Camilla Yndestad (tekst)

camilla.yndestad@lomedia.no

Jan-Erik Østlie (foto)

jan.erik.ostlie@lomedia.no

Det er strålende solskinn i hovedstaden, men tross det skarpe lyste, viser gradestokken fortsatt ikke sommertemperaturer.

Det sjenerer ikke Joachim Berg Krumsvik, som ikledd kortermet skjorte, følger etter fotografen i retning Oslo S.

Han har bodd sine første 15 år i Vadsø, så dette er for ham varmt å regne, får vi beskjed om, mens han nikker mot selgerne av gatemagasiner rundt oss.

– Jeg klarer aldri å si nei til disse, sier han.

Årene nordpå merkes ikke på tonefallet. Dialekten er finslipt sunnmørsk, etter mange år i både Volda og Ørsta.

Det er her han til vanlig bor, med utsikt mot fjellet Saudehornet, fjorden og himmelen.

Ærendet østpå skyldes et flere dager langt kurs for dem som skal være dirigenter på landsmøtet til Norsk Arbeidsmandsforbund. Selv er han en av fire som skal i ilden 10.–14. mai.

Det er skrekkblandet fryd for 42-åringen, som ikke er fremmed for det å stå på talerstolen. Han er nestleder i avdeling 3 Møre og Romsdal, og har tidligere ledet flere årsmøter – men rollen som landsmøtedirigent er ny for ham.

– Jeg er nervøs, men det går nok greit når jeg kommer dit. Statsministeren kommer, og det blir vist på TV, så det er en big deal – jeg blir svett i hendene bare jeg tenker på det, sier han.

Om han er nervøs for den nye rollen, er det derimot en annen dirigentposisjon han føler seg hjemme i: Jobben som trafikkdirigent. Joachim trives nemlig best når han står midt i en rundkjøring, med fire veier å holde styr på samtidig.

Kjefter på bilistene

Egentlig var det journalist han drømte om å bli, men tilfeldighetene ville ha det til at det ble studier innen bedriftsøkonomi og markedsføring i stedet.

Som 23-åring fikk han sommerjobb som trafikkdirigent, veiinspektør og kumlokkinspektør. Han elsket de lange dagene, og lønna var god.

Så han ble værende. Tidligere i år fikk trafikkdirigentene også egen tariffavtale, en avtale han er stolt av.

– Det er helt fantastisk at det har kommet på plass, at blir mer ordna forhold, og at vi har noe å lene oss på. Nå har vi en avtale å slå i bordet med – det er en lettelse, sier han, før han legger til at det er et risikofylt yrke. I 2021 ble en trafikkdirigent i Ål påkjørt og drept på jobb.

Selv har Joachim opplevd mye på veien.

Da han var i Trondheim i fjor, på broa som går over Nidelven, stoppet det plutselig en bil med to tenåringsjenter. De hadde tenkte å hoppe.

– Det var 40 meter rett ned. Da måtte vi gripe inn, få tak i jentene og ringe politiet. Sånt setter spor. To unge jenter som bare skal ta livet av seg, det er ikke kjekt.

Han ser ned. Forteller om det å føle seg utrygg på jobb. Flere ganger i uken er det episoder som er farlige. Det kan være folk som bryter vikeplikten, eller ikke følger ordre fra dirigenten – eller bare ikke bryr seg.

Det hender også at Joachim blir truet med juling, fordi trafikantene ikke kommer fort nok fram. Det har gått så langt at de har kommet ut av bilen for å gjøre alvor av trusselen.

– Vi skal gjøre en jobb som trygger bilistene, og så oppfører de seg sånn – da setter jeg dem rett på plass med null filter. De får som det passer, jeg kjefter dem huden full. Det er ingen nåde mot dem som gjør sånt med vilje, sier han.

Frelst under landsmøtet

Det med å bry seg, er noe Joachim ble tidlig introdusert for. Selv om det ikke var brennhete diskusjoner rundt middagsbordet, satt familien ofte samlet foran politiske debatter på TV, og barna fikk tidlig forklart hvem som var hvem.

Da var det kanskje ikke så rart at det første ordet han sa var «Kåre Willoch», eller «Pilloch».

Faren jobbet som rådmann i Volda kommune, og var vant til å stå foran forsamlinger. Ønsket å om å gjøre det samme, ble også sådd hos sønnen. Fagforeninga stod sterkt i familien, og engasjementet var alltid stort, det å bry seg om hva som skjer, se det store bildet.

Hjemme var det alltid Arbeiderpartiet som sto høyest i kurs, men under Arbeidsmandsforbundets landsmøte for fire år siden, tok Joachim et oppgjør med seg selv.

Et flammende innlegg fra delegat og Rødt-medlem, Kristoffer Hauge Bergersen, gikk rett hjem hos sunnmøringen.

– Jeg ble nesten litt frelst. Jeg sjekket det ut, og fant ut at partiet passet mine meninger.

Nå brenner han for makspris på kraft – og for vindmøllesaken.

 – Jeg hater vindmøller, det er det verste jeg vet. De tilgriser naturen med stygge inngrep og ødelegger artsmangfoldet. Det er heller ikke samfunnsøkonomisk nyttig – bare et eneste pengesluk, sier han engasjert.

Joachims første møte med forbundet var i 2006, han trengte hjelp i en personalsak.

Jan-Erik Østlie

Hater urettferdighet

Det er ikke bare vindmøllesaken som engasjerer 42-åringen. Han liker fagforeningsarbeid, og roser de mange flotte folkene i Arbeidsmandsforbundet.

Hans første møte med forbundet var i 2006, han trengte hjelp i en personalsak, og fikk støtte av en distriktssekretær.

– Han kom som en superhelt og hjalp til. Da fikk jeg bakoversveis. Sånn har jeg også lyst å bli, tenkte jeg.

Siden har han vært bitt av basillen. Tillitsvalgt har han vært i ti år, og han brenner for at medlemmene har det bra, at de får det de har krav på i lønn, og at de ikke blir utnyttet av sjefene. Det verste han vet er folk som blir urettferdig behandla.

Det siste griper også inn i resten av livet. Selv i voksen alder har det hendt at Joachim har grepet inn om han har sett at noen har blitt mobbet.

– Sånt hater jeg som pesten, folk som utnytter andre, og urettferdighet, sier han.

Første gang han gikk imellom, var på ungdomsskolen i Vadsø, og det er ikke så lenge siden sist han gjorde det samme: Da var det en ungdomsgjeng som plaget en som var mindre enn dem. Han fikk bort den minste, og kjefta på de andre.

– Mange har nok blitt mobbet litt når man var mindre, og vet hvordan det er. Man føler seg ganske liten og alene, så da prøver jeg alltid å hjelpe dem som trenger det.

Det har alltid vært sånn at han har stilt opp. Kanskje har det noe å gjøre med at han er storebror, med to yngre søstre å passe på. I tillegg er han kraftig bygd, så det har alltid vært mindre kompiser å beskytte.

Å hjelpe andre, tar han også med inn i arbeidet som tillitsvalgt. Han blir ofte fyrt opp i diskusjoner med sjefen. Joachim er klar på at ingen skal få komme med usaklige beskyldninger og trykke andre ned i søla fordi man er større.

– Sånt går ikke. Da er det bra å ha kavaleriet i form av Arbeidsmandsforbundet i ryggen, sier han. 

Bankende pappahjerte

Klokka tikker, og Joachim skal straks tilbake til kurset med de tre andre dirigentene. Han skal bare rekke å ringe hjem først. Der venter kone, og tre døtre på 12, ni og et år.

Pappahjertet banker litt ekstra når han er borte fra de tre, men de snakkes på telefon i alle fall to ganger om dagen nå når han er i Oslo.

– Det å være far er nummer en i livet mitt, sier han stolt, og forteller ivrig om både hiphop og ballett hjemme på stuegulvet.

Om under en måned skal han tilbake til hovedstaden som landsmøtedirigent.

– Trives du i rollen?

– Jeg vet ikke, det er skummelt, det er den frykten for at alle ser på deg, at du skal si noe som er feil, og gjøre noe galt. Men jeg liker det også.