HK støtter organisasjoner i Myanmar: – Det er viktig at fagbevegelsen er til stede for å hjelpe dem å bygge demokrati

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Vi ønsker oss demokrati, men vet ikke helt hva det er!

Ordene tilhører Htar Htar, grunnlegger og direktør i kvinneorganisasjonen Akhaya i Myanmar. Akhaya er en av om lag 30 partnere som Norsk Folkehjelp og HK støtter i Myanmar.

MODIG DAME: Htar Htar grunnlag kvinneorganisasjonen Akhaya, en av Norsk Folkehjelps partnerorganisasjoner. Hun ønsker å endre kvinnesynet i landet.

Jan-Erik Østlie

Landet som en gang het Burma og var et av de rikeste landene i Sørøst-Asia. Det står fortsatt igjen en mengde forgylte pagoder, religiøse templer, fra storhetstiden. Nå er landet et av verdens fattigste. Hvordan er sånt mulig?

Fram til 1948 var landet en britisk koloni. Fjorten år seinere tok militæret over ledelsen i landet, etter flere år med mye uro blant de mange etniske gruppene i landet. Fra 1962 til 2011 slo skiftende militærregimer ned politisk opposisjon med jernhånd. Burma ble kjent som ett av verdens mest brutale militærregimer, og fordømt av det internasjonale samfunnet for grove brudd på menneskerettighetene.

I 2011 startet en reformprosess. Fire år seinere vant Aung San Suu Kyi og hennes parti Nasjonal liga for demokrati (NLD) det første frie valget på over 50 år. Suu Kyi, som på et tidspunkt var å anse som en slags blanding av Mahatma Gandhi, Martin Luther King jr. og Nelson Mandela – og datter av landets store helt Aung San – fikk Nobels fredspris i 1991 for sin kamp for demokratiet. Da, og mesteparten av tida fram til 2010, til sammen 15 år, satt hun i husarrest i Yangon, landets største by.

Facebook er sjefen

Så ble det da endelig demokrati i Myanmar? Overhodet ikke! Veien fram dit er lang. Marte Graff Jensen, avtroppende landkoordinator for Norsk Folkehjelp, forteller at vanlige folk fortsatt føler seg lite komfortable med å snakke om politikk. At 25 prosent av parlamentet er pekt ut av militæret, noe som er nedfelt i grunnloven av 2008, kan være noe av grunnen til dette. I den siste tida har også antallet politiske fanger økt. Frie medier er mer eller mindre ikke-eksisterende.

Facebook er en stor maktfaktor, all den tid folket ikke stoler på mediene. Også fagbevegelsen står veldig svakt. Bare i bedrifter med mer enn 30 ansatte har arbeidstakerne lov til å organisere seg. Norsk Folkehjelp har vært i landet siden 2004, men fikk først offisiell status som bistandsorganisasjon i 2009.

Hjelper partnere

Graff Jensen har vært sjef på Folkehjelpas kontor siden 2016. Hun forteller at de forsøker å hjelpe sine partnere til å gjøre seg gjeldende. Landet har mye å stri med, en voldsom syklon i 2008 ødela mye av infrastrukturen i landet. Og så var det denne Aung San Suu Kyi da, fredsprisvinneren og hennes NLD-parti som i dag sitter med regjeringsmakten.

NORSK FOLKEHJELP: Marte Graff Jensen har som landkoordinator styrt Folkehjelpas virksomhet i Myanmar siden 2016. Norsk Folkehjelp er kanskje mest kjent internasjonalt for sitt mineryddingsarbeid. Tanken er at de skal starte opp med dette i Myanmar også.

Jan-Erik Østlie

Aung San Suu Kyi får ikke være president i landet, da hun har barn som er utenlandske statsborgere. Men hun er regjeringssjef og styrer i praksis landet som «statsrådgiver». Mens hun på 90-tallet fikk fredsprisen og lenge etter ble hyllet for sin innsats for landet, har hun den senere tid blitt mer omdiskutert. Amnesty har for eksempel tatt fra henne æresprisen de ga henne, begrunnet blant annet med at hun «ikke lenger et symbol på håp, mot og kampen for internasjonale menneskerettigheter».

– NLD leverer ikke helt som vi hadde håpet, innrømmer Graff Jensen i Folkehjelpa, og begrunner dette med militærets fortsatt sterke rolle i landet, pluss en tradisjonell konservativ buddhisme og nasjonalisme.

Men dette forhindrer ikke at Folkehjelpa likevel forsøker å bidra til at offentlige institusjoner og privat sektor blir mer gjennomsiktige. Og at folk forstår hvilke rettigheter de har.

Akhaya – sjef i eget liv

Her bidrar nevnte Akhaya, kvinneorganisasjonen som er som en av organisasjonene som får støtte av Norsk Folkehjelp og HK. Organisasjonens visjon er en verden hvor det er likhet og rettferdighet for alle – hvor kvinner har like muligheter til å delta i det religiøse, sosiale, økonomiske og politiske liv. Kvinnene står ikke i fremste rekke i Myanmar, men de som kjemper og tar kampen står det respekt av. Htar Htar i Akhaya er en av disse.

– Seksuell trakassering var det første temaet vi jobbet med. I vårt samfunn snakker vi aldri offentlig om seksualitet, det er privat og hører akkurat som vold familielivet til, sier Htar Htar.

STILLE STUND: Burgunderkledde munker ser du overalt i Yangon, ikke minst ved Shwedagonpagoden.

Jan-Erik Østlie

SOSIALE FORSKJELLER: Alle har ikke like mye å rutte med materielt i Myanmar.

Jan-Erik Østlie

MOBILEN RULER: Telenor er ett av de selskapene som har bidratt til at internettet i Myanmar nå er overraskende bra. Til glede for liten og stor.

Jan-Erik Østlie

SLUMBEBOER: Nyi Nyi Min Htet eier ikke stort mer enn sin egen sykkel. Og et hjem bak bambus og blikkplater.

Jan-Erik Østlie

GATEMUSIKANTER: Holder liv i Chinatown i Yangon på kveldstid.

Jan-Erik Østlie

OPPVASK: Tradisjonelt kjønnsrollemønster i Myanmar. Det er damene som tar seg av renholdet.

Jan-Erik Østlie

KAMERATER: Telenors mobilsatsing i Myanmar har gjort underverker for internett i landet. Kanskje nettopp derfor er Facebook blitt store. Tradisjonelle medier er det få som har trua på.

Jan-Erik Østlie

FACEBOOK: Det er sosiale medier som Facebook som stjeler mesteparten av medieoppmerksomheten i Myanmar. Her utenfor et marked i Mandalay.

Jan-Erik Østlie

BOLIGBLOKK I YANGON: Parabolantenner og klesvask i (u) skjønn forening.

Jan-Erik Østlie

PAGODEN: Den vakre Shwedagonpagoden i Yangon er godt synlig over hele byen og sto sentral i «Munkeopprøret» i 2007".

Jan-Erik Østlie

Hun forteller om den gangen en av hennes sønner krabbet under kjolen hennes mens han lekte. Dette fikk Htar Htar kritikk for, fordi hun dermed tapte sin verdighet. Da var det på tide å ta affære, synes hun, det måtte gjøres noe med det nedlatende blikket på kvinner. Til tross for sin manns skepsis startet hun Akhaya. Htar tror at folks stemme betyr noe, at kvinners stemme også betyr noe, og at de derfor må heve sin egen for å bli hørt.

Aung San Suu Kyi har heller ikke hun all verden av tro på.

– Hun forstår nok kvinners situasjon i Myanmar, men er ingen kvinneaktivist. Heller en veldig spesiell kvinne som ikke er representativ for kvinner i Myanmar. Hun prioriterer ikke kvinnespørsmål, sier Htar.

HK-DELEGASJONEN: HK-erne fortalte Norsk Folkehjelps partnere hvordan de driver fagforeningsarbeid og vedlikeholder demokratiet. Foran: Christopher Beckham. Bak fra venstre: Henrik Drivenes, Kari Cathrine Hartz, Roy Kristiansen og Inger Helene Vaaten.

Jan-Erik Østlie

Hun deltok også på en workshop med HKs delegasjon.

– Det er veldig inspirerende å høre HKs tillitsvalgte snakke om likestilling. Hvordan fagforbundet har bygget opp sitt demokrati med et utstrakt forhandlingssystem jeg heller ikke visste noe om. Men vi er dessverre foreløpig ikke i stand til å gjøre noe lignende her i Myanmar, men HK inspirerer meg til å intensivere mitt arbeid, sier hun.

Praktiserer demokrati

En times flyreise fra Yangon finner vi Mandalays Community Center som Folkehjelpa og HK også støtter økonomisk. Dette er et fysisk rom hvor organisasjoner kan komme og si hva de vil – noe de ikke er vant til i Myanmar – et sted de lærer om og forsøker å praktisere demokrati. Mer enn 400 organisasjoner bruker dette senteret hvor de arrangerer dialogmøter, pressekonferanser og åpen kafé. Og mye mer. Senteret er ikke godt likt av regjeringen. Moe Min Aung, som er senterets koordinator, sier de ikke opplever noen direkte trusler fra ekstremister sjøl om disse gruppene fins.

SATTE SPOR: HK-delegasjonen fikk satt igjen noen merker etter besøket på kontoret til Norsk Folkehjelp.

Jan-Erik Østlie

En malurt i begeret er at sjøl om det er mange kvinner som oppsøker senteret, sitter det sju voksne menn i organisasjonens styre. De snakker om saken, men stopper der.

Skikkelig temperatur i rommet blir det når det såkalte Rohingyaspørsmålet blir reist – den i hovedsak muslimske folkegruppen som nektes statsborgerskap og hvor brorparten er forvist til en flyktningleir i Bangladesh.

– Hvorfor spør dere om dette når det fins så mye annen urett i dette landet? Alle spør om dette hele tida, sier en av senterets representanter.

Mediesituasjonen

Loka Ahlinn Social Development heter en av organisasjonene som bruker senteret i Mandalay. Han Zar Che leder organisasjonen som blant annet ivaretar mediefolks situasjon og interesser.

– Verken journalistikken eller pressen er fri i Myanmar, den styres dels av regjeringen, dels av militæret, forteller hun til HK-Nytt.

Det finnes kun to-tre nasjonale kringkastingsselskaper i landet.

– Skuffende lite har skjedd på pressefrihetsområdet de siste fem årene. Skal vi utvikle et demokrati, er en fri presse viktig, sier Han Zar Che.

Hva så med Confederation of Trade Unions in Myanmar (CTUM), landets LO? De organiserer nemlig mediefolk – riktignok bare fra to organisasjoner med kun 62 medlemmer – bare menn. Det fins kvinnelige journalister, får vi høre, men det er generelt ingen kultur blant mediefolk for fagorganisering.

– Journalister sier de ikke trenger fagbevegelsen før de sjøl får problemer. Og de spør heller ikke CTUM hva vi mener. De forstår oss ikke, men de blir ikke kontrollert av regjeringen. Om fem år tror jeg alt dette har bedret seg, sier president Maung Maung i CTUM.

Fagbevegelsen

CTUM, LO i Myanmar, var involvert i 1988-bevegelsen som forsøkte å frigjøre landet fra militærdiktaturet. Det regimeskiftet tok 24 år hvor organisasjonen var i eksil. I dag har organisasjonen om lag 70.000 betalende medlemmer og organiserer likt og ulikt – som bønder, matprodusenter, gruvearbeidere og servicearbeidere. CTUM har vært medlem av International Trade Union Confederation (ITUC) siden 2006 og er representert i en mengde nasjonale komiteer.

– Vi forsøker å påse at våre arbeidsgivere følger ILOs standarder, og at vi får satt arbeidslivsspørsmål på dagsorden. Ikke minst ved å presse de politiske partiene. Men alt i Myanmar er basert på nasjonalisme, sier CTUM-president Maung Maung.

Derfor er ikke myndighetene opptatt av å følge internasjonale standarder for arbeidslivet.

– Sånn har det vært lenge, og dette kommer det til å ta lang tid å endre, sier Maung.

80 ÅR: Norsk Folkehjelp feiret 80 år i fjor. Det ble feiret av de ansatte på kontoret i Myanmar.

Jan-Erik Østlie

Han forteller at de får lov til å demonstrere, men at de må være forsiktige og konstruktive. Skal du demonstrere i Mandalay, må du være bosatt der. Samtidig opplever CTUM fagforeningsknusing, der arbeidsgivere tilbyr ansatte høyere lønn for at de ikke skal fagorganisere seg.

CTUM støtter ingen politiske partier.

– Ingen av dem reiser våre saker, de vil ikke engang snakke med oss, sier CTUM-presidenten.

Han forteller at de støttet NLD, Aung San Suu Kyis parti, ved forrige valg, men er svært lite fornøyd med hva partiet har fått til.

– De er ikke interesserte i oss. Derfor prøver vi å finne personer som kan erstatte dagens politikere til høstens valg, sier han.

Slumfolket

Vi sitter i lotusstilling på gulvmattene hos Bedar Social Development Group som ble etablert i 2008. Utenfor de åpne vinduene piper fuglene som om de ikke har fått mat på flere uker. Denne organisasjonen tar seg av de aller fattigste i landet, de om lag 500.000 registrerte som bor i slummen. Blant slitne sykler, tomme termoser og dødssyke drømmer.

PÅ GULVET: Møte hos Bedar Social Development Group, som tar seg av slumbeboerne. Fra venstre programkoordinator Saw Keh Zer, Inger Helene Vaaten, Christopher Beckham, Tone Cathrine Hartz og Roy Kristiansen.

Jan-Erik Østlie

– Også vi har menneskerettigheter som borgere av landet. La oss få en bedre framtid sjøl om vi lever i slummen, sier Saw Keh Zer programkoordinator i Bedar.

Veien er lang, men drømmen om demokratiet lever fortsatt i Myanmar.

Ønsker å fortsette Myanmar-prosjektet

I 2016 vedtok HKs landsmøte å bevilge penger til demokratiutvikling i
Myanmar. Et delegasjonsbesøk i februar gjør at forbundet vil fortsette prosjektet.

Historien startet allerede på HKs landsmøte i 2016. Da ble det vedtatt å bevilge 250.000 kroner årlig til dette arbeidet i fire år. Siste uka i februar reiste derfor HK-nestleder Christopher Beckham, forbundsstyremedlemmene Tone Cathrine Hartz og Roy Kristiansen, internasjonal ungdomssekretær Henrik Drivenes og politisk rådgiver Inger Helene Vaaten til Myanmar for å ta landet og Norsk Folkehjelps arbeid nærmere i øyesyn. Og for å se om HK skal støtte dette arbeidet i fire nye år.

Med på reisen var også de to rådgiverne fra Norsk Folkehjelp Minoo Koefoed og Are Stranden. Pluss HK-Nytt. De fem HK-erne holdt også en workshop for Norsk Folkehjelps partnere. Der belyste de ulike sider av HK som organisasjon og frontet bestemte sider ved fagbevegelsens verdigrunnlag.

Etter ei lang og innholdsrik uke, med mange sterke inntrykk, konkluderer Christopher Beckham, delegasjonsleder og påtroppende forbundsleder, at prosjektet bør få fortsette.

– Det er viktig at fagbevegelsen er til stede i Myanmar for å hjelpe dem å bygge demokrati, sier Beckham, som lot seg imponere over de mange veldrevne organisasjonene.

Ingen Helene Vaaten synes det var veldig flott å møte så mange sterke kvinnestemmer.

– Hva blir veien videre?

– Jeg vil anbefale at HK fortsetter dette arbeidet. Organisasjonene vi støtter i Myanmar representerer også HKs verdier som bærekraft, likestilling og en sterk fagbevegelse. Dessuten bør vi tenke på om vi ikke også skal støtte slumfolket med for eksempel et engangsbeløp. Men dette må vårt landsmøte ta stilling til, sier Christopher Beckham.