Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

Ikke bare er Ahmad Omar den yngste blant Arbeidsmandsforbundets 209 delegater på landsmøtet, han har også forhandlet fram den første tariffavtalen på Leos Lekeland, i Bergen, der han til vanlig bor.

Han er kledd i svart, dialekten hørere hjemme blant de syv fjell, og han er lettet. Oppdraget på talerstolen, framfor statsminister og et fullsatt landsmøte, er vel og godt overstått.

– Jeg var så nervøs. Da jeg stod og ventet på å gå opp, begynte beina å riste som bare det. Jeg var redd for å falle i trappen opp, redd for å falle i trappen ned. Et sekund var jeg redd for å besvime oppe på talestolen, men det gikk overraskende greit, sier han.

Det var ikke et hvilket som helst budskap Omar hadde med seg til statsministeren: med palestinaskjerf om halsen ba han Støre anerkjenne Palestina som stat:

– Vi hedret den norske motstandsbevegelsen, men oss snur dere ryggen. Noen sa at jeg er tøff som går på talerstolen, men det er mine muslimske og kristne venner som er tøffe. Jonas Gahr Støre, anerkjenn Palestina som eget land, sa han henvendt til statsministeren, til rungende applaus fra salen.

– Vi kommer ikke til å være stille

Omar kom selv til Norge fra Palestina som liten, og har kjent problematikken rundt egen identitet på kroppen. For to år siden skulle han til Vestbredden. Da han skulle få ordnet med ID-kort, oppstod det problemer.

 – Jeg tok kontakt med ambassaden i Tel Aviv. De ville ikke ta i saken. Det er et skille. Hvor norsk er jeg egentlig? spør han.

Omar forteller at det i passet hans står fødested «unknown», selv om navnet hans er registrert i folkeregisteret.

 – Identiteten blir fjernet. Nå må vi tale for oss som en nasjonalitet, som et folk, sier han, og legger til at han optimistisk for framtida. En ny generasjon, spredt over hele verden, er på vei.

– Vi kommer ikke til å være stille, sier han.

Landets første tariffavtale

Selv med bare 19 år bak seg, har Omar allerede en merittliste flere tillitsvalgte bare kan se langt etter:

Som 15-åring begynte han å jobbe hos Leos Lekeland i Bergen, og nå har han fått på plass landets første tariffavtale her. Det var vanskelig, og han følte seg motarbeidet av både ledelsen og andre ansatte.

Selv beskriver han arbeidet som å åpne en skole, han begynte å holde presentasjoner om fagforeningsarbeid, forklare forskjellen mellom avtaler, fordelene, det politiske og medbestemmelse.

– Jeg forklarte dem at vi ville bli hørt, at de er under nåden fra arbeidsgiver om de ikke er organisert. Om man står sammen, må arbeidsgiverne høre på de ansatte. Det er de ansatte som bygger samfunnet, uten arbeiderklassen er det ingenting som går rundt, sier han engasjert.

Nå håper han å ta med kunnskapen fra landsmøtet hjem til Bergen.

– Da jeg startet med fagforeningsarbeid ved Leos lekeland i Bergen, var det så å si ingen som visste hva det var. Nå vil jeg øke vervingen, starte kommunikasjon med andre i Leos lekeland og få flere organisert. Sammen er vi sterkere, sier han.

Som å være 1. klassing igjen

Det å være på sitt første landsmøte, beskriver han som litt nervepirrende, men han roser de andre delegatene som han synes har tatt godt imot ham.

 – Det er mye å lære og å ta inn. Det kjennes litt ut som jeg er en 1. klassing blant mange 7. klassinger. Men jeg har fått den hjelpen jeg trenger, det er alltid noen her som hjelper deg om det er noe. Det har vært flott, sier han.

Støre var tydelig imponert over innlegget hans, og svarte ham direkte mot slutten av debatten:

– Palestina var et viktig tema på landsmøtet til Arbeiderpartiet. Muren må rives. Palestina må være en selvstendig stat.

– Er du fornøyd med svaret?

– Det var godt å høre, men det er folk på begge sider av muren. Begge må få leve i fred uten diskriminering, hat, og vold. Ingen må leve i redsel, sier han.