Overlege mener helsevesenet er dårlig forberedt på krig og kriser

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

Drammensbadet er fullt av glade ungdommer i badetøy når skuddene fra den første maskingeværet lyder.

Ungdommene svømmer for livet mot kanten, åler seg over det flislagte gulvet, gjør det de kan for å unnslippe terroristene.

Ikke alle klarer det.

Når politiets beredskapstropp lander på taket av badeanlegget, ligger det 86 hardt skadde unge mennesker i resepsjonsområdet.

Er de ansatte på sykehuset rede til å ta dem imot?

Svaret er antakelig nei, mener Jørn Rasmussen. Derfor arrangerte han flere masseskadeøvelser mens han var leder for akuttmottaket i Drammen.

Forsømt

Rasmussen tenker en hel del på scenarioer vi helst vil slippe å se for oss, og spørsmål vi kvier oss for å stille:

Vet personalet på sykehjem hva de skal gjøre hvis det bryter ut skogbrann og de må flytte hundre beboere?

Hvilke sykehusansatte er militært kjernepersonell og vil kunne bli mobilisert til innsats, dersom FN eller Nato ber Norge avse 300 helsearbeidere til en konflikt i Midtøsten eller en naturkatastrofe i Nord-Afrika?

Er portører, helsefagarbeidere, helsesekretærer og sykepleiere forberedt på å bli omplassert til Kirkenes hvis russerne invaderer Finnmark?

Alle helseinstitusjoner skal ha et planverk som sier hva de ansatte skal gjøre hvis krisen rammer. Planverket skal gjennomgås og trenes regelmessig. Begge deler skjer for sjelden, mener Rasmussen.

«Lite har vært så forsømt de siste 30 åra som beredskap,» skrev han i siste nummer av «Akutten», medlemsbladet til foreningen for akutt- og mottakslegene. 

– Vi har nasjonale lover og forskrifter som sier hvordan planverket skal henge sammen og regionale planer for hvordan det skal utøves. Men alt henger ikke alltid sammen med alt.

– Planverket er ikke alltid godt rigget for oppgaven, og det skjer altfor lite trening på taktisk nivå. De som jobber i brann, politi, helse og forsvar snakker ikke nødvendigvis samme språk, sier han.

I krisesituasjoner kompliseres arbeidet av at tjenestene har ulike geografiske ansvarsområder.

Odins øyer

Masseskadeøvelser må være realistiske. Men hva er egentlig et realistisk scenario når det kommer til krise og terror?

Hvem hadde forestilt seg 11. september? 22. juli? Leirskredet i Gjerdrum, flommen i Hallingdal eller skytingen ved London pub i 2022?

Når Rasmussen planlegger øvelser, henter han inspirasjon i Mimisbrunner.

– Mimisbrunner?

– Ja, brønnen der Odin ga sitt øye for å få visdom. Greia her er at alle må gi noe for å få noe igjen, forklarer han.

– Kommunen gir et treningsobjekt og sine ansatte, sånn at de får trent sitt planverk. Utrykningsenheten stiller med lokalberedskap. Heimevernet står for skallsikring, garden gir markører og beredskapstroppen… de er trekkplasteret, alle vil trene med dem. Hver enhet er ansvarlig for sine læringsmål. Jeg legger meg ikke opp i hva de skal ha ut av dette, det får de finne ut selv.

Rasmussen er en tilrettelegger.

– Tenk på en ballbinge. Jeg sørger for å skaffe ballbingen og ballen. Spillereglene er satt. Jeg åpner bare ballbingen, og så spiller vi.

Overlegen på akuttmottaket i Skien bruker mye tid og tankekraft på å planlegge hvordan helsevesenet skal håndtere ulike kriser best mulig.

Werner Juvik

Skulle bli best i håndball

Eksplosiv, med stor gjennombruddsstyrke og god spenst. Sånn beskriver den tidligere venstre- og midtbacken på Skiens Ballklubb, Kragerø og Bækkelaget seg selv som håndballspiller.

Inntil han dro i militæret, var Rasmussen mest opptatt av å bli best i håndball.

På sykestua i forsvaret skjedde det en dreining i interesser og framtidsplaner, muligens fremskyndet av en skulderskade.

Hjelpepleiersønnen fant ut at han ville bli lege, men siden idrettslinja hadde vært ribbet for realfag og realfag var obligatorisk for den som vil inn på medisin, falt valget på sykepleierskolen.

Halvveis i andre studieår forsto studenten at han var på feil sted: 

– Det var på den tida Sykepleierforbundet gikk inn for å få hjelpepleierne ut av sykehusene og over i kommunene. For å heve anseelsen til sykepleierne, økte de blant annet studiepoengene. Det innebar en voldsom teoretisering av faget. Halvveis i andre år forsto jeg faktisk ikke helt hva jeg hadde søkt meg inn på. Jeg var mer nysgjerrig på patologi og sykdomslære og ville ha mer praktisk og sykdomsrettet kunnskap, mer basalmedisin, sier Rasmussen og legger til med en liten latter:

– På den tida gjorde de alt for å dytte hjelpepleierne ut i kulda, det har bitt dem skikkelig i ræva nå! 

Våren 1995 fullførte Rasmussen sykepleierstudiet.

Samme høst dro han til Polen og seks år med legestudier i Krakow. Siden 2001 har han hatt ulike jobber ved en håndfull norske sykehus. I 2014 kom han til Drammen. 

– Hvis du googler «Norges beste akuttmottak», så vil de fire første treffene være på Drammen sykehus, sier Rasmussen. 

Det er muligens noen dager siden overlegen googlet sist, faktisk handler de fem øverste sakene om akuttmottaket i Drammen.

Kred-en for statusen er langt på vei Rasmussens, mener flere tidligere ansatte og kolleger. Selv mener Rasmussen at mye av forklaringen fins i hans erfaringer fra idretten.

– Det viktigste jeg har tatt med meg fra håndballen til helsevesenet, spesielt når det gjelder ledelse, er å bygge lag. 

FRA HÅNDBALL TIL HELSE: Godt lagarbeid er et must for å lykkes, ikke minst i helsevesenet, men også i krisearbeid, mener Rasmussen.

Varden Arkiv

– Forpulte geit

«Din, jævla forpulte geit!» Sånn snakket visstnok Russlands landslagstrener i damehåndball fra 1997 til 2012, Jevgeni Trefilov, til spillerne sine.

Da Jørn Rasmussen ble leder for akuttmottaket og ortopedisk avdeling i Drammen, adoptere han lederstilen til hun som blir regnet som Trefilovs motstykke: Marit Breivik. 

En norsk sportskommentator skal en gang ha spurt hva Breiviks lag drev med: «Er det en syforening som er på banen?» 

Breivik innkasserte 13 internasjonale gullmedaljer med sine jenter. I samme periode hentet Trefilov hjem seks.

Breivik forfektet ifølge Rasmussen en inkluderende og oppdragsbasert lederstil.

– Hun sa «Vi skal løse oppdraget sammen», men hun sa aldri hvordan. Oppgaven var å slå motstanderen, men laget måtte selv finne ut hvordan. 

– Vi i helsevesenet må finne ut hvordan vi skal jobbe på tvers, ikke bare av fagsøyler, men yrkesgrupper.

Werner Juvik

Ifølge Rasmussen, sa Breivik også noe som burde vært sitert mye oftere, særlig i helsevesenet: «Ingen fortjener å tilhøre et lag de ikke er villige til å være med å bygge opp».

– Vi i helsevesenet må finne ut hvordan vi skal jobbe på tvers, ikke bare av fagsøyler, men yrkesgrupper.

Må justere forventningene til helsevesenet

Rasmussen er opptatt av at «totalforsvaret», det militære og sivile samarbeidet, må fungere hvis noe skulle skje. 

– Vi har ikke et militært helsevesen i Norge. Helsevesenet vi har i krig består hovedsakelig av oss i det sivile helsevesenet.

Det betyr at hvis russerne invaderer Finnmark, så må helsepersonell hentes ut av sykehus som allerede er presset på bemanning.

Rasmussen er slett ikke sikker på at sykehusdirektørene har ei liste klar med personell de kan avse uten at den daglige driften rammes.

– Jeg tror de fleste er i ferd med å bli klar over det, men at de har stålkontroll på hvem de må ha for å sikre videre drift, det er jeg usikker på.

En situasjon hvor hele landet må avse helsepersonell, enten det er til et annet sted i landet eller en konflikt i utlandet, vil også merkes i sivilbefolkningen.

– Hvis det skulle bli krig, må folks forventninger til helsevesenet justeres voldsomt. Når det er sagt: En justering av befolkningens forventninger til helsehjelp bør gjøres uansett, mener han.

– Selv i dyp fred har vi ikke de ressursene befolkningen kanskje tror vi skal ha. Jeg går ikke noe dypere i det, det blir for skummelt, men min erfaring er at folk forventer ambulanse når de helt fint kunne vært kjørt av svigermor eller mamma.

– Hold det enkelt: Død eller levende!

Som du sikkert har skjønt: Rasmussen tror ikke vi er godt nok forberedt, verken på ny pandemi, terrorangrep eller krig. 

– Et sykehus er ikke en borerigg med en stab som har jobbet der i 20 år. Et sykehus har en rotasjon på ansatte som gjør trening og øving på beredskap vanskelig. Du må gjøre det ofte, og det må være enkle instrukser som vikarer, nyansatte og andre helsearbeidere som tilfeldig er innom, kan bruke. Et enkelt og dynamisk planverk, det er det vi trenger.

Det han har lært av å jobbe i krig er først og fremst å klare seg med lite.

Privat

Rasmussen forklarer at vanlig sorteringsprosedyre i katastrofearbeid, en såkalt triage, har fem kategorier med tilhørende fargekoder.

– For meg er det altfor komplisert, en slags Rubiks kube. 

Rasmussen mener to kategorier er nok på et masseskadested. 

– Helt i starten må du holde det enkelt: Død eller levende. 

Han ber oss se for oss scenarioet utenfor London pub i Oslo 25. juni 2022. 

– Nasjonal Veileder på masseskadetriage sier at du skal stå og rope: «Alle som kan gå, gå til ambulanse.» Hvordan ville det fungert i den situasjonen? Vil du ha alle de folkene gående rundt ambulansen din, eller er det bedre at Per blir sittende og holde på blødningen til Kari? Og får alle på skadestedet med seg hva du roper?  

– Rett mann i krigen

I 2019 ble kardiolog og indremedisiner Rasmussen landets første spesialist i akutt- og mottaksmedisin. Han er i tillegg oberstløytnant og sjefslege i Hæren og har vært utstasjonert i Irak to ganger, Afghanistan en gang og hatt opplæring av leger i Ukraina.

– Jørn er riktig mann å ta med seg i krigen, sier kirurg Steinar Kiil ved Drammen sykehus. 

Dét har Kiil godt belegg for å si. Han har vært kollega med Rasmussen i ti år.

I 2016/17 var de utstasjonert sammen i Nord-Irak. Kiil skryter spesielt av Rasmussens omsorgsevne, både overfor kolleger og soldater.

Selv sier Rasmussen at det viktigste han har lært av å være i konfliktområder, er å klare seg med lite: 

– Da jeg begynte å jobbe i ambulansetjenesten i 1992, hadde jeg alltid med meg en masse greier ut. Nå kan jeg klare meg med hodelykt, kniv og en sånn liten dott du trer på fingeren for å måle oksygenmetning i blod.

Jørn Rasmussen har lært mye av å tjenestegjøre i konfliktområder og har vært utstasjonert både i Irak og Afghanistan (bildet).

Privat

På fritida er han fortsatt assistent på ambulanse, selv om han denne våren begynte i ny jobb som overlege ved akuttmottaket i Skien. Drammen, watch out – nå er det akuttmottaket i Skien som skal bli landets beste.

Hvis du lurer på hvordan han har tid til alt, er svaret:

– Jeg har jo så mye fritid! Jeg har verken samboer eller unger. Kompisen min som har tre unger og er gift har mye mindre tid enn meg.

På fritida kjører overlegen gjerne ambulanse. Han elsker miljøet og uforutsigbarheten i jobben.

Werner Juvik

– Tror jeg overlever flykrasj

Rasmussen brenner for økt beredskap, men framstår selv ganske ubekymret.

Da han hoppet i fallskjerm for første gang for tre år siden, syntes han det var kjedelig. 

– Jeg er en sånn som tror jeg overlever flykrasj, forklarer han.

– Jeg tar på meg skoene ved avgang og landing, da kan jeg gå selv om det skulle være varmt og mye vrakrester og skarpe ting på bakken. Jeg er nok en optimistisk pessimist. Jeg tenker at dette løser vi. 

Når det er sagt, så har han faktisk brukt 20 år av livet på å være livredd.

– Allerede da jeg var ni år merket jeg at det var noe muffins med meg. Først da jeg var 28 turte jeg å komme ut av skapet. 

– Hva var du redd for?

– Jeg er født i 1969. Homofili var forbudt fram til 1972. Det var ikke kjempeaksept for sånt i mitt nærmiljø, for å si det sånn. Men jeg synes jeg løste det på en god måte: Jeg skjønte at hvis du er skikkelig god i noe, så blir folk mest opptatt av det. Derfor kompenserte jeg med å bli god i håndball og på skolen.

– Hva fikk deg ut av skapet da du var 28? 

– Jeg var sliten, lei og tryggere på meg selv. Da jeg fikk beste resultat siden 1963 på en nasjonal fagprøve, tenkte jeg bare at «nå, nå må jeg slippe». Den første jeg fortalte det til var mormor. Hun trøstet meg med at det sikkert kom til å gå over.

Han er bekymret for om helsevesenet er godt nok forberedt på massetilstrømning av pasienter, men når det kommer til eget liv er Rasmussen ganske ubekymret.

Werner Juvik

Beredt

Inntil denne uka var DSBs råd til befolkningen at vi alle bør ha et beredskapslager med mat, vann og stearinlys for tre dager. Bare fire av ti hadde det.

Nå anbefaler myndighetene at vi har et lager som holder i sju dager. Det mener Jørn Rasmussen at vi bør klare. 

– Norske familier består sjelden av ti personer. Å ha et sju dagers lager er overkommelig for de fleste. 

Selv har han både Real Turmat og vin nok til å klare seg. Ikke at det er nødvendig: 

– Jeg skal jo ikke være hjemme hvis det skjer noe. Da skal jeg på jobb.