ANNE SIRI RENÅ

anne.siri.rena@lomedia.no

Det er kanskje vel optimistisk å etablere jobbtreningssentre med produktiv virksomhet i et land der arbeidsledigheten drar seg opp mot 25 prosent?

– Grekerne selv peker på at sånne tiltak må til for å skape forandring, sier leder Roy Pedersen i LO i Oslo, en av initiativtakerne til en egen støttekampanje for saken.

ARBEID: LO i Oslo er blant dem som ønsker å støtte arbeidstrening på grasrotplan i Hellas. Her ved leder Roy Pedersen.

Ragnhild Heyerdahl

Arbeidsledighet skaper isolasjon, og dette mønsteret vil de bidra til å bryte ned.

Sentrene skal driftes som nabolagsprosjekter i kontakt med organisasjonen Solidarity 4 All. Et lokalområde i Athen er hittil nevnt som et aktuelt område.

Også et politisk prosjekt

Flere LO-forbund har vist interesse. Det samme har organisasjoner som Attac, Gresk Norsk forening og Norges Sosiale Forum.

Det gjelder å finne en form som inkluderer alle som vil, også foreninger og andre, påpeker Pedersen.

Og det handler ikke bare om penger, men også politikk.

– Velferdsstaten og vanlige arbeidsfolk rammes knallhardt av innstrammingspolitikken til EU og de internasjonale finansinstitusjonene. Vi vil benytte anledningen til å informere bredt – uten å være partipolitiske – om dette, kommenterer Pedersen.

Hvor store pengesummer det er snakk om, er ennå ikke klart.

Takknemlig

Christos Giovanopoulos var i Norge i forbindelse med politikk- og kulturfestivalen Popvenstre i Oslo forrige helg. Han er en av grunnleggerne av selvhjelpsorganisasjonen Solidarity 4 All, og sier han setter stor pris på støtten til arbeidsprosjektet fra norske LO og solidaritetsbevegelser i flere europeiske land.

– Forsvar det norske systemet

Giovanopoulos mener nordmenn selv må gjøre alt de kan for å forsvare systemet som gjør at vi ikke trenger en lignende bevegelse.

– Men kanskje kan vi likevel inspirere dere til å tenke nytt? spør Giovanopoulos.

Han vil for all del ikke avvikle velferdsstaten, men bidra til å gjøre den mer sosial, og samtidig legge fundamentet for en dypere sosial endring – en endring som skal tilhøre folket selv. Det er her han trekker fram et eksempel med livsviktige medisiner.

Les også: Solidaritet i Hellas

MEDISINER: Pensjonert sykepleier Stavroula Hatzidimitriou er frivillig ved en solidaritetsklinikk i Athen. Her sorterer hun innleverte medisiner som noen kan ha bruk for.

Dimitris Navridis

Folk blir brukere, ikke eiere

FN har delt sin bekymring for mat- og medisinmangelen i landet. Det offentlige helsevesenet skulle ta seg av alle, ikke minst de marginaliserte og ekskluderte. Men folk mister helseforsikringen når de runder ett år som arbeidsledig, og i Hellas er ledigheten nå på 23,5 prosent (mai). Det rammer hele familier. Et svar på denne krisen har vært å samle inn medisiner som ikke brukes, for så å dele dem ut igjen til trengende. Dette skjer via små helseklinikker og «apotek» der folk jobber frivillig.

– På denne måten blir folk brukere, ikke eiere. Når de ikke behøver medisinene mer, så gir de dem videre til andre, forklarer Giovanopoulos.

Og det er nettopp da det skjer en endring i samfunnet, når folk går fra å være avhengige konsumenter til å bli deltakere, mener han.

Les også: Hellas trenger de kloke hodene tilbake

INGEN HELSEFORSIKRING: Farmasøyt Panayota Paraki (t.v.) og sosialarbeider Theodorakopoulou Xanthi deler ut gratismedisiner til innbyggere uten helseforsikring. Ved solidaritetshuset Solidarity Now i Athen.

Dimitris Navridis

Nye naboskap og mindre isolasjon

Giovanopoulos sier han ikke unner noen å oppleve det grekerne gjør nå, for storpolitikken påvirker enkeltpersoners liv på dramatisk vis med massiv arbeidsledighet, mindre pensjoner, nye skatter.

Likevel mener han måten de organiserer seg på skaper et mer inkluderende samfunn med nye naboskap og mindre isolasjon, der det heller er snakk om å endre enn om å redde.

Folket selv er med på å bygge opp nye strukturer nedenfra. Mat blir for eksempel mer og mer omsatt uten fordyrende mellomledd, direkte fra bonde til forbruker.

Motstår långiverne

– Med dette motstår vi kravene fra långiverne på en konkret, praktisk måte, kommenterer Giovanopoulos.

Og så er det en annen, viktig ting, ifølge aktivisten: solidaritetsstrukturer lar ikke fryktpolitikken råde. Da tenker han særlig på å være en motvekt til det innvandringsfiendtlige partiet Gyllent Daggry.

Han anslår at 10 000 mennesker nå er aktive i solidaritetsbevegelsen, også immigranter, og at de når flere hundretusen grekere. Inspirasjon har de hentet fra andre sosiale bevegelser, som urfolksbevegelsen Zapatistene i Sør-Mexico.

Ingen normalitet i samfunnet

Giovanopoulos er selv akademiker med en påbegynt doktorgrad. Han har være rådgiver i regjeringspartiet Syriza, men vil ikke tilbake dit. Nå skriver han bok om grasrotbevegelser, og sier han snart må finne seg en «vanlig» jobb for å kunne finansiere det videre livet som aktivist. For dette er bare starten på bevegelsen, mener han. Og det greske samfunnet er på ingen måte på vei tilbake til normaliteten, folk føler seg fortsatt fanget. Men litt håp er det kanskje likevel:

– Der det finnes vilje er det også muligheter, sier Christos Giovanopoulos, før han vandrer videre til et nytt møte med norsk fagbevegelse.