Kjersti Solberg, Eva Solhaug og Liudas Vainauskas. De fortsatte med samme virksomheten som Norse, i de samme lokalene, med de samme maskinene og med den samme kunden og råvareleverandøren. Samme produksjon – men nytt navn.

De ansatte skulle imidlertid ikke være trygge på å fortsette i jobben.

Ut med organiserte

Den 16. april 2018 ansatte Sund Laks 46 produksjonsmedarbeidere. Ved utgangen av juli måned var 70 personer ansatt. I tillegg leide Sund Laks inn mange personer fra vikarbyråer. De som ble ansatt, var enten uorganiserte arbeidere fra Norse, eller uorganiserte arbeidere uten tilknytning til Norse. Ingen NNN-organiserte fikk jobb videre.

Dette skapte sjokkbølger i norsk fagbevegelse. Norge er kjent som et land der retten til å organisere seg står sterkt. Nå møtte LO en bedrift som konsekvent ansatte uorganiserte, og nektet LO-medlemmer jobb.

NNN varslet at de ville gå til sak. Forbundet mente at alle ansatte i Norse hadde fortrinnsrett, rett til arbeid før andre, i den nye virksomheten. Dessuten var NNN soleklar på at det er ulovlig å diskriminere fagorganiserte ved ansettelser.

Sekkingstad gir 50.000 kroner til Høyres valgkamp

Lokale reaksjoner

Også de lokale politikerne reagerte på hvordan Sund laks rekrutterte ansatte.

I Sund kommunestyre fremmet Ruben Håvik fra Arbeiderpartiet en interpellasjon: «Vi i Arbeiderpartiet kan ikke se at Sund kommune er tjent med å ha en bedrift i lokalsamfunnet som systematisk søker å unngå å gi sine ansatte en tariffavtale. Arbeiderpartiet ønsker derfor en diskusjon i kommunestyret om hvordan vi som kommune kan og skal håndtere den situasjonen som er oppstått.»

– Da denne interpellasjonen kom, reiste vi til bedriften og fikk en orientering av Sekkingstad, men vi har valgt å ikke gå inn i konflikten. Vi har sett den utenfra, sier avtroppende ordfører i Sund kommune, Kari-Anne Landro fra Høyre til FriFagbevegelse.

Saken fortsetter under bildet.

Da spørsmålet om forholdene hos Sekkingstad kom opp i kommunestyret reiste blant annet ordfører i Sund kommune, Kari-Anne Landro (H) til bedriften og fikk en orientering om forholdene.

Kristine Ristesund

Fra nyttår blir de tre Sotra-kommunene Øygarden, Fjell og Sund slått sammen til Øygarden kommune.

– Er Sekkingstad en betydelig arbeidsplass i kommunen. Hvor mange arbeidsplasser er det på fabrikken?

– Alle arbeidsplasser er viktige for kommunen, men jeg vet ikke hvor mange som jobber der. Mesteparten av de som er ansatt hos Sekkingstad kommer utenfra, men de som jobber på kontoret er lokale, sier Landro.

Negative til det nye firmaet

Dramaet fra Skaganeset fikk sin fortsettelse midt i Bergen sentrum. I midten av juni i år kom Sekkingstad-saken opp for tingretten. Retten skulle avgjøre om fagorganiserte hadde blitt diskriminert, da Sund laks ansatte.

På det opphøyde dommerbordet satt dommer Miriam Skag, og hennes to meddommere. Den ene meddommeren har lang erfaring fra fagbevegelsen, den andre fra arbeidsgiversiden. De tre skulle dømme i spørsmålet om de 45 ansatte som tidligere jobbet i Norse Production, burde ha blitt tilbudt jobb i Sund Laks.

VITNE: Tom Lerberg vitner under rettssaken mot Lund Laksepakkeri i Bergen Tingrett.

Jan-Erik Østlie

Til venstre for dommerne med ryggen mot vinduet satt LO-advokatene Edvard Bakke og Fredrik Wildhagen. På dommerens venstre side satt advokat Dag Nødtvedt. Sammen med ham var to av de nye eierne til Sund Laks og Sund Laksepakkeri. Den nye virksomheten er delt i to virksomheter. Sund Laksepakkeri driver laksepakking i Sekkingstads lokaler på Skaganeset. De ansatte er ansatt i selskapet Sund Laks. Begge firmaer var saksøkt.

Diskriminering?

Da dommer Skag satte retten, hørtes en svak mumling. På tilhørerbenken satt en gruppe polske menn. De hadde på seg høretelefoner for å få med seg det den polske tolken sier. «Mumlingen» var tolkens lavmælte oversettelse.

For advokat Dag Nødtvedt var dette nok en sak for Sekkingstad. På den andre sida siatt LO-advokatene. For dem var det viktige prinsipper for fagbevegelsen som sto på spill.

Skal det være lov med fagforeningsknusing? Skal det være lov i Norge i 2018 å nekte fagorganiserte jobb?

Bedriftens advokat avviste at det er snakk om diskriminering av de fagorganiserte. Han argumenterte med at lederne av fagforeningen og medlemmene i NNN «fremsto (…) som negative til og uinteresserte i det nye firmaet.»

Retten brukte 15 dager på saken. 5.juli var dommen klar. Sund laksepakkeri tapte. De ansatte kunne slippe jubelen løs.

Tap for Sund Laks

Dommen slår fast at de fagorganiserte ble diskriminert. Sund laks valgte å gi 85 uorganiserte jobb, mens ingen av de fagorganiserte fikk tilbud om arbeid.

«Ut fra dette alene er det «grunn til å tro» at det har forekommet diskriminering.»

De 45 polske arbeiderne ble til sammen tilkjent 18,1 millioner kroner i erstatning. I tillegg måtte Sund Laks og Sund Laksepakkeri betale over 2,1 millioner kroner i arbeidernes saksomkostninger.

I midten av september i år bestemte bedriften seg for å anke. Erstatningen vil kunne gi bedriftens økonomi et avgjørende slag. Regnskapet for Sund Laks for 2018 viser at bedriften i de åtte månedene det var i drift hadde en omsetning på 33 millioner kroner. Hvis bedriften taper saken i lagmannsretten, vil erstatningsbeløpet øke.

Men kanskje har ikke lakseslakteriet på Skaganeset uansett noen framtid. I juni gikk Bård Sekkingstad av som administrerende direktør i Sekkingstad AS. Han hadde investert i slakteskipet Norwegian Gannet og en fiskeforedlingsfabrikk i Hirtshals. Han har nye planer andre steder enn Sotra.

Et nytt slakteskip og en dansk fabrikk kan endre alt, ikke bare for Skaganeset, men kanskje for hele den norske fiskeindustrien.

Frykter produksjon ombord

Nordvest i Skottland ligger fjorden Loch Broom. Der, i le for de kraftige vindene fra Atlanterhavet, ligger Ullapool. Ullapool har vært en kjent fiskehavn i mange hundre år. Nå er den kjent for sin oppdrettslaks.

I midten av september i år seilte skipet «Norwegian Gannet» inn fjorden. Skipet er nesten 100 meter langt. Akter henger det norske flagget. Norwegian Gannet er nesten nytt. 17. november i 2018 ble hun døpt under stor festivitas på Bryggen i Bergen.

Skipet henter fisk direkte i merdene, slakter dem om bord og leverer fisken til produksjonsanlegget på Industrikajen i Hirtshals i Danmark.

Norwegian Gannet skal være verdens største slaktebåt. Skipet er eid av det norske selskapet Hav Line gruppen. Hav Line gruppen er eid med en halvpart av Haugland-gruppen og en halvpart av Bård Sekkingstad.

– Folk i fiskeindustrien langs hele kysten frykter slike skip. Produksjon av fisk om bord i et fartøy, at fisken ikke blir ført til land, er en trussel mot arbeidsplassene. Det er den samme diskusjonen vi har hatt omkring fabrikktrålerne, nå kommer den i oppdrettsnæringen, sier leder i NNN, Anne Berit Aker Hansen.

Hun har god grunn til bekymring.

Nei fra regjeringen

Norske myndigheter er heller ikke glade i slakteskipet Norwegian Gannet. Fiskeridepartementet mener at all sortering av fisk skal skje på land i Norge, slik at dårlig fisk ikke kommer ut på markedet. Departementet og fiskeriminister Harald T. Nesvik fra Fremskrittspartiet nektet Norwegian Gannet å hente fisk i Norge. Etter en runde i retten fikk Hav Line 16. mai i år dispensasjon fra departementet til å sortere oppdrettsfisken i Danmark. Dispensasjonen gjelder fram til 1. juli 2020. Den gir bare fartøyet rett til å levere fisk til HavLines anlegg i Danmark. Mattilsynet skal føre tilsyn ved fabrikken. Dersom vilkårene ikke oppfylles, trekkes dispensasjonen tilbake.

Østeuropeere i produksjonen

I brevet som vi skrev til Bård Sekkingstad stilte vi følgende spørsmål:

«Din oppmerksomhet de siste årene har vært rettet mot skipet Norwegian Gannet. Skipet er en fiskeforedlingsfabrikk som henter levende laks, produserer fisken og losser ferdigprodukter i utlandet. Er Norwegian Gannet framtida? Betyr det farvel til Skaganeset og stedfast produksjon?»

Etter at Norwegian Gannet hadde lastet fisk i Ullapool satte det kursen østover mot Danmark, mot Hirtshals. Restene av den tropiske orkanen som raserte Bermudas, ga en tøff overfart. Skipet ble forsinket, men etter noen døgn kunne det legge til ved kaia i Hirtshals ved siden av Color Lines terminal, der båtene til Norge pleier å legge til.

Her har Sekkingstad bygget opp ny virksomhet. Planen er at Norwegian Gannet skal seile fra merd til merd i Norge, tømme dem, og slakte laksen ombord. De nye slaktemaskinene om bord kan slakte 100 tonn laks i timen. 100 personer skal jobbe ombord fordelt på to skift, skriver Skipsrevyen.

Det er norsk besetning på dekk og i maskinen. I produksjonen jobber det østeuropeere.

– Dette er mye billigere enn å bygge en slakterifabrikk på land. Så regnestykket er vi trygge på, uttalte Bård Sekkingstad til Dagens Næringsliv i desember 2017.

Skaganeset til styrbord

Slakteskipet Norwegian Gannet ble også et tema i rettsmøtet i Bergen tingrett mellom de 45 polske arbeiderne og Sund Laks.

En av Sund Laks’ eiere, Kjersti Solberg, begrunnet den omfattende innleien med usikkerhet om fremtidig ordretilgang på grunn av slaktebåten Norwegian Gannet.

25. september, ti dager etter at Norwegian Gannet lastet fisk i Ullapool, seilte skipet sørover på Raunefjorden. Hun hadde Sotra på styrbord side. Hvis kapteinen hadde hevet kikkerten, kunne han se inn på fabrikken på Skaganeset. Om bord har fartøyet laks fra oppdrettsanlegg nord på Sotra, fisk som tidligere ville gått til slakteriet på Skaganeset. Nå slaktes laksen om bord.

Etter et snaut døgns overfart, går de som har jobbet på fabrikken om bord, i land. Fisken som er slaktet ombord losses og overføres til fabrikken på land i Hirtshals. Her blir fisken filetert og pakket av de samme menneskene som jobbet på fabrikken ombord. Arbeidet i Hirtshals er det samme arbeidet som gjøres på Sekkingstads anlegg på Skaganeset.

Konfliktvarsel

Da Hav Line holdt på å bygge anlegget på Industrikajen i Hirtshals, kom daværende fiskeriminister, Per Sandberg, på besøk.

– Jeg skulle jo selvfølgelig helst sett at disse arbeidsplassene kom i Norge, men samtidig må vi erkjenne at dersom visjonen om en økning i den norske lakseproduksjonen fra dagens 1,3 millioner tonn til fem millioner tonn i 2050, da får det heller dryppe litt på danskene, uttalte han til Dagens Næringsliv.

I Hjørring holder den danske fagforeningen 3F Skagerak til. Jens Petter Bostrup er gruppeformann for Industri, rengjøring og hotell og restaurant. Han kjenner godt til Hav Lines landanlegg i Hirsthals.

– Vi har for tiden ikke noen tariffavtale med Hav Line, men det har vi tenkt å få, sier han til FriFagbevegelse. Danske 3F har sendt et konfliktvarsel til Hav Line.

Norsk Sjømannsforbund har sendt krav til Hav Line om å opprette tariffavtale ombord. Men det er vanskelig. Norsk Sjømannsforbunds tariffavtale kan ikke gjelde for arbeidet i land i Danmark på Hav Lines fabrikk i Hirtshals.

«Send en e-post»

I brevet som vi skrev til Bård Sekkingstad for noen uker siden, stilte FriFagbevegelse følgende spørsmål:

«Din oppmerksomhet de siste årene har vært rettet mot skipet Norwegian Gannet. Skipet er en fiskeforedlingsfabrikk som henter levende laks, produserer fisken og losser ferdigprodukter i utlandet. Er Norwegian Gannet framtida? Betyr det farvel til Skaganeset og stedfast produksjon?»

Vi fikk ikke noe svar.

Derfor ringer vi Sekkingstad igjen, uten hell. Vi sender ham en SMS med spørsmål om han vil ringe. Vi får ingen tilbakemelding. Slik det har vært mange ganger de siste åra: Telefonsamtaler, SMS-er og e-poster har ikke blitt besvart.

Saken fortsetter under bildet.

Sekkingstads fabrikk på Skaganeset ligger helt i sjøkanten. Foran er rundkjøringen og busskuret der streikende arbeidere sto streikevakt høsten 2017.

Kristine Ristesund

Derfor bestemte vi oss for å reise til Skaganeset. Men her, i fabrikken med Sekkingstad-logoen på veggen, blir FriFagbevegelse avvist av den unge damen med østeuropeisk aksent. Visittkortet som viser at vi er journalister, utløser en lavmælt diskusjon i lokalene.

– Det er ikke mulig å få snakke med noen, sier hun, og kommer med et siste forslag:

– Dere kan sende en e-post eller ringe.

Det gjør vi igjen – men får fortsatt ikke svar.