JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Svalbardtraktaten 100 år:

Norge har styrt Svalbard i 100 år, øygruppa der ingen fødes eller begraves

Svalbard er ikke et livsløpssamfunn. Men du kan bli så lenge du forsørger deg selv.

Sissel M. Rasmussen

09.02.2020
08:00
07.02.2020 13:54

9. februar 2020 er en spesiell dag for Norge og Svalbard. Det er nemlig datoen Svalbardtraktaten ble inngått.

Svalbardtraktaten er en internasjonal avtale som sikrer «Norges fulle og uinnskrenkede» suverenitet over Svalbard. Her har vi trukket frem en av FriFagbevegelses reportasjoner til det spesielle øyriket fra 2015:

– Vi skal alle flytte fra Svalbard, men jeg vil gjerne selv velge når.

Det er kveld. Ute er det mørkt. Som det er hele døgnet på denne tiden av året. Lene Villumsen sitter i sofaen. Arbeidsdagene er lange. Regnskapslederen har et årsregnskap å ferdigstille før hun avslutter arbeidsforholdet i Store Norske. Å forlate Store Norsk bare etter et og et halvt år, er ikke selvvalgt. Villumsen er en av nær 100 som i mars mister jobben i hjørnesteinsbedriften.

– Da det ble snakk om nedbemanning, skjønte jeg med en gang at jeg var i faresonen. Det er bare sånn det er. Det er krise. Men jeg skal stå på til siste arbeidsdag.

Villumsen er dansk, men har bodd i Norge i 23 år. Hun kom flyttende fra Skedsmo til Longyearbyen for syv år siden sammen med sønnen. Han var ni år den gangen.

MÅ SLUTTE: Lene Villumsen er en av nær 100 som mottok oppsigelsen fra Store Norske før jul.

MÅ SLUTTE: Lene Villumsen er en av nær 100 som mottok oppsigelsen fra Store Norske før jul.

Sissel M. Rasmussen

I dag er sønnen 16 år og går første året på videregående. Han må til fastlandet hvis han skal fortsette. Det kan bli aktuelt å bo på hybel. Uten mor.

Aldri ferdig?

Villumsen beskriver årene som et lite eventyr. Her kan sønnen gjøre «alt» uten at hun må bekymre seg, og mor har fått tilbake egentiden. Hun er engasjert i alt fra skimaraton, innsamlingsaksjoner til lokalpolitikk.

– Det er som å være 25 år igjen, sier Villumsen med et smil. Hun fyller 50 år neste måned.

Som de fleste i Longyearbyen leier hun rimelig av arbeidsgiveren. Når skoleåret er slutt mister hun og sønnen retten til å bo i leiligheten. Det er dyrt å leie på det private eiendomsmarkedet.

Hun vil ikke tilbake til Oslo. Kanskje blir det Tromsø? Kanskje Lofoten? Der har hun aldri vært.

– Det er en hel verden utenfor Svalbard. Men akkurat nå vil jeg gjerne bo her. Jeg har søkt noen jobber. Jeg kan jobbe med hva som helst, men må ha en brukbar inntekt så lenge jeg har forsørgeransvar, sier Villumsen og legger til:

– Jeg er liksom ikke helt ferdig med Svalbard. Kanskje man aldri blir det?

Også for familien

Longyearbyen er ikke lenger et sted du bare kommer for å jobbe, men det er fortsatt slik at uten jobb har du lite her å gjøre. Fra ett år til det neste er det normalt at mellom 20 og 25 prosent av innbyggerne byttes ut, noe som forteller at folk fortsatt reiser til Svalbard først og fremst for å jobbe. Kun en håndfull personer er registrerte som arbeidsledige.

Men Longyearbyen skal også være et familiesamfunn. Det har et velferds- og tjenestetilbud som langt overgår det vi finner på steder av samme størrelse på fastlandet. I dag har foruten kulldriften, forskning og reiseliv stor betydning for økonomien og samfunnsutviklingen på Svalbard. Et robust lokalsamfunn og næringsliv blir sett som viktige virkemidler for å sikre en stabil svalbardpolitikk og en sterk norsk tilstedeværelse.

Store Norske har vært motoren. Gruvene har gitt folk jobb. Nå er det krise i selskapet. Det taper penger hver dag. Selskapet ber eieren, den norsk stat, om hjelp, et lån på 450 millioner kroner for å komme over kneika. Flertallet på Stortinget går for ja, ifølge Svalbardposten. Som følge av krisen varsler også svalbardminister Anders Anundsen at regjeringen vil komme med en ny svalbardmelding, bare seks år etter siste stortingsmelding om norsk svalbardpolitikk. Framtidig kulldrift på Svalbard er et av spørsmålene.

Kaffe hos Fruene

Svalbard er ikke et livsløpssamfunn. Som det sies og skrives: Her skal ingen fødes, ei heller begraves. Men du kan bli så lenge du forsørger deg selv. Gjennomsnittlig botid på Svalbard er rundt fem år, men det er de som har vært her i 30, 40 og flere år enn det.

– Sånn som situasjonen har utviklet seg her er jeg kjempeglad for å ha blitt pensjonist.

FORTSATT HER: (nr 2 fv) Odd-Gunnar Brøto Braathen møter gjengen til kaffe hver morgen hvis han er i Longyearbyen. Etter at han ble pensjonist bruker han helst tid på hytta.

FORTSATT HER: (nr 2 fv) Odd-Gunnar Brøto Braathen møter gjengen til kaffe hver morgen hvis han er i Longyearbyen. Etter at han ble pensjonist bruker han helst tid på hytta.

Sissel M. Rasmussen

Odd-Gunnar Brøto Braathen gikk av i mars i fjor. Hans siste arbeidsplass var LNS Spitsbergen. Han har fartstid som tillitsvalgt i Norsk Arbeidsmandsforbund. Retur til fastlandet synes lite aktuelt med det første. Etter et par uker på hytta i Tempelfjorden er han innom Longyearbyen og møter til kaffe slik han skal. Hver dag klokka 10 samles en gjeng pensjonister på «Fruene» i Lompensenteret. Er du på «fri», er du også velkommen. Men kom ikke for sent, for da får du kjeft. Uteblir du uten å gi beskjed, vanker det imidlertid bekymringsmeldinger.

«Fruene» er det nærmeste du kommer en kaffebar i Longyearbyen. Turister drikker kaffelatte og kjøper hjemmelagde sjokoladeisbjørner. Brøto Braathen og gjengen drikker svart. Praten går om gammel og ny tid: Om alt som var bedre før, eller var det egentlig det? Om lave kullpriser og krisen i gruvene, og om dagens regjering, om norsk suverenitet, og så snakker de om det egentlig går greit å kjøre snøscooter til hytta neste helg. Så handler det om Store Norske igjen. Det har vært et tilbakevendende samtaleemne de siste månedene.

– Nå kommer det en ny direktør, den tredje på kort tid, og heller ikke hun har peiling på drift. Hvor skal det ende? I konkurs? Og hva gjør AS Norge? Hva vil de med samfunnet her?

– Kan vi få «friminutt» nå, spør Brøto Braathen.

Han har hørt den samme leksa før. Som Ap-politiker i lokalstyret er han engasjert i hva samfunnet skal leve av i framtiden. Han har tro på lokalstyrets planer for næringsutvikling.

– Men er det nok, og kommer det tidsnok? spør Brøto Braathen. Han kan ikke servere fasiten.

Færre jobber og folk

De endelige svarene gir heller ikke den årlige samfunns- og næringsanalysen for Svalbard, som nylig ble presentert av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Analysene forteller at neste år kan bli stille. Det er ventet nedgang i sysselsettingen på syv prosent.

Forskerne Steinar Johansen og Hild Marte Bjørnsen på NIBR våger sågar å se for seg at gruvene i Svea og Lunckefjell legges ned fram mot 2018 og hvilke konsekvenser det vil få for Longyearbyen. Stenger gruvene, forsvinner 500 – en av tre – arbeidsplasser, inkludert ringvirkninger på underleverandører og i lokalsamfunnet. For å oppveie for bortfall av Store Norske og kulldrift på Svalbard, må andre basisnæringene doble sin aktivitet.

BYSPARK: Mens vi på fastlandet har bysykler, så er bysparken et helt naturlig element i Longyearbyen. Den kan du låne gratis!

BYSPARK: Mens vi på fastlandet har bysykler, så er bysparken et helt naturlig element i Longyearbyen. Den kan du låne gratis!

Sissel M. Rasmussen

Alle vil merke det. Den umiddelbare konsekvensen er at flere flytter tilbake til fastlandet. På noe lengre sikt kan det få følger for barnehage- og skoletilbud, flyruter og gebyrer på strøm, vann og veinett.

Optimist

Det blir færre igjen i husene i Longyearbyen til å dele godene, men også færre til å betale fellesskapets regninger. Det går en grense for hvor få som kan bo her. I dag bor det 2100 mennesker i Longyearbyen. Hvor smertegrensen går for å kunne opprettholde et livskraftig lokalsamfunn er usikkert.

– Under 2000 er ikke bra, sier lokalstyreleder Christin Kristoffersen.

De siste månedene har hun reist land og strand rundt og snakket Svalbards sak. Mange lar seg forundre over at lokalstyrelederen ikke syter og klager.

– Jeg er optimist! Dette skal vi klare!

I møter legger hun ikke skjul på at øya er avhengig av å ha en industriell motor, og helst bør motoren fortsatt hete Store Norske.

– Hvis vi tror forskning og reiseliv alene kan bære vedlikehold av den arktiske infrastrukturen som vi er avhengig av for å ha et livskraft samfunn, så er vi «søte». Vi trenger industri. Men vi er bedre forberedt på en annen framtid enn det mange tror. Vi har allerede laget en plan for næringsutvikling, sier hun og snakker varmt om hvordan Svalbard bør stå lengst frem når det skal satses på Nordområdene, på mineral- og bergverk, på arktisk forskning, på flere studieplasser på universitetet, og ikke minst må det satses på arktisk logistikk.

Nær vannet

Når næringsliv og reiselivsoperatører blir spurt om hva de har behov for for å kunne utvikle seg videre i Longyearbyen, er det én ting som topper lista: Ny havn. Her er det muligheter for vekst innenfor beredskap, forskning, skipsfart, fiskeri og mineraldrift.

I fjor kom havneutbyggingen i Longyearbyen med i nasjonal transportplan for perioden 2014-23 med en investering på 200 millioner kroner. I år ferdigprosjekteres havnebygg og en ny arktisk flytekai. Håpet er å få penger til utbyggingen i statsbudsjettet i 2016. Når turistsesongen tar til samme år, skal kaia være klar til å ta imot cruiseskipene, eller hva som er mer og mer populært: kommersielle ekspedisjonsskip. 30 000-40 000 turister kommer over kai hvert år.

Reiseliv er en næring i vekst. Siden 1991 har hotell- og restaurantvirksomheten hatt nesten femdobling av aktiviteten. Men i tre av de siste fem årene har det vært nullvekst. Et planlagt hotell er så vidt påbegynt, mens investorer fra Hong Kong og Kina venter på de siste klarsignalene for å få bygge mye og stort. En usikker framtid kan sette investeringer på vent.

Rett, men ingen rettigheter

Banyat Pandee kom fra Thailand til Longyearbyen for 14 år siden. Han kom til øya, der alle, uansett nasjonalitet, kan jobbe og tjene gode penger.

Svalbardtraktaten gir hvem som helst rett til å flytte til Svalbard, men forutsetningen er at du forsørger deg selv. Du opparbeider deg svært begrensede rettigheter i Norge, så fremt at du ikke har norsk arbeidstillatelse. Du har for eksempel ikke rett på dagpenger.

Banyat Pandee begynte å jobbe på hotell. Senere kom hele familien etter. Thailendere og svensker er de største gruppene av utenlandske statsborgere blant de fastboende i Longyearbyen.

Må reise

Pandee klarte seg godt, selv om han ikke lærte seg noe særlig norsk. Det angrer han på. Han er en av tre som mister jobben i Sodexo, selskapet som tar seg av renhold, kantine og resepsjonstjenester i Sveagruvene. Av sikkerhetsgrunner må alle som jobber her snakke og forstå norsk. Pandee besto ikke testen. Når han mister jobben, må familien finne et annet sted å bo. De leier leilighet av arbeidsgiveren.

Banyat Pandee er 56 år. Helsa skranter, og han er bekymret for å bli syk mens han fortsatt er på Svalbard. I Longyearbyen er det kun akuttmedisinsk hjelp på sykehuset. Det finnes ikke noe helse- og omsorgstilbud. Pandee må selv betale for et eventuelt sykehusopphold på fastlandet.

– Det er Svalbard som er hjemme, sier Banyat Pandee stille på thai.

Datteren Supattra Pandee oversetter til norsk. Hun var 10 år da hun kom til Longyearbyen. I dag er hun 22 år.

I mars reiser trolig pappa Banyat Pandee tilbake til Thailand. Kona og datteren blir igjen på Svalbard.

Helst hund på heltid

Linda Marie Monsen Vassdal er lei av spørsmålet om hvor lenge hun skal bli.

– Når spurte du sist noen der nede om når de skal flytte?

«Der nede» er fastlandet. Der ble Vassdal født, men raskt flyttet til Longyearbyen med mamma og pappa som jobbet for Store Norske. Hun gikk på skolen både i Longyearbyen og på fastlandet.

– Sammenlignet med skolen der nede var det veldig fint å vokse opp her. Det er et godt miljø, sier Vassdal.

UNGDOMSTILITSVALGT. Linda Maria Monsen Vassdal skulle gjerne drevet kun med hundekjøring, men hun trives også godt i jobben i LNS Spitsbergen.

UNGDOMSTILITSVALGT. Linda Maria Monsen Vassdal skulle gjerne drevet kun med hundekjøring, men hun trives også godt i jobben i LNS Spitsbergen.

Sissel M. Rasmussen

Etter videregående på fastlandet søkte hun læreplass i LNS Spitsbergen. Hun hadde aldri kjørt en anleggsmaskin før hun begynte på skolen. I dag er hun formann og håndterer så vel store som små maskiner.

– Vi har uansett mye å gjøre, men situasjonen i Store Norske gjør folk usikre. Må mange flytte, vil det gi negative ringvirkninger. Men du kan alltid få deg noe å gjøre hvis du tar strøjobber, vikariater og sesongarbeid, sier Vassdal. Hun er ungdomskontakt i Longyearbyen Arbeiderforening og i LO Svalbard.

Hun er egentlig motivert for å flytte tilbake til fastlandet, for en periode, og studere. Kanskje hun skal bli ingeniør. Men samtidig har hun det så fint på Svalbard. Hun bor i naturen, har mange aktivitetstilbud, kan shoppe i akkurat passe få butikker, og så har hun hundene.

– Jeg skulle gjerne drevet hundekjøring på heltid, men jeg må vel snart finne ut hva jeg skal bli når jeg blir stor og hvor jeg skal bo, sier hun.

Sårbart samfunn

Kroa er møteplass for turister og fastboende. De fleste kjenner Geir Hekne, og omvendt. Hekne kom til Svalbard som 8-åring. 43 år senere er han fortsatt her. Han har blant

annet jobbet i Store Norske. De siste ti årene har han vært ansatt i brannvesenet.

– Store Norske var en gang et suverenitetsapparat for staten, men det er dessverre ikke det i dag. Jeg håper selskapet forblir en stor arbeidsgiver på Svalbard, men ser det ikke som noe problem om selskapet er delprivatisert, sier Hekne.

Som nestleder i lokalstyret er han opptatt av framtidig næringsutvikling. Han har tro på havneutbygging og utvikling av reiselivet. Men om det er nok?

Alltid tur/retur-billett

Hekne snakker om betydningen av Norges yngste lokaldemokrati.

Longyearbyen lokalstyre etterfulgte Svalbardrådet i 2002. Lokalstyret har ansvar og myndighet omtrent som kommuner på fastlandet. Innbyggerne går til valg hvert fjerde år, ved kommune- og fylkesvalget. Arbeiderpartiet er det dominerende partiet, Høyre er neststørst, og i tillegg stiller et par lokale partilister. Til høsten er det valg. Leder og nestleder har varslet at de gir seg. Christin Kristoffersen skal tilbake til fastlandet. Hekne må også det – en gang. Familien bor i Trondheim.

– Tro meg: Jeg har ikke et ønske om å sitte her på aldershjem. Jeg håper det aldri blir aldershjem på Svalbard. Men, jeg vet jo egentlig ikke om noe annet enn Svalbard. Jeg har alltid kommet tilbake. Jeg har aldri reist herfra med enveisbillett. Jeg har alltid hatt en retur.

Svalbard

• 2100 innbyggere i de norske bosetningene.

• Nordmenn utgjør den største andelen fastboende. Rundt 40 nasjonalister er representert. De største utenlandske gruppene er thailendere og svensker.

• Det utføres mellom 1500-1600 årsverk.

• Kulldrift er fortsatt den viktigste næringen og sysselsetter flest, etterfulgt av reiseliv, offentlig sektor og universitetet.

Kilde: Samfunns- og næringsanalyse for Svalbard 2014, NIBR

Jeg er liksom ikke helt ferdig med Svalbard. Kanskje man aldri blir det?

Lene Villumsen

Vi er bedre forberedt på en annen framtid enn det mange tror.

Christin Kristoffersen

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
09.02.2020
08:00
07.02.2020 13:54