Sosionom Faisa er blant finalistene til Årets osloborger

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Det holder ikke å oversette informasjon om korona til mange språk. Folk trenger å snakke med en person de har tillit til og få svar på alle sine spørsmål, mener Faisa Warsame.

Hun er sosionom og har full jobb i Uteseksjonen i Oslo. Men da det ble klart at norsk-somaliere var overrepresentert både på smitte- og sykehusstatistikken, påtok hun seg en ekstrajobb. Warsame startet en egen koronatelefon betjent av fagfolk som snakker somalisk. I underkant av 20 sosionomer, sykepleiere, miljøarbeidere, psykologer, jurister, barnevernspedagoger og studenter svarte på spørsmål om covid, smittevern og vaksiner.

Faisa Warsame trives med å patruljere Oslos gater.

Hanna Skotheim

– En naturlig skepsis

Medieoppslag om sykepleiere som selv ikke ville ta vaksinen gjorde inntrykk på somaliere i Norge, forteller Warsame. Mange var også skeptiske til at vaksinen ble utviklet så raskt.

– Det var en naturlig skepsis, ikke så annerledes den befolkningen ellers følte på. Men det var to hovedgrupper som ringte oss; de som kan dårlig norsk og de som har et digitalt utenforskap. Det var viktig for dem å høre at vaksinen er trygg fra en person som snakker deres eget morsmål, sier Warsame.

Telefonen ble drevet på frivillig basis, men det ble for krevende uten økonomisk støtte og ved siden av full jobb. Dermed ble den nedlagt etter to til tre måneder. Det ble ikke ført noen oversikt over utfallet av samtaler.

– Jeg har ikke noen tall, men vi fikk i hvert fall en del som var redde for vaksinen til å snu. Det skulle ikke alltid så mye til, forteller Warsame.

Mødre-råd

Faisa Warsame står også bak Håp kompetanse, en organisasjon som jobber for å bedre hverdagen til barn med innvandrerbakgrunn i bydel Gamle Oslo.

Faisa Warsame var ni år da hun kom fra Somalia til Norge i 1995. Den bakgrunnen er nyttig i jobben, forteller hun.

Hanna Skotheim

Blant medlemmene i Håp kompetanse håndplukket hun ti mødre til et mødre-råd om korona i samarbeid med bydelen. Rådet knyttet til seg en somalisk lege som kunne svare på spørsmål om korona.

Hver mor fikk ansvar for ti familier, det vil si mellom 70 og 100 personer. Da de startet var det rundt tre av mødrene som hadde tenkt å vaksinere seg. Det tallet steg til rundt åtte.

– Jeg tenker at deres avgjørelser om å vaksinere seg selv gjør mye med de signalene de sender til familiene, sier Warsame.

En ildsjel som gjør byen bedre

35-åringens innsats for å få somaliere i Norge til å vaksinere seg er blitt lagt merke til. Hun er nå en av de seks som kan bli Årets osloborger, en utmerkelse Aftenposten hvert år gir til «en ildsjel som har beveget seg utenfor eventuelle stillingsinstrukser». Til «en person som bruker tid og krefter på å gjøre hverdagen litt bedre for sine medmennesker» og «som har gjort byen enda litt bedre å leve i», som det heter i kriteriene.

Overrasket og ydmyk

Etter at leserne har sendt inn sine forslag til kandidater, velger en jury ut seks finalister blant dem. Deretter kan leserne stemme fram til 27. desember.

– Jeg ble veldig overrasket. Dette er en pris det er stor stas å få, fordi den viser at man har gjort en forskjell for noen. Jeg er glad for å være nominert, og veldig ydmyk, sier Warsame.

– Hvis du skulle stemme på en av de andre finalistene, hvem ville du valgt?

– Jeg ville definitivt stemt på Jan Grue. Han synliggjør funksjonshemmedes plass i samfunnet og minner oss om at det for eksempel er mye vanskeligere å reise kollektivt for enn rullestolbruker enn det er for meg.

Å møte folk der de er

Warsame brukte noen år på å lande yrkesvalget. Da hun leste en artikkel om sosialarbeidere, gikk det opp et lys for henne.

– Plutselig skjønte jeg at det var sosionom jeg ville bli. Jeg følte jo allerede at jeg var sosionom, jeg måtte bare få de papirene, ler hun.

Da hun var ferdig utdannet i 2019, kom hun over et utlyst vikariat i Uteseksjonen i Oslo. Annonsen beskrev kjerneoppgaven som var å møte folk der de er. Midt i blinken, tenkte Warsame. Hun liker godt kombinasjonen av å patruljere gatene og følge opp mennesker over tid.

Pandemien preger arbeidshverdagen til Uteseksjonen.

Hanna Skotheim

– Har aldri angret

Denne desemberdagen patruljerer hun rusmiljøene i Storgata og Brugata.

– Vi venter ikke på at folk skal oppsøke oss, vi oppsøker dem. Vi møter folk i deres egne komfortsoner. Det er da man får best kontakt med folk.

– Hva er det aller beste med jobben?

– Å få lov til å være tett på mennesker som har det tøft i livet og få muligheten til å hjelpe eller skape endring i deres liv.

– Er det noe ved jobben som ikke er så bra?

– Jeg har ikke angret ett sekund på at jeg ble sosionom, og det tror jeg aldri jeg kommer til å gjøre. Jeg kan av og til føle meg utmattet og utbrent. Men det er ikke noe negativt med jobben, det er bare en vanlig kroppslig og mental reaksjon når man jobber mye.