Moddi og Banjo-Kari hyller Rudolf Nilsen på ny plate: Hør sangen «På gjensyn»

Jan-Erik Østlie (tekst)

jan.erik@lomedia.no

Martin Guttormsen Slørdal (foto og video)

martin@lomedia.no

– Flott å få inn en sånn ung kar som Pål Moddi, sier Kari Svendsen.

Carl Morten Iversen, bassisten, nikker. Han står og småprater litt nervøst med Jon Arne Corell. De blir enige om at de aldri har spilt i en platebutikk før.

For vi er på Big Dipper, vinylbutikken som har eksistert på ulike steder i Oslo i 20 år, og som nå befinner seg i Møllergata 3. Svendsen, Iversen, Knutsen, Ofsdal, Klevstrand og Corell skal synge og spille fem låter fra den nye skiva «På gjensyn» – dikt av Rudolf Nilsen.

HØR SANGEN NEDERST I TEKSTEN

– Kommer du i 1970-tallsstemning nå, Kari Svendsen?

– Du, vi har holdt på med dette her siden vi ga ut På stengrunn vi. Med jevnlige konserter. Og framover nå har vi flere oppdrag. Da skal vi synge og spille fra begge platene, sier hun.

Lillebjørn ut

1970-tallet var ei heftig politisk tid. Da skjedde mye som satte varige spor. Ikke minst på kulturfronten. Tida var inne til å hedre arbeiderdikteren Rudolf Nilsen.

I 1973 ble det utgitt en plate som fikk navnet «På stengrunn» med 20 av noen av hans mest politiske dikt. Musikerne bak utgivelsen var Jon Arne Corell, Kari Svendsen, Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Steinar Ofsdal og Carl Morten Iversen. Om fire år det det femti år siden.

De siste årene har de som fast tradisjon holdt en julekonsert på konsertstedet Cosmopolite på Torshov i Oslo.

2019 blir intet unntak. Forskjellen er bare den at 7. desember i år skal de også spille sanger fra en ny plate de har laget. Det er fortsatt Rudolf Nilsens dikt, skåret ned til 17, men det revolusjonære er tonet ned. Plata heter «På gjensyn», oppkalt som i 1973 etter en samling og ett av diktene.

Men det er altså en endring til: Den unge musikeren Pål Moddi Knutsen (32) er med. Og en annen trofast trubadur og osloentusiast glimrer ved sitt fravær.

– Hvor har det blitt av Lillebjørn Nilsen?

– Han var med i starten, men bestemte seg etter hvert for at han ikke hadde helse til å stå på scenen. Vi står jo der bortimot et par timer, sier Jon Arne Corell.

– Han Lillebjørn er jo og med da, heldigvis, med melodien til diktet «Det lysner i Washington», som ho Kari Svendsen søng – en av mine favorittmelodia, sier Pål Moddi Knutsen.

Hvem var «Rulle»?

Hvem var så Rudolf Nilsen, eller bare «Rulle» blant venner? Vi lar Corell, den som antagelig kan mest om arbeiderlyrikeren fra Oslos østkant, kort fortelle;

Rudolf Nilsen er født i 1901 på Vålerenga av foreldre som var religiøse. Faren drakk litt for mye, men Rudolf vokste opp med en bestefar som ble hovedpersonen i hans liv. Ikke minst etter at foreldrene skilte seg i 1910. Da bodde Rudolf mest hos bestemor og bestefar nede i Lakkegata.

Bestefaren var formann på et snekkerverksted som lagde sildetønner. Det var han som finansierte Rudolfs skolegang etter folkeskolen og sørget for at han fikk artium.

At Rudolf var mye i verkstedet og snakket med arbeiderne der, og ble en del av deres liv, mener Corell hadde stor betydning for hans utvikling som kunstner og menneske – han ble sosialt vekket.

Det var stor analfabetisme den gangen, så han leste aviser for verkstedarbeiderne.

Da han gikk på gymnaset, kom meldingene om revolusjonen i Russland. Han ble tidlig politisk moden, og var leder for skoleavisen allerede på folkeskolen.

Arbeiderbevegelsen gikk han rett inn i. Og ble det Corell kaller en intellektuell bohem, akkurat som sin gode venn Arne Paasche Aasen.

I tillegg hadde han alltid en festlig replikk – han var morsom.

Musikalske tekster

At Rudolf Nilsen var aktuell på 70-tallet, særlig for den radikale venstresida, er opplagt, men hvorfor skulle han være aktuell i dag?

Corell peker på at tekstene er veldig sangbare. Og at han er forbausende moderne. Moddi slås også av tekstenes musikalitet.

– Når du setter deg ned og leser Rudolf Nilsens tekster, så er det akkurat som om det stiger melodier opp av arket. Og når innholdet i tillegg er så slagkraftig som det er, og mange av diktene holder seg 100 år etter, er det ei lita gullgruve å grave i, sier Moddi.

Men da Frifagbevegelse gir dem en liten leseprøve og leser et par vers fra de mest revolusjonære diktene, for eksempel «kjempe for arbeiderklassen med tanke og sang og gevær», da ler de godt begge to. Dette hører til 1970-tallet.

Den nye plata som kommer ut nå tar i stor grad for seg mange av de andre sidene ved dikteren Rudolf Nilsen. Ikke bare venstresidemannen og den revolusjonære poeten, men også teknologientusiasten – en kosmopolitt som reiste rundt i Sovjet, i Frankrike og langs Spanias sørkyst og var mye mer enn den staute venstrearbeiderklassepoeten som han har blitt portrettert som før.

– Derfor tror jeg at det kan være greit å få gitt ut de her sangene nå. Ikke som et korrektiv, men i hvert fall som et tillegg, sier Moddi.

Mente ingenting om Stalin

Corell mener han skrev noveller i diktform. For eksempel er diktet «Nr 13» en svær diktnovelle om gråbeingårdene på Oslos østkant. Og er med på den nye plata.

Kanskje burde det allerede vært med i 1973, men Corell tror de var litt for ydmyke, at de ikke turte å kaste seg over det veldig lange diktet.

Rudolfs kone, skuespilleren Ella Hval, leste «Nr. 13» på en sånn måte som Rudolf ville ha lest det. For han var ifølge Corell også en oppleser.

– Har du hørt opptak med ham?

– Nei, det har jeg ikke, men det hadde vært fantastisk spennende, sier Corell som møtte Hval flere ganger. Ja, han var til og med på turné sammen med henne.

– Rudolf var kommunist – du har vært opptatt av hva han mente om Stalin – hva er svaret?

– At han mente ingenting om Stalin, men han mente en del om Trotskij. Han var jo ikke noen politiker i den forstand, han var ikke dogmatisk, egentlig – det han ville var å få til en enhet i arbeiderklassen.

Stor-fan

Hvem var det egentlig som fikk ideen til ei ny plate med dikt av Rudolf Nilsen? Corell kvier seg for å ta æren, men forteller at han etter en konsert på Cosmopolite en gang sa:

– Nå må vi komme videre.

Alle tente, de satte i gang, men det gikk tregt i starten.

– Så kom Pål inn i bildet, og han lagde flotte ting, så da tenkte vi at når en sånn ung friskus kom inn i dette her, så ville det gå veldig fint, sier Corell.

– Moddi, du er den nye i gruppa her, og du er en generasjon yngre enn resten av gjengen …

– Ja, om ikke to!

– Ja, nettopp – så hvordan kom du inn i dette og hvorfor ville du være med?

– Jeg har svigerforeldre som har vært veldig store fan av På stengrunn helt siden 70-tallet. Hjemme hos dem har På stengrunn-plata gått hver eneste julaften. Da sitter vi rundt bordet og gauler med fra første til siste strofe. Det er vår juletradisjon, sier Moddi.

Og på julekonserten på Cosmopolite hvert eneste år har Moddis familie vært og sittet og storkost seg. Så hadde det seg sånn at han fikk den æren av å arrangere en konsert med dem i Nord-Norge for et par år siden.

– Og da tror jeg det muligens skinte gjennom kor stor fan jeg egentlig var, sier han.

Da det et par måneder seinere kom et spørsmål om han hadde lyst til å prøve å være med dem på en Cosmopolite-konsert, var han ikke vond å be.

– Jeg tror aldri jeg har danset villere på golvet enn akkurat da. Det er så stort å få lov til å være med på et prosjekt som snart er 50 år gammelt, med tekster som snart fyller 100 år. Det er jo som å komme til ferdig preppa skiløype. Med så interessante historier og så mange ting å lære – og så utrolige fine melodier som allerede er der, det er – ja, det er en drøm, sier han.

Langsomt ble diktene til

At en del av de revolusjonære diktene ikke er med på den nye plata, er helt bevisst.

Corell forteller at for ham er det viktigste å få fram at Rudolf hadde som program å skildre arbeiderklassens liv og følelser. Og det betyr enkeltmenneskers skjebner, håp og drømmer. Og hvilken rolle Oslo by – eller Kristiania – hadde i hans liv.

Han siterer fra «På gjensyn»: «Jeg elsker deg min gate, med støv og sten og sand».

– Han skrev om hvordan det er å komme tilbake igjen til byen når han hadde vært ute og reist, for eksempel på fjellet. Og han hadde noen morsomme betraktninger over det – han skriver jo for eksempel i et brev at i byen kan man også gå seg bort, men på fjellet, hvis man går seg bort der, så blir man borte. Han likte jo ikke høye trær, graner og alt mulig sånt noe, men han likte disse unge bjerkene.

– Han elsket byen?

– Ja, rett og slett. Han var bydikter, novelledikter og reisedikter – og en politisk ironiker.

Men han skrev veldig langsomt. Han retta og retta og retta til fortvilelse for alle. Det er ikke mengden det kommer an på. Det er kvaliteten.

– Jeg har vært på håndskriftsamlingen på Nasjonalbiblioteket og sett på originalmanuser. De er jo helt uleselige. For det er 170 rettinger bare på et lite A4-ark eller A5-ark. Det er helt håpløst å lese. Sånn drev han på, men når sluttresultatet er perfekt så gjør det ikke så mye.

Biografi om bohemen?

Det Jon Arne Corell ikke veit om Rudolf Nilsen, er nesten ikke verdt å vite. Lars Klevstrand introduserer ham som professoren. Corell har da også forfattet et stort bokmanus.

– Kommer det en biografi snart?

– Jeg har en del nytt stoff om Rudolf Nilsens siste to år. Og blant annet funnet ut at han fikk skrivesperre. Men det er for meg mer et spørsmål om hvilken form man skal bruke. Jeg er ikke noen tilhenger av en sånn veldig biografisk, faglitterær biografi hvor du har alle slags mulige kildehenvisninger og man drukner i det. Hvis jeg skal skrive noe, så skal det være delvis i en skjønnlitterær form. Og det har jeg gjort her. Men så er da spørsmålet: Hvilket forlag er interessert i det? Ja, altså – er verden interessert i det? Det er sikkert mange som er interessert i det, men gir det noen store opplagstall?

– Var han mer glad i Paris enn i Oslo, tror du?

– Nei, det tror jeg ikke. Men hvis han skulle velge for eksempel mellom Paris og Moskva, som han også var i flere ganger, da kom han i et dilemma. For han likte seg godt i Moskva, han hadde mange venner der, fikk utgitt diktene sine der også, det sørga han for, men det var noe ved Moskva som var fremmedartet. Og det var ingen fortauskafeer der. I Paris kunne han bare sette seg ned overalt.

– Så bohemen stakk seg fram?

– Bohemen var der: For han var bohem, han var klar over det. Han og Arne Paasche Aasen konkurrerte litt om å være den fremst bohemen, mener Corell.

– En biografi om Rudolf Nilsen, skrevet av Jon Arne Corell, vil du heie på det Moddi?

– Jeg ville ha lest den. Og sørget for masse, masse små lesere, sier han og ler.

– Nei, asså hvis noen kan ordne med det, så er det ikke meg imot, sier Jon Arne Corell.

– Det er jo fire år igjen til 50-årsjubileet for På stengrunn. Hvis du trenger en anledning, sier Pål Moddi Knutsen.

En tradisjon å være en del av

Brage Aronsen er en av idealistene både bak Arbeidernes Antikvariat og Plateselskapet Nr 13. Det er sistnevnte som gir ut «På gjensyn». Aronsen så Jon Arne Corell på en konsert på «Salt» i Oslo for et par år siden, de snakket litt løst og fast – og for å gjøre en lang historie kort: Det ble platekontrakt.

Vi møter en spent Aronsen på Big Dipper tre dager før lanseringen.

– Å få lov å utgi musikk med denne gjengen her føyer seg inn i en tradisjon vi gjerne vil være en del av, sier han.

Og det lyser glede og stolthet lang vei.

– Hva med bokmanuset til Corell, kan dere ikke gi ut det også?

– Jo, vi vurderer det. Og det er først og fremst pengene det står på. Vi søker nå litt midler her og der, også fra fagbevegelsen. Har faktisk fått litt allerede. Men bransjen er tøff, også bokbransjen sjøl om mangfoldet av støtteordninger er større der enn i musikkbransjen, sier Brage Aronsen.

Og i bakgrunnen kan vi høre at Kari Svendsen stemmer banjoen.

VIDEO: Fra plateslippet på Big Dipper i Oslo

FriFagbevegelse vil også lage en podkast om «På gjensyn».