Sandra syr klærne sine selv

Guro Gulstuen Nordhagen

guro@lomedia.no

Ole Palmstrøm (foto)

ole@lomedia.no

Rebekka Johannessen Litland (foto)

rebekka@lomedia.no

{q1}

I tillegg kommer det 100 tusen tonn inn over landegrensa til butikkene. Nettshoppingen vår, er ikke regnet med.

Moten endrer seg, og kleskjedene kommer med nye kolleksjoner mange ganger i året.

Det er kanskje lett å si at det er produsentene og markedskreftene som er syndebukker.

Men om vi ikke kjøper så mye, så produseres det heller ikke så mye.

Hva om du begynner å bruke klærne dine litt lengre?

Det hullet i sømmen kan jo sys.

Fører kunnskapen videre

I den lille, hjemmekoselige leiligheten på Oppsal sitter Sandra Iren Bongo (26) og skriver på masteroppgaven sin i stua.

På soverommet sitter samboeren og leser til eksamen.

Ved siden av seg på pulten har Sandra en symaskin.

{z}

Ole Palmstrøm

Hun lærte seg å sy og strikke i ung alder.

Ole Palmstrøm

Mye av kunnskapen og inspirasjonen har hun fått fra bestemødrene sine.

Ole Palmstrøm

Hunden Ludvig har fått en tøy-sjiraff laget av et slitt putetrekk som han hadde tisset på.

Inni er det restegarn.

Heldig samboer

Klesskapet i stua deler hun med kjæresten.

Til sammen har de bare litt mer enn halvparten av antall plagg hver av oss har i gjennomsnitt.

Blant det lille sortimentet sitt har hun to selvsydde kofter. En til hverdag og en til fest.

Kjæresten har fått både skreddersydde skjorter og en genser Sandra har designet og strikket selv.

{z}

Det grønne kontoret

Ved siden av studiene jobber Sandra 20 prosent på Green Office på Universitetet i Oslo (UiO).

Green Office på UiO er en møteplass for å gjøre arbeidsplassen og studiestedet grønnere.

En gang i måneden arrangerer de repareringskafé.

Rebekka Johannessen Litland

Her kan ansatte, studenter og alle som har lyst komme og få hjelp til å reparere klærne sine.

Rebekka Johannessen Litland

– Det er en del av de guttene som kommer hit, som ikke har så lyst til å reparere klærne sine, men få dem reparert, sier Lukas Wenk-Wolff.

Det er ikke helt sånn det funker.

Menn i mindretall

Det var Lukas Wenk-Wolff som kom opp med ideen om å arrangere repareringsverksted som en sosial arena.

Han har alltid hatt en interesse for reparasjon, av alt mulig egentlig.

Selv er han opptatt av å ikke kjøpe så mye nytt, men er ikke så god til å sy selv. Derfor er han glad han kan få hjelp.

Han er en av få menn som møter opp, men absolutt ikke alene.

{z}

Rebekka Johannessen Litland

Rebekka Johannessen Litland

Et møte mellom generasjoner

Denne dagen har de fått med seg ekstra hjelp fra Sogn husflidslag.

Bjørg Røde (73) og Helene Skaug (72) vokste begge opp med at det ikke var vanlig å kjøpe så mye nye klær, og lærte seg tidlig å sy.

Helene lærte blant annet søm og vev på husmorskolen.

Det finnes ikke lenger, og det er på godt og vondt. Men hun synes flere burde lære seg å sy.

– Jeg skjønner jo at motene skifter og at man har lyst til å henge med på det. Det er gøy å få seg nye klær, så det er en kunst å ikke anskaffe seg for mye tøy, sier hun.

Bjørg supplerer med et tips for å ha klærne lenge:

– Den beste måten å være miljøvennlig på, er å ikke gå opp i vekt, sånn at klærne passer deg hele livet, ler hun.

Helene holder på å hjelpe en student med en nydelig, grønn kåpe med hull i en lomme.

{z}

Rebekka Johannessen Litland

Det er ikke så lett å reparere fôret i en kåpe.

Da er det fint å kunne få hjelp av noen med masse erfaring.

Regina Lidhjem har med seg kåpen, som en gang ble brukt av bestemoren hennes.

Rebekka Johannessen Litland

– Jeg synes den er veldig fin, og vil at den skal få leve lenger. Det er fint at jeg kan få hjelp til det her, sier Regina.

Rebekka Johannessen Litland

Helene Skaug vokste opp med at moren sydde klær til henne i gode stoffer som holdt lenge og som ar lette å reparere.

I dag kjøper hun seg ny klær innimellom, men da plagg av god kvalitet som hun kan reparere og bruke lenge.

Fører kunnskapen videre

Green Office har også sykurs og egen bruktbutikk på universitetet. Der er alle klærne helt gratis.

Sandra Iren Bongo har på seg en genser hun fant i butikken på UiO. Hun er også en av de som holder sykurs.

– Dette er den beste jobben på jord!

{z}

Rebekka Johannessen Litland

– Jeg liker å leve på en måte der jeg kan legge meg om kvelden og vite at jeg har gjort mitt beste på å ødelegge minst mulig, sier Sandra.

Er klær lykke?

Sandra tar en master i marinebiologi og jobber med å se endringene vi skaper med forurensingen vår i naturen. Og det skremmer henne.

Hun, som både strikker og syr, vet at det tar tid å lage et plagg med god kvalitet. Hun ser verdien av det.

– Når man kan selge plagg så billig som fast fashion-kjedene gjør, så betyr det at man mister noe i prosessen. Det er enten kvalitet eller arbeidsforhold, sier hun.

Det var ikke før på videregående at hun begynte å tenke på menneskene i klesindustrien.

Spesielt rystet ble hun da hun hørte om ulykken på en fabrikk i Bangladesh i 2013. 1138 mennesker døde og mer enn 2500 skadet da tekstilfabrikken kollapset.

Hun påpeker at hun ikke mener at alle skal slutte å kjøpe nye klær, men reduser forbruket litt.

– Hvor mye trenger man egentlig for å være lykkelig?

{z}