Caroline må avlive dyr nesten hver dag: – Jeg sover bedre når jeg vet at dyret ikke lider lenger

Maud Lervik

maud.lervik@lomedia.no

– For å være helt ærlig, så føles det litt godt å kunne være den som gjør slutt på lidelsene, sier Caroline Holtet.

Hun er veterinær på Lisaklinikken i Oslo, og ble nylig kåret til årets veterinær av Veterinærforeningen.

Jobben hennes innebærer å ta liv – nesten hver dag.

Lisaklinikken er landets første gratis dyreklinikk for økonomisk vanskeligstilte eiere. Caroline synes det er fantastisk å kunne hjelpe dyr som ikke har fått behandling før. 

Likevel er det ikke alltid hun kan redde dem.

– Mange som kommer hit, kommer for sent. Og når det nærmer seg slutten så er det ikke god dyrevelferd å sette i gang med voldsom tanntrekkbehandling, fjerne kuler og operere livmor, jursvulster, blodprøver og sånne ting. Da er et tilbud om avlivning i mange tilfeller bedre, sier Caroline.

– Jeg sover bedre om natten når jeg vet at det dyret ikke går og har det vondt lenger, sier Holtet.

Hvordan avliver veterinærer dyr? Hvordan er det å jobbe med det? Hør her:

Veterinærer topper selvmordsstatistikken

Dyrleger er ofte utsatt for stress og høyt arbeidspress, og må i mange tilfeller stå med ansvaret for både kjæledyr og produksjonsdyr helt alene.

Faktisk ligger veterinærer høyest på selvmordsstatistikken i Norge.

Det siste året har én av tre veterinærer følt at livet ikke var verdt å leve. Én av fem har hatt selvmordstanker. For hele fem prosent har disse tankene vært alvorlige og 1 av 500 har prøvd å ta sitt eget liv. 

En av årsakene til dette kan være at veterinærer som ofte må avlive dyr, har høyere risiko for selvmordstanker. Det viser det nyeste studiet fra NORVET-prosjektet ved forsker og veterinær Helene Seljenes Dalum.

Veterinæren Silje Bøyum, som er frivillig på Lisaklinikken fordi hun er permittert fra sin faste veterinærjobb, synes avliving er den mest krevende delen av jobben – spesielt hvis det er barn involvert.

– Når du har et barn som står og skriker stopp, så er det veldig tøft å høre. Og du blir jo på en måte «the bad guy». Jeg har hatt barn som ikke vil se på meg og som snur ryggen til meg etterpå. Men det får jeg heller leve med. Heller det enn at de er sure på foreldrene sine, sier Bøyum.

Pernille (14) mater den 16 år gamle hunden Jesper med pølser fra Strøm-Larsen. Ifølge matmor Ingrid har han blitt kresen på sine gamle dager.

Maud Lervik

Jespers siste bursdag

Hundeeier Jo Liabø, synes det er vanskelig å forberede seg på at hans firbeinte bestevenn skal dø.

– Jeg tenker at det blir tungt, men jeg går ikke og gruer meg til deg hver dag. For det er ikke vits. Da bruker man opp tiden man har på en fremtid som ikke er her enda. Den sorgen får vi ta når den kommer. 

I den lune leiligheten på Torshov har hele familien samlet seg for å feire bursdagen til Jesper. De vet at det kanskje blir den siste.

Det store trebordet i stua er dekket med tente lys og ulike pølser fra slakteren. Ifølge matmor Ingrid Andersson Torske er Jesper en kresen hund på sine gamle dager.

Øynene hans blir ekstra store når bursdagskaken kommer på bordet: En leverposteikake bygd opp av fiskekaker, kaviar og pølsedryss.

– Da vi hentet han, het han Jack. På vei hjem til Oslo satt han på fanget mitt og gjespet hele veien. Da ble det Jesper, forteller hundeeier Jo Liabø.

Maud Lervik

– Man ser virkelig at han setter pris på den særbehandlingen. Det er litt spesielt nå på 16-årsdagen. At han blir 17 år, skal ekstremt mye til. Vi skjønner jo at det går mot slutten. Det blir en bestekompis som skal bort for godt, og det setter sine spor, sier Liabø.

Eiers ansvar å avlive når tiden er inne

Selv om familien vil fokusere på å nyte den siste tiden med Jesper, har de gjort seg opp noen tanker om at han skal avlives. Ifølge Liabø, er det en stor del av ansvaret som dyreeier.

– Drømmen er at jeg våkner opp en dag, og så har han sovnet inn av seg selv. Litt som når et menneske går bort. At det skjer over natta. Sånn at jeg slipper å ta det valget om å avlive han. Men det blir med drømmen, tror jeg.

Hele familien er samlet rundt kjøkkenbordet for å feire Jesper. F.v. Jo Liabø,  Ingrid Andersson Torske og hunden Jesper.

Maud Lervik

Til tross for ønsket om å finne Jesper sovende med et smil om munnen, vet han at det ikke er realistisk eller noe de kan vente på.

– Det skjer sjelden med hunder. For de blir såpass dårlige, og ofte akutt. På et tidspunkt må hundeeier ta det valget. For dyret skal ikke lide, og det er vi helt tydelige på.

Veterinær Caroline Holtet er enig med Liabø. Hun mener dyr fortjener å avslutte livet med verdigheten i behold, og ikke pines med dehydrering og det som skal til for å dø av seg selv.

– På 11 år har jeg opplevd tre ganger at en eier har kommet bærende inn med et dødt dyr. Det er ikke veldig mange ganger, sier Holtet. 

– Mennesket er nøkkelen til dyret

Store deler av jobben til veterinærer handler om å håndtere menneskers følelser. Det kan være håp og glede, men også sorg, skyld, sinne og skam. Når det handler om penger, kan disse følelsene bli forsterket. 

– For mange så er dyret nesten som et barn, og det er helt fortvilende når de blir syke. Folk kan bli utrolig desperate etter å få god og riktig hjelp. Det kan være overraskende dyrt for mange dyreeiere, forteller veterinær Caroline Holtet.

Da Caroline studerte for 11 år siden, var det ikke noen fag som het «pris og kommunikasjon» eller «hvordan håndtere eiere i krise». Det måtte hun kaste seg ut i da hun startet å jobbe.

Veterinærstudentene fra NMBU besøker Lisaklinikken for å lære hvordan man skal bli bedre rustet til å kommunisere med eiere som har dårlig råd. F.v. Sunniva Wangen, Mette Mestl, hunden Stella, Amanda Hansen Møller og Jasmin Søderlund.

Maud Lervik

I dag er dette noe veterinærstudentene er kjempeengasjert i.

– Tenk så vanskelig det er å stå der som veterinær etter å ha prøvd denne hasteoperasjonen. Og så dør dyret, og eier står igjen med en regning på 70 000 kroner. Skal du da liksom stå og si: «Dyret er dødt. Da kan du betale i kassa», sier Thea Øvregaard.

Hun er veterinærstudent på fjerde året, og er veldig glad for at det har blitt mer fokus på mental helse de siste åra. Veterinærhøgskolen ved NMBU i Ås bekrefter at de gjør det de kan for å følge med i tida, og at de utvikler undervisningen deretter.

Student Thea Øvregaard er 23 år og går fjerde året på Veterinærhøgskolen ved NMBU i Ås.

Maud Lervik

Thea gleder seg til et viktig kurs i kommunikasjon som hun skal ha på det siste året. 

– Det er veldig mange som begynner i veterinæryrket med tanken om at man skal behandle dyr. De er ikke så glade i mennesker, «så da blir jeg dyrlege». Og så glemmer man litt at mennesket er nøkkelen til det dyret, sier Thea Øvregaard.

Etter dette intervjuet ble gjort, ble hunden Jesper veldig syk. Jo Liabø og familien valgte å avlive Jesper på en dyreklinikk i Oslo. Liabø forteller at det var verdig å ta ham med på klinikken mens han enda kunne gå og være godt til stede.

– Det traff hardere enn jeg forventet. Det føles veldig tomt, og vi må bruke lang tid på å venne oss til en hverdag uten en bestevenn. Vi forsoner oss med at Jesper er på et bedre sted nå enn han var mot slutten, sier Liabø.