Sjefen hjalp Iselin tilbake i jobb

Cathrine Kahrs

cathrine@lomedia.no

Rebekka Johannessen Litland (foto og video)

rebekka@lomedia.no

– Jeg gråt av alt og ingenting. Jeg mistet en kulepenn på bakken, så begynte jeg å gråte, forteller sykepleier og miljøarbeider Iselin Andresen Olafsen.

I fjor høst hadde hun nylig tatt en slankeoperasjon, og var tilbake på jobb ved Recoveryakademiets avdeling Stensbyhagen, som er et boligtilbud for rusavhengige med psykiske lidelser.

Men operasjonen som skulle bedre hennes fysiske helse, gjorde at Olafsen fikk en psykisk reaksjon.

– Man sier jo at følelser lagres i fett. Og når fettet ble borte, så kom følelsene også ut av kroppen min, sier 24-åringen.

{q}

Knakk sammen på kjøkkenet

Olafsen jobber i såkalt medleverturnus. Det vi si at hun er på jobben tre eller fire dager i strekk, også om natten. Så har hun en uke fri.

Første dagen av en jobbperiode på fire døgn sto hun inne på kjøkkenet i vaktboligen. En kollega spurte henne om det gikk bra. Da knakk hun sammen.

– En ting var at jeg ble sett. Men jeg visste at det faktisk ikke gikk bra.

Hun holdt ut på jobb den første dagen og natten. Men morgenen etter skjønte hun at det ikke gikk mer. Etter en lang prat med sin nærmeste leder dro Olafsen hjem.

– Hun møtte meg med veldig god forståelse. Hun sa «du er den eneste som kan skjønne hva du trenger», forteller hun.

Det ble starten på en periode med mye soving og mye gråting. Og det hun trengte, var å slappe helt av uten dårlig samvittighet. Hun ble sykmeldt i tre uker.

I sofaen på vaktrommet tilbringer Olafsen og kollegene mange timer sammen. De blir som en familie, forteller hun.

Rebekka Johannessen Litland

Øker mest blant unge

Olafsen er langt fra alene om å ha vært borte fra jobb på grunn av psykisk sykdom.

Psyken er årsaken til over en firedel av sykefraværsdagene i Norge. Og denne typen fravær øker aller mest blant de unge.

Mens hun var sykmeldt, hadde Olafsen jevnlig kontakt med sjefen sin. Og av kollegene fikk hun beskjed om at hun ikke måtte komme tilbake før hun følte seg klar.

Da de tre ukene var gått, var hun klar til å prøve seg på jobb igjen. Den første jobbhelgen skulle hun kun jobbe en halv turnus.

– Jeg var litt engstelig for at jeg skulle få de samme følelsene på nytt. Da var det veldig greit å kunne starte med bare to dager. Det var også godt å ha kollegaer som møtte meg med åpne armer og som jeg visste gledet seg til jeg kom tilbake, sier hun.

Se video:

{s}

Emosjonelt krevende jobb

På arbeidsplassen til Olafsen er de ansatte vant til å møte folk som har det tøft, med et åpent sinn. De gir hjelp til beboerne uten å dømme dem for at de ruser seg eller har vrangforestillinger.

Selv om erfaringen med psykisk sykdom har vært vond, kan den være en fordel i jobben hennes.

– Det er kanskje lettere å se når mine beboere trenger litt ekstra støtte, sier Olafsen.

Jobben krever også at Olafsen og kollegene hele tiden er på vakt for ulike situasjoner som kan oppstå. Mens vi er på besøk, bryter det plutselig ut en krangel mellom to beboere i kantina. Flere av de ansatte må legge fra seg det de holder på med, og gripe inn.

– Det er jo en psykisk belastende jobb. Vi jobber med psykisk syke. Og når du ikke er helt på i hodet selv, kan det bli veldig slitsomt i perioder, sier Olafsen.

I mange helse- og omsorgsyrker er det høye såkalt emosjonelle krav til de ansatte. Dette gir en økt risiko for psykiske plager og sykefravær.

Det gjelder spesielt når de ansatte må vise andre følelser på jobb enn de følelsene de faktisk har.

Men god ledelse har stor betydning for hvordan ansatte klarer å håndtere plagene. Det viser en ny studie fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami).  

Ble sett

Helt fra starten av var Olafsen åpen om hvordan hun hadde det, med både kolleger og arbeidsgiver.

Det har gjort det enklere å være en støttende leder og tilpasse jobben for henne, sier avdelingsleder Mona Aulom. Hun er sjefen til Olafsen.

– Det er en stor bonus hvis de ansatte som har sånne problemer, er åpne om det. Da kan vi sette inn tiltak uten at de andre kollegene lurer på hva i all verden dette er for noe. Så fort man er åpen, opplever jeg at alle er rause og har forståelse, sier Aulom.

Olafsen hadde en lang prat med avdelingsleder Mona Aulom da hun ble syk. – Hun møtte meg med veldig god forståelse, sier Olafsen i dag.

Rebekka Johannessen Litland

Når Olafsen og lederen hennes snakker om den tøffe perioden sykepleieren har vært igjennom, blir Olafsen nesten på gråten igjen.

– Det å bli sett sånn av arbeidsgiver … Når jeg snakket med venner om hvordan min sjef tok det, var det veldig mange som sa at det trodde de aldri deres leder hadde gjort.

Siden de jobber med rus og psykiatri, er det naturlig at arbeidsplassen har respekt for psykisk sykdom, sier Aulom.

– Veldig ofte er det mye skam rundt det. Så det er viktig å vise at vi tar det like mye på alvor som fysisk sykdom, sier hun.

Fikk velge turnus

Da Olafsen kom tilbake på jobb etter sykmeldingen, kunne hun velge mellom forskjellige turnuser. Hun fikk tilbud om å sove hjemme en natt i løpet av jobbperioden.

Hun kunne trekke seg litt unna beboerne for å gjøre sykepleieroppgaver, som å gjøre klar medisiner. Eller hun kunne ta seg en luftetur når hun trengte det.

– Det handlet mye om å vite at jeg hadde muligheten til tilpasninger, forteller hun.

{w}

Generasjon prestasjon

Mona Aulom tror at både større åpenhet om psykisk helse og et stort press på de unge kan forklare hvorfor så mange i Olafsens generasjon sliter psykisk.

– Folk er veldig harde mot seg selv om hva de skal få til på en arbeidsdag, sier hun.

Det presset kan Olafsen kjenne seg igjen i. Men det er ofte et press de legger på seg selv, tror hun.

– Man snakker jo om «generasjon prestasjon». Man legger kanskje mer press på seg selv enn det foreldrene gjorde.

Ved siden av 100 prosent jobb er hun nestleder i ungdomsutvalget til Fagforbundet Akershus, og sitter i kommunestyret for Arbeiderpartiet i Nannestad. I tillegg studerer hun HR, ledelse og organisasjon via nett.

Ja – og så er hun dommerutvikler i håndball.

Jobb er jobb

Olafsen har pleid å stille høye krav til seg selv, og blitt skuffet hvis hun for eksempel fikk karakteren fire i et fag på skolen.

Den kritiske indre stemmen som gjorde henne deprimert i fjor høst, kan fortsatt få henne inn i en negativ tankespiral innimellom. Men nå har hun lært hva som skal til for å komme ut av den.

– Jeg har blitt mye flinkere til å be om hjelp fra de rundt meg. Jeg trekker meg litt tilbake og tar litt egentid, spiller litt på telefonen eller strikker litt. Jeg har blitt litt mer der at «jobb er jobb». Man må ikke gjøre alt perfekt hver dag, sier hun.

{t}