– Det er her jeg vil være, men nå blir jeg jaget bort

Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Sissel M. Rasmussen (foto)

sissel.rasmussen@lomedia.no

I 109 år har statseide Store Norske drevet kullgruver på Svalbard. Men 30. juni er det slutt. Da hentes det siste kullet ut av fjellet. Over sommeren starter arbeidet med å rydde opp.

Her kan du lese hva sju av arbeiderne i den siste kullgruva synes om gruvelivet – og stengninga.

«Det er helt sykt at gruva skal legges ned. Svalbard er jo kull.»

Navn: Gerhard Horvei
Alder: 28 år
Vokst opp: I Bergen
Arbeidsoppgaver i gruva: Gruvearbeider. Kjører mye shuttlecar.
Hvorfor jeg kom til gruvene: Jeg søkte spenning.
Hva jeg skal gjøre nå: Jeg vet ikke.

SISSEL M RASMUSSEN LO MEDIA

Jeg har opplevd veldig mye fint her som jeg aldri hadde fått oppleve noe annet sted. Både Svalbard og jobben er unik. Her er det masse fine folk, og masse rare maskiner jeg ikke har sett noe annet sted.

Jeg kommer til å savne kollegaene mine, vi har et samhold her oppe som er annerledes enn på andre arbeidsplasser. Vi lever og jobber så tett på hverandre.

Det er helt sykt at gruva skal legges ned. Svalbard er jo kull. Longyearbyen hadde aldri fantes om det ikke hadde vært kull.

Uten kull er det bare forskning og en haug med turister igjen, og tilstedeværelsen av nordmenn her er jo viktig.

Det er gjort noen rare politiske prioriteringer. Det burde være mulig å åpne en ny gruve, hvis ikke kommer russerne og gjør det. Så ustabil som verden er nå, burde vi ta ut kullet her. Det er bedre enn at det tas ut i Kina.

Jeg har opplevd at et helt heng fra fjellet har løsnet og kommet ned rett foran oss. Det var en halv meter høyt, ti meter langt og seks meter bredt. Ingen ble skadet, og det var jo litt spennende da. Det er kjekt med litt action.

Når lydene i fjellet begynner å bli ekstreme, når det drønner og smeller som om noen bruker sprengstoff, er det ingen her som blir redde. I starten var det noen lyder som var litt uvante. Da var det bare å se på de erfarne: Hvis ikke de ble urolige, var det ikke noe grunn til at jeg skulle bli det heller.

Jeg kommer aldri til å glemme tida på Svalbard og i gruva, jeg har hatt det mye gøy.

Jeg husker veldig godt da vi fikk besøk av en isbjørn på hyttetur i år. Vi var på Vindodden på en jeger- og fiskehytte, en tretti kvadratmeter stor trebu uten strøm og toalett.

Vi hadde vært på reinsdyrjakt og fikk skutt to stykker som vi slaktet på stedet, hode og skinn og rester blir mat for rev og andre dyr. På kvelden, da vi holdt på lage taco på en gasskomfyr, hørte vi noe skyting.

Det viste seg å være et signalskudd fra mannen på nabohytta, vi så røyken komme opp av ryggen til isbjørnen. Det var bare et smellskudd, så den loffet uskadet videre. Det var spennende.

Når jeg kommer ned til Bergen igjen, blir det fort kjedelig, og mer stress. I Longyearbyen er det ikke der samme tidspresset som i en storby.

«Det kom et satans drønn. Så fòr vi på Stationen og drakk oss dritings.»

Navn: Egil Nikolai Hagen
Alder: 22 år
Vokst opp: I Longyearbyen
Arbeidsoppgaver i gruva: Gruvearbeider. Kutter kull.
Hvorfor jeg kom til gruvene: Det har alltid vært drømmen.
Hva jeg skal gjøre nå: Flytte til Byneset utenfor Trondheim og lete etter en ny jobb. Skal være med på opprydninga i Gruve 7.

SISSEL M RASMUSSEN LO MEDIA

Pappa kom opp i 1996 og begynte som mekaniker i Svea-gruva. Å jobbe i gruva var det vi visste om her i Longyearbyen. Jeg må innrømme at jeg så opp til gruvearbeiderne, og er selv stolt over å jobbe her.

Jeg var drit lei skole og utålmodig etter å begynne å jobbe, så jeg begynte da jeg var 16 år. Jeg gikk bare ett år på videregående og fikk karet meg til en lærlingplass.

Jeg ville komme meg inn i gruva før det var for sent.

Jeg er glad jeg har fått seks år her, jeg er heldig som har fått være med på dette før det er over. Jeg synes det er trist at det ikke er noe mer. Hadde det vært mulig, hadde jeg nok jobbet her til jeg gikk av med pensjon.

Jeg har vokst opp på Svalbard. Det er nok ganske likt som å vokse opp i bygde-Norge, jeg har aldri tenkt på det som noe veldig spektakulært. Det gikk mye i sykkel og ski da jeg var liten, etter hvert ble det snøscooter og henge på Mixen og drikke cola.

Vi var en liten gjeng, men mange har flyttet. Vi var tolv stykker som gikk fra første til tiende klasse sammen, men 52 stykker var innom klassen, så det var en ganske stor utskiftning av elever.

Det har alltid vært gruva som har vært drømmen. Det er jo en forbanna stilig jobb. Jeg tror ikke du finner noe som kan sammenlignes i Norge.

Det er jo rått: Det er lavt og mørkt, du kjenner det slår i fjellet, du ser ingenting, det er støv og mye lyd. Du blir kjent med Moder Jord på en helt annen måte. Vi må være våkne og kunne lese fjellet.

Sommeren for noen år siden kjørte jeg CM-en (kuttmaskinen) og skulle kutte kull. Vi skulle splitte, altså ta ut kull i et fiskebeinsmønster inn på sidene av stullen. Så tok vi et litt for stort område på en gang, uten å etterlate stor nok pilar, så det begynte å dryppe litt inne i splittet. Det sprakk opp i krysset jeg satt i og jeg fant ut at jeg fikk drite i CM-en og komme meg unna.

Jeg småjogget en sju-åtte meter, så kom det et satans drønn og et slag i leggen og jeg ble kastet over ende. Halvannen meter bak meg lå det en svær vegg av stein.

Fjellet hadde løsnet, det la seg i fem-seks meter i høyden i et område på sikkert tolv ganger tolv meter. Det tok cirka to måneder å finne CM-en inne i raset.

Det var ikke akkurat min stolteste dag på jobb, for det var min feil. Jeg tok altfor mye og i feil rekkefølge. Men jeg og han som satt på shuttlecaren kom begge unna. Jeg hadde nok litt flaks. Hadde jeg blitt stående litt til, hadde jeg nok fortsatt stått der.

Etter at det skjedde, gikk vi opp til nærmeste telefon og varslet produksjonsstigeren. Så fòr vi på Stationen og drakk oss dritings.

Vi fikk tilbud om samtaler om det som skjedde, men følte ikke vi hadde behov for det. Vi skjønte hva som var årsaken til raset, det var ikke fjellets skyld. Jeg har ikke vært redd i ettertid. Nå er jeg sikker på at jeg gjør ting rett.

Jeg sliter med å forstå hvorfor det skal være slutt på kull på Svalbard. Det jeg kommer til å savne mest med gruva, er arbeidsmiljøet. Jeg tror ikke jeg klarer å finne det samme noe annet sted.

Vi har en jobb der vi er totalt avhengig av å stole på kollegaene våre og tilbringer mye tid sammen både på jobb og på fritida.

I tillegg er det så dårlig dekning inne i fjellet at vi ikke kan sitte på telefonen hele tida. Isteden snakker vi – om alt mulig. Det er 99 prosent kødding på «oppholdet», pauserommet vårt.

Jeg og samboeren min Marie får et barn i sommer og flytter til Byneset utenfor Trondheim. Jeg sier ikke opp her med det første, det blir nok til at jeg pendler og i hvert fall blir med på starten av opprydninga.

Det er depressivt og vemodig at det er slutt, men det er fint å tenke på at vi skal ha ei jente.

«Man blir litt stum av beundring over hvor snevert folk ser på miljø.»

Navn: Birger Olav Guttormsen
Alder: 61 år
Vokst opp: I Dyrøy kommune i Troms
Arbeidsoppgaver i gruva: Elektriker
Hvorfor jeg kom til gruvene: Var FN-soldat i Libanon i over 40 varmegrader og ville søke meg til et sted det aldri kunne bli så varmt.
Hva jeg skal gjøre nå: Bli pensjonist med hobbyprosjekter i Steinkjer.

SISSEL M RASMUSSEN LO MEDIA

Jeg har snart vært gjennom fem nedleggelser på Svalbard: av Gruve 3, Svea Vest, Svea Nord og Lunckefjell, og nå står Gruve 7 for tur.

Jeg har vært med å bygge opp gruver fra grunnen og vet at når hun begynner å nærme seg tom, må vi finne et nytt fjell. Og i Bassen på andre sida her kan vi drive i 30-40 år til. Det synes jeg vi skal.

For når vi legger ned på Svalbard, hva har vi igjen av helårs arbeidsplasser da? Det er snart bare dem som jobber på bryggeriet, på skolen og hos Sysselmesteren som har det, og det er ikke nok til å skape et stabilt samfunn.

Da vi la ned i Svea og Lunckefjell, ble det fjerna et helt samfunn, en company town. Vi var flere hundre som jobba der, og vi hadde alt. Det eneste vi manglet, var et svømmebasseng.

Med Gruve 7 forsvinner det 60–70 arbeidsplasser, i tillegg til arbeid i de næringene som har skodd seg på gruvedrifta. Det er en runddans, det her.

Alt er jo miljø. Miljø, miljø, miljø. Gruvedrift på Svalbard er en het potet å ta i fordi det handler om kull, og kull er en miljøversting.

Men som jeg har sagt til folk: Kull er ikke kull. Kullet vi har i Gruve 7 går til metallurgisk industri, og den industrien må vi ha, om vi skal ha TV, mobil, vindmøller og solcellepanel.

I Gruve 7 produserer vi omtrent 140.000 tonn til industri i Tyskland. Samtidig importerer Norge 3 millioner tonn kull, og mesteparten kommer fra andre siden av jorda som Colombia. Mye av dette kullet blir oppredet i Nederland før det blir fraktet til Norge, det er jo helt fantastisk: Det blir en helt annen CO₂-mengde enn det vi slipper ut her.

Jeg vet ikke hvor miljøvennlig det er med all dieselen vi skal bruke heller. Kjører du elbil, er du egentlig en miljøversting, fordi elbil krever en batteripakke og du trenger tre forskjellige gruver for å få tak det som trengs i batteriene: Litium, kobolt og nikkel.

Og så skal vi ha solcellepanel på Svalbard, et sted som har seks måneders mørketid! På Gran Canaria har de både solcellepanel og vindmøller, men må ha dieselaggregat for å ta toppene. Man blir litt stum av beundring over hvor snevert folk ser på miljø.

Jeg har mistet seks arbeidskollegaer i ulykker siden jeg begynte i 1986, i blokkfall, ras og en klemulykke hvor en havnet mellom lokomotivet og vogna i Gruve 3.

Men det er blitt over 20 år siden siste ulykke nå, vi er blitt veldig flinke på HMS. Jeg føler meg trygg. Hadde jeg ikke følt meg trygg, hadde jeg ikke jobba her.

Jeg var med å slukke brannen i Svea Nord for tjue år siden. Jeg var en av to røykdykkere og var innsatsleder. En brann i et rør hadde utviklet seg så mye at høyspenten gikk, og du kan jo slå av lyset i ei gruve og prøve å finne fram: La jeg fingeren på maska mi, kunne jeg knapt se den.

Brannslangen var livlinja mi, med den visste jeg hvor jeg skulle gå for å få frisk luft. Så det gikk bra. Det var ikke min tid. Klokka mi var ikke var på null ennå.

«Vi i Norge skal være så jævla gode. Vi skal ikke ha på oss at vi ikke er klimavennlige.»

Navn: Sander Sårheim
Alder: 26 år
Vokst opp: Født i Nordfjordeid. Kom til Longyearbyen da jeg var fem dager.
Arbeidsoppgaver i gruva: Gruvearbeider. Bolter, kjører shuttlecar og kutter.
Hvorfor jeg kom til gruvene: Pappa, mamma og storebror jobba her.
Hva jeg skal gjøre nå: Jeg har allerede flyttet til Ålesund med familien. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, sier gruvearbeider Sander Sårheim.

SISSEL M RASMUSSEN LO MEDIA

At gruva legges ned, er ikke bare vemodig og trist. Jeg er forbanna.

Jeg skjønner ikke logikken, jeg bare skjønner det ikke, og jeg tror egentlig ikke folk forstår hva kullet her brukes til.

Det er det reneste som finnes og brukes i metallurgisk industri. Det betyr at det blant annet er med og bidrar til at det lages smarttelefoner.

Legger vi ned her, startes en ny kullgruve opp et annet sted, som i Kina. Vi i Norge klarer ikke å redde verden, men vi skal være så jævla gode, vi skal ikke ha det på oss at vi ikke er klimavennlige.

Jeg mener vi kan åpne en ny gruve her. Da hadde jeg og Natalie og de to små barna våre fremdeles bodd her. Nå har vi flyttet til Ålesund, og jeg pendler opp.

Jeg føler ikke at vi hadde noe valg, selv om jeg vet hvor fint det er å vokse opp her. Jeg hadde hele byen som lekeplass da jeg var liten.

Det jeg kommer til å savne mest, er samholdet her oppe. Vi er jo i lag inne i dette svarte hullet hele tida, jeg er jo mer med arbeidskameratene mine enn dem der hjemme, egentlig. Du kan kalle det en liten familie. Og så er vi avhengige av å stole på hverandre og samarbeide.

Du finner ikke det samme miljøet noe annet sted, vi er så sammensveisa. Er jeg i dårlig humør en dag, kan jeg få trøst. Men jeg får også være i fred hvis jeg vil, vi leser hverandre godt.

Det er Svalbard som er hjemmet mitt. Det er her jeg vil være, men nå blir jeg jaget bort.

Jeg har akseptert det, man kan ikke stå med høygaffel og banke på døra på Stortinget hele tida. Men skulle det åpne ei ny gruve, hadde jeg jublet.

Faren min jobba i gruvene på Svalbard fra 1977, men omkom i Svea Vest i 2000. Han sto ved kuttmaskinen da et heng med kull løsnet og kom i hodet på ham. Det var ståhøyde der og kullet fikk fart.

Kollegaene prøvde å redde ham, men det var ikke noe liv igjen. Han døde 4. juli 2000. Jeg var nesten to år.

Pappa var en stor, snill mann. En tøffing. Plutselig ble mamma alene, men tre år senere møtte hun han som ble stefaren min.

I 2013 gikk mamma bort i kreft. Da var jeg 15 år gammel. Det gjorde at jeg og stefaren min fikk et enda sterkere forhold, han er som en pappa for meg. Og folk stilte opp for familien vår som bare juling.

Det er det som er så fint med lokalsamfunnet i Longyearbyen: Folk kjenner hverandre godt, eller de kjenner hverandres ansikter. Og da mamma døde, kom folk innom – for å hilse på eller levere mat. Det ble mye lasagne. Og det var kjempefint, vi var jo utmatta og satt ikke i gang med å kokkelere.

«Du har egentlig ikke noe lyst til å finne nye venner. Plutselig flytter de også.»

Navn: Preben Storelvmo
Alder: 41 år
Vokst opp: I Målselv
Arbeidsoppgaver i gruva: Gruvearbeider. Kjører shuttlecar og bolter.
Hvorfor jeg kom til gruvene: Jeg var eventyrlysten og trengte å komme meg bort litt.
Hva jeg skal gjøre nå: Jeg vet ikke. Lage nye eventyr.

SISSEL M RASMUSSEN LO MEDIA

Jeg kom egentlig til Longyearbyen for å være ferievikar som tømrer i 2009. Etter hvert begynte jeg å jobbe med snekring og renovering i Svea, og på museumsprosjekter i Gruve 3 og Gruve 2b.

Så fant jeg ut at jeg ikke ville jobbe rundt historien, jeg ville jobbe med historien, og begynte i Gruve 7. Jeg ville oppleve det som Longyearbyen er grunnlagt på: Kull.

I gruva har jeg sett hvor bra folk kan jobbe i lag. Alt handler om sikkerhet. Den må være i forsetet, alle er på. Ellers har vi mye galgenhumor og snakker om alt. Men har jeg en dårlig dag, er det alltid en kollega som klarer å få opp humøret mitt igjen. 

Jeg elsker fjellene og den tunge havlukta på Svalbard, jeg elsker mørketida og vinteren. Jeg er mye på snøscooter og hytteturer.

På armen har jeg en tatovering hvor det står «Sons of Svalbard». Det er en stor vennegjeng som har kjørt scooter sammen, men nå har mange av kompisene mine flytta ned til fastlandet.

Når du har bodd her en stund, er det noe rart som skjer: Du har egentlig ikke noe lyst finne nye venner. Plutselig flytter de også, og så må du begynne på nytt. Det har jeg opplevd mange ganger på de femten årene jeg har bodd her. 

Men gruvebusen har lært meg det motsatte: De har vist meg at det går an å finne nye venner igjen, selv om vi vet at tida vår i Gruve 7 dessverre går mot slutten.

Det er vemodig at det er over med gruvedrift på Svalbard. Det kunne vel vært unngått, og vi kunne fått en Gruve 8, kull er det mer av på Svalbard. Myndighetenes håndtering har jeg i grunnen ingen kommentar til.

Da vi hadde kullkraftverk her i Longyearbyen, var det ren damp som kom ut av pipa, i motsetning til eksosen som kommer fra dieselaggregatene som erstattet kullkraftverket.

«Jeg synes det er synd at ikke flere skal få oppleve dette.»

Navn: Haakon Løvli
Alder: 22 år
Vokst opp: I Tromsø og Longyearbyen.
Arbeidsoppgaver i gruva: Gruvearbeider. Kutter kull.
Hvorfor jeg kom til gruvene: Bodde i Longyearbyen som liten gutt og ville tilbake.
Hva jeg skal gjøre nå: Jeg vet ikke. Jeg flytter nok fra Svalbard, og skal kanskje studere.

SISSEL M RASMUSSEN LO MEDIA

Pappa jobbet i gruva, så jeg bodde i Longyearbyen i deler av barnehagetida. Og det er ikke en plass du glemmer så lett. Det beste med å bo her, er fellesskapet og samholdet. Det er et ganske lukket samfunn, så du har ikke så mye valg når det gjelder omgangskrets, og det får fram det beste i folk. Alle må få det til å virke, på en måte. Det går sikkert an å være einstøing her oppe, men det er en kjedelig plass å være einstøing på.

Svalbard er en jævlig fin plass og vi er en jævlig fin gjeng i Gruve 7. Ett og annet utskudd er det jo, her er det karakterer fra mange steder av landet. Ingen er lik og det er vel flest bønder og nordlendinger, men vi har det beste arbeidsmiljøet jeg noen gang kommer til å få oppleve. Vi jobber så tett på hverandre: Fungerer ikke den ene, fungerer ikke resten av drifta, det er ikke noe sjakktrekk å lage seg uvenner her.

Vi har en yrkesstolthet av en annen verden. Jeg har fått en erfaring ingen andre har, og synes det er synd at ikke flere skal få oppleve dette. Det vi holder på med her, er unikt. Det er kanskje det som gjør det så spennende: Det er noe med å knaske ut det der kullet.

Av en eller annen grunn liker jeg det når fjellet begynner å snakke og smelle. Det er noe med spenninga. Jeg var redd første gang jeg var på drift og stuffvifta ble satt på, den lager et helvetes bråk og jeg trodde hele gruva kollapset. Men kollegaene sto bare og flirte av meg: Det kan smelle og brake som bare pokker, men det er bare at sidepallene rører litt på seg. Da blir det mye press på fjellet, men det behøver ikke nødvendigvis å komme ned. Samtidig må du kjenne faresignalene på når det går galt. Vi hadde et stygt ras her for tre år siden. Kollegaen min ringte meg og jeg hørte på stemmen hans at det var noe galt: «Det har gått et ras og jeg holdt på å daue», sa han, og det er jo litt ekkelt å høre.

Men på en måte er han den beste kutteren vi kan ha, siden han har opplevd hvor galt det kan gå. Det er jo erfaring, erfaring, erfaring her inne.

Alle er redd for fossilt brennstoff og sier at kullgruve er «fy-fy». Jeg har akseptert det og er takknemlig for at jeg fikk være med på slutten. Jeg håper jo at vinden kan snu, men mamma ringer hele tida og vil ha meg ned på fastlandet, hun er ikke så glad for at jeg driver inne i fjellet her.

«Svalbard, det er liksom bare hjem. Men det ikke noe for meg her nå når gruva stenger.»

Navn: Nikolai Seljevold
Alder: 24 år
Vokst opp: I Longyearbyen
Arbeidsoppgaver i gruva: Gruvearbeider. Gjør alt mulig.
Hvorfor jeg kom til gruvene: Fikk sommerjobb og ville fortsette.
Hva jeg skal gjøre nå: Skal i førstegangstjeneste.

SISSEL M RASMUSSEN LO MEDIA

Pappa jobbet i gruva. Jeg gikk tømrerlinja på videregående, men fikk sommerjobb i gruva og ville fortsette. Som lærling i 2020 var de første oppgavene mine å pumpe ut vann fra hovedstullen fordi det var en oversvømmelse.

Det er veldig vemodig at det er slutt med kull på Svalbard. Det er ikke artig at vi legger ned det som har grunnlagt hele samfunnet her oppe.

Gruve 7 er en gammel gruve og er snart tom for kull, så jeg har akseptert at det er slutt til sommeren. Men jeg synes vi skulle åpnet en ny gruve i Bassen på andre sida, og det er masse kull andre plasser i fjellene her. Politikerne har nok funnet at det ser bra ut på papiret å ikke drive med kull, men kull brukes jo i industrien i Norge. Og så må vi importere det fra andre plasser, fra India, Kina eller whatever, istedenfor å drive ut kull til eget formål. Det er det ikke så mange som får med seg.

Det var jo egentlig snakk om at vi skulle legge ned i 2023, så jeg har lenge vært innforstått med at det er slutt. Jeg merker at jeg de siste årene har slitt veldig med motivasjonen for å arbeide her. Det er sikkert ikke så heldig å si, men jeg sier det: Det er noe merkelig med det, at uansett hvor hardt du jobber, så har du ikke jobb i framtida. Det finnes ikke noen karriere å klatre i. Det er lønna som har gjort at jeg har blitt, og arbeidsmiljøet: Å jobbe her er som å være med en stor kompisgjeng. Nå jobber alle de nærmeste kompisene mine til å flytte til ulike plasser i Norge.

For meg er det på tide å gjøre noe nytt. Jeg er blitt innkalt til førstegangstjeneste, og gleder meg til det.

Det jeg vil savne mest, er det å bo på Svalbard. Jeg vet ikke om noe annet. Det helt spesielle med Svalbard, er roen: Her oppe stresser jeg ikke med noe. Og så er det friheten: Kjeder jeg meg, er det bare å hoppe på scooteren og stikke på ei hytte langt ute i naturen. Om sommeren bare hive på seg sekken og ta med seg børsa og gå. Svalbard, det er liksom bare hjem. Men det ikke noe for meg her nå når gruva stenger.

Det er artig å ha vært med på å skape historien til hjemplassen min. Hvis man ser på et kart over alle gruvegangene over hele Longyearbyen og tenker på hvor mye arbeid, svette, blod og slit som har skapt alt det her, er det ganske imponerende.

Jeg vet jo selv hvor tungt det er å drive ut kull inne i fjellet.