– Jeg skal ikke være Gud som sitter her oppe

André Kjernsli

Denne krana er bare 35 meter høy, så dette går nok bra. Det var de siste ordene han sa til meg før vi avsluttet telefonsamtalen.

Et par dager senere klatrer jeg med lett skjelvende ben og en diger fotosekk på ryggen oppover stigen.

På toppen venter «han», nærmere bestemt tårnkranfører Jonny Knutsen, med et bredt smil om munnen.

Når han spør om turen opp gikk bra, svarer jeg selvfølgelig «joda, klart det».

Selv om denne tårnkrana er regnet som relativt liten, er utsikten fantastisk.

Rett nedenfor oss ligger det som skal bli Lysaker T-bane stasjon, tett inntil E18 der bilene farer forbi. I bakkant ligger Oslofjorden badet i sol.

Pulsen roer seg litt.

Mo i knærne: Journalisten tar de første, usikre skrittene 35 meter over bakken.

André Kjernsli

Skulle bli fisker

Det er mange smågutter som har lekt i sandkasse med gravemaskiner, og kanskje tenkt at dette skal jeg gjøre når jeg blir stor. Var det sånn for mannen som nå står foran meg?

– Jeg skulle bli fisker, sier han, og avslører at han har sine røtter lenger nordpå.

Og fisker ble han – akkurat som sin far. Men et par arbeidsuhell i Nordsjøen og Lofoten, hvor han ble alvorlig skadet, gjorde at fiskerkarrieren ble lagt på hylla.

Knutsen måtte se seg om etter noe annet å leve av.

– Broren min var kranfører, så i 1984 begynte jeg å kjøre mobilkran.

Han var med å bygge vognhallen i Lodalen i Oslo i 1985, og etter hvert ble han sponset med tårnkranlappen av daværende arbeidsgiver, AF.

Det var omtrent på denne tiden han meldte seg inn i Norsk Arbeidsmandsforbund, og der har han vært siden. 

Dette er krana til Jonny. Anlegget er en del av Fornebubanen, der det skal bygges seks nye T-banestasjoner mellom Majorstuen og Fornebu. Lysaker T-banestasjon er en av dem.

Øystein Klingenberg Hansen

Kurs på to uker

– Ett to-ukers kurs på Lierskogen var det som skulle til, sa bar det rett opp i krana. Opplæringen er bedre nå, men den største forskjellen er nok at sikkerheten har blitt bedre. Både når det gjelder utstyret og rutinene på arbeidsplassen, understreker han. 

Knutsen var godt i gang med karriere da han slo opp ryggskaden fra perioden som fisker. Det resulterte i at han var borte fra yrket i flere år.

I 2005 var ryggen bedre, og han kom tilbake til bransjen. Denne gangen i Veidekke, som fortsatt er hans arbeidsgiver. 

Han er opptatt av å holde ryggskaden i sjakk, men jobben er stillesittende. Og det er ikke bare å gå seg en tur når man har lyst.

– Jeg prøver å sykle til og fra jobben hver dag. Brakkeriggene jeg bor på har ofte sykkelavstand til jobb. 

Knutsen jobber turnus, 13 dager på og 15 dager fri. Arbeidsdagene er lange, fra 06.30 til 19.30, seks dager i uka.

– Bortsett fra siste dag hver uke, da slutter jeg klokka 16.00.

Med to joysticker styrer Knutsen kranas bevegelse presist.

André Kjernsli

Kranførere må også på do

I løpet av en 13-timers dag er han nede på bakken én til to ganger. Det ene er lunsjpausen, det andre kan være at han må ta imot vareleveranser. 

Og så er det selvfølgelig det alle lurer på, må kranførere på do? 

Knutsen avslører at det må de. Og at noe av standardutstyret til en kranfører er ei tom brusflaske.

Når dagene både blir lange og stille hender det han tar seg en liten blund. Ned med seteryggen og beina høyt i vinduskarmen. Det funker som bare det, ifølge det erfarne kranføreren.

Han husker godt første gangen han satt alene i ei tårnkran. Det var da de satte opp luftetårnet som drar eksosen ut av Ibsen-ringen på den gamle tukthustomta i Oslo sentrum.

Krana var 50 meter høy, omtrent 15 meter høyere enn den vi sitter i nå.

– Jeg var ikke så høy i hatten da, kjente på en viss usikkerhet. Men å ha respekt for hva man driver med er smart også i denne jobben, understreker 64-åringen.

UTEN: …. kaffe duger tårnkranføreren ikke.

André Kjernsli

85 meter er persen

Dersom man tenker at 35 meter er høyt, noe det for så vidt er, kan Knutsen fortelle at persen hans er 85 meter – ved to anledninger.

– Blant annet i forbindelse med byggingen av Munch-muséet i hovedstaden, sier den erfarne kranføreren.

PERSONLIG REKORD: Ved et par anledninger har Knutsen jobbet 85 meter over bakken, slik ser Stavanger ut fra den høyden

Privat

For folk som ikke har vært i ei tårnkran før høres dette ut som galskap. Knutsen er mest opptatt av sikkerhet når han kjører ei så høy kran. At man må tenke annerledes.

– Fordi vaieren er så lang må man kjøre mye roligere, ellers begynner lasta å svaie ukontrollert, forklarer han og peker bort på en tabell på veggen.

Knutsen sier at man blir mer opptatt av sikkerhet i takt med hvor lenge man har hatt denne jobben. Og at det ofte er sånn at dersom noe går galt, er det kranføreren som får skylda.

Knutsen understreker at dette ikke er et sololøp, men et lagarbeid sammen med dem som er nede på bakken. Og at noe har endret seg som gjør dette litt vanskelig noen ganger.

– De siste ti åra har det vært en økning av anleggsarbeidere som ikke har norsk som morsmål, det er utfordrende, sier Vesterålingen alvorlig.

Spåkutfordringer svekker sikkerheten. Det er nemlig slik at kranføreren aldri flytter på noe som helst uten at det er muntlig dialog med folk på bakken.

De senere årene har kranene blitt utstyrt med kamera, og både kranfører og de man kommuniserer med på bakken har mikrofon og headset. 

– Jeg har lyst til å påpeke at vi aldri har lov til å kjøre kran basert på det vi ser i kameraet. Vi må ta beslutninger basert på det vi ser med det blotte øyet, kameraet er bare en støttefunksjon.

Da er det viktig at man klarer å gjøre seg forstått.

Knutsen sier at det noen ganger er så ille at han må be andre folk på bakken om å overta kommunikasjonen.

– Akkurat nå er det rolig her, men når det er 3-4 forskjellige mennesker som har behov for min hjelp, er jeg opptatt av at de gjør avtaler seg imellom på bakken før jeg gjør noe som helst. Jeg skal ikke være Gud som sitter her oppe og bestemmer.

Knutsen understreker at han blir tatt på alvor når han opplever at det kan oppstå misforståelser. At de inne på anleggskontoret har radio, der de kan følge med på det som skjer.

LØFTETABELL: Knutsen viser oversikten over hvordan de finner ut hva som er grensene for hva han kan løfte.

André Kjernsli

Da det nesten gikk galt

Etter mer enn tretti år opp i krana er det ikke til å unngå at det har vært skumle situasjoner, men det er én han husker veldig godt.

Av forskjellige årsaker var han festet med fire kroker til godset på en semitrailer de jobbet med. Plutselig, og uten forvarsel, kjører semitraileren av gårde.

– Jeg ropte inn i mikrofonen at de måtte stoppe, jeg sa det vel muligens med litt sterkere ord enn dette, smiler han.

Men traileren stoppet ikke, og Knutsen løp ut av førerhuset. Planen var å begynne å klatre ned, men han forsto at det ikke ville nytte.

– Knekker krana gjør den det nede. Jeg ville aldri rekke å komme meg ned.

Da bar det inn i førerhuset igjen, og slippe opp på vinsjen sånn av den fikk mest mulig slakk. Samtidig skrek han i kommunikasjonskanalen at den måtte stoppe.

Da det var 3-4 meter igjen på vaieren, var det en som så hva som var i ferd med å skje og fikk stoppet traileren.

Viktig brikke 

Uten å være høy på pæra, sier tårnkranveteranen at han har en viktig rolle på byggeplassen. At uten kranføreren stopper det opp, og at det ikke bare er å sette inn en annen person i jobben.

– Jeg skal være j…. sjuk for at jeg ikke klatrer opp i krana. Jeg har en rygg som plager meg, men opp hit går jeg og jobber mine timer. Så strekker og tøyer jeg så godt jeg kan etterpå.

Førerhytta er ganske komfortabel, plasseringen tatt i betraktning. Den har både varmeapparat og klimaanlegg. Når det er på det kaldeste, må han i tillegg kjøre ei lita varmevifte. Klimaanlegget bruker han ikke, det bråker for mye.

– Da lukker jeg heller opp døra.

Vind er også en faktor når man skal kjøre tårnkran. Og her, akkurat som når man skal avgjøre hvor tungt man kan løfte, spiller flere ting inn.

– Men når vinden passerer 15 meter per sekund, tar vi alltid en sikkerhetsvurdering.

André Kjernsli

Sett mye av landet

Her er han usikker på hvor lenge han skal være på dette anlegget, men han vet at det etter hvert skal rulletrapper på plass nede på Lysaker T-banestasjon rett under krana.

Han regner med at de delene skal på plass med kran.

Når han nå ser tilbake på et langt liv på byggeplasser rundt omkring, synes Knutsen han har vært heldig. Han har sett deler av Norge han aldri ville ha sett, og alltid med den beste utsikten.

– Og når jeg er på en byggeplass langt hjemmefra, bruker jeg ofte søndagen til å reise rundt og se på det området er mest kjent for.

Han liker brakkelivet, men forteller at når det nærmer seg hjemreise stiger humøret på hele arbeidslaget.

Selskapet han jobber for sponser de ansatte med drikkevann, og mot slutten av turnusen drar noen og panter godset.

– Til den siste maten før vi reiser hjem blir det ofte is, jordbær, wienerstang eller noe annet godt, smiler han.

Det er ikke så lenge til Knutsen skal gå av med pensjon. 

– Jeg holder vel på et par år til, så er det bra, slår han fast. 

Da skal han tilbringe mer tid i sitt barndoms paradis i Vesterålen.