Få sitter nærmere makta enn Steinar Krogstad

Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

Det har vært travelt for Steinar Krogstad. Ofte har han løpt fra kontoret i Folkets Hus for å være på plass på Stortinget til klokka 10. For så å haste tilbake for å skjøtte vervet som nestleder for LO.

Slik er det når du er i toppledelsen i LO og samtidig representerer Arbeiderpartiet i perioder på Stortinget.

Store utfordringer

Når Steinar Krogstad (63) går av som nestleder i LO på neste års kongress, gir han seg tre år på overtid.

Opprinnelig hadde han gitt beskjed om at han ikke tok gjenvalg som nestleder i Fellesforbundet. Så ble han plutselig nestleder i LO i stedet.

I mellomtiden hadde han også rukket å si ja til fjerdeplassen på stortingsvalglista til Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag.

Steinar Krogstad har aldri brukt albuene for å komme seg fram, men sier som regel ja når han blir forespurt om verv og tar alle oppgavene like seriøst.

Det har gitt ham lett tilgang til makta både i fagbevegelsen og politikken.

Politisk endte det på «verst mulig» måte. Han ble første vararepresentant – og har egentlig alternert som stand-in for alle de tre representantene fra Sør-Trøndelag.

Lene seg tilbake

Også på Stortinget er karrieren er over på denne tiden neste år. Om ett år kan han dermed lene seg tilbake i lenestolen, plassere beina på bordet, og bare slappe av?

Det får ham til å smile.

– Jeg er nok ikke skapt for å sitte rolig og slappe av. Jeg kommer nok til å holde meg i bevegelse og aktivitet på en eller annen måte, sier Steinar Krogstad til FriFagbevegelse.

Han må ikke gi seg. I prinsippet kunne han tatt fire nye år i LO-ledelsen. Det skiller bare noen få timer i aldersforskjell mellom ham og LO-leder Peggy Hessen Følsvik. Forrige kongress endret aldersgrensen for ledelsen.

Dermed er begge to innenfor aldersgrensen på 65 år på LO-kongressen i 2025, med en margin på et halvt år.

Stortinget har ingen aldersgrense. Carl I. Hagen fra Fremskrittspartiet er 80 år – og stadig å se i stortingssalen. Men heller ikke det er aktuelt for Steinar Krogstad, selv om både Eva Kristin Hansen og Jorodd Asphjell har sagt nei til gjenvalg.

Slutt på pendling

Neste år har Steinar Krogstad pendlet i 13 og et halvt år. De aller fleste årene som en del av ledelsen i Fellesforbundet. De tre siste årene som, formelt sett, andre nestleder i LO.

I realiteten pendlet han også før det, som hovedtillitsvalgt på entreprenørsiden og konserntillitsvalgt i Veidekke. Han hadde ukentlig turer til Oslo også da.

Nå skal han bli i Trondheim.

– Hva skal du fylle kalenderen med da?

– Jeg har en samboer som er pensjonist. Hun venter på at jeg skal komme hjem. Så får vi se om det finnes noen andre oppgaver lokalt hvor jeg kan bidra med min erfaring, sier Steinar Krogstad til FriFagbevegelse.

Noe konkret vil han ikke snakke om ennå, men innrømmer å ha noen tanker og har fått noen spørsmål om å bidra.

Noen fulltidsstilling er imidlertid ikke aktuelt.

– Jeg er i alle fall ikke utbrent. Langt ifra. Engasjementet er like sterkt som før. Men jeg skal ikke være pendler. Og jeg skal uansett ikke ha noen heltidsstilling.

Leif Martin Kirknes

Stortingsmann

Da han sa ja til å stå på fjerdeplass på stortingslista til Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag, var perspektivet at han skulle sitte ut perioden som nestleder i Fellesforbundet og være faglig kandidat på stortingsvalglista.

Fjerdeplassen var i realiteten kampplassen. Fire representanter ble imidlertid til tre, og Steinar Krogstad ble første vararepresentant. Dermed ble det en dobbel – både vara til Stortinget og nestleder i LO.

Det har imidlertid gitt ham en god del dager på Løvebakken.

– Hva har det betydd for deg?

– Når jeg har møtt på Stortinget, har jeg gjort det jeg må gjøre. Mitt engasjement ligger hovedsakelig i LO-vervet, sier han.

– Det å jobbe i LO er veldig politisk, og angår våre medlemmer i en stor grad. Det har vært perioder med litt mer oppmøte enn jeg hadde tenkt, men jeg har møtt stor forståelse hos partiet at det jeg gjør i LO er viktigst, sier Steinar Krogstad.

– Fordelen er at jeg uansett bor og har leilighet i Oslo. Og veien fra Youngstorget til Stortinget tar meg maks ti minutter. Å springe fram og tilbake har gått greit.

Innleiereglene

Det han er aller mest glad for, er at han faktisk fikk sitte i salen og trykke på stemmeknappen da innleieregelverket ble vedtatt innstrammet.

Det hadde stor symbolsk verdi for ham.

– Påvirkningskraften min i forhold til det var nok større gjennom arbeidet i Fellesforbundet, enn at jeg akkurat møtte på Stortinget den dagen. Men det var faktisk veldig stort å få være med på det, innrømmer han.

I tillegg fikk han – på en finurlig måte – lov til å stemme da Stortinget vedtok om Norge skal være republikk eller monarki.

Den dagen skulle han egentlig møte for Jorodd Asphjell, men ble i stedet møtende for Eva Kristin Hansen.

Begge var republikanere, men førstnevnte hadde glemt å varsle hva han ville stemme i forkant. Da måtte Krogstad egentlig stemme for monarki.

– Parlamentarisk leder, Rigmor Aasrud, er nøye på at alt skal gå riktig for seg og at jeg dermed måtte følge partilinjen. «Heldigvis» ble Eva Kristin syk og jeg møtte da som vara for henne. Hun hadde varslet, så da kunne jeg stemme «riktig», sier Steinar Krogstad.

Brede forlik

En annen stor sak han har hatt minst en finger med i spillet på, er pensjonsforliket på Stortinget.

– Gjennom politikken har jeg lært viktigheten av å ha en forståelse for brede forlik i store, viktige politiske saker. Det som må unngås, er stadige omkamper om viktige saker. Avgjørelsen må kunne holde, uavhengig av hvem som styrer. Da må arbeidstakergruppen være med. Slike forlik kan ikke ramme så store grupper. Da blir forlikene for skjøre, sier han.

– LO skal representere de som er mest utsatt i arbeidslivet, og komme med tiltak for at deres interesser blir ivaretatt, poengterer han.

Resultatet ble en sliterordning. Og at SV ble med på pensjonsforliket, til tross for intern uenighet i etterkant. Rødt ble imidlertid stående utenfor.

Det ble også noen høylytte motstemmer i den store LO-familien. Krogstad tolket det som en bekymring for økt pensjonsalder, og en usikkerhet for om arbeidslivet bedrer seg i den samme takten.

– Den bekymringen har vi alle. Men de mest taleføre i dette opprøret gjorde dette til en politisk omkamp om pensjonsreformen som ble avgjort for ti år siden. Motstanderne av forliket hadde derfor velkjente argumenter som ikke holder mål i dag, mener han.

– Nå er vår viktigste oppgave å jobbe for at det skal bli lettere for folk å stå lenger i jobb. Det kan vi gjøre gjennom IA-avtalen, og at arbeidsgiverne blir bedre både på seniorpolitikk, planlegging og forebygging. Det kan ikke være slik – som en del frykter – at levealderen fortsatt øker, mens den reelle pensjonsalderen i de yrkene LO representerer ikke klarer å jobbe lenger enn i dag, mener han.

Mye har endret seg

Der ligger nemlig også mye av kimen til opprøret. Krogstad leste argumentene mot pensjonsforliket som at de store gruppene ikke klarer å jobbe en dag lenger enn til de er 62 år.

– Det er rett og slett feil. Folk jobber faktisk lenger. Men ingen tvinges til å gjøre det. Jeg har gamle arbeidskolleger som hele tiden har sagt de skulle gå av når de fylte 62. Nå er de 64 eller eldre, og jobber fortsatt. Det ser ut som folk har en helse til det og en lyst til å jobbe lenger. Det er positivt, mener han.

– Maskinene har i en stor grad tatt over. Mye av stoffene som ødela helsen til folk og skapte et dårlig arbeidsmiljø er borte. Selv om du fortsatt har fysiske yrker, er det ofte de psykiske belastningene som tømmer folk for energi. Du har en overrepresentasjon av det i en del bransjer. Det er ikke bare arbeidet som gjør at folk har problemer i dag, mener Steinar Krogstad.

Han registrerte også at de som skrek høyest, selv ikke akkurat er personer som har stått i sliteryrker eller sluttet å jobbe da de passerte 62.

– Når du står med en plakat som sier «Nei til økt pensjonsalder», er 70 år og uten planer om å gi deg, blir det litt komisk. Men det er bare fint at pensjonister aktiviserer seg til tross for at de selv er mot heving av pensjonsalderen, sier Steinar Krogstad.

Skillelinjene

Et langt liv både i fagbevegelsen og politikken, gjør at LOs nestleder ser klare skillelinjer i politikken. Det har lært ham at det skiller mye mellom høyresiden og venstresiden.

Og at det dominerende skille går mellom arbeid og kapital og fordelingspolitikken.

– Du har de som jobber, og de som høster gevinstene av at andre jobber. Sveits-flyktningene og uenigheten om formuesskatten gir et godt bilde av det. Verdiskapningen er noe vi alle sammen står bak. Argumentene til høyresiden og de som flytter ut av landet med pengene sine er at de som skaper arbeidsplassene blir straffet gjennom høye skatter. Vi har et ulikt syn på verdiskapningen, noe som er blitt veldig tydelig nettopp i skattepolitikken, mener han.

– Aps styrke historisk sett er at det er en stor, bred allianse mellom ulike grupperinger, som i gode perioder får tilslutning fra ulike grupperinger. Partiet viser vilje til makt, og ønsker å få gjennomført sin politikk, ikke bare fremme politikk. Ap skal være et parti som er villig til å ta makt, i motsetning til andre som ofte har en politikk de ikke forventer skal bli gjennomført, mener Krogstad.

– Populismen står sterkt i dag. Frp har vokst seg store?

– Velgere som nå har gått til Frp har vært der tidligere også. De var innom Sp, og Industri- og næringspartiet (INP), og er tilbake. Det er grupper som mer stemmer mot noe enn for noe. De forlater partiet hvis det eventuelt skulle få regjeringsmakt. Det fikk Frp kjenne forrige gang de satt i regjering. Sp kjenner det nå. Det er ustabile grupper som beveger seg, mener han.

– Før var velgerne trofaste. Nå er de veldig bevegelige. Det er en kjempeutfordring for partiene. Også Høyre har fått merke det, sier Steinar Krogstad.

– Mens Ap er avhengig av flere grupper, kan Rødt, SV og Sp rette seg inn mot færre grupper fordi deres mål ikke er høyere enn 10 prosent.

– Sosialdemokratene får det til i Sverige?

– Ja, men der sitter de i opposisjon.

Fotballinteresse

– Hva gjør du i sommer?

– Jeg skal være i Midt-Norge. Jeg roter ikke bort de lyse månedene med å reise andre steder. Det blir hytta på Hitra ved sjøen. Eller på samboerens hytte på Kvikne.

På Hitra er det fiske som gjelder. Fra båt med stang, etterfulgt av et smakelig måltid fersk sei med lever.

Kanskje kan han også etter hvert ta opp den store interessen for fotball. I 1967 var Manchester United på topp av tabellen, foran City. United hadde George Best. Siden har det vært de røde for ham.

Da laget vant FA-cupfinalen i mai, turte han ikke engang å se kampen.

– Jeg har slitt med å se United den siste sesongen. Jeg blir så sur når jeg ser de tape.

Han klarer heller ikke se Rosenborg spille på Lerkendal.

– Da jeg var ung, spilte jeg på Nidelv, et lag som har fostret flere RBK-spillere, blant andre Harald Sunde, Rune Bratseth og Trond Henriksen. Jeg håpet at Nidelv skulle ta RBKs plass som Trondheims spydspiss. Først da jeg var i militæret skjønte jeg at det er RBK som er Trondheims lag, innrømmer han.