Oleg mistet en del av beinet da den russiske granaten traff. Nå vil han tilbake til krigen

Ole Dag Kvamme

aktuell@lomedia.no

Soldaten Oleg Soroshinskiy (38) hadde gått til en vannpost for å vaske seg da den første granaten slo ned i kornåkeren i utkanten av landsbyen. Eksplosjonen satte jordene i brann.

Regimentet han tilhørte skulle ikke til fronten. De hadde kommet til landsbyen Mykolaivka nordvest for byen Donetsk for å reparere militært utstyr. Men så kom russerne.

Det var onsdag 13. juli 2022. De hadde vært fem dager i landsbyen. Det var stekende varmt.

To ulike telefonsamtaler

Etter at den første granaten hadde truffet en åker, slo den neste ned i et kornlager. De som kunne, flyktet. Oleg og 28 soldater bestemte seg for å evakuere gamle og sårede.

Den tredje granaten slo ned midt inne i byen. Nå hersket det kaos. Oleg og laget på fem-seks mann tok seg inn i et slakteri. Han ringte broren sin og sa han var i trøbbel. Han fikk tak i moren sin og sa at alt var i orden.

– Vi var klare til å gå ut igjen da alt eksploderte. En bølge slo meg mot døren.

Han huket seg ned da det smalt igjen og satte instinktivt beina foran seg.

– Kameraten min, Andri, døde. Han var 35 år. Han var enebarn. Beina mine reddet meg. De sto imot der eksplosjonen kom fra. Andri krøket seg med hendene over hodet. Alt fløy rundt oss. Taket falt ned over oss. Heldigvis hadde jeg hjelm på meg.

Venstre beinet hang i laser. Oleg ble evakuert. Han drar forsiktig ned glidelåsen på fotposen, som viser en legg og en fot som har sett bedre dager. En ramme av metall holder bitene på plass.

Også kona og ungene måtte flykte. Mens Oleg var i krigen, havnet de selv i kryssild hjemme. Hun var ett sted og barna var hos besteforeldrene i Mariupol da krigen kom.

VIL TILBAKE: Soldaten Oleg Soroshinskiy vil tilbake til krigen om han kan stå på beinet neste år. Familien sier nei.

Ole Dag Kvamme

Venter 4 millioner veteraner

Forsvaret er Ukrainas største arbeidsgiver. Rundt 800 000 tjener i styrkene. Antallet fysisk og psykisk skadde soldater i Ukraina er ukjent. Landet har 1,2 millioner veteraner. Tallet ventes å vokse til rundt 4 millioner, sier Eric Mellado Åhlin i Folke Bernadotte Akademiet i Sverige.

Akademiet samarbeider med ukrainske myndigheter om gjenoppbygging og reintegrering av veteraner. Det finnes i dag ikke gode tall på skadeomfang og tilbud til gruppen.

– Anslag sier at veteraner som gruppe utgjør 10 prosent av landets arbeidsstyrke. Deres manglende evne til å delta i arbeidsmarkedet vil føre til et betydelig underskudd i arbeidsstyrken, for ikke å nevne effekten på den nasjonale, sosiale samhørigheten hvis denne gruppen ikke kan komme fullstendig tilbake til det sivile livet, sier Åhlin.

Mistet 11 centimeter

Soldaten og mekanikeren sitter i en rullestol i den fredelige turistbyen Kamyanets Podilsky vest i landet. Her havnet familien. I ett år har Oleg gått inn og ut av sykehus. Bomben tok 11 centimeter av beinet. Sykehuset strakk det ut centimeter for centimeter. De flyttet skinn fra overkroppen til den ødelagte foten. Han drar opp genseren og viser.

– Jeg har hatt 13 operasjoner og ligget 113 dager på sykehus. Jeg håper gå på beinet neste år.

– Vi kjemper for foten vår, sier kona Zita.

Det høres smertefullt ut.

– Ja, jeg klarer bare å sove litt midt på dagen.

– Er du narkoman nå?

– Nei, jeg er ikke avhengig, det passer disse her på, sier han og ser på familien.

VETERANER: Framover vil det ukrainske samfunnet ha veldig mange veteraner. Ukraina har lite å tilby skadde soldater, som blir overlatt til familien. 

Ole Dag Kvamme

– Klart jeg skal tilbake

Oleg er 38 år, men ser tjue år eldre ut. Bak ham står kona Zita. På et metallgjerde dingler døtrene Anastasia (14) og Karina (17).

De vil helst møtes ute på gata, ikke i den lille leiligheten de har fått tak i her. Noen eldre kvinner selger honning og gulrøtter på gaten. Det er stusslige tider. Oleg har sitt skjeve smil.

– Vi er et team, ikke sant. Vi klarer oss, sier Oleg og ser opp på kona og døtrene.

Det høres mer ut som et spørsmål. Han har dype, røde furer i pannen og fisker fram en ny sigarett fra tipakningen han har i lomma.

– Klart jeg skal tilbake. Jeg er soldat, yrkessoldat. Det har jeg vært siden 2015, sier han.

– Nei, det skal du ikke, sier datteren Anastasia.

Hun snur seg og gråter.

Mangler penger

Før krigen fikk han 10 000 rhyneas i måneden, rundt 3000 kroner. Da invasjonen i 2022 kom, ble lønna doblet. Soldater ved fronten får 100 000 ekstra – rundt 30 000 kroner – i fronttillegg. Som mekaniker skulle ikke Oleg hatt dette, men han har fått det, litt uregelmessig.

Pengene har gått til å redde beinet på Healthy Bones, en privat klinikk i Kyiv. Sykehus i Ukraina skal være gratis, men privatpersoner må ut med mye selv til medisiner og utstyr.

– Operasjonen kostet meg 500 000 rhyneas, men så ser det ut til at jeg berger beinet. Så da kan jeg dra tilbake.

Nå ler den andre datteren.

– Selvsagt sier han det. Men vi vil ikke, han får ikke, sier hun.

– Vi har venner og familie på okkupert område. Alt vi tenker på, er å frigjøre Mariupol, sier Oleg.

MÅNEDER PÅ SYKEHUS: Oleg Soroshinskiy overlevde granatangrepet 13. juli i fjor. Han er takknemlig for å ha reddet beinet, selv om det har kostet alle hans og familiens penger.

Privat

– Å ha en mann i krigen, er hardt

Døtrene henter drikke på en kaffebar ved siden av. Karina går siste året på videregående. Søsteren er på ungdomsskolen. Anastasia blir fuktig i blikket når jeg spør hvordan hun klarer seg. Spørsmålet om hun virkelig vil la faren gå i krigen igjen neste år, vet hun svaret på.

– Nei. Vi ser hvor vondt han har det nå. Jeg vil ikke se mer av det.

– Vi må være en støtte for ham. Noen ganger er han veldig deprimert. Da er det tøft, følger moren opp.

Den eldste datteren begynner å gråte. Anastasia holder ordet.

– Vi må være sterke. Mamma prøver å få opp humøret hans, men det er tøft noen ganger.

Med to tenåringer og en funksjonshemmet mann, må kona Zita gjøre det beste ut av det. Hun har innstilt seg på at han kan komme til å reise, men skyver det foran seg.

– Å ha en mann i krigen er hardt. Du sover ikke, er nervøs. Med dårlig telefonforbindelse er det ekstra hardt. Men man kan ikke være hysterisk. Ukrainske kvinner må være sterke. Du kan ikke vise hvor engstelig du er. Snakker du i telefonen, må du si at alt er ok hjemme, alle klarer seg og alt er i orden, selv om det ofte ikke er sant. Sånn er det bare, sier Zita Soroshinskiy.