Ali lærte seg å snu motgangen til sin styrke

Brian Cliff Olguin (tekst og foto)

brian.cliff.olguin@lomedia.no

Året er 1998 og Ali puster inn den kalde novemberlufta, sekunder etter puster han ut en liten sky. Kan det hende at det er noe galt med lungene hans når han puster ut røyk uten å ha tatt seg en sigarett? Han er urolig, men en medarbeider på asylmottaket i Søndre Land i Innlandet, beroliger ham med at det er helt normalt på denne tiden av året. 22-åringen har fram til da ikke kjent til noe annet klima enn det på Afrikas horn. Han skal snart oppdage at regn kan fryse og bli til snø, og at snøen er hvit og lyser opp mørketiden. Som 15-åring hadde han aldri tenkt på verken snø eller mørketid. Alt han brydde seg om var på fotballbanen. Så kom mørketiden.

Brian Cliff Olguin

1991/1992, Mogadishu

15-år gamle Ali tilbrakte all sin fritid på fotballbanen. Som minstemann i familien trengte han heller ikke å hjelpe til hjemme.

– Pappa døde da jeg var fem år, og mine fem eldre søsken passet litt ekstra på meg alle sammen. Det var de som hjalp til mest hjemme. Jeg var nok litt bortskjemt og kan ikke si at jeg hadde det spesielt vanskelig, sier han mens han skrur ned lyden på TV-en. Skiskytterrennet fortsetter stille i bakgrunnen.

I 1991 blir den stadig mer autoritære somaliske presidenten Siad Barre styrtet, og ulike klaner starter en kamp seg imellom om å komme til makta. Hovedstaden Mogadishu fylles opp med mennesker fra landsbyene. Det er frykt å se i øynene deres. Landet går gjennom en intens tørke. Det påstås at enkelte opprørsgrupper innskrenker tilgangen på den maten som finnes. Kontroll over ressurser blir et våpen. Blikkenes tomhet går over til desperasjon, og lovløshet spres i alle ledd.

– I mangel på en sentralregjering regjerte kaoset. Det var en kamp om ressursene overalt, sier Ali i et rolig toneleie som grenser til en slags tomhet.

En dag han og hans yngste søster er ute i nabolaget smeller det. Ingen vet hvem som sto bak bombeangrepet. Konsekvensene var uansett de samme.

Ali Geele våknet ikke opp igjen før på sykehuset.

– Da jeg fant ut at de hadde amputert høyrebeinet mitt fra ankelen og ned, tenkte jeg bare på om jeg skulle klare å spille fotball igjen.

Så får Ali nyheten om søstera. Splintskadene var for omfattende og livet hennes sto ikke til å redde.

– Da innså jeg hvor heldig jeg hadde vært. Jeg lovte meg selv å aldri gi opp for noe motgang igjen.

Midlertidigheten

For familien var det dråpen som fikk begeret til å renne over. De flykter for livet og forlater sitt hjem i Mogadishu.

– Det var en veldig stor avgjørelse. Vi kjente ikke til noe annet hjem og jeg tror ikke folk flest vet hvor hardt det er å forlate ens eget hjem.

Brian Cliff Olguin

Ali og krykkene hans blir med på en flere dager lang reise til Etiopia. Deler av turen er til fots og andre deler i en tettpakket bil på humpete veier. Til slutt finner de sikkerhet hos Norsk Folkehjelps flyktningleir utenfor hovedstaden i Etiopia.

Mange tusen flyktninger holdt til i leiren. Der var det i det minste trygt og Ali fikk gå på skole et par ganger i uka, men det var heller ikke et hjem i den tradisjonelle forstand.

I løpet av seks år i leiren blir Ali gradvis voksen og forelsker seg i en annen flyktning. De gifter seg og Ali begynner for alvor å tenke på om det ikke finnes en framtid et annet sted. Kanskje man kan begynne helt på nytt? Et sted hvor framtidige barn kan vokse opp i trygge omgivelser? Når en mann i leiren forteller at Norge tar imot flyktninger fra Somalia, tennes det et håp hos ham.

Det nye landet

Ali står nå ovenfor en ny reise. Hans første flytur noensinne blir til Moskva og derfra en lang biltur. Han husker lite av det, men den 29. august 1998 ankommer han Oslo. En fin norsk sensommerdag uten regn og topptemperatur på 19 grader, men det han husker aller mest er stillheten.

Han lener seg fram mot meg og hvisker:

– Jeg tenkte først at menneskene i Norge ikke pratet med hverandre. Det var sååå stille i gatene.

Også bryter han ut i latter. Etter hvert har Ali forstått at folk prater. Bare ikke like mye og ikke like høyt som i Somalia.

Fra Politiets utlendingsenhet på Grønland i Oslo, bar det videre til Tanum transittmottak i Asker, før han etter en snau måned ankommer Grimebakken asylmottak i Søndre Land. Der får han norskkurs og god veiledning av flyktningkonsulenter. Det var nettopp en av dem som beroliget han den kalde novemberdagen han sto og pustet ut damp.

Gjennom voksenopplæringen i kommunen fikk han praksisplass i lokalbedriften, Sølve, og da oppholdstillatelsen og språktesten var på plass begynte han i en deltidsjobb som tospråklig assistent for barn med somalisk bakgrunn på grunnskolen. Ali ønsket seg en fulltidsjobb og søkte seg derfor videre. En landsmann hjalp ham med å finne jobb i firmaet Renhold og Miljø. Slik begynner Ali som renholdsmedarbeider. Selskapet ble kjøpt opp for flere år siden og i dag jobber han i Toma, som leverer en rekke servicetjenester, deriblant renhold og kantinedrift. Han holder fremdeles på med renhold.

Brian Cliff Olguin

Alis kone kom til Norge på familiegjenforening i 2002. Omtrent rundt samme tid fikk moren og et par av søsknene hans oppholdstillatelse i Sverige. De og har etablert seg litt ut av storbyen.

Kampen

Når vi har trasket ute i det snødekte landskapet på Søndre Land har det ikke vært til å unngå å se at Ali halter litt. Det er protesen hans. En skikkelig protese som ikke kom på plass før han etablerte seg i Norge. Den glemmer man lett når man sitter og prater.

– Du må jobbe deg gjennom motgangen og finne ut at den gjør deg sterkere.

Ali er engasjert. Han har helt glemt skiskytingen på TV-en og er nå i ferd med å ta opp det han mener er et slags paradoks i Norge. Han mener at yngre generasjoner vokser opp med lite motgang og behagelige rammer. Når det da først oppstår litt utfordringer er han redd folk gir opp litt for lett.

– Jeg prøver så godt jeg kan å få døtrene mine til å innse at hvis du aldri opplever motstand, så kan det bli for lett å gi opp. For eksempel er en brukket finger en bagatell. Jeg har ikke latt protesen min være en hindring og jobber hundre prosent, sier han og fortsetter like engasjert.

– For å kunne kjenne på lykke og glede, må en også kjenne på motgang og tristhet. Livet er en berg og dalbane.

Men det betyr ikke at Ali aksepterer de strukturelle problemene i bransjen hans.

Tid og areal

– Renhold er et tøft yrke, men et viktig yrke. Uten renhold klarer ikke andre bedrifter å overleve.

Derfor syns han det er merkelig hvordan noen kunder ikke ser ut til å forstå dette med arbeidstid.

– Hva opplever du er det mest presserende i renholdbransjen nå?

– Tid og areal. Noen ganger virker det som om kunder ikke forstår at vi renholdere også har et familieliv. Vi skal på en måte ikke bli sett på de stedene vi vasker.

Ali sikter til at mange jobber utenfor ordinære kontortider, nettopp fordi kundene trenger tjenestene deres når andre ikke er på jobb. Det betyr at mange jobber kveldstid, og før folk har rukket å stå opp. Noen begynner så tidlig som klokka 05.00.

Brian Cliff Olguin

– Tror du det kompenseres for ubekvem arbeidstid når de lager disse anbudsrundene? Spør Ali retorisk. Han dundrer videre.

– Privatisering, privatisering, privatisering. De som er billigst får kontraktene og taperne er de som utfører selve jobben. Like store arealer, men mindre tid, sier han og puster inn igjen.

Han er opptatt av at også renholdere har et liv utenom arbeidstiden. De skal på foreldremøter og følge barna til håndballkamper. Da Ali for to år siden fikk en telefon fra Arbeidsmandsforbundet om han kunne stille som varatillitsvalgt i Toma - Hedemark og Oppland, trengte han dog litt tenketid.

– Det er et stort ansvar, tenkte jeg. Kom jeg til å klare å kombinere det med min 100 prosent stilling i Toma? Jeg som kjører mye i arbeidstiden og ikke er fast stasjonert ett sted?

Men så var det dette engasjementet. Ali gjorde et forsøk og har siden da blitt tillitsvalgt i Toma, Hedemark og Oppland. Hans engasjement gjelder også på hjemmefronten.

Familien

Han trekker fram de fem døtrene sine som norske. Den yngste går i barnehagen og den eldste har startet på videregående. Jentene hans er helt vanlige norske barn. De overnatter hos venninner, driver med håndball og friidrett akkurat som andre barn og unge på Søndre Land. De har det trygt og godt. Ali kjenner derfor et ansvar for å formidle verdien av motstand til dem og. En gang iblant må de også få et nei av foreldrene. Spesielt når det kommer til de mange tingene unge ønsker seg.

Ali er rask til å presisere at det ikke er somalisk oppdragelse det han og kona holder på med. I hans hjemland er foreldre for strenge. De stiller kun krav og glemmer at barna også har egne meninger og drømmer, men at de har mest å tjene på å være veiledere til deres liv.

– Jeg ville for eksempel at min eldste datter skulle gå på studiespesialiserende linje på videregående. Hun ville det annerledes. Da var det viktig å sette seg ned og prøve å forstå hennes standpunkt og selvfølgelig respektere valget hennes, sier han

– Hvor ble det av motstanden her?

– Motstand og motivasjon. Begge deler er viktig, men uten motivasjon er det vanskelig å lære, svarer han.

Det er tydelig at barn og unge er et felt 43-åringen brenner for. I fjor stilte han på liste for Arbeiderpartiet i kommunevalget. Det endte opp med plass som førstevara i oppvekstkomiteen.

Kommunevalget var også tøft for Arbeiderpartiet i Søndre Land, som tapte en del terreng, mens Senterpartiet rykket fram.

– Hva tror du er grunnen til at partiet ditt ikke gjorde det like bra i kommunevalget som tidligere?

– Senterpartiet var mer tydelig i distriktspolitiske spørsmål. Dette er noe vi som bor i Distrikts-Norge kjenner godt igjen. En del av sentraliseringspolitikken går hardere utover oss her. Man kan trygt si at det er mange interne diskusjoner i partiet, men i det store og hele er Arbeiderpartiet mitt parti fordi de taler arbeidernes sak, sier han.

Synlighetens verdi

– Forresten, visste du at jeg ledet 17. mai-komiteen på Fryal skole i 2018?

– Men du, hvordan har du blitt så integrert?

– Jeg skjønte at i storbyen var det enklere å søke til trygge og kjente omgivelser. Der kan det være vanskeligere å bli kjent med nye mennesker. Dermed er sjansene også større for å havne i gettoer bestående av andre som ligner en selv, sier han med en bekymret mine.

Noen liker byens anonymitet, men ikke Ali. På Hov vet alle hvem han og familien er. Han har riktignok erfaring selv med at det kan være vanskelig å komme innpå folk.

– Det tar litt tid å bli kjent med østlendinger. De er vel det man kan kalle reserverte, men det hjelper å ha barn på barnehagen og i skolen. Praten går mye lettere når man har noe til felles, sier han.

– Fristet det aldri å flytte inn til en storby igjen?

– Nei, her er det kort vei til hjelp og veiledning, men du må lære deg språket. Det er det første jeg sier til alle nye her.

Ali tenker igjen på flyktningkonsulentene som ble hans støttespillere og veiledere, spesielt Per Briskodden, som han sender en stor takk til. Han fikk Ali til å innse hvordan Distrikts-Norge kunne bety bedre muligheter for ham og familien.

Når han nå puster ut vinterdampen og ser ut mot Randsfjorden er han ikke bare trygg på at det ikke er noe galt
med lungene hans, men også på dette er hans hjem.