Maud Lervik
Tor-Håkon har holdt flere døde barn enn levende
Stadig flere dør framover, og det er helt naturlig, mener begravelsesagenten. Men én utvikling vil han advare mot.
maud.lervik@lomedia.no
For et år siden, da Tor-Håkon Gabriel Håvardsen skulle stelle en død baby, slo det ham plutselig:
– Jeg sa til kona mi at «dette er det tristeste jeg noen gang har tenkt», men jeg innså at jeg har holdt flere døde barn enn levende, sier han.
– Det var tøft å innse. Hva er det jeg bruker livet mitt på?
Samtidig synes Tor-Håkon det er en hellig oppgave han har som begravelsesagent. Han er veldig glad for tilliten han får når han skal stelle det kjæreste foreldrene har.
Hva slags lyder lager de døde? Hvilket utstyr trenger man for å hente dem? Hvordan føles dødsstivhet? Bli med begravelsesagenten på jobb her:
Grufull og unaturlig utvikling
Tor-Håkon Gabriel Håvardsen er ikke bare begravelsesagent, han er også forfatter. Nå er han i gang med å skrive en bok, blant annet om psykotiske selvmord.
I jobben har Tor-Håkon alltid måttet forholde seg til at noen har tatt livet sitt.
I mange tilfeller har det vært selvmord som har gått stille for seg – hvor man kan se at personen har forberedt seg og prøver å gjøre det smertefritt.
Nå ser han mer og mer av det motsatte.
– Jeg skal ikke snakke på vegne av hele bransjen, men de jeg har prata med ser flere tilfeller av psykotiske selvmord. Mennesker som har vært helt rådville, og som lenger ikke har kontroll på seg selv og ikke har fått hjelpen de trenger.
De som utfører psykotiske selvmord forstår kanskje ikke der og da at dette ender med døden, tror Tor-Håkon.
Han forteller at man kan merke desperasjonen de etterlater i rommet.
– Du går fra et åsted som kan minne om en krimfilm til noe som kan minne om en skrekkfilm. Luften er nesten elektrisk i rommet, sier Tor-Håkon.
Han sier han ser dette stadig oftere, og han tror ikke helsevesenet er rustet for hva som kommer.
– Det er ganske grufullt å følge med på denne utviklinga. Man kan ikke stikke under stol lenger at vi må ha større ressurser i helsevesenet, og gjerne rundt psykiatri.
Har du behov for å snakke med noen?
Da kan du ringe Mental Helse sin hjelpetelefon på 116 123. Den er gratis og åpen hele døgnet.
30 til 60 unike anrop hver dag
Ifølge Tor-Håkon ringer telefonen ofte. I løpet av en dag kan begravelsesbyrået han jobber for motta mellom 30 til 60 unike anrop.
Grunnen? De har eksepsjonelt mye å gjøre på jobb.
THE LAST RESPONDER: – Vi er det fjerde nødnummeret. Vi er de siste som rykker ut når alt håp er ute, sier Tor-Håkon.
Maud Lervik
– For det er en klar økning i antall dødsfall over hele Norge. Det har vi merket her også.
– Hva kommer det av?
– Egentlig skal det dø flere folk framover nå. Det ble født flere barn etter krigen. Vi begynner å nå generasjonen der mine foreldre dør, sier Tor-Håkon.
Kjører ut i natta for å hente de døde
Selv om jobben kan være makaber til tider, kan den også være veldig fin. Til og med artig. Spesielt når Tor-Håkon jobber sammen med Joakim Aas.
Da Tor-Håkon startet karrieren sin, var Joakim bare en 12-åring som sprang rundt i trusa med Playstation-spaken i hånda. Det var faren hans som lærte opp Tor-Håkon i faget.
Nå gjør han det samme med sønnen.
– Nå er det jeg og Joakim som drar ut i natta og henter de døde, sier Tor-Håkon.
RADARPAR: Joakim Aas og Tor-Håkon Gabriel Håvardsen synes det er artig å jobbe sammen, og vet at de kan stole på hverandre når de henter de døde.
Maud Lervik
Som to vampyrer
Tor-Håkon er 38 år og Joakim er 24. Hvordan synes Joakim det er å ha Tor-Håkon som mentor?
– Fantastisk! Han er bestekompis, onkel, gudfar, you name it. Pappa, nesten. Det har vært veldig stas. Jeg kunne ikke bedt om noen andre, smiler Joakim.
Radarparet har vært kollegaer i så mange år at de nesten vet hva den andre tenker.
– Vi synes det er artig å jobbe i lag, og så vet jeg at vi kan stole på hverandre, sier Tor-Håkon.
Ifølge Tor-Håkon og Joakim er det veldig mange hentinger som kan være utfordrende. Det kan være mye gris eller bratte trapper.
Noen ganger må de hente folk øverst på et loft, og det kan være tungt å bære ned alle trappene.
Da gjelder det å ha noen hemmelige blikk som høyre, venstre, opp eller ned.
– Hvis familien sitter i naborommet, og vi henter noen i huset, så vil vi ikke at de skal høre oss. Man vil helst være usynlige, ler de to begravelsesagentene.
– Vi vil være som to vampyrer som svever gjennom rommet.
FARVEL: Familien ville ikke se den døde personen til syning. Vi er derfor de aller siste som får se hen.
Maud Lervik
Få varsel om nye episoder!
Vil du melding i innboksen hver gang vi publiserer en ny podkastepisode? Meld deg på nyhetsbrevet vårt her.
Illustrasjon: Kjersti Synneva Moen
