Trine Lise Sundnes i avskjedsintervju: – Jeg skulle gjerne vært streikene foruten

Lene Svenning

lene.svenning@lomedia.no

Erlend Angelo

erlend.angelo@lomedia.no

NB! Dette intervjuet ble gjort i forkant av at de store koronarestriksjonene ble innført.

I dag, mens koronakrisen har et stramt grep om norsk arbeidsliv, har Trine Lise Sundnes sin siste dag som forbundsleder. Kontoret er tømt, og nye oppgaver venter. Skjønt, Sundnes holder seg til Folkets Hus i Oslo. Hun flytter nøyaktig tre etasjer opp fra dagens hjørnekontor. Fra 1. april er hun nemlig leder av LOs internasjonale avdeling.

Da det i desember ble kjent at Sundnes hadde søkt og takket ja til den nye jobben, begrunnet hun skiftet med at dette var en jobb hun hadde sett for seg at hun ville ha en gang i framtida. Internasjonalt faglig arbeid står hennes hjerte nært. Og så ble jobben ledig fortere enn hun hadde tenkt.

Selv om hun gleder seg til å ta fatt på nye arbeidsoppgaver, er det også vemodig å forlate HK-skuta. For forbundslederjobben har vært utfordrende, gøy – og krevende, forteller hun.

Pusset streikevåpenet

Hva har vært det mest krevende? Sundnes må tenke seg om.

– Første gang jeg tok ut noen i streik, på butikkoverenskomsten i 2014, kjente jeg på ansvaret. Når du tar noen ut i streik, så sier du egentlig opp jobbene deres. Da skal du være rimelig sikker på du klarer å lande et resultat, sier hun.

Sundnes trekker også fram da HK tok ut sine medlemmer i streik i eget hus, i LO og LO-forbundene, samme år.

– Vi gjør ikke forskjell på arbeidsgivere. Prinsipper er prinsipper. Konfliktvåpenet må virke også på Youngstorget, understreker hun.

STREIKELEDER: Trine Lise Sundnes tok ansatte i LO og LO-forbund ut i streik i 2014.

Martin Guttormsen Slørdal

Sundnes innrømmer at det var spesielt å møte kollegene i LO-sekretariatet, forbundsledere som også var arbeidsgivere HK var i konflikt med.

– De oppførte seg ryddig selv om de sikkert kokte på innsida, sier hun og ler.

Sundnes peker også på streiken i finanssektoren for to år siden som en viktig sak i hennes tid som HK-leder.

– Jeg har valgt å si ifra når det har vært nødvendig. Jeg skulle gjerne vært streikene foruten, men jeg er stolt av at vi gjorde det, at vi tok den belastningen, sier hun.

– Streik er siste utvei, men arbeidsgiverne skal vite at vi ikke går av veien for å bruke streikevåpenet om nødvendig.

Vant søndagen

Sundnes ble valgt til leder i Handel og Kontor på landsmøtet i 2012 da hun satt i LO-ledelsen, men hun tiltrådte først etter LO-kongressen i 2013. Etter tolv år var det på tide å forlate LO-ledelsen, mente hun. Om jobben i LOs internasjonale avdeling ikke hadde dukket opp nå, hadde Sundnes uansett valgt å gå av som HK-leder i 2024.

– Hvis vi skal være en bevegelse, må vi være i bevegelse, sier hun.

YOUNGSTORGET: Når Trine Lise Sundnes begynner i ny jobb 1. april, får hun den samme utsikten til fagbevegelsens egen plass fra kontoret.

Erlend Angelo

Har HK endret seg etter at Sundnes tok over som forbundsleder i 2013? Det synes hun selv.

– HK har alltid vært god på tariff. Ingen kunne slå Sture (tidligere forbundsleder Sture Arntzen, red.anm.) på regnemetoder og avtaleutvikling. Men vi måtte ha flere bein å stå på, sier hun.

Sundnes mener at HK under hennes ledelse blant annet har jobbet godt for å få en bedre tjenestepensjon, fått gjennomslag for å få en stortingsmelding om varehandelen og vunnet kampen mot at alle butikker kan holde åpent på søndager.

NOEN FLERE GRÅ HÅR: Det må man tåle som forbundsleder, smiler Trine Lise Sundnes.

Erlend Angelo

– Det som har vært viktigst for meg er å ha fått forbundet til å fungere bedre. Vi hadde et rykte om at vi var det mest ansatte-styrte forbundet i hele LO-familien. Det var viktig å involvere de tillitsvalgte og bygge et sterkt tillitsvalgtapparat. Og nå bobler det i hele organisasjonen! Det håper jeg kan leve videre, sier hun.

Og rett skal være rett: HK har aldri hatt så mange medlemmer som under Sundnes’ ledelse, drøye 74.000.

– Det er fordi HK fungerer som organisasjon, og tar de tillitsvalgte på alvor. Det gleder meg mest, sier hun.

Piskeslag i landsmøtesalen

Vi kommer ikke utenom å snakke om HKs landsmøte i 2016. Da kan det umulig ha vært festlig å være forbundsleder.

– Du mener da vi hadde store, åpne sår på ryggen som landsmøtet til slutt strødde salt i, spør Sundnes og ler.

MYE KJEFT: Landsmøtesalen fikk blod på tann under landsmøtet i 2016, mener Sundnes, her fra talerstolen fra det nevnte landsmøtet.

Martin Guttormsen Slørdal

Det gikk nemlig ikke veien da forbundsstyret la fram sine innstillinger til vedtak. Først gikk de på en solid smell da de foreslo store endringer i organisasjonsstrukturen. Landsmøtet stemte ned forslaget. Det hadde Sundnes forutsett. Verre var det da forslagene knyttet til prinsipp- og handlingsprogrammet skulle behandles.

Forbundsstyret gikk på heidundundrende 133 tap, om Sundnes husker riktig. Styret satt på de første radene i salen, og omtaler gjerne vedtakene imot seg som piskeslag fra landsmøtesalen.

– Det var så ille at nestleder Bjørn Mietinen lente seg mot meg og spurte «blir vi gjenvalgt nå?». Det var litt surrealistisk, sier hun.

STOLT: HK-lederen er stolt av det forbundet hun snart bare er et vanlig medlem i. HK har aldri hatt så mange medlemmer som nå.

Erlend Angelo

Sundnes mener hun hadde undervurdert landsmøtet på to punkter.

– Forbundet hadde hatt den samme lederen i 19 år og var ikke vant til en så åpen debatt. Dørene sto nå vidåpne, og landsmøtet tenkte at «nå kan vi ta dem», sier hun.

Dessuten tror hun landsmøtet lot seg rive med av å «vinne over» forbundsstyret. Noe av skylda tar hun selv også. Overgangen fra å ha et dokument med fagligpolitiske mål til et prinsipp- og handlingsprogram var ikke forankret godt nok i organisasjonen, mener hun. Det hjalp heller ikke at forbundsstyret ikke hadde begrunnet alle innstillingene sine, erkjenner Sundnes.

– Jeg overvurderte salen. Slik blir det ikke denne gangen, sier hun og sikter til landsmøtet i september.

Forberedelsene er godt i gang, men under landsmøtet i september sitter Sundnes på gjestebenken.

For mange på deltid

Er det noe hun ergrer seg over ikke å ha fått gjennomført?

– Hele tiden, hver dag, sier Sundnes og ler.

Og så finner hun fram alvoret.

– Jeg skulle ønske at vi hadde kommet lenger i å få arbeidsgiverne med på å bygge en heltidskultur, særlig i varehandelen som er en så viktig sysselsetter, sier hun.

Sundnes synes heller ikke det er særlig stas å tenke på at Postkom-medlemmene i DNB og Nets, eller Postkom som sådan, valgte å gå til Fagforbundet framfor HK ved årsskiftet.

– Jeg har spurt meg mange ganger om hva vi kunne ha gjort annerledes, men jeg har ikke noe svar på det, sier hun.

Klima-Sundnes

HK fremmer klimakrav i årets lønnsoppgjør. Er det Sundnes som ønsker å sette spor etter seg?

Hun drar på det.

KLAR FOR ET NYTT KONTOR: HK-Nytt-årgangene i innbundet form blir med opp til LOs internasjonale avdeling.

Erlend Angelo

– Å få gjennomslag i LOs tariffpolitiske uttalelse for at partene i samarbeid må se på hvordan tariffavtalene kan bidra til bærekraftig utvikling … det var dødskult! Vi må bruke de virkemidlene vi har til rådighet, og det er tariffavtalene. Skal vi kutte halvparten av utslippene på ti år, må vi ta store grep.

– Jeg tror dette er begynnelsen på noe som kommer til å få stor betydning. Det er ungdommens framtid vi har fucka opp. Da må vi rydde opp, avslutter Trine Lise Sundnes.