JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Vinneren av Svenssonprisen 2019: – De anklager oss for å være terrorister

Onsdag mottar læreren France Castro Arthur Svenssons internasjonale pris for faglige rettigheter for 2019. Om under en uke, må hun møte i filippinsk rett, tiltalt for barnemishandling.
Onsdag mottar filippinske France Castro Arthur Svensson-prisen for sin innsats for faglige rettigheter.

Onsdag mottar filippinske France Castro Arthur Svensson-prisen for sin innsats for faglige rettigheter.

Jan-Erik Østlie

12.06.2019
13:20
21.08.2023 17:14

tori@lomedia.no

Det var mørkt den kvelden, da de to bilene med åtte lærere, fjorten elever, France Castro og hennes stab kjørte langs landeveien på Mindanao. Med bananplantasjer på begge sider av veien var det vanskelig å se, men Castro mener bestemt at det var paramilitære som kastet steinen på dem.

– Frontruta ble knust. Der var lagt ut spiker på veien, og bilene punkterte. Mens vi sto der og ventet på å få hjulene skiftet, var det to motorsykler som kjørte frem og tilbake forbi oss. Siste gangen de kjørte forbi, skjøt de mot oss, forteller Castro til FriFagbevegelse.

p

Filippinene er et av de ti verste landene for arbeidsfolk, ifølge den internasjonale sammenslutningen av fagforeninger, ITUC. Castro forteller om en ganske annen hverdag som forkjemper for faglige rettigheter enn den vi kjenner fra Norge.

Måtte vente på myndighetene

Aller helst ville prisvinneren bli regnskapsfører, men hun hadde ikke muligheten til å ta riktig utdanning. Da hun gikk på videregående skole, rådet bibliotekaren henne til å ta lærerutdanning, og hjalp henne med papirarbeidet.

I 1987 gikk hun ut som ferdigutdannet lærer med spesialisering i matematikk, og etter to år ble hun med i organisasjonen Alliance for Concerned Teachers (ACT).

Det tok likevel over to tiår før ACT ble anerkjent som en fagforening.

– Vi måtte vente på retningslinjer for hvordan vi skulle gå fram for å bli registrert og anerkjent av myndighetene som en fagforening med forhandlingsrett. Retningslinjene kom først i 2010, forklarer Castro.

Før dette fungerte ACT mer som en interesseorganisasjon som la press på politikerne for å få høyere lønninger og bedre arbeidsforhold for lærere. Castro forteller at det var en utfordring å få lærerne til å organisere seg.

– Lærerne var de siste i offentlig sektor til å organisere seg i en fagforening. Det hersket en oppfatning om at man kunne miste jobben hvis man ble med i en fagforening, og at det ville bli streik og uro, sier hun.

– Vi gikk fra den ene skolen til den andre for å informere hva de kunne få gjennom medlemskap i fagforeningen. Etter åtte år har vi klart å organisere 15 av 17 regioner i Filippinene.

Kan ikke forhandle lønn

I dag er lærernes fagforening for hovedstadsregionen Manila den største foreningen for offentlig ansatte i landet. I løpet av åtte år har de forhandlet fram to avtaler som gir dem representasjon i komiteene i utdanningsdepartementet, og en time fri til tillitsvalgtarbeid i uka. De har også kjempet fram lærerrom og tilgjengelig drikkevann på alle skoler.

Lønn er en annen sak.

– Lønnsnivået for offentlig ansatte er fastsatt av parlamentet ved lov. Vi kan legge press på politikerne, men vi kan ikke forhandle lønnsnivået, forklarer Castro.

Lønnsstigen i den offentlige går fra nivå 1 til nivå 33, som er lønna til president Rodrigo Duterte. Lærerlønna starter på nivå 11, rundt 5.000 kroner i måneden. Selv hadde hun nivå 19 da hun gikk over til fagforeningsarbeid på fulltid. I dag ligger dette på rundt 8.000 kroner.

– Da jeg gikk over til foreningen på fulltid, spurte folk hvordan jeg kunne gå fra en så bra lønn. Men det var det jeg ønsket. Jeg hadde allerede snakket med barna om det. De vet at jeg alltid har vært en aktivist, sier Castro.

Når man driver med fagforeningsarbeid på Filippinene, må man regne med å få trusler mot seg selv og familien. Derfor er støtten fra familien så viktig, forklarer Castro.

Hun har drevet fagforeningsarbeid på heltid siden 2015, og i 2016 ble hun valgt inn som parlamentsmedlem for ACT.

p

Fotfulgte generalsekretæren

Castro forteller om da de oppdaget at politiet jobbet med å kartlegge hvilke lærere som var medlem hos dem.

– Vi oppdaget at politiet i en region hadde instruksjoner om å gå fra skole til skole og registrere hvem som hadde organisert seg. Senere oppdaget vi at politiet i andre regioner hadde fått de samme instruksjonene muntlig, sier Castro.

ACT gikk til media og lagde bråk om saken, så kartleggingen ble avsluttet. Men Castro stoler ikke på at de ikke fremdeles holder oppsyn med medlemmene i det skjulte.

– Generalsekretæren vår ble fotfulgt, og mottok drapstrusler på telefon, sier Castro.

Hun er overbevist om at politiet står bak truslene.

I privat sektor er det enda verre.

– Folk blir forhindret fra å organisere seg. De fleste jobber er midlertidige, på seksmånederskontrakter eller lignende. De som prøver å etablerer en forening, mister jobben og blir trakassert og truet, sier Castro.

– Har det gitt deg beskyttelse å gå inn i parlamentet?

– Ikke egentlig. Jeg ble jo arrestert, og har fått falske anklager rettet mot meg. Vi som er parlamentsmedlemmer har også blitt anklaget for å være medlemmer av en terroristgruppe, sier Castro.

Truet med å bombe skolene

De falske anklagene hun snakker om, kom til etter turen langs landeveien i Mindanao den 28. november i fjor.

Hun reiste til øya sør i landet da hun fikk beskjed om at paramilitære var i gang med å stenge ned skoler for Lumad-barn. Lumad er den lokale urbefolkningen i området, og har organisert sine egne skoler, men møter motstand og mistenkeliggjøring fra myndighetene.

– Presidenten har truet med å bombe alle Lumad-skolene, fordi han tror at de er skoler for opprørere styrt av New Peoples Army (den væpnede grenen av det filippinske kommunistpartiet, red. anm.), sier Castro.

ACT jobber også for lik tilgang til utdanning for urfolk, og bestemte seg for å sende en delegasjon på solidaritetsbesøk.

– Dagen før vi skulle besøke skolen, besøkte vi de lokale myndighetene i Davao som en høflighetsvisitt for å gjøre dem oppmerksomme på at vi var der. Etterpå dro vi til skolekontoret i byen. Da ringte lærere fra skolen og ba om at vi måtte komme. Paramilitære var i gang med å stenge skolen, og de var redde, sier Castro.

Det var tidlig kveld da de paramilitære kastet lærerne og elevene ut fra internatet, og låste av bygget. Skolen ligger avsides, og det tar rundt to timer å gå til hovedveien. Castros delegasjon sendte to biler for å hente dem ut. På vei inn til skolen ble de stoppet av paramilitære som lurte på hva de skulle. Men det var på vei tilbake at situasjonen tilspisset seg.

Anklaget for kidnapping og barnemishandling

Da de omsider fikk skiftet dekk og kommet seg helskinnet unna de paramilitære som hadde løsnet skudd mot dem, ble de stoppet på nytt av politiet.

– Politiet hadde blokkert veien med bilene sine når vi kom tilbake mot hovedveien. Vi forsøkte å forhandle med dem, men det endte med at vi måtte følge med til stasjonen, sier Castro.

De måtte tilbringe natta hos politiet. Morgenen etter fikk de beskjed om at de var arrestert for kidnapping, trafficking og barnemishandling.

Senere bestemte påtalemyndigheten seg for å droppe anklagene om kidnapping og trafficking, men lærerne og Castros delegasjon står fremdeles anklaget for barnemishandling fordi barna ble utsatt for risiko når de reiste fra den stengte internatskolen sent på kvelden.

p

– Du vurderer aldri å gi deg på grunn av trakasseringen?

– Nei. Når jeg blir trakassert, så betyr det at det vi gjør virker. Myndighetene vet at vi er viktige for våre medlemmer, og at vi har makt til å legge press på regjeringen for våre legitime krav, sier Castro.

Onsdag mottar hun Svensson-prisen for sin innsats.

– Prisen er en inspirasjon for oss til å fortsette med det arbeidet vi gjør. På den andre siden er det et stikk til Duterte-administrasjonen. Selv om de anklager oss for å være terrorister, så blir vi anerkjent internasjonalt. Det betyr at det vi gjør er rett, sier Castro.

– Denne prisen er for filippinske arbeidere, avslutter hun.