Kartellsekretær Randi Stensaker blir pensjonist: – Jeg har hatt en jobb som nesten har vært en hobby

MORTEN HANSEN

morten.hansen@lomedia.no

– Jeg synes ikke jeg er så veldig grå. Nei det er ikke en beskrivelse jeg liker.

Randi Stensaker ler, og flytter stolen hun sitter på lengre unna fotografen – for n-te gang.

For oss som har skrevet om tariffspørsmål i staten, og bare truffet Stensaker med brillene på nesen, bak en bunke notater og utredninger, har det ikke vært mye latter og moro. Det har vært harde tall og knappe kommentarer. Og når det har kommet lengre svar, har det vært detaljer og grundighet.

Vi har ikke fått være med på dansen til langt på morgenkvisten. For det er kanskje, bare kanskje, en ting 63-åringen fra Måløy liker mer enn en god hovedoverenskomstfloke; dansing i gode venners lag.

Siste dans

Mens den profesjonelle Stensaker har utøvd utholdenhet i forhandlinger med staten, har den private Randi holdt ut til den siste dansen.

Hun innrømmer det glatt. Hun elsker swing. Både musikken og dansen.

– Jeg er nok en danseløve. Det jeg var ung var nok jeg den som danset lengst. Jeg husker jeg var på et NTL-kurs da jeg jobbet i Lånekassen. Da danset vi til klokken sju om morgenen, og så fortsatte vi på kurset, ler Stensaker.

Likevel; den nybakte pensjonisten er definitivt en grå eminense. I begrepets rette forstand. I Store norske leksikon står det: «…person som øver sterk innflytelse fra tilbaketrukket hold, skjult bak en annens ansvar; særlig brukt i politikken.»

Og Stensaker har øvd sterk innflytelse. I tariffoppgjør og særavtaleforhandlinger har hun hatt kontroll på tallene. Alle tallene. Og ved revisjon av Tjenestemannsloven, den som nå heter Lov om statens ansatte, hadde hun en fast hånd på rattet.

Men å sole seg i glansen av resultatene har aldri vært Stensakers stil.

– Jeg liker ikke å snakke med journalister og bli tatt bilde av, ler hun, i det hun nok en gang flytter stolen litt lengre unna fotografen.

– Noen må trekke i trådene. Ikke alle kan spille førstefiolin. Andrefiolin kan være like fint det, fastslår Stensaker.

Og hun har vært en rimelig god andrefiolinist. Det bekreftes fra flere hold.

Saken fortsetter under bildet.

ANDREFIOLIN: Gjennom de 15 siste årene har LO Stats kartellsekretær Randi Stensaker trukket i trådene som angår de statsansatte.

Kai Hovden

Engasjert

«Uvurderlig og grundig» er beskrivelser som tidligere kollegaer bruker om henne. Og sta – på godt og vondt. Noen av de nevnte rettighetene som ikke forsvant, er et resultat av Stensakers stahet.

Når Stensaker kom tilbake fra særavtaleforhandlinger, har ingen tvilt på at det var det beste som kunne oppnås. Men staheten har også fått det til å gå en kule varmt på opptil flere kontorer i Statstilsattes Hus.

– Jeg er jo engasjert, og tror virkelig på det jeg mener. Da argumenterer jeg hardt for det. Men jeg har alltid skilt sak og person. Og jeg har alltid vært lojal. Jeg har forfektet det synet vi har blitt enige om.

Bortsett fra i en sak: Da Stensaker begynte i LO Stat, hadde mange av der tittelen «kartellsekretær». For noen år siden ble tittelen endret til sekretær. For alle andre enn Stensaker. Hun har fortsatt med å underskrive som kartellsekretær.

– Jeg liker den tittelen. Men jeg har sluttet å bruke den nå, da.

• Hovedtariffavtalen er Randis bibel

Nedtrapping

Stensaker ler. For det har vært en kronglete karrierevei som førte henne til den tittelen. Og med en rekke statlige mellomlederjobber, var det ikke mye som tydet på at hun ville ende opp som en av premissleverandørene i LO Stat.

Hun var med på å bygge opp Statens lånekasse i Bergen. Hun var med på å bygge opp UDI. Hun var i sin tid en av statens personaldirektørs nærmeste medarbeidere. Hele tiden med en utrettelig grundighet. En grundighet som har kostet mang en kvelds- og helgetimer.

– Jeg har egentlig alltid skiftet jobb for å få litt mindre arbeidsbelastning. Først hadde jeg en filosofi om at jeg skulle skifte jobb hvert femte år. Men jeg ble så engasjert i alt jeg har jobbet med. Det ble så mye kveldsarbeid og lite fritid, at jeg fant ut at jeg måtte bytte jobb for å trappe litt ned. Men det har jo ikke blitt sånn.

Stensaker ler nok en gang en hjertelig latter.

Et valg

Men så er det noe med drømmene da. Det var ikke leder i staten lille Randi drømte om da hun vokste opp i Måløy.

– Nei det var aldri en del av planen min. Jeg skulle bli tillitsvalgt, jeg. Allerede som 13-åringen tenkte jeg den tanken. Jeg tror oppveksten og moren min var det som gjorde at det var det jeg drømte om å bli når jeg ble stor. Moren min var renholder og tillitsvalgt. Hun kjempet for pensjon fra første krone og at alle skulle ha en jobb som sikret dem en pensjon de kunne leve av, husker jeg. Og så var det omgivelsene mine.

Måløy på 50- og 60-tallet var et sted hvor man levde av fiske. Enten var man fisker, eller så foredlet man fisk.

– Når det var fisk, fikk folk jobb på fabrikken. Når det ikke var fisk, mistet de jobben. Et sånt løsmedarbeidersamfunn skaper store ulikheter. De forskjellene så vi som bodde der. Jeg tror nok det har preget meg. Så jeg tenkte jeg skulle ta en utdanning som gjorde at man kunne bli tillitsvalgt. Men det kan man jo ikke utdanne seg til, smiler Stensaker.

Saken fortsetter under bildet.

Kai Hovden

Modellbygging

Noen vil kanskje kalle det skjebnen. Andre vil heller påpeke at det handler om å være målbevisst. Uansett; Randi fikk drømmen oppfylt. Det tok bare lengre tid enn 13 år gamle Randi hadde tenkt seg. Lille Randi trodde det var en jobb man kunne søke seg til. Voksne Randi ble tilbudt jobben som rådgiver i Forskerforbundet.

– Da var de en del av Akademikerne. Etter hvert gikk Forskerforbundet over til Unio, og jeg ble med på lasset. Så fikk jeg tilbud om å jobbe i LO Stat i 2004. Og her har jeg vært siden, smiler Stensaker.

Man kan si at hun kom hjem. At hun havnet på rett hylle til slutt. Men Stensaker er snar med å understreke at årene på «feil» side av bordet har vært nyttig.

– Skal jeg trekke fram en ting jeg har lært i løpet av mine år som yrkesaktiv, så er det samarbeid mellom partene. Og da er vi med en gang inne på den norske modellen. Det har jeg lært på alle sidene av bordet. Det med samarbeid og tariffavtaler er grunnleggende nødvendig i den norske modellen. Der lønnsdannelsen er kjernen. Fungerer ikke den, fungerer ikke den norske modellen, sier Stensaker, og viser fram litt av den Stensaker vi som skriver om tariff gjenkjenner.

• Vegdirektør Terje Moe Gustavsen (64) er død: – Han var en hedersmann, sier Jonas Gahr Støre

Hobbyjobb

For når man hører henne snakke om sene kveldstimer, etter at ungene har lagt, seg, kan man lett tenke at det handler om pliktoppfyllelse. Det er selvfølgelig litt det. Men det handler kanskje like mye om lidenskap.

– Jeg elsker jobben. Og jeg synes ikke den har gått på bekostning av noe. Jeg har tatt min tørn på fotball, håndball og det andre barna har drevet med. Har det gått ut over noe, så har det vært min egen fritid. Men jobben har vært hobbyen min, sier Stensaker med en mild stemme.

En mildhet som forsvinner like plutselig som den kom.

– Nå må du ikke misforstå. Jeg mener det er alvorlig at den fleksibiliteten som veldig mange snakker varmt om ofte fører til at skillet mellom jobb og fritid viskes ut. Det er ingen tjent med. Jeg har selv hatt stor frihet i min jobb, og har hatt muligheten til å styre mye over min egen arbeidshverdag. Jeg har hatt en jobb som nesten har vært som en hobby. Men, det dessverre ikke alle som har det sånn. Det er en stor forskjell.

• Sissel Hallem blir ny LO Stat-sekretær

Ikke utlært

Men nå er det slutt. Da Norge tok fellesferie, ble Randi pensjonist. Hun har ingen jobb å elske. Nå skal Randi pleie seg selv og sine nærmeste.

– Jeg passer jo barnebarna en del, og er mye sammen med dem. Men hva skal jeg gjøre bortsett fra det, vet jeg ikke ennå. Jeg har mange interesser. Men kan jo ikke bare gå turer, holde på i hagen og strikke. Det blir for lite givende. Jeg har tenkt om jeg skal engasjere meg i litt frivillig organisasjoner. Kanskje jeg skal studere litt mer? Lære meg litt mer om «det gode arbeidsliv», smiler Stensaker.